Utdelingen av Nobels fredspris er et årviss evenement 10. desember. Som oftest har jeg fulgt seremonien på TV-skjermen, men aldri aldri har jeg sittet med tårer i øynene og fulgt med på talene til Nobelkomiteens leder Berit Reiss Andersen, Nadia Murad og Denis Mukwege uten å ta en eneste pause. Alle tre holdt taler som må ha gjort et uutslettelig på alle som hørte dem, i alle fall på meg. Og aldri har vel Nobelseremonien igjen og igjen blitt avbrudt av heiarop og stående applaus.
Krig mot likegyldigheten
Verdenssamfunnet vet hva som skjer, verdenssamfunnet tørker tårer og viser medfølelse. Og der stopper det. Nadia Murad sa meget treffende at hun trenger ikke mer medfølelse – nå må det bli mer enn ord, det må bli til handling. Denis Mukwege var klinkende klar i sin irettesettelse av oss og alle andre som vet og hører, men ikke gjør noe. Han ønsker en krig mot likegyldigheten som preger verdenssamfunnet. I New York ligger en FN-rapport og støver ned, en grundig rapport som dokumenterer overgrep mot kvinner som våpen i krig, en rapport som navngir og beskriver ofrene, men som ikke nevner overgriperne. Denis Mukwege gikk langt i å beskrive grufulle overgrep begått av myndighetspersoner og menn med parlamentarisk immunitet. Rapporten må opp av skuffen og brukes til å straffeførfølge forbryterene som bruker voldtekt og kvinnemishandlig som våpen i krig.
Hva betyr en Nobels Fredspris til Nadia Murad og Denis Mukwege?
Det er å håpe at fredsprisen som tross alt følges internasjonalt kan føre til oppmerksomhet og handling. For Nadia Murad var den eneste prisen hun virkelig ønsket seg at overgriperne som har prøvd og fortsatt prøver å utslette Yesidiene blir stilt til ansvar og straffeforfulgt. Denis Mukwege ba om at den røde løperen ikke skulle rulles ut for statsledere som beviselig gir straffefrihet til menn som voldtar og skjender kvinner i en pågående konflikt og i endel tilfeller selv er overgripere. Vår statsminister var ikke helt klar du hun ble spurt om hvordan vi forholder oss til statsledere i konfliktområder. Mukwege var også klar på hvordan vi med våre smarttelefoner og el-biler er med på å opprettholde umenneskelige forhold for kongolesere som arbeider i bl.a. koboltindustrien. Her må noen som er mye klokere enn meg fortelle hvordan vi skal kunne påvirke gjennom våre forbruk.
Likegyldighet med ofre for genocid som Yesidiene
Nadia Murad stilte et klart spørsmål rettet til våre og andre politikere: Dere lukker øynene for interne konflikter som fører til folkemord, hva hvis det hadde dreid seg om olje eller en handelsavtale? Et meget betimelig spørsmål som også kan utvides til at vi må be regjeringen slutte med all våpenleveranse til krigførende land eller land i indre konflikt. Det vi tjener på våpenindustrien må og kan ikke oppveie menneskelige lidelser. Og da kan jeg ikke unngå å nevne vår regjering som ikke vil undertegne antiatomvåpenavtalen og hvordan tildelingen til ICAN i fjor ble meget dårlig mottatt av regjeringen.
Da er det bare å avslutte med å gratulere fredsprisvinnerne 2018 og håpe at deres sterke appeller til verdenssamfunnet blir tatt godt i mot og fører til handling, ikke bare ord.
Hilsen Ragnhild som også håper på Nadia Murad og Denis Mukweges personlige sikkerhet, det er mange der ute som hater dem for arbeidet deres, dessverre.