Abortdiskusjonen – har vi hørt den før?

 

Hva er vitsen med å skrive om abortloven nå? Alt som skal sies er vel sagt? Jeg vil allikevel skrive noe om den loven vi har og om den bør endres og hvorfor.

Jeg får en slags fornemmelse av deja vu ved dagens abortdiskusjoner. Selv om loven om selvbestemt abort de første 12 ukene av svangerskapet har rundet 40 år og vel så det og i den tiden har fungert godt, har det de siste 6 -7 årene vært gjort forsøk på å rokke ved borgfreden som har eksistert i de 43 årene loven har eksistert. Det startet med de borgerliges forsøk på å innføre en slags utvidet reservasjonsrett i 2014. Det førte til så massive protester at forslaget måtte skrotes. Allerede den gang viste statsministeren at hun hadde liten forståelse for protestene og uttalte på Dagsrevyen da 8.marstoget hadde samlet godt over 10000 sinte kvinner og menn, at hun syntes det var “spesielt”.

Neste forsøk kom før valget i 2017 da statsministeren ga KrF et slags løfte om å fjerne abortlovens §2c som tillater abort etter 12 uke hvis fosteret har en alvorlig diagnose. Det førte til at KrF valgte blå side og etterhvert gikk inn i regjering uten at de fikk det de hadde håpet på. Disse eksemplene viser at det var den borgerlige siden som åpnet for å endre abortloven, og nå synes mange på den andre siden i politikken at det er på tide å fjerne nemndene. Ingenting av dette er nytt for dere som leser bloggen, men det interessante og det som gir meg følelse av deja vu, er språkbruken og argumentasjonen både fra tilhengere og motstandere av selvbestemmelse etter 12 uker.

I 70-årene da vi feminister sto på barrikadene for selvbestemmelse ved abort var motstanden massiv. Argumentene var følelsesladede og gjerne fulgt av skrekkinngytende eksempler. Hvis det ble innført selvbestemt abort, ville aborttallene skyte i været og vi ville få nærmest lovløse tilstander, fosteret ville ikke lenger ha noe vern. På den annen side argumenterte vi for at abort i en del tilfeller var eneste utvei, på ingen måte ønskelig, men når så måtte være var kvinnen selv, bæreren av fosteret, den rette til å ta avgjørelsen. Det var det, og bare det, selvbestemmelse dreide seg om. Så fikk vi, etter intens kamp og med en stemmes overvekt i Stortinget, lov om selvbestemt abort i 1978. En lov som tross alle dystre spådommer har fungert godt og ført til at de aller fleste aborter utføres før 12 uke. Dermed slipper ca 95% av abortsøkende kvinner å møte i nemnd og inntil noen begynte å røre ved loven i 2014, en slags fred og etterhvert nokså tverrpolitisk enighet om at loven var riktig og god.

Men selv om de aller fleste aborter utføres før 12 uke er det tilfeller av sene aborter, dvs etter 12 uke, og noen ganske få veldig sene aborter, dvs mellom uke 18 og 22. Lovens intensjon er at fosteret har et økende vern mellom uke 12 og 18 og at etter uke 18 skal det spesielt tungtveiende grunner til å få innvilget abort. At loven følges og fosteret har et økende vern jo lengre svangerskapet er kommet, skal ivaretas av en nemnd bestående av 2 leger. Avslag i denne nemnda går automatisk til en klagenemnd bestående av 5 personer. De fleste klagene blir omgjort – i 2019 var det 8 kvinner som fikk endelig avslag etter behandling i klagenemnd.

Selv om loven har fungert godt er ikke nemndsystemet alltid like vellykket. Kvinner forteller at de føler det nedverdigende at en nemnd av fremmede mennesker skal ha et avgjørende ord i en for henne så viktig avgjørelse. For det er nemnda som bestemmer selv om kvinnens opplevelse av sin situasjon skal ha stor vekt.

I forbindelse med at det snart er Stortingsvalg har noen partier landsmøtevedtak på å fjerne nemndene. Arbeiderpartiet vil ha selvbestemmelse til uke 18, med en slags nemndbehandling etter uke 18. SV og Rødt vil ha selvbestemmelse frem til uke 22 i svangerskapet. Det siste har ført til ramaskrik og jeg gjenkjenner 70-årenes rop om drap, uvettige kvinner som forlanger at leger og sykepleiere skal ta livet av nesten levende menneskebarn. KrF har i Debatten og andre fora oppkastet seg til de eneste forvarere for fosterets rett til å leve og selv om de ikke sier det høyt så har de også programfestet å skrote hele loven om selvbestemmelse. De andre borgerlige nøyer seg med å fastslå at loven fungerer godt i dag og nemndene er bare snille gode leger som vil kvinnen og barnets beste. Og det er helt sikkert riktig – nemndene består av mennesker som vil kvinnen og barnet vel. Allikevel kan det oppleves krenkende og nedverdigende å måtte stå skolerett og forsvare et valg som har vært vanskelig nok å treffe. Enten vi beholder nemndene eller ikke, senaborter forekommer og vil fortsatt forekomme. Det er uriktig og direkte ufint å bruke som argument at senaborter betyr å abortere friske fostre, fostre som nærmer seg grensen for levedyktighet. Det er ikke det det dreier seg om. De aller fleste veldig sene aborter er fostre som har så store utviklingsforstyrrelser at de neppe er levedyktige og kvinnene som bærer disse fostrene har ofte vært i kontakt med mange fagpersoner som har vært til hjelp og veiledning. Hvorfor da også måtte igjennom nemndbehandling?

Det er på høy tid å fjerne nemndene, i alle fall frem til uke 18.                                                                  Da forslaget fra SV kom etter landsmøtet syntes jeg det var vel radikalt og ikke ivaretok loven på en god nok måte. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Nemndene i sin nåværende form har utspilt sin rolle, også etter uke 18. Dermed er det ikke sagt at kvinnen skal stå i et vakum og få utført abort. Nemndene bør erstattes med et hjelpeapparat som skal veilede kvinnen i hennes beslutning, men ikke ta avgjørelsen for henne. Slik ser jeg for meg noe helt tilsvarende en nemnd, men uten det mandatet at de som sitter der skal ta avgjørelsen, det skal kvinnen selv gjøre. Etter å ha hørt diverse debatter hvor SV har måttet forsvare sitt landsmøtevedtak, tror jeg bestemt at det er dette de vil: Erstatte nemndene med rådgivning som ikke har  det avgjørende ordet, det er det kvinnen selv som har. Jeg har stor tro på kvinnene og jeg tror, i motsetning til KrF, at kvinnene er de beste forsvarere av sitt ufødte barn.

Når alt dette er sagt og skrevet så tror jeg og mange med meg at det vil bli enda færre senaborter i tiden som kommer. Dette fordi et flertall på Stortinget klarte å få forandret bioteknologiloven slik at det nå blir tillatt med fosterdiagnostikk ved hjelp av en blodprøve (NIPD) allerede ved 9-10 uke. Selvfølgelig kom ikke forandringen i bioteknologiloven heller uten sverdslag, men tiden vil vise oss om det ikke var en helt riktig vurdering å tillate genetiske undersøkelser av fosteret. I alle fall vil det helt sikkert føre til færre senaborter.

Hilsen Ragnhild som har landet på å støtte selvbestemmelse til uke 18, men er åpen for selvbestemmelse også etter 18 uke under forutsetnig av et godt hjelpe/støtteapparat.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg