Torsdag denneuken holdt Toril Moi digitalt foredrag med ovennevnte tittel i regi av Nasjonalbiblioteket. Hun tok for seg husmorrollen slik den ble beskrevet i flere av mors, Ebba Haslunds, bøker. Det var særlig to bøker fra 1950-tallet og en fra 1975 Moi tok for seg. Der viser hun at femtitallets husmor nok var sliten og lei av vasking, reparering av tøy og matlaging, men samtidig hadde en tydelig stolthet over sitt arbeid. Da tiden er kommet til 70-årene med feminisme og kvinners inntog på arbeidsmarkedet, ligger femtiårenes kvinneideal på sotteseng og “bare husmor” blir gjenstand for forakt. Husmoren er ikke lenger stolt, men slagen. Hun tilhører en utdøende rase og stolthet over arbeid i hjemmet er stort sett forbi. Når mor skriver om husmoren på femtitallet så er det overklassen og øvre middelklassens kvinner hun skriver om. Husmoren i bondesamfunnet hadde en helt annen viktig rolle både i familien og i jordbruket. Når Sigrid Undset skriver om husmoren i Kristin Lavransdatter-trilogien beskriver hun hvor vesentlig husmorrollen var i middelalderen i Norge.
Mor var opptatt av Sigrid Undset, både skrev om henne og holdt foredrag om Sigrid Undsets forhold til hus og hjem og kvinnesak. Der feministene var udelt negative til Undsets kvinnesyn hadde mor et noe mer nyansert syn som hun formidlet i essays og foredrag. Både Sigrid Undset og mor var hardt arbeidende yrkeskvinner samtidig med at de kunne formidle en tro på viktigheten av hjemmet som samfunnsbygger. Sigrid Undset opplevde ikke feminismens fremmarsj og den utstrakte teknifiseringen av hjemmene. Det gjorde mor. Hun hadde alltid stått frem for kvinners rettigheter og viktigheten av å være selvforsørgende har hun fremholdt for sine døtre og andre lenge før Nyfeminismen inntok landet. Fra 1970-årene ble hun i pakt med tiden en mer og mer radikal feminist. For henne ble det tydeligere og tydeligere at arbeidet i hjemmet ikke lenger var en heltidsbeskjeftigelse, med alle de tekniske hjelpemidlene som etterhvert ble allemannseie. Hun så da så tydelig hvordan femtitalls husmorens stolthet ikke kunne videreføres, men var på vei til å legges på historiens skraphaug.
Sigrid Undset er blitt mer tilstede for meg akkurat nå når jeg leser Christine Myrvangs glitrende bok “Tause kilders tale”. Selv om jeg tidligere har lest både Tordis Ørjasæters og Sigrun Slapgards biografier gir denne boken som slett ikke er en biografi, men et historisk verk, meg ny forståelse og innsikt. Jeg er sikker på at mor hadde likt denne boken svært godt.
Toril Mois foredrag minnet meg på opplevelser fra min egen barndom og ungdom. Det, og mors siste erindringsbok “Ingen frøkensport” minner meg også på alle de tingene jeg aldri fikk spurt om eller snakket med mor om selv om jeg fikk beholde henne lenge – hun ble nesten 92 år, og vi var nærmeste naboer i nesten 40 år.
Toril Moi kommer med en lengre tekst i løpet av året om mors forfatterskap so jo var så mye mye mer en “husmorbøkene”. Jeg var skuffet over at forlaget hennes ikke gjorde noe i forbindelse med 100-årsdagen for 31/2 år siden. Det hadde nok ikke skjedd hvis William Nygaard fortsatt hdde vært sjefen der. Nasjonalbiblioteket feiret henne imidlertid både med utstilling og fordrag, noe vi, hennes etterkommere, satte umåtelig stor pris på. Nå når det igjen vises interesse for forfatterskapet hennes kunne kanskje forlaget gjøre noe til 110-årsjubileet som f.eks. å gi ut på ny en av hennes aller beste bøker “Det hendte ingenting” påny. Den ble tiet ihjel da den kom ut, sannsynligvis fordi den handlet om lesbisk kjærlighet, og ikke akkurat promovert da den ble utgitt som billigbok i 1993. Selv så mor på “Døgnfluens lengsel” fra 1984 som sin beste bok.
Hilsen Ragnhild med stor takknemlighet overfor Toril Moi.
Stakkars husmødrene, som fikk opprørske døtre. Jeg var ikke nådig mot min mor og hennes venninner, når jeg først studerte og senere jobbet fulltid med tre barn. Ingen forståelse fra meg for 50.tallshusmorens jobb. Uff, ille å tenke på i dag hvordan jeg, i feminismens navn, tråkket på en hel yrkesgruppe.
50-tallshusmødrene betalte nok en pris, men oppgjøret med rollen deres var helt nødvendig. Det å være økonomisk avhengig av en mann var en dårlig tilværelse. Jeg har liten forståelse for velutdannede kvinner med velstående menn som glorifiserer hjemmemammaen. De er jo en bitte liten prosent kvinner i en privilegert situasjon som prøver å undergrave alt vi har oppnådd. Jeg heier på deg, Merethe.