Nå når USA-valget er nær ved å gjøre meg handlingslammet og depresjonen er like ved å ta tak i meg er det godt å tenke på en fin Fagervannopplevelse lørdag som var.
På invitasjon fra Brosteinkameratene troppet Thor-Øistein og jeg opp ved sydenden av Fagervann 31.10 for å være med på en seremoni til ære for Jan Jakob Tønseth
Brosteinkameratene var JJTs løpevenner i nær tredve år og vennskapet vedvarte etter han ble syk og til han døde i oktober 2018. I de to årene som er gått har vennene stanget hodet i Oslos byråkrati i en kamp for å få lov til å sette opp en minnetavle ved Fagervann der Jan Jakob Tønseth pleide å stå ved nordenden av vannet og lese diktene sine om Fagervann. Anmodningen ble avslått gang på gang med henvisning til Markaloven og andre byråkratiske rariteter. Prosjektet var nesten oppgitt da det viste seg at det fantes grunneiere med hytte ved sydenden av vannet som syntes det var hyggelig at dikteren og poeten ble hedret med en minnetavle på deres eiendom. Slik hadde det seg at vi to år etter hans død på en litt hustrig lørdags fikk være med på en minnemarkering med taler, diktlesing og sang. Minnetavlen med diktet Ved Fagervann og bilde av dikteren på en grantrestamme ble avduket og lest høyt av to av kameratene.
For oss som bare kjenner Jan Jakob Tønseth fra diktene hans var det en opplevelse å få lov og delta i denne markeringen. Selv om turen opp var bratt og sleip etter alt regnet, var det vel verd anstrengelsene (vi er ikke lenger i sekstiårene). Det å oppleve en vennegjeng, både kvinner og menn, som går til store anstrengelser for å hedre en venn er både rørende og betagende. På turen ned til Skar som var om mulig enda vanskeligere og glattere enn turen opp var vi begge to i en løftet stemning og følte at vi hadde fått være med på noe helt usedvanlig. Takk til Brosteinkameratene og til Jan Jakob Tønseth og hans dikt.
Hilsen Ragnhild som ikke tør å se på nyhetene denne onsdags morgenen
Noen ganger er jeg flau over en lang karriere som byråkrat, og over alt det rare som jeg har vært med på å kontrollere og føre tilsyn med. Men, også byråkrater har heldigvis et rom for å tenke selv, og et rom for noe sivil ulydighet. I den saken dere skriver om her, så blir jeg forundret over at ingen var i stand til å bryte noen regler og si at en minneplakett kan settes opp. Heldigvis så var det jo en klok hytteeier som tok ansvar.
Iblant blir jeg opprørt og/eller engasjert over nyhetsbildet, og ellers hva som rører seg rundt meg i samfunnet. Iblant tenker jeg at jeg burde opprette en blogg, slik at jeg kan dele tankene mine, kanskje noen kan ha nytte av dem? Men så leser jeg bloggen deres, og så tenker jeg at jeg trenger jo ikke å dele mine tanker, jeg kan heller kose meg og lese den bloggen dere to har. Er det noe jeg er opprørt over, så finner jeg ofte et innspill hos dere, og da kan jo jeg roe meg😉.
Jeg håper dere fortsetter med bloggingen riktig lenge, og at depresjonen ikke helt tar dere når vi nå følger opptellingen av stemmene i valget. Jeg håper i det lengste at Biden vinner, men det som skremmer meg uansett er at det ser ut til å bli et så jevnt løp. Dette lover ikke godt for våre barn og barnebarns fremtid.
Jeg blir så glad over kommentarene dine, Merethe. Du sporer oss virkelig an til å fortsette med å blogge. Så godt å få innspill og kommentarer som igjen røsker opp i tankevirksomheten.
Egentlig skal vi være glade for byråkratene og reglene våre og selvfølgelig alltid godt at noen tenker selv når reglene blir i overkant stivbente. Jeg priser meg lykkelig over å bo i dette landet hvor vi tross alt tar vare på hverandre. Bare synd at vi er så avhengige av USA som nå nesten ser ut til å falle fra hverandre.
Håper du fortsetter å lese bloggen vår og kommer med nyttige kommentarer.