Disse diktene skrev Mustafa da han var 13 år –  om at Norge ikke vil ha ham etter å ha bodd her i 6 år. Nå er han 19 og har fortsatt ikke fått lov til å bo her. Mer om dette senere i bloggen.

Det nye året startet med økende Cov-Sars2-smitte, men utflating av innleggelser med Covid-19 og pasienter i intensivbehandling. Mange fagpersoner er uenige i de strenge smitteverntiltakene som fører til kjempestore problemer for hotell- og restaurantbransjen og for kulturlivet. Allikevel står regjeringen beinhardt på at tiltakene er nødvendige for å få ned smitten samtidig som ledende fagfolk innen immunologi og vaksineforskning viser til omikron-variantens mindre alvorlighetsgrad ved sykdom. De neste dagene og ukene vil vise oss om sykehusinnleggelsene fortsatt flater ut eller om vi får et økende press på helsevesenet.

Det har vært en viss redsel fra offisielt hold å si høyt at det er de uvaksinerte som fyller opp sykehusene og intensivplassene. Offisielt er man tydelig redd for at de uvaksinerte stigmatiseres? Hvorfor i all verden kan vi ikke kalle en spade for en spade og si at hvis alle som kan vaksinere seg ble vaksinert så kunne samfunnet åpnes igjen? Det må være lov å si høyt at det å velge å ikke vaksinere seg er illojalt, egoistisk og samfunnsfiendlig.

Og her kommer vi til koronapassene. Ansvarlige politikere har vridd seg som åler for ikke å innføre koronapass, av redsel for å tråkke de uvaksinerte på tærne. Nå er de endelig kommet til at koronapass utredes, men i følge statssekretæren i politisk kvarter er det snakk om forskrifter til en lov som må ut på høring og det vil ta tid. Så mens gresset gror dør kua, eller uten metaforer, dør kulturlivet og utelivsbransjen. For noen dager siden uttalte Regina fra Tromsø at hun da virkelig ikke behøvde å vaksinere seg for det gjorde jo så mange andre! Ingen grunn til å puse med slike holdninger.

Men nok om korona – vi begynner å bli grundig lei av mediene som hauser opp smittetallene og bare nevner utflating i innleggelser i en bisetning. Gode nyheter selger dårligere enn gode.

Jeg hadde tenkt å bruke denne bloggen til å gratulere Mustafa Hasan som er valgt til årets navn i Nettavisen. En høyst fortjent heder til en ung gutt som har kjempet for retten til å bli i Norge fra han kom hit som 6-åring. Mustafa venter nå på at saken hans skal behandles på nytt av UNE, en institusjon jeg ikke stoler veldig på, men får håpe de tar til vettet og lar denne gutten bli. Det foreligger en rettskraftig dom som sier at den forrige avgjørelsen til UNE var feil, det burde UNE ta til etterretning.

Mustafa ønsker å hjelpe andre som er i liknende situasjon som han selv har vært. Han unner ingen å miste store deler av barndommen og ungdommen sin på grunn av en rigid og lite human innvandringspolitikk. Jeg tenker nå kanskje spesielt på alle dem som lever i landet vårt uten noen form for rettigheter, uten muliughet for å skaffe seg identitetspapirer, kunne jobbe og tjene penger, betale skatt og ta del i våre velferdgoder. Dette gjelder for en stor del de såkaldt ureturnerbare, men også de som sitter i årevis på mottak og venter. Dette er en skam for landet vårt. Jeg håper at 2022 kan bli året da asylpolitikken blir mer human, her må venstresiden virkelig presse regjeringen.

Hilsen en frustrert Ragnhild