Gratulerer med dagen til alle kvinner, menn, gamle og unge. Dagen minner oss på hva vi har fått til og hva som gjenstår i frigjøringskampen. Og her dreier det seg ikke bare om kvinner, men også om alt menn har å vinne på likestilling mellom kjønnene.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da vi sto på barrikadene i 1970-årene sto kampen om å få kvinner ut av et trangt kjønnsrolle mønster som lenket henne til kjøkkenbenken og ektesengen. Like viktig for oss den gangen var det å få mannen ut av rollen som eneforsørger og tilbake til hjemmet som en likeverdig partner der. Vi forestilte oss og ønsket oss en mann som deltok på lik linje i familielivet, som kompensasjon skulle vi dele på forsørgeransvaret.

Har vi lykkes? Vi er kommet et langt skritt videre. Kvinner tar forsørgeransvar og menn tar ansvar for hus og barn i langt større grad enn på 1950- og 60tallet. Fedrekvoten har vært viktig for fars ansvar for og kontakt med barna selv om en del forskjellsfeminister tviholder på mors enerett på barna i første leveår. Menn opplever fortsatt urettferdighet i barnefordelingssaker etter samlivsbrudd selv om det også her har skjedd forandringer. For meg er det et sidespor å diskutere “rett til” et ligg.

I Nyfeministenes og Kvinnefrontens barndom var vi nøye på å forsikre om at vi på ingen måte hatet menn, tvert i mot hadde mange av oss gode relasjoner til en eller flere menn. Myten om feministenes mannshat har imidlertid stått sterkt lenge, for i dag, noen og femti år senere, leser vi i Aftenposten at myten om feministers mannshat er vitenskapelig tilbakevist. Det kunne jeg helt uvitenskapelig sagt for nesten femti år siden.

I 1978 fikk Norge en likestillingslov og en lov om selvbestemt abort. Likestillingsloven ble revidert i 2013 og sterke krefter tar nå til orde for en enda mer radikal revidering i det den fortsatt favoriserer kvinner. Da er det på sin plass å løfte blikket og minne om at selv om likestilling mellom kvinner og menn er kommet langt her hjemme er det en lang vei å gå både i land vi liker og ikke liker å sammenlikne oss med. Solidaritet med alle kvinner er viktigere enn noen gang og har også betydning for kvinner i vårt land som ikke er så likestilte som vi skulle ønske oss.

Abortloven er også moden for revisjon ettersom samfunnet vårt har forandret seg i vesentlig grad siden 1978. Da loven gikk igjennom i Stortinget med en stemmes overvekt måtte den ha noen kompromisser som skulle få noen tvilere over på ja-siden. Et viktig kompromiss var at selvbestemmelsen stopper ved 12 ukers svangerskap. Dette er en fiktiv grense som mange, svært mange ønsker å utvide til 18 uker, noen helt til 23-24 uke og et levedyktig foster. Hvor ligger bremseklossene? Først og fremst hos Kristelig folkeparti som forkludrer debatten ved å stadig peke på de etiske sidene ved abort. Jeg tror ingen av oss som varmt støtter en utvidelse av selvbestemmelsesretten ser bort fra at det er etiske problemstillinger som må løftes når vi snakker om abort. Men det som er hovedfokus er: Hvem skal bestemme? Den gravide kvinnen som av ulike grunner er havnet i en situasjon hvor abort synes nødvendig eller en nemnd? Her snakker KrF, sist ved ungdomslederen, i Dax 18 seg bort. Spørsmålet er ikke om abort er etisk riktig eller galt, spørsmålet er hvem som er best skikket til å avgjøre og bestemme.

Den andre bremseklossen er Senterpartiet og jeg er veldig spent på hva regjeringen kommer frem til når den skal legge frem et forslag til revisjon av loven. Hadde de lagt frem et forslag om å beholde 12-ukers grensen som idag, før 8.mars, vil jeg tippe på at 8. marstoget ville blitt enda større enn det det kommer til å bli i kveld.

Så skal vi være så inderlig glade for at vi bor i Norge hvor antall uker med selvbestemmelse er tema, og ikke i USA hvor det i flere delstater er nærmest umulig å få utført en abort og hvor et nedfrosset embryo regnes på lik linje med et nyfødt barn.

Riktig god 8.mars til dere alle fra Ragnhild