Jeg har fortalt det tidligere, at jeg har en svoger som ser det som en av sine oppgaver å sørge for min åndelige og intellektuelle utvikling. Denne gangen gav han meg et lite dytt i retning av å melde meg på  konferanden Ellisiv of Kyiv, Queen of Norway One Thousend Years Ago., som ble holdt som en del av Ukrainske kulturdager på Historisk museum i Oslo. Samtidig med konferansen ble et monument over Ellisiv avduket på Harald Hårdrådes plass i Gamlebyen i Oslo.

Jeg må med skam bekjenne at jeg aldri hadde hørt eller lest om Ellisiv, men konferansen, som var meget akademisk og til dels med dårlig lyd og litt mumlende stemmer gjorde det vanskelig å få med meg det som ble sagt, fikk meg til å prøve å lære litt mer om Ellisiv. De to kvinnelige ukrainske foredragsholderne fremhevet også viktigheten av å skrive og fortelle historiene til kvinner i middelalderen, kvinner som ofte er blitt avspist med noen linjer i historiebøkene mens mennene deres ble beskrevet mer utfyllende.

Ellisiv var datter av Fyrsten av Kyiv, Yaroslav, og oppdratt i rikdom i en storby med vakre bygninger som Sofiakatedralen som representerte bysantisk arkitektur. Harald Hårdråde kom til Kyiv etter slaget ved Stiklestad i 1030 og fridde til Ellisiv. Han fikk avslag da han ikke var rik nok. Harald dro deretter som hærfører til Bysants og skaffet seg store rikdommer, sannsynligvis krigsbytter. Tilbake i Kyiv i 1043/44 fant han og rikdommen hans nåde for Fyrst Yaroslavs øyne og han fikk gifte seg med Ellisiv i 1044. Sammen fikk de to døtre. Vi kan bare forestille oss kultursjokket da Ellisiv kom til småbyen Oslo rundt 1045.

I 1048 giftet Harald seg med Tora Torbergsdatter mens han fortsatt var gift med Ellisiv. Den andre kvinnen som en av foredragsholderne på konferansen beskrev det. Kanskje et lite plaster på såret at bare Ellisiv ble titulert som dronning selv om hun ikke hadde klart å produsere sønner, bare døtre. Med Tora fikk Harald to sønner som er rikelig beskrevet hos Snorre, Magnus med tilnavnet den Gode og Olav Kyrre.

I en tid med mye uro i verden og til og med politisk uro her hjemme føles det godt å fordype seg litt i tidligere tider og og mennesker som blir levende etter flere århundreder. Derfor denne lille gjennomgang av historien som var aller viktigst for meg selv. Så får mine lesere også slite seg gjennom den.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om nevø Dag Øisteins siste bok, men den fortjener en egen post så det får bli neste gang.

Hilsen Ragnhild