For en tid tilbake fikk jeg en utfordrende oppgave av Helsedirektoratet. På konferansen “Leve hele livet” ble jeg bedt om å holde et vel 10 minutters innlegg med tittel som i overskriften. Det har ført til at jeg har (skum)lest Stortingsmeldingen “Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre” og hva kloke gamle mennesker har skrevet om det å bli gammel. Dessuten har jeg brukt mye tid til å tenke på hvordan jeg synes det er å være gammel.
Målet med reformen er at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet lengre – en ambisiøs målsetting som vi naturligvis må applaudere. Samtidig gjøres det grep i offentligheten som på ingen måte er med på å støtte ambisjonene. Jeg tenker da på nedleggelse av sykehjem, tilbaketrekking av fysioterapiavtaler i bydeler i Oslo, nedleggelse av seniorsentre og utilstrekkelig personale på sykehjem og helsehus.
På åpningen av konferansen som forøvrig var digital kom det mange løfter og gode ord fra arrangørene i Helsedirektoratet og jeg tviler ikke på at det er mye god vilje og ønske om å gjøre det aller beste for de eldre. Et åpenbart problem er at de som sitter og planlegger omsorgen for oss gamle ikke vet hvor skoen trykker – de har nemlig aldri vært gamle selv. Gjennomsnittsalderen hos dem som styrer oss er faretruende lav – de eldre blir gjerne skiftet ut og de gamle er totalt fraværende. Et annet problem er at alle de fagre ord om gjennomføring og implementering av reformen som kommer fra sentralt hold skal i praksis utføres i kommunene. Det legges opp til gode ordninger for støtte og hjelp til kommunene uten at det følger økonomiske midler (penger) med. Sykehjemmene har alt for få hender, dvs mangel på personale. De som jobber der løper fra beboer til beboer og synes aldri de får gjort nok. Hjemmetjenesten har også for lite hjelp og selv om det ikke er stoppeklokken som styrer, så er det liten eller ingen tid til det lille ekstra som ville hjelpe hjemmeboende gamle. Uten penger blir det heller ikke flere hender i eldreomsorgen, vanskelig å tenke seg at kommunene eller bydelene i Oslo og Bergen vil prioritere de gamle på bekostning av alle andre oppgaver kommunene har.
Reformen tar også opp støtte til pårørende til pleietrengende gamle som bor hjemme. Kommunene stiller opp med hjelp til å stå opp og til å legge seg. Dessuten eventuelle forefallende oppgaver som helst skal være fort unnagjort i løpet av dagen. En gammel ektefelle til en dement eller annen pleietrengende har fulltidsjobb 24/7 uten at det bekymrer dem som styrer synderlig – en institusjonsplass til den demente er i dag i alle fall utopisk så lenge ektefellen er noenlunde oppegående. Jeg tror de som styrer har et helt teoretisk forhold til hva det betyr å være pårørende i en slik situasjon. Sannsynligvis oppfattes det som et strålende tilbud at det gis tilbud om hjemmesykepleie 3-4 ganger daglig.
Hvis ikke personalsituasjonen ved Helsehus/Pleiehjem bedres betydelig er hverken avlastningsopphold eller permanente opphold særlig forlokkende. Vi hører skrekkhistorier om demente som virrer rundt ut og bleier som ikke blir skiftet, historier som dessverre ikke er enestående. Uten mer penger til denne omsorgen har Leve hele livet reformen ingen mening. Da hjelper det lite med fagre ord og løfter.
Mitt bidrag til konferansen var en personlig fortelling om det å være gammel og for å svare på oppgaven jeg hadde fått, var jeg både provoserende og satte ting på spissen. Å holde innlegg for 1200 påmeldte uten å se andre enn en kameramann var nokså spesielt – jeg må jo si at tilbakeføringer fra et publikum er mer tilfredsstillende.
Hilsen Ragnhild som ikke er godt voksen, men gammel.