Nå er jeg ikke bare opprørt men fortvilet og rasende. Fortvilet med tanke på to små gutter på seks og ni år som gråter av redsel for å miste moren sin, Rukhsana Husseini som står i fare for å bli tvangsutsendt. Rasende fordi vi har en justisminister som gjemmer seg og nekter å svare på spørsmål. Saken er den at det arbeides (på overtid) med en ny forskrift som skal sikre at det tas hensyn til barnets beste i utvisningssaker. Justisministeren kunne instruere UDI til å utsette denne og andre utsendelsen til forskriften er vel forankret i lovverket, det gjør hun ikke. Er hun feig?

Baumanutvalget, en ekstern arbeidsgruppe ledet av lagdommer Elizabeth Baumann, har avdekket flere tilfeller der mor eller far utvises til tross for at det er betydelig i strid med barnets beste. Utvalget har derfor anbefalt at barnets beste skal tillegges betydelg stor vekt i utvisningssaker. Rapporten ble avgitt for nøyaktig to år og en måned siden og enda har ingenting skjedd fra regjeringens side. Er det en bevisst trenering?

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Rukhsana oppga da hun fikk familiegjenforening for tolv år siden at hun var fra Afghanistan, og hun fastholder fortsatt at hun tilhører minoriteten Hazana og er fra Afghanistan. UDI som bruker betydelige ressurser på å grave i gamle saker i stedet for å få ned ventetiden for dem som søker om opphold, har funnet ut at Rukhsana er fra Pakistan og at hun løy da hun søkte om familiegjenforening. Det er uten tvil at hun tilhører minoriteten Hazara som er forfulgt både i Afghanistan og Pakistan. Er det nå så sikkert at UDI har rett i at hun er Pakistaner? UDI har tatt feil før, som da de sendte ut en iransk kvinne som ble møtt med arrestasjon og piskeslag da hun ankom Iran. Kan de ikke ta feil nå også, Hazaraene tilhører både Afghanistan og Pakistan. Heter det ikke i norsk rettspraksis at tvilen skal komme tiltalte til gode? Og her må det være tvil. I de kaotiske forholdene som råder i grenseområdene Afghanistan og Pakistan må det være vanskelig å fastslå “uten enhver tvil” at en Hazarakvinne er fra Pakistan og ikke fra Afghanistan.

Rukhsana sier at hvis hun blir tvangsutsendt til Pakistan kan det skje at hun ikke blir ønsket velkommen der, men utvist til Afghanistan. Kan vi i Norge ha på samvittigheten at vi har utvist en forfulgt minoritetskvinne til et regime som Afghanistan hvor vi vet m,ye om hvordan kvinnene blir behandlet.

Jeg skal ikke påstå at saksbehandlerne i UDI er ondsinnet, men det kan virke som de sitter med nesetippen så dypt begravet i lover og forskrifter (og ikke forskrifter som vi venter på) at de helt har mistet gangsynet og medmenneskeligheten. Det de nå vil gjøre er å sende ut en høygravid kvinne og la to små barn på 9 og 11 år bli igjen hos faren sin alene. Jeg ser ikke for meg den politikonstabelen som vil være uberørt av å pågripe en mor mens to små gutter klamrer seg til henne og gråter. Noen må ta ansvar.

Hilsen Ragnhild, opprørt, sint og fortvilet