Jeg gremmes over kvinner som vil ha i pose og sekk, likestilte menn som de ikke unner en tredel av permisjonstiden etter fødsel. Jeg gremmes over at de ikke forstår at ved å frata fedrene en lengre periode med spedbarnet alene fører det gjerne til at de samme fedrene ikke vil bidra på like fot i hjemmet senere. Her skal jeg forklare hvorfor en gammelfeminist som jeg er, blir så opprørt. Kvinnekampen har vært lang og til tider hard. Mye er oppnådd for norske kvinner som andre lands kvinner bare kan drømme om. Det er mange seire vi må være stolte av og hegne om, som foreldrepermisjon på opp i mot ett år og selvbestemt abort før 12te uke. Vi ser hvordan det siden 1970 årene er kommet en lang rekke kvinner inn i arbeidslivet, kvinner som betaler skatt og bidrar til fellesskapets økonomi. Rett nok er fortsatt mange kvinner dobbeltarbeidende, noe vi prøver og ønsker å rette på ved å gjøre menn og fedre mer deltagende i familieliv og husarbeide. Etter min mening er dette siste, menns deltagelse noe av det aller viktigste ved den tredelte foreldrepermisjonen, ikke at kvinner på død og liv skal raskt tilbake til yrkeslivet.
Noen tørre fakta som stadig blir underkommunisert
Foreldrepermisjonen med full lønnsdekning er på 49 uker, med 15 uker til hver av foreldrene og 16 uker til fri fordeling. Dette betyr at mor, hvis hun og far blir enige om det, kan ta ut 7 måneder permisjon i tillegg til det tre obligatoriske ukene før fødselen. En raus ordning synes jeg, både for mor og for far. Selv om mor fullammer i 6 måneder, noe de færreste gjør, er det tid til å venne barnet til amming morgen og kveld og annen mat samt pumpemelk eller erstatninger midt på dagen. Denne muligheten til dem som ikke klarer å bruke ammefri til å komme hjem eller få barnet til seg på jobb.
Kvinner vil ha likestilte menn, menn som stiller opp hjemme.
Det er vist i flere undersøkerlser at menn tar ut akkurat så mye permisjon som de får seg tildelt og at menns bidrag på hjemmefronten øker med lengden de har hatt med barn alene i permisjonstiden. Kvinnene vil ha menn til å støvsuge, vaske opp (eller organisere oppvasken), re senger og vaske klær. Vi vil også ha menn som tar seg av barna, leker med dem, går tur, følger på fritidsaktiviteter osv. Men vi vil altså ikke at 15 stakkars uker av foreldrepermisjonen skal være forbeholdt menn, for permisjonstiden er en mammapermisjon, i alle fall i følge en rasende facebookgruppe som sloss for “sin” permisjon.
Mødreopprøret
Jeg leser med stigende forbauselse og forbitrelse om et opprør blant unge mødre som synes de får for lite tid etter fødsel med sine 7 måneder, beskrevet over 7 sider i lørdagens utgave av Klassekampen. Selvfølgelig vet jeg at for noen, ikke flertallet, er fødselen og tiden etterpå så traumatiserende og vanskelig at de faktisk trenger ekstra tid utover de tildelte månedene med full lønnskompensasjon. Heldigvis lever vi i en velferdsstat hvor de som har det slik vil bli tatt vare på. Men det betyr ikke at alle fødende kvinner opplever slike problemer. Svangerskap, fødsel og barseltiden er ingen sykdom, heldigvis. At unge ressurssterke kvinner lager et opprør over at fedre nå får en noe større del av permisjonstiden og derved opparbeider et nærmere forhold til barnet sitt samtidig som ha også må ta fullt ansvar for hus og hjem i denne tiden, er meg komplett uforståelig. Vi er altså ikke lkommet lengre enn at unge kvinner i dag opplever barnet som fødes som “bare sitt”, som far kan få delta i under mors årvåkne blikk og helst ikke være for lenge alene med, for permisjonstiden er mors permisjon. Jeg gremmes.
Hilsen Ragnhild som er opprørt over hvor kort vi er kommet, og at det er kvinner som står for tilbakeslaget.
Jeg er veldig opptatt av at samfunnet skal legge tilrette for at barnet som fødes skal føle trygghet. Far må være like viktig som mor, men på en annen måte. Nærvær og kjærlighet og lek må følges hånd i hånd. Når mor er trygg blir barnet trygg. I mitt ekteskap var det ikke viktig at far støvsuget eller sto på kjøkkenet. Han bidro med så masse annet: skapte trygghet. Jeg har nå oldebarn som er små. Den nest yngste er alt i barnehage og blir 2 år, den yngste er bare hjemme med mamma og blir nå 9 måneder. Jeg synes det er for tidlig at han begynner i barnehage. Og jeg tror moren og faren synes det samme.
Kjære Mimremor: Det er så hyggeligå følge deg. Akkurat her er vi nok litt uenige. Det er selvfølgelig store forskjeller på hvordan familier organiserer seg. Statlige ytelser bør vel gis ut fra overordnete hensyn og så får man organisere seg som best man kan. Jeg er helt sikker på at din familie gjør det som er riktig for dem. For meg er det viktig at mor og far deler mest mulig både av hensyn til seg selv og til forholdet til barnet.
Kjære Ragnhild. Jeg blir like oppgitt som deg! Jeg synes kravet om fullamming i månedsvis er merkelig, egen erfaring tilsier at ungene meget vel tåler tilleggskost, fortrinnsvis grønnsak- og fruktmos allerede fra knappe 4 måneders alder.Det forbauser meg at Kvinnesaksforeningen v/Torild Skard også hevder at mor trenger mesteparten av permisjonstiden for sin egen del!
Hilsen Berit Hovig.
Kjære Berit. Takk for kommentar som gjør meg godt. Er så enig med deg (ingen bombe). Når det gjelder Kvinnesakforeningen så er Torild Skard nokså alene ( men ikke helt). Hun snakker ikke på vegne av foreningen her. Da jeg var i styret var vi veldig uenige – da gikk det på amming- og førte til at jeg ble kastet fra styret. Men Torild er ikke leder lenger og taler kun på egne vegne.
Hilsen Ragnhild