Nå har omlag 200 nasjoner vært samlet i Katowice i Polen. Ikke for å diskutere om vi har en foreliggende klimakrise, for det er et faktum, men for å se hva som kan og skal gjøres. Samtlige partier på Stortinget har klimaarbeidet på programmet. Partilederne snakker om dette på møter og endog internasjonale konferanser. Men jeg har enda tilgode å høre noen si at dette vil koste mye penger og det er vi villige til å bruke. Vi er flinke til å kildesorte avfall, vi kjører el-biler og vi gjør vårt beste i dagliglivet. I det store regnskap monner det lite. Slike symbolhandlinger er allikevel viktige for oss. I det minste bidrar det til å innse at det foreligger en stor utfordring. Men det trengs mer enn symboler, mye mer.
Vi må starte et sted—og så det monner.
Jeg vil ikke på noen måte fremstå som ekspert på klimautfordringene eller for å si det rett ut, klimaproblemene. Jeg prøver å oppdatere meg selv på nett og ved lesing ellers. Det er greiest å starte i Norge. At Forbrenningsanlegget til Oslo slipper ut like mye CO 2 som 200 000 biler i året, har jeg skrevet om før. Det begynner å bli en reell mulighet å fange opp CO 2, bringe det til kai for så frakte det på skip for så pumpe gassen ned i gamle tomme oljefelt. Større og mindre anlegg finnes rundt omkring i kommunene hvor liknende løsninger må finnes. Ett par andre store nødvendige tiltak:: . Elektrifisering av kaianleggene våre og oljeinnstallsjoner. Alt dette vil koste mye penger!
Kullkraftverk må utfases.
Fortsatt produseres en stor del av verdens energi fra kullkraft- verk. Folk som har greie på det sier at en gradvis nedskalering er mulig inntil fornybar energi overtar. Gass (som flytende, LNG) vil kunne redusere utslipp med helt ned til omlag 25 prosent av kullutslipp. I noen land bygges moderne atomkraftverk i områder hvor faren for jordskjelv og sunami er minimal. Hvorfor taes ikke dette bredere opp igjen ? Men tilbake til kullkraften som også ble spesielt tatt opp i Katowice. Både planlegging og gjennomføring av et skifte til andre energikilder vil koste enormt og fattige land har ikke en sjanse uten bistand. I Norge snakker vi om måtehold i vår pengebruk for å tilgodese de kommende generasjoner. Holder vi fram som nå, har vi kanskje ingen klode for våre etterkommere i det hele tatt.
Hva betyr jordens raskt økende befolkning?
Cicero senter for klimaforskning tar dette opp i en artikkel i november. I deler av verden stopper befolkningsveksten opp, mens den andre deler (les Afrika) øker dramatisk. Artikkelen mener å kunne dokumentere at det mest effektive tiltaket for å redusere antall fødsler, er å gi jenter/kvinner utdannelse. I korttekst, kvinner med utdannelse føder færre barn! Man mener at en vellykket satsning på utdannelse vil kunne bety en reduksjon av jordens befolkning med omlag 1 milliard. Det konkluderes også med at det sammen med andre tiltak, er vesentlig for å redusere totalutslippene. Utdannelse og skoletiltak i fattige land er ikke mulig uten massiv bistand fra rike land som Norge.
Er det noen politisk vilje til et krafttak ?
Honnørord i festtaler kommer lett. Å gå ut til folket å si, ” nå må alle være solidariske til å redusere den personlige økonomi for de store fellessaker” er klart vanskeligere. Å røre pensjonsfondet for å gi de neste generasjoner et levelig klima, synes ikke å være lett. Vi vil ved neste Stortingsvalg stemme på det partiet som er villig til å gjøre noe med de store klimautfordringene og som samtidig har styringsmuligheter.
Hilsen Thor-Øistein som stadig ser politikere sittende rolig i båten mens vannet stiger.