Denne sommeren har jeg lest to bøker som handler om noe jeg absolutt ikke vet noe om og som er veldig fremmed for meg. Likevel har disse bøkene, som er svært ulike, gitt meg nye innsikter som jeg er glad for å kunne ta med meg videre. Bøkene er “Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow” av Gabrielle Zevin og “Kan du høre byen puste ut” av Don Martin og Zeshan Shakar.

Boken til Zevin handler om gaming og tre ungdommer fra forskjellige sosiale bakgrunner som sammen starter et spillutviklingsselskap. Disse typene internettbaserte spill skjønner jeg svært lite av,(jeg driver det ikke lenger enn til WordFeud). Likevel er det fasinerende å følge de tre ungdommene og deres vei til braksuksess med spillene de utvikler samtidig som forholdet dem i mellom forandrer seg. Jeg må hele tiden tenke på at det er to generasjoner (minst) mellom meg og disse noen-og-tyveåringene. Men på tross av de fremmede spillene, den store aldersforskjellen og en type helt fremmed ungdomsliv, har jeg stor glede av å lese om dem. Det er noe almenmenneskelig her som minner meg om hvor like vi mennesker tross alle forskjeller i alder, sosial bakgrunn og utdanning, er.
Den andre boken, den til Don Martin og Zeshan Shakar, er minst like fremmed for meg selv om den foregår i Oslo og ikke i New York og California. Jeg som aldri har vært på en rapkonsert og slett ikke visste hvem Don Martin er, har fulgt Martins oppvekst på Romsås, hans vei fra tagging til rap og hip hop, og hans kjærlighet til Oslo øst, med stor interesse og glede. Den har lært meg noe viktig om inkludering, om rasisme og redsel for annerledeshet og fremfor alt om hvor uvillige vi er til å se og akseptere andre måter å leve og uttrykke seg på enn vår egen. Don Martin som egentlig heter Martin Raknerud vokste opp som enebarn med alenemor etter at faren Nils Raknerud flyttet ut uten å forsvinne ut av Martins liv. Å lese Don Martins tale til faren sin i hans bisettelse gir et nydelig bilde av en annerledes familie som ikke på noen måte står tilbake for andre mer A4-måter å leve på.

I boken sin kan Don Martin være sint, ikke mest på egne vegne, men på vegne av kompiser fra Groruddalen som hadde mindre god ballast med hjemmefra. Han er sint på hvordan politiet i 80- og 90årene behandlet ungdommer fra øst i byen. (Jeg undrer meg på om det er mye bedre nå. Noen steder er det nok bedre, der det er ressurser til å hjelpe i stedet for å bare fordømme og der det gis muligheter til utvikling).
Men mest av alt er boken til Martin og Shakar en hyllest til Oslo, spesielt til Oslo øst. De ønsker å gi den delen av byen som snakkes så mye om, gjerne i oppgitte og nedsettende ordelag, en stemme, en mulighet til selv å komme til orde. Og det ser ut til at de har til de grader lykkes.

Med god sommerlesehilsen fra Ragnhild