Det er mange år siden jeg ble oppmerksom på Grace Bullen. Allerede som 12-14 åring gjorde hun seg bemerket som en lovende bryter i Fredrikstad. Nå har jeg nettopp hørt deler av ett times intervju i NRK. Hun var gjest i Vegard Larsens «Drivkraft», og det gjorde meg nysgjerrig på å lære mer om denne unge fremgangsrike damen.
Familien med små barn fryktet fra krigen i Sør-Sudan til Eritrea hvor Grace ble født i 1997. Etter 4 år kom familien til Fredrikstad. Barna kom tidlig med i det driftige brytemiljøet i Atlas og der startet en karriere som forløpig har resultert i flere Europa-mesterskap og medaljer i VM. Og nå er hun kvalifisert til OL i Paris 2024.
En ting er å lykkes i idretten men kanskje enda mer interessant er å se hvordan hun har kommet dit.
Hun forteller litt om dette i «Drivkaft».
Foreldrene stilte krav. Skulle hun gjøre ting, skulle det være bra. Barnebrytingen ble ledet av erfarne folk. Det var tydelig at hun satte pris på å lære, men likevel ble det tid til mye lek og moro, på og utenfor brytematta. Skolearbeidet ble fulgt opp og hun fullroser Wang idrettsgymnas som greier å legge til rette for den vanskelige kombinasjonen det er med full idretts-satsing og vanlig skolearbeid. Familien har øyensynlig vært fornøyd.
Noen «og-tyve» år var hun på bra internasjonalt nivå. Men hun så at det måtte enda bedre trenings tilbud til, enn det som var i Norge. Det gjaldt både trener-kompetanse og sparrings-partnere. Tilfeldigheter førte til at hun ble med en bryter-kollega fra Georgia dit på en ukes besøk. Det ble begynnelsen på ett foreløpig 2 års opphold, og det fortsetter.
Georgia med 3 millioner menneske verdsetter kampsporter, inkludert bryting høyt. 27 år gammel ser hun at dette er det som skal til for å realisere drømmen om å bli «Verdens beste».Hun investerer nå i mange timers trening daglig. Hun sparrer bare med menn og det blir selvsagt endel nødvendig juling.
Når hun snakker om idretten sin, vektlegger hun stadig gleden over «å mestre». Hun smiler når hun snakker om gleden over et «skikkelig løft og kast»av motstander i matta. Før hun møter opp i kamp, noe av det samme. Hun pleier å si til seg selv «dette kan jeg, dette mestrer jeg». Hun bruker lite energi på på hvordan motstander bryter, hun er uansett forberedt.
Det er sjelden jeg hører en utøver i den grad reflektert over alt som har vært og er rundt henne for at hun skal lykkes. Foreldrene på Lisleby har all grunn til å være stolte.
Hilsen Thor-Øistein som tenker med glede tilbake på å være støttemannskap for Jon Rønningen i Seoul og Barcelona.
