Svikter vi de minste barna? Skal ett- åringene hjem til mor?

 

En brannfakkel fra Torild Skard

https://www.dagsavisen.no/innenriks/barnehagene-har-kommet-altfor-tidlig-inn-i-barnas-liv-1.1536725

For noen dager siden ble Torild Skard intervjuet i Dagsavisen og uttrykte seg tydelig om at ettåringer er for små for barnehager og bør hjem til mor. Det er klart at alle ettåringer ikke er klare for barnehage, det er stor forskjell på utvikling og modenhet. Det kan også sies mye om hvordan barna blir tatt best vare på når to foreldre er på jobb. Skard, og som en fortsettelse neste dag, Kari Wærness, mener begge at arbeidslivet er dårlig tilrettelagt for familier med små barn og at forholdene må legges mye bedre til rette for at mor kan være lengre sammen med småbarna (les ettåringene). Her butter det for meg – begge disse foregangskvinnene mener altså at fedre ikke er kompetente til å ta seg av barn mellom 0 og 2 år og at barna må få ” komme hjem til mor”.

Jeg har tidligere i bloggen støttet tredeling av foreldrepermisjonen og vist til forskning som viser viktigheten av at fedre skal være viktige omsorgspersoner fra tidlig spedbarnsalder. Vi så hvordan det gikk da fedrepermisjonen ble redusert fra 14 til 10 uker, fedrene tok sine 10 uker og ikke mer. Nå desavouerer kjente kvinnesakskvinner fedrenes rolle også for ettåringene med begreper som “hjem til mor”.

Det er en vesentlig diskusjon hvordan arbeidslivet på best mulig måte kan være tilpasset moderne mennesker og deres liv. Seks-timers dagen er igjen kommet på agendaen, et virkemiddel for både unge og eldre arbeidstakere og kanskje enda mer aktuelt nå da arbeidslivet blir mer og mer automatisert. Men her gjelder det å ikke gjøre kampen for et romsligere, menneskevennlig arbeidsliv til en kvinnesak. Dette er i høyeste grad en menneskesak som er viktig for både kvinner og menn.

Da den nye kvinnebevegelsen og Nyfeministene slo over landet som en tsunami i 70-årene var parolene at kvinner skulle kunne forsørge seg selv og at mennene måtte tilbake til hjemmene. For å kunne forsørge seg selv måtte kvinnene nødvendigvis ha lønnsarbeid. Med en likestilling i hjemmet kunne dette være mulig. Noen av utsagnene til dagens forskjellsfeminister gir inntrykk av at det som skal til er å reversere utviklingen, mor skal hjem og far snakker vi helst ikke om.

Det skal ikke stikkes under en stol at omsorgen for barn er uhyre viktig og at vi må finne gode løsninger, særlig for de minste barna. I tiårene etter 2000-tallet har vi fått veldig gode permisjonsordninger og fedrene er på vei tilbake til hjemmet. Norske fedre ønsker å være og er gode omsorgspersoner og de fleste familier finner gode løsninger for barna sine. Barnehagene blir stadig bedre med flere voksenpersoner per barn, særlig for de yngste barna. De færreste ønsker seg tilbake til mer eller mindre gode dagmammaordninger og de fleste besteforeldrene som tidligere kunne steppe inn som barnepasseren er i dag selv i jobb. Det er flere måter å bruke permisjonstiden på, f.eks. å ta ut tidskonto som kan brukes frem til barnet er tre år.

Det går an å tenke kreativt, å se på løsninger. Det er ingen god løsning å krisemaksimere dagens ordninger. Selv om ikke alle ettåringer er klare for barnehage er det faktisk noen som er det, i alle fall hvis man finner muligheter til kortere oppholdstid. Barn trenger trygge voksenpersoner rundt seg, og etter ettårsalderen behøver ikke det bare være mor og/ eller far. Barnehager som følger de reglene som er satt med hensyn til bemanningsnorm har gode muligheter for å gi god omsorg. Så må foreldrene tenke ut andre muligheter for de barna som absolutt bør vente. Her må både mor og far trå til – for det barnet som må hjem til mor eller far.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg