Jeg er på mitt «smultronstelle» Bråtane og her har jeg vært helt alene siden torsdag inntil Gry og Lill (datter og barnebarn) ankom i går kveld. Jeg var litt spent på hvordan det skulle være å være her alene etter at Thor-Øistein døde akkurat her i august i fjor.
Livet mitt er blitt annerledes, naturlig nok, og det er stadig nye hindre som skal forseres. Da jeg ble alene bestemte jeg meg for ikke å ha bil, jeg som bor sentralt og brukte vår felles bil veldig lite. Inntil nå har jeg ikke savnet bilen et øyeblikk- kollektivmulighetene i Oslo er veldig bra og jeg kommer meg lett omkring med buss, trikk og tog. Men da jeg ville dra ned til Bråtane torsdag før St.Hans må jeg innrømme at jeg savnet bilen bittelitt. Løsningen ble engod venninne som skulle nedover Sørlandske og tilbød å svippe meg ned til Valle hvor jeg kunne få en taxibåt.
Jeg ankom Bråtane kl 22, lyst og deilig var det og fuglene hadde ikke lagt seg, men sang for meg. Det jeg hadde med meg av mat for 5_6 dager alene ble anbrakt i kjøleskap og fryser. En annen snublestein er at jeg ikke tør å kjøre båt lenger og derved må belage meg på at det ikke blir så lett å få handlet så lenge jeg holder til på en øy.
Dagene har gått med til litt hagestell som luking og jeg greide til og med å få i gang gressklipperen. Ikke at det er blitt mye plenklipping, men litt for å vise ungdommen at jeg kan klippe gress, noe som var Thor-Øisteins hovedbeskjeftigelse her nede Gressplenen var alltid perfekt klippet.
Et lite høydepunkt i eneboertilværelsen var en utflukt til Kragerø med ferge. Turen var en opplevelse og skal absolutt gjentas. Det er ca 40 minutters gange til fergeleiet, en fin tur og heldigvis var jeg uten bil og fikk bli med fergen til Kragerø. De tre bilene som sto og ventet på fergen måtte snu med uforrettet sak, bildekket var stappfullt fra Jomfruland. Kragerøturen var mest for hyggen, f.eks å spise is i trappen ved Blindtarmen
Nå er ferien begynt for andre enn pensjonister og ungdommene mine kommer i tur og orden. Jeg blir litt utover så lenge de holder ut med meg. Og nå har jeg bevist for meg selv og de andre at jeg klarer meg ganske godt. Noen dager alene var faktisk veldig fint.
Min sommerlektyre er Sigrun Slapgårds bok om Werna Gerhardsen. Jeg er godt over halvveis og har stor glede av å lese den. I tillegg har jeg Den grønne øye av Gjert Nygårdshaug på nattbordet. Werna er alt for stor og tung til å være sengelesning
Riktig god sommer til alle følgerne og lesere.
Hilsen Ragnhild
