Fra barneidretten til verdensstjerne.

Hyggelig bilde med Andrine og dedikert mor.

Nå skal jeg fortelle om mor og far Hagerberg og jentene Andrine og Ada. Vi var vel 30 gjester på Olympiatoppen som fikk høre om familiens fantastiske reise fra Møre til Lyon.

Ada har selvsagt “annet å gjøre” enn å stille på et møte med leger og fysioterapeuter i Oslo. Men mor, far og Andrine var der. De ga til beste en historie som er utrolig. Foreldrene hadde selv spilt fotball i alle år. Da den eldste av jentene, Andrine, var 2 år, lekte hun med en ball med en slik kontroll, at de tenkte, “bevares for en ballfølelse”. Da ble det selvsagt masse ball-aktivitet. Etterhvert kom Ada og det fortsatte. Det ble lagt mye vekt på å lære ting. Mestring synes barn er moro og tekniske trening kom kjapt med i bildet. De måtte utfordres og spilte på guttelagene. Da Ada var 14 år flyttet familien til Kolbotn for å komme nærmere “der det skjer”. Det ble toppfotball i Norge og etterhvert i Frankrike og England og resten av historien er kjent. Uansett hvor jentene har vært, mor og fars prosjekt er fotball og oppfølging av døtrene..

Etter mors og fars foredrag satte jeg meg ned med Andrine for en prat. Litt artig å høre at hennes opplevelse av barnefotballen var mye lek og moro med de andre ungene. Hun kunne fortelle at Ada kom mer slentrende inn i fotball-livet etter hvert som hun ble eldre. Hun ga klart uttrykk for alvor i fotballtreningen først kom i 11-12 års alderen. Her må foreldrene ha gjort mye riktig. Jentene hadde på følelsen av å ha mye moro, samtidig som ambisiøse foreldre instruerte og sto på. Godt å høre at Andrine var med i friidrett og var ivrig slalåmbakken. Egentlig hadde jeg fått inntrykk av at fotballen hadde tatt all plass, men slik var det altså ikke.

Dette får meg til å tenke barn som vokser opp i familie hvor begge foreldre er musikere. Gutten klimprer på piano fra 2-3 års alderen, og fiolinen er på plass når han er 5 år. Som 10 åring øves det mange timer og et vidunderbarn er født. Noe liknende historie kan nok fortelles om vår verdensstjerne i sjakk. Av en eller grunn er vi ikke så kritiske til disse historiene som når vi kommet til idrettsfamiliene. Men uansett, vi ønsker vel at de  unge skal bli helstøpte mennesker.

For meg er barneidretten til, for absolutt alle. Men det må også være aksept for at noen er spesielle.

Jeg kan ikke la være å vise 6 måneder gammel gutt som stolt står på hånden til NM mester i turn mens VM i skiskyting aplauderer. Bare det er moro, så går det meste bra. Barnemoren var litt engstelig.

Hilsen Thor-Øistein

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg