Aldri har jeg følt meg så gammel som de siste dagene. Misforstå meg rett, jeg vet jeg ER gammel, men det er langt derfra til å FØLE meg gammel. Akkurat nå kjennes det som jeg sitter i hornet på veggen som syvende mor i huset, og derfra vil jeg pipe.

Jeg har som de fleste andre ikke kunnet unngå å følge med på mann/kvinne debatten som nå har rast i sosiale medier, i avisspaltene og på Fredrik Solvangs debatten. Det er kommet mange gode og vektige kommentarer i diverse medier. Simen Velle har etter et litt klønete utspill lagt seg langflat uten at det har ført til at debatten har roet seg og motdebattantene synes å ha fått med seg hva Simen har sagt. La det være sagt med en gang. Jeg, en gammel kvinne på venstresiden har stor sans for Simen Velle som synes å være en reflektert og meget talefør ung mann.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det som forundrer meg og gjør at jeg nå piper fra hornet er hvor historieløse de unge debattantene syntes å være. Der jeg satt og hørte og så på Debatten fikk jeg et klart inntrykk av at debattantene så på 1980-tallet som en start på historien. Tiden før 1980 var tydeligvis forhistorisk og uten særlig interesse. La meg komme med et lite pip – årene mellom slutten av 1960-tallet og 1980 var og er uhyre viktige år nettopp for den debatten vi befinner oss i.

La meg kort minne om forhistorisk tid. På 1950 og 1960 tallet hadde kvinnene riktignok stemmerett, men de var avhengig av en forsørger og derved å være (godt) gift. De som tjente penger selv måtte pent finne seg i at hennes inntekt ble lagt på toppen av mannens og derved ekstra strengt beskattet, slik at det sjelden “lønte seg” for gifte kvinner å arbeide og tjene egne penger. Kvinner som ønsket å gjøre karriere i mannsdominerte yrker som f.eks. lektor eller lege fikk beskjed om at det var umoralsk av dem å oppta en studieplass som en mann kunne fått. Mannen var forsørger må vite og trengte en utdannelse. Kvinner skulle jo alikevel bare gifte seg, få barn og slutte i arbeide. Abort var straffbart (!), å bli gravid før ekteskap betydde bare en ting, man MÅTTE gifte seg. Da jeg gikk på skolen var det guttene som regjerte i klassen selv om også den gang mange av jentene var skoleflinke.

Alt dette forandret seg med den nye kvinnebevegelsen i 1960 og -70-årene. Kvinnene marsjerte ut av kjøkkenkroken og inn i arbeidslivet. De tjente egne penger og var ikke lenger avhengig av å bli forsørget. Og dermed er vi på 1980-tallet som for mange synes å være starten på den nyere tids historie. Kvinner har erobret mange viktige posisjoner i samfunnet, posisjoner som tidligere var forbeholdt menn. De fikk større kontroll på egen fruktbarhet med mulighet for sikker prevensjon og abort der det var eneste løsning ikke lenger var ulovlig og umulig. Kvinnene har reist seg og ville ha samme muligheter som menn, vi ville være likeverdige, noe vi vel har fått til. Dette har kostet kamp, bare så det er sagt.

Har kvinnefrigjøringen gått på bekostning av menns lykke? Tja, denne revolusjonen innen kvinne/mann relasjonene har gjort at mennene har måttet gi fra seg noen privilegier, samtidig som de har fått noen nye. Det må være privilegier å leve sammen med et menneske og ikke en hushjelp, å få lov til å følge opp sine egne barn og ikke være eneansvarlig for familiens økonomi, bare for å nevne noe. Samtidig er noen av kvinnenes “privilegier” blitt hengende igjen og ført til mye urettferdighet overfor noen fedre som ved samlivsbrudd mister kontakt med barna sine.

Men hva med guttene og mennene som taper terreng, i skolen, på arbeidsplassen og i hjemmene? Her er det sammensatte problemer og ingen enkle løsninger. Jeg skal i alle fall ikke påberope meg å forklare disse uhyre komplekse samfunnsproblemene. Men som en meget gammel kvinne må det være lov å påpeke problemet med vår sexfikserte ungdomskultur hvor tilgangen på sex ser ut til å være en dominerende faktor. Dessuten, når unge menn klager over at de ikke finner en partner må det være lov å spørre om det ikke ville være bedre om unge mennesker møttes ansikt til ansikt og ikke bare via en skjerm. Hva om gutta løftet hodet fra skjermen og gikk ut for å møte jenter på felles møteplasser? Hva om de unge jentene og guttene prøvde å bli kjent med hverandre før sex ble hovedtema? I forhistorisk tid, sånn rundt 1960, møttes vi alle mulige steder, men overhode ikke via en skjerm for de (skjermene) fantes ikke.

Problemene til gutter og menn løses i alle fall ikke ved å jage kvinnene tilbake til en tilværelse som i forhistorisk (før 1970) tid. De løses ikke ved å gjøre som land vi ellers liker å sammenlikne oss med, ved å frata kvinnene fremkjempete muligheter og rettigheter, som tilgang til trygge og selvbestemte aborter. Akkurat det er i ferd med å skje i USA. Skal vi komme videre må vi samarbeide og ikke motarbeide hverandre, ikke vi i min generasjon for vi er for lengst utdaterte, men dagens unge på høyre og vemstresiden. Dette burde være et felles prosjekt uten politisk slagside.

Hilsen Ragnhild som husker 1950 og -60 årene veldig godt.