Seniorer på gjensyn i Dolomittene

Vi er så heldige at vi har vært med datter Karoline og hennes familie i Val Gardena to ganger tidligere, siste gang for fire år siden i 2018. Korona stoppet oss fra å dra i 2020 og 2021, men nå var det endelig mulig. Mye har forandre seg på fire år, men forandringene er først og fremst på oss selv. Vi er blitt fire år eldre og det merkes når vi er blitt 86 og snart 81 år. Barnebarna som er 14 og 16 er blitt så spreke at vi har bare måttet gi opp å holde følge med dem, i motsetning til for fire år siden.

Men enkelte ting er som de alltid har vært. Selva di Val Gardene ligger aller øverst i dalen og selv om det er kommet til noen nye hoteller er stedet akkurat som vi husker det. Morgen og ettermiddag passerer kuene hotellet vårt, før og etter en lang dag ute med gjetergutten for å delikatere seg med friskt alpegress. Det lokale språket, Ladin er førstespråk til folk i dalen, men de aller fleste snakker enten tysk eller italiensk som annet språk, noen begge deler. Ladin er et romansk språk og i slekt med retroromansk som snakkes i Graubunden i Sveits.

Aguel er lite og familiedrevet, ligger aller øverst i Selva med store deilige rom og et vell av blomster på balkongen hvor jeg kunne innta morgenkaffen i solen. Familien som driver Aguel, Margaret og Bruno var helt de samme, men de fire døtrene deres var naturlig nok blitt større, den yngste var nok ikke født for fire år siden. Frokosten var akkurat slik vi husket den der Margaret og Bruno går rundt og småprater med gjestene, forhørter seg om natten hadde forløpet vel og gir tips og råd om dagens utflukter. Bruno har en innebygget værvarsling, der Yr forteller oss at dagen blir regnfull kan Bruno fortelle at nei, det blir bra vær, men regn og torden til kvelden. Og slik gikk det.


Ferie i Val Gardena betyr fjellturer. Selva hvor vi bor, ligger på 1600 meter, men gondoler (og dem er det mange av) bringer oss opp i rundt 2500 meter.  Hver morgen reiste vi opp i fjellet sammen, Karoline, Christian, Kaspar og Hedda og de to gamle. Men vi innså fort at for at alle skulle ha glede av turene måtte vi dele oss. Thor-Øistein og jeg i vårt tempo og de unge i sitt. Det finnes mange mulige rasteplasser, dvs hytter med forbausende god mat og drikke hvor vi kunne stoppe underveis.  Mulighetene var mange fra bare litt drikke til full lunsj eller kanskje en Apfelstrudel med krem.

Naturen i Dolomittene er fantastisk. Selv i over 2000 meters høyde er det en blomsterprakt og grønne åkere med enda høyere stupbratte fjellsider rundt. Utsikten fra der vi sitter blir vi ikke ferdige med så selv om vi hverken går fort eller langt så har vi fullt utbytte av turene. Så møter vi resten av familien som både har gått fort og langt og tar gondolen ned i dalen igjen.

Det har vært noen storartete dager som vi skal leve lenge på. Det sniker seg inn en tanke på hvor lenge vi kan være med på noe slikt. Men igjen, vi får ta det som det kommer. Kanskje klarer vi en tur til Val Gardena og Aguel igjen, kanskje ikke. Denne gangen var vi helt avhengig av hjelp fra de unge. Karoline kjørte oss fra Munchen, jeg tror den tiden er forbi at vi kjører på Autobahn i Tyskland og Østerrike alene. Men kanskje blir det flere muligheter, vi får se. Uansett har dette vært noen strålende dager..

Hilsen Ragnhild

En sommer vi sent vil glemme

Denne mye omdiskuterte statuen, The mother, sier endel om kvinnen som mor, ikke alltid så perfekt som mange vil ha det til. Skupturen fikk meg til å tenke og det var vel meningen?

Mye setter sitt preg på denne sommeren. Europa brenner med hetebølge på hetebølge og skremmende mange skogbranner. Er det fortsatt noen som ikke tror på klimaendringene? Samtidig har vi krig i Europa, en verdensdel som trodde at krig var avlyst våren 1945. Noen europeere tror tydeligvis at vi fortsatt ikke er ferdig med 1.ste verdenskrig og klager over at landene deres er blitt alt for små, noe det må gjøres noe med. Men som Angela Merkel så treffende har sagt: “Hvis vi begynte å gå gjennom det ene århundrede etter det andre, og krangle om hvilke territorier som hører til hvem, ville vi være i krig hele tiden”. Skulle ønske og håpe at Erdogan og Orban lyttet til henne i stedet for sine megalomane tanker.

Her hjemme lever vi som vanlig ganske fredelig selv om mange av oss ikke kom på den etterlengtede sydenferien eller ble sittende streikefast på en lite trivelig flyplass. Hetebølgen nådde noen deler av sør-østlandet med ca 30 grader en- 1 dag i juli, og det er til å leve med. Samtidig har vi mye å bekymre oss for, som prisen på en halvliter på Oslos utesteder og strømprisene som er rekordhøye både for årstiden og ellers. “Hvem bryr seg om krig, hetebølger og abortrettigheter når prisen på kylling stiger” som Maria Berg Reinertsen så treffende skriver i Morgenbladet.

Personlig har jeg lest Barnelege Ketil Størdals Ytring på NRK, “Gi babyer fast føde” med stor interesse og glede. Han og de aller fleste med ham er hjertens enige i at amming er et absolutt gode, gjerne hele første leveår. Det han og mange av oss er uenige i er at helsemyndighetene holder krampaktig på å anbefale fullamming i seks måneder. Nå er det endelig vist, i en meget solid studie publisert i Lancet, at det å starte med små smaksporsjoner med annen mat enn morsmelk fra fire måneders alder ikke bare beskytter mot matallergier og cøliaki, men heller ikke viser seg å ha noen uheldige virkninger for spedbarnet ellers. Dette er ikke et forsøk på å ødelegge for ammingen, heller tvert i mot. Det aller beste for barnet er å bli ammet mens andre matvarer introduseres i kosten.

Norske mødre er i verdenstoppen når det gjelder å amme. Men det er de aller færreste som fullammer i seks måneder slik Helsedirektoratet oppfordrer til. Andelen som fullammer til 5,5 måneder er falt fra 12 til 5 % siden 2006. Men andelen som ammer samtidig med at annen mat introduseres har ikke endret seg siden den første Spedkostundersøkelsen i 2006. Retningslinjene til Helsedirektoratet oppfattes kanskje ikke som relevante, hverken av foreldre eller fagfolk og følges derfor ikke slavisk. Kanskje like greit.

Størdal avslutter sin ytring med å oppfordre Helsedirektoratet til å ta inn over seg ny kunnskap, og sørge for retningslinjer som er i takt med god praksis. Den oppfordringen vil jeg gjerne være med på å dele, nå må Helsedirektoratet følge med tiden.

Hilsen Ragnhild som skal på ferietur til Val Gardena i morgen. Fortsatt god sommer til alle som leser bloggen.

Ikke slutt med morgendukkerten!!

I oppveksten var det stadig formaninger om det som kunne være farlig når vi badet. Som feks. “Vent 2 timeré etter middagen, ikke svøm for langt ut, ikke hopp uti vannet hvis det kan være for grundt, osv.” Alt var godt ment, men det kunne være litt i overkant forsiktig.

I Aftenposten leste jeg forleden at eldre stadig har dårligere svømmeferdigheter. Veldig få gamle var i stand til å svømme 200 meter. Og det skyldes at selv om vi kan svømme, praktiserer vi ferdighetene for sjelden. Mange gamle har heller ikke styrke og kondisjon til å svømme mer enn noen få tak. Hva har så dette ført til ? Stadig flere av oss gjenfinnes  i statistikken over druknete nordmenn.

Uten å skremme noen fra et deilig dukkert, må det være greit med noen forholdsregler. Vær forsiktig hvis du ikke føler deg i brukbar form, har hjertesykdom med labilt blodtrykk eller dårlig kontrollert diabetes, osv. Er vi i tvil om en tur ut i vannet er bra for oss, gå sammen med en som er støere enn deg selv.

Jeg håper bildet av Ragnhild som morgebader i Akerselva er med oss idag. Jeg er med og står ved elvebredden. Hun har badesko på beina, elvebunnen er ujevn og det kan være glass-skår der. Hvis noe skjer med åttiåringen i vannet, er jeg nok litt i villrede om hvor nyttig jeg kan være, litt ustø og relativt nyoperert i ryggen. Men jeg var klar til å trå til, i hvertfall.

Men for å være klar. Forsett å være aktiv i vannet, den viktigste forholdsreglen er: Bad ikke alene!

Noen eldre svømmer regelmessig året rundt. Jeg tenker da ikke på de få isbaderne som finnes. Jeg kjenner flere som et par ganger i løpet av uken går til svømmehallen om vinteren for å trene. Kanskje den mest skånsomme treningsforhormen som finnes. Muskelstyrke, kondisjon og bevegelighet trenes uten for store belastninger på en aldrende kropp. Dessuten har vi lagt et bra grunnlag for å tåle  sommerbadingen.

Thor-Øistein ønsker alle mange gode sommer-dukkerter  videre. Vi gir  oss ikke!

Om en tålmodig kar, og noen andre.

Bildet av denne karen, kjenner vel de fleste nå. Eivind Henriksen, norsk sleggekaster som vant sølv i OL ifjor og nå bronsemedalje i VM i USA. Imponerende og strålende prestasjoner. Dette er en idrett som vanligvis ikke har blitt fokusert på TV. Rotasjonene i kastingen er en risikosak, egentlig både for utøver, andre på banen og tildels publikum. Dette er også bakgrunnen for at sleggekast vanligvis starter før de andre konkurransene. Kastredskapen veiet litt over 7 kg og med kraft  som kan resultere  i kast på 80 m, forstår vi lett hvilket skadepotensiale som foreligger. Selv om det kastes fra et nettingbur, kan det skje uhell.

Første gang jeg møtte Eivind var han vel 24 år gammel. Han var en storvokst gutt allerede sa og stilte opp med pappaen sin. Uten at det går ut over min taushetsplikt, kan jeg fortelle litt om denne unge mannen.Han var klar over at han ville bli sleggekaster og kunne fortelle meg at det ikke bare var nødvendig å være stor og sterk. Han trente selvsagt generell styrke og spenst, hovedsakelig med kroppen som egen vekt. Hurtighet og koordinasjon var i høyeste grad med i bildet. Vi snakket betraktelig om de forholdsregler som er nødvendige med en kropp som ikke er ferdig utvokst og ferdigutviklet. Jeg tror vi forsto hverandre, den modne 14 åringen og jeg.

Med årene har det bare blitt sporadisk “hallo”, når jeg har sett ham. Nå er han snart  32 år gammel og  litt av en atlet på 191 cm og med en mer enn velutviklet muskulatur. I intervjuer forteller han om skader og overbelastninger og  hjerterytme-forstyrrelser (atrieflimmer) fra han var guttunge. Likevel har han stått på og endelig har han lykkes. Han understreker at for ham har det viktigste vært stadig å utvikle bedre ferdigheter og mestring, selv i de mest stressede situasjoner. Og det ser vi nå tydelig!!!

2 norske kvinner som også deltar i VM er laget av noe av det samme stoffet. Line Kloster (32 år) og Elisabeth Slettum (35 år), begge deltaker på 4 x 400 m stafett, har ikke tidligere vært så gode som nå. De er på godt Skandinavisk nivå og har fortsatt masse glede over å være der.

Disse egenskapene, se gleden ved ferdighetsutvikling og mestring, er det som fryder meg mest når jeg fortsatt prøver aktivt å følge med barn og ungdom  som bruker tid og energi på å trene. Noen trenger lang tid på utvikle ferdigheter mens andre er der forbausende tidlig. Tålmodighet og litt “isvann” i bøtta, prediker jeg stadig,  det lønner seg.

Hilsen Thor-Øistein

Selvbestemt abort er ingen selvfølge – selv ikke i Norden

Denne gange vil jeg nok en gang skrive om selvbestemmelse og abort, men også om enda en leseopplevelse.

Selv med krig i Europa, flystreik, høye strømpriser og katastrofe for kjekke unge menn som vil kjøre hurtigbåten sin fra Oslo til Kragerø (bensinpriser må vite), så skaper striden rundt selvbestemt abort fortsatt overskrifter. Vi som er for kvinners rett til å ha det avgjørende ordet i spørsmålet om være eller ikke være for fosteret er oppgitte og forferdet over hvordan USAs høyesterett med et pennestrøk kan frata kvinner en rett de har hatt i over 50 år. Men vi behøver ikke gå så langt, et av våre nære naboland i norden, befolket av våre egne forfedre, nemlig Færøyene, har fortsatt en lov som likner den vi hadde i Norge før 1978. Nå er det stor forskjell på hvordan mange stater i USA behandler abortsøkende kvinner og hvordan Færøyene praktiserer loven. Men tanken er det samme, abort er fosterdrap og kvinner er ikke egnet til selv å ta ansvar i slike alvorlige spørsmål.

Når abort blir ulovlig, uansett kvinners livssituasjon, slik som i Polen, Ungarn og mange amerikanske delstater, er det i alle fall en konsekvent tankegang. Abort er drap og det eneste som kan rettferdiggjøre et slikt inngrep er når liv står mot liv, altså kvinnens liv mot fosterets. I en kommentar i Bergens Tidende spør Anne Rokkan retorisk “Hvorfor skal egentlig voldtatte få unntak fra et abortforbud?”. Rokkan beskriver seg selv som feminist og opptatt av kvinners rett til selvbestemmelse. Samtidig kan hun ha sympati med dem som av hele sitt hjerte mener fosteret har livets rett. Hun problematiserer dilemmaet hvor noe som fremstilles som en grunnleggende etisk debatt blir gjenstand for en rekke unntak som ikke kan forsvares ut fra tankegangen som ligger til grunn: Abort er drap. Rokkan oppsummerer sin kloke gjennomgang slik: “Abort er et brutalt og endelig valg. Den eneste grunnen til at kvinner utsetter seg for det, er at de har vurdert det som bedre enn alternativet.” Jeg prøvde å lenke Anne Rokkans kommentar i denne posten, men på nett var BT mer interessert i å gi plass til Victor Hovland og strømsparing enn selvbestemt abort.

Tilbake til Færøyene. Abortloven der er grunnleggende kvinnefiendtlig. Den impliserer at kvinner er for emosjonelle eller umodne til selv å ta et vanskelig valg, det valget må to leger ta for dem. Akkurat den tankegangen var det vi sto på barrikadene i mot i 1970-årene og vant frem med synspunktet at kvinnen er den rette til å ta en avgjørelse som er avgjørende for hennes liv. Den gangen vant vi frem i Stortinget med en- 1- stemmes overvekt, i dag ville det ganske sikkert sett helt annerledes ut. Jeg antar at en lov om selvbestemt abort ville vunnet frem mot noen stemmer fra KrF.

Jeg vil avslutte dette innlegget med enda en leseopplevelse denne sommeren. Jeg leser nå Colson Whiteheads The underground railway. De fleste har sikkert lest utallige historier om Sørstatene i USA, plantasjeeiere og slaver. Hvordan slavene ble umenneskeliggjort og behandlet som det de var, en vare som kunne kjøpes og selges. Denne boken handler delvis om det samme, men med nye perspektiver. Jeg anbefaler den på det varmeste og gremmer meg over at jeg ikke har oppdaget Colson Whitehead før, men det viser bare hvor ignorant jeg er.

Med sommerhilsener og tross alt noe optimisme for fremtiden fra Ragnhild.

 

Morfar og glade fjortiser.

Nå skal jeg fortelle om morfar som nettopp har hatt en knapp uke på ferie med 3 fjortenåringer og 2 sekstenåringer. Det ble noen veldig stimulerende dager for gamlefar og tilsynelatende noen morsomme dager for barna.

Det å være “fjortis” kan ikke være så lett. Puberteten herjer med kropp og sjel. Ikke er de småbarn og ikke er de skikkelige ungdommer enda. Det blir en periode med orientering og utprøving. Endel opposisjon til voksengenerasjonen er naturlig og den kan være slitsom for alle. Det går vanligvis ikke utover besteforeldrene men vi kan jo være vitner til litt høylytte diskusjoner som er utfordrende for foreldre ved middagsbordet.

Karoline og Christian hadde ferieuke på Gumøy (Kragerø) med Kaspar 16 og Hedda 14 år. De hadde med seg 3 venner, 2 fjortenåringer og en til på 16. Vi har hatt lang tradisjon med morgengym og etterfølgende bading, men nå ble det litt annerledes. Disse 5 barna var aktive idrettsutøvere som konkurrerte henholdsvis i basket, friidrett, bandy, fotball og ishockey. De hadde forventninger denne gangen til et mer profesjonelt treningsopplegg. Morfar har jo en viss erfaring med å trene barn, men denne gangen krevde det sin mann. Første treningsøkt viste klart at dette var barn som gjennom de siste årene hadde fått mye og riktig trening.

Spiller man hockey eller løper sprint er det mye forskjellig ferdigheter som opptrenes. Men mye er felles. De var alle generelt sterke, de hadde bra hurtighet og fin koordinasjon. Vi hadde treningen tildels på en stor treplatting og tildels på nyklippet 70 m lang gressplen. Styrketrening var tildels med kroppen som egen vekt og tildels med tunge strikker. Løpingen ble mye “hopp og sprett” og vanlig sprint øvelser, ialt vel 50 minutter. Etter første dag ble det antydet at det ikke var hardt nok, så da så, morfar måtte dra til. Og det gjorde jeg ved at alle 3 fikk prøve seg 10 minutter med boksing.  Selvsagt ble det bading og stor frokost!

Jeg skriver dette fordi ivrige barn/ungdommer gjør meg glad. De er opptatt av å utvikle ferdigheter og mestring og nødvendigvis ikke av å bli best.

Selvsagt kan det gå bra om fritiden mest går med til å ” være på nettet”  timesvis og ellers henge med venner. Jeg tilstår gjerne at jeg er gammeldags og litt sær, men det må gamlingen få lov til å være.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt har litt evnen til å bli engasjert.

 

 

 

Seniorlivet i sommermodus

Nå har vi vært 2 uker på Bråtane og virkelig nytt sommeren. Dagene har forløpt slik sommerdager skal med typiske Bråtaneaktiviteter. Det betyr herlig samvær med barn og barnebarn, litt hagearbeid, dvs luking, lange morgener i solen på plattingen foran huset, morgenbad, sene frokoster og ditto formiddagsmater og middager. I år har det vært litt annerledes i og med at Thor-Øistein er nyoperert for sin spinal stenose og derfor har noe restriksjoner på aktiviteter. Vi har ikke vært på golfbanen, i alle fall ikke for å spille, og det har vært lite turgåing også. Han som har vært vant til å gjøre alt mulig, løfte og bære har til dels vært som en løve i bur og jeg har måttet være streng å passe på at han er forsiktig. En lite takknemlig oppgave.

En annen side ved vår sommermodus er at jeg får lest endel. Denne gangen har jeg lest Afterlives av Gurnah – en strålende bok. Ikke rart det ble en Nobelpris. Ellers er jeg blitt tipset av svenske venner om Karin Smirnoff, en debutant med boken Jeg for ned til Bror, første bind i en trilogi. De to neste er nettopp kommet på norsk og heter henholdsvis Vi dro opp med mor og Så dro jeg hjem. Bare titlene er så spesielle at jeg ble nyskjerrig på bøkene. Jeg fikk med meg den første til Bråtane og ble bare helt overbegeistret. Gleder meg til de to neste. Språket er så spesielt at jeg undres på om det blir vanskelig å lese dem på svensk, den første leste jeg på norsk og det virker som oversettelsen er god. Jeg har også kost meg med en engelsk krim som jeg gjerne vil dele med en av mine krimelskende venninner.

Selv i sommermodus er det umulig å ikke være berørt av verdenssituasjonen og krigen i Ukraina. Det føles nesten feil å sitte i vårt fredelige hjørne av verden og nyte sommeren mens et europeisk land er i ferd med å gå i oppløsning. Men slik er vi mennesker, vi klarer å skyve verdensproblemene fra oss og leve i vårt lille trygge nu.

Jeg som har elsket Amerika blir ekstra lei meg når jeg ser og hører hva som skjer der. En våpenlobby som pisker opp stemningen for hver ny masseskyting med at den eneste måten å komme skytingen til livs er mer våpen. En Høyesterett som nekter delstatene å innføre lover mot våpenkjøp og besittelse av våpen. Og den samme Høyesterett som nå lar delstatene innføre så strenge anti-abortlover at barn som er blitt gravide etter voldtekt skal tvinges til å bære frem fosteret. Dette er altså The land of the free. På tross av demonstrasjoner og alle gode krefter som prøver å hjelpe kvinner i delstater med de strengeste anti-abortlovene, jeg er redd mellomvalget til høsten bare vil være med på å sementere denne grusomme utviklingen.

Men tilbake til våre to uker på Bråtane hvor nattfiolene duftet i starten, men så som det skal være, visnet uken etter St.Hans. Der rosene blomstret og markblomstene kom som de skulle, først de store blåklokkene, så de vanlige blåklokkene, Nattogdag, tiriltunge og mange flere. Det er helt umulig å holde ugresset unna, men jeg luker og luker i alle fall der det synes best. Thor-Øistein slår gress med en gressklipper som nærmest drar ham og derfor er lovlig selv etter en operasjon. Vi har kost oss med de av barnebarna som har vært innom og vi har gjort alt det vi skal gjøre der nede, blant annet morgengymnastikk før morgenbad. Nå ser vi tilbake på fine uker og regner med å komme tilbake i august.

Hilsen Ragnhild

Alzheimer, og likevel klar i hodet?

Når vi eldre (og gamle) treffes, blir det ofte prat om sverdet som henger over nakken på oss. Det å miste fotfestet, vi husker ikke veien, vi glemmer hvor vi la nøklene, vi forteller det samme om igjen og vi kjenner ikke igjen folk. Begynnende kognitiv svikt, kaller vi det. Utviklingen skjer gradvis og hvor raskt det skjer, er vanskelig å forutsi.

Noen tall :, det er omlag 110 000 demente i Norge idag. 20 prosent av 85-åringene har en eller annen form for kognitiv svikt. 85 prosent av de demensrammete har Alzheimers sykdom, en såkalt nevrodegenerativ lidelse. Proteinet (eggehvite) stoffet betaamyleoid klumper seg mellom hjernecellene i hjernen og proteinet tau ødelegger cellene fra innsiden. Slike forandringer  kan påvises ved MR og bekreftes ved mikroskopisk undersøkelse av hjernen etter døden. Av de resterende 15 prosent av demenstilfellende er sirkulasjonsforandringer i hjernen den viktigste undergruppen.

Kollega Lasse Philstrøm skrev forleden i Morgenbladet om den såkalte “The 90 + study” hvor en stor gruppe gamle 70-90 år ble fulgt i 20 år. Ved livets slutt ble det gjort mikroskopisk undersøkelse av hjernen. En av deltagerne døde 96 år gammel av kreft. Han hadde da fortsatt et høyt funksjonsnivå og presterte godt på kognitive tester. Dette tiltross for at hjerneundersøkelsen viste betydelig grad av proteinforandringer som ved Alzheimer. Det var også tidligere gjort liknende funn. Hva kan så være forklaringen på at en hjerne full av forandringer likevel kan fungere?

Forskerne spør om  det finnes en “uforklarlig” motstandskraft (resilience) mot demens. At vår hjerne har en stor reservekapasitet er et faktum, men allikevel ? I 90+ studien nevnes at positive livstilsfaktorer kan ha en større effekt for de riktig gamle, (90+) enn hos 70-åringene. Svaret er forløpig at man ikke vet hvorfor enkelte greier seg bra, selv om hjerneforandringene er store.

Eller som Philstrøm skriver: “Det som teller når noen av oss blir 96 år, er ikke hvordan hjernen ser ut i mikroskopet, men hva man faktisk kan få til å gjøre med den.”

Hvem av oss som kan mobilisere denne motstandskraften, er mer enn usikkert. Hva vil “gamlingen” selv gjøre i påvente av mer kunnskap.? Prøve å være aktiv både med hode og bein, og så håpe på det beste, ellers kaldt “flaks og hell””

Hilsen Thor-Øistein.

 

Krum rygg, subber og snubler.

Ja, det er meg selv det gjelder. Gradvis ble det værre det siste året. Turene i skogen ble stadig kortere og etter hvert temmelig plagsomme. Korsryggen var stiv og smertene i setemusklene og baksiden av lårene preget hverdagen. Litt egen-innsikt og samtale med fastlege, Anders, stilte en sansynlighets diagnose, spinal stenose. Billed-diagnostikk, såkalt MR- undersøkelse, bekreftet det. Kanalen i ryggraden, spinalkanalen var i diameter blitt omtrent halvert. Nederste del av ryggmargen med nervegrener ble klemt sammen og var årsak til elendigheten.

De store sentralsykehusene har avdelinger med spesialekspertise som vurderer en slik diagnose for evt operativ behandling. Vårt offentlige helsevesen er fremragende  og når akutte ting krever  rask handling, går alt på skinner. Selv om min funksjonsevne var vesentlig redusert, var det ikke en slik situasjon som tilsa øyeblikkelige tiltak.

Jeg ble henvist til Oslofjordklinikken i Sandvika. Der opererer 5 nevrokirurger rygger og nakker. Etter nærmere undersøkelser og vurdering ble jeg operert etter 2-3 uker. Alt fra begynnelse til slutt og postoperativ oppfølging, er det bare å si at dette var skikkelig profesjonelt gjennomført og jeg følte meg trygg på alle måter.

Når en gammel doktor legger seg på bordet for å bli skåret i, vil han gjerne vite at det er en god håndverker som står der. Det visste jeg at kollega og nevrokirurg Bjarne Lied var,  og jeg føler allerede etter 3 døgn at dette er blitt bra. Inngrepet er et 4-5 cm snitt nederst i ryggen. Det er mikrokirurgisk inngrep. Litt benvev og bindevev fjernes og bedre plass for nerver til bena blir etablert.

Det kreves litt disiplin de første 5 ukene for at dette skal bli en bra rekonvalesens. Ikke bære, løfte og vri, men gradvis øke gå-distansen, skal jeg vel greie. Godt å ha sterk kone, sterke  barn og barnebarn!!

Så vidt jeg forstår har skånsom mikrokirurgi vært en etablert behandling i vel 2 tiår. Åpen kirurgi var klart  et større inngrep og behandling av spinal stenose var ikke så vanlig. Der jeg vokste opp på landet i 40 og 50 årene minnes jeg at gamle gubber som gikk med hendene på ryggen med korte subbete skritt. Det var mye klaging over hvor ille det var å bli gammel. Menn som hadde jobbet i skog og mark hadde mye utslitte rygger. Kanskje litt spinal stenose også !?

Hilsen Thor-Øistein som takknemlig ser på at verden skrider fremover, i hvertfall på noen områder !?

 

Hva er fotballens sjel?

Vi er en familie hvor de fleste er glade i å bevege seg. Våre barn (som er middelaldrende og vel så det) og barnebarn som er fra 14 – 34 år driver med forskjellige typer sport og idrett – alt fra old boys fotball, bandy, sykling og fjellturer med og uten ski, til fotball, håndball, friidrett og ishockey. Alle gleder seg over mestring på ulike nivåer i sin foretrukne sport. Vel så viktig som å konkurrerre og gjøre det godt i en sportsgren er kameratskapet og å være en del av et lag. Selv i en så individuell idrett som friidrett er samværet med andre og å møte konkurrenter de er blitt godt kjent med på stevner noe av drivkraften.

Fotball er den desidert største idretten her i landet og den idretten som er viktigst for inkludering og integrering. Her starter jakten på talentene tidlig og talentene trenger ekstra mye trening og oppfølgeng som i forskjellige former for fotballakademier. Her er tilbudene mange, kommersielle og ganske kostbare. Klubber med ambisjoner tilbyr skreddersydde akademiopplegg til talentene sine og å være med der er svært kostbart. De fleste klubbene har ikke anledning til å satse penger på talentene sine så dette blir opp til den enkelte forelder å betale for. Med treningsavgifter, utstyr og eventuelt også akademi kan det bli snakk om store summer.

Men ikke alle er “talenter”. Mange spiller fotball fordi det er gøy og fordi det gir en god følelse å være en del av laget. Selv på det nivået kan fotball bli en kostbar affære, spesielt for familier med flere barn som alle gjerne vil være med. Når treningsavgift og medlemsskap i et lag kommer opp i 2000-3000 kroner i de rimeligste klubbene og langt mer i andre klubber i Oslo og rundt om i landet. I tillegg kommer utstyr som sammenliknet med andre idretter ikke er av de dyreste, men alikevel så mye at det merkes i familieøkonomien.

Er det blitt for dyrt å spille fotball og står visjonen til Norges fotballforbund om “fotball for alle” for fall? Eks proff fotballspiller Anders Jacobsen skrev i våres en kronikk der han advarte mot en utvikling der “klubben i mitt hjerte” blir til “klubben i pappas lommebok”. Dette har ført til debatt over prisnivået i barne- og ungdomsfotballen. Klubbene sliter med dårlig økonomi og er avhengig av en stor frivillig innsats for å få det til å gå rundt selv med høye treningsutgifter. Det vil være umulig for dem å tilby barn og unge som bare liker å spille fotball en rimelig eller gratis fotballskole, f.eks. om sommeren.

Denne utviklingen har landslagsspiller Joshua King sett seg lei på. I fjor fikk han med seg flere landslagsspillere som trenere på Joshua King Football Academy, en gratis fotballskole for barn på Romsås, hans gamle klubb. Den siste helgen i juni er det klart for en dobbelt så stor utgave av akademiet. I år er det 400 fotballglade barn som skal møtes på Rommensletta. All ære til landslagsspillerne som stiller opp for sin gamle klubb og for gratis fotballglede.

Jeg må også nevne landslagsspiller Morten Thorsby som er utrettelig i sin kamp for miljøvern, også innen toppfotballen. Det er kjempeviktig for miljøsaken at barn og unges idoler stiller opp og tar opp viktige samfunnsspørsmål.

Men nå var det prisgalloppen innen barne- og ungdomsfotballen som var saken. Vi kan håpe at all oppmerksomheten rundt dette får politikerne til å våkne og at lederne innen fotballen tar affære og ikke er med på å presse prisene oppover.

Flere klubber er bevisst ansvaret og hjelper til så langt det er mulig å la alle få bli med, selv de som ikke har foreldre med fete lommebøker. Slik hjelp må skje på en skånsom og ikke stigmatiserende måte slik vi ser endel klubber følger opp. Det er ingen enkel sak å balansere mellom frivillige og profesjonelle trenere og etter hvert som barna blir eldre blir det større krav til profesjonalitet på trenersiden. Dette vil uvegerlig presse prisene oppover.

Til slutt må jeg som fotballmormor og farmor si at det selvfølgelig er viktig at alle får bli med og at alle har det gøy. Samtidig må vi også innse at noen såkaldte talenter ønsker å satse mer for å bli enda bedre. Det må de så absolutt få lov til og det må legges til rette for dem uten at det går ut over fotball som en breddeidrett.