En spesiell uke og familiens andre rundkast,

Uken som gikk var spesiell på flere måter. Vi var fortsatt i sommerOslo – i alle fall til fredag, og nøt tilværelsen med små utflukter, blant annet til Øyene i Oslofjorden, nærmere bestemt Hovedøen (der man helst ikke skal gå i land og befinne seg i busk og kratt som Kari Diesen sang om). Det er rett og slett fantastisk – fergen til øyene går hver halvtime, koster en Ruter-Oslo billett og tar 10 minutter til Hovedøya – en drøy halvtime for å cruise innom alle øyene. Vi har ikke vært på Hovedøya på mange år og kunne glede oss over historiens sus med kloster- og kirkeruienen og den helt spesielle vegetasjonen.

Det viktigste uken brakte var imidlertid oppkjøringen til og markeringen av 10-årsdagen for 22 juliterroren. Markeringen var på alle måter riktig, viktig og verdig. At en forhenværende ordfører ytret et umusikalsk surt oppgulp på Facebook ødela ikke helhetsinntrykket, spesielt siden flere av hans partikolleger viste tydelig irritasjon og gikk i mot innlegget hans som forøvrig ble slettet. Bare trist at han ikke hadde guts til å beklage selve innholdet i innlegget sitt.

Selve 10-årsmarkeringen kunne vi følge hele dagen, på radio og TV. På samme tid betagende og veldig veldig trist. Det er fortsatt ufattelig å forstå rekkevidden av en massakre som dette ble og alle som ble offere for gjerningsmannens systematiske nedslaktning. Da rådhusklokkene slo 77 slag skulle hele Norge stått stille. Det gjorde det ikke, men i alle fall trikker, busser og mennesker på Rådhusplassen sto helt stille og lyttet til slagene som symboliserte 77 liv som gikk tapt.

Vår helt lokale Villa Paradiso har vært smekkfull hver eneste dag og kveld nå i sommer. Til og med inne er det nesten fullt har vi observert. Ute er det deilig å sitte i skyggen under store trær eller en parasoll. Vi hadde invitert fire store barnebarn (18 – 24 år) på pizza i skyggen. Opplevelsesrikt å være sammen med dem uten foreldrene når de deler spennende tanker og ideer med oss. Vi er priviligerte besteforeldre.

Fredag dro vi ned til Bråtene for å være med på årets Gumøy golfs klubbmesterskap og klubbfestr lørdag. Vi hadde en hyggelig fredags kveld med Kjersti og Marit og deres utvidete familie, til sammen 8 med stort og litt mindre stort (yngstemann er 12 år) før vi lørdag formiddag ga oss golfen i vold. Jeg hopper lett over resultatene, men vi hadde det særdeles hyggelig og festen ble strålende. Kvelden var varm, det var dekket ute på verandaen på klubbhuset og det var ikke en gang nødvendig med en jakke. Vi håper vi kan fortsette å glede oss over hyggegolf og trivelige vennskap på banen.

Dessverre greide jeg å avslutte uken med et rundkast ut fra stien opp fra bryggen søndag morgen. Som Thor-Øistein for en uke siden var jeg heldig. Endel skrubbsår, hull i hodet som vi avstår fra å sy og ellers en ganske mørbanket kropp. Men det kunne gått så mye værre. Vi må begge to prøve å lære av dette – og jeg må innse at jeg ikke er 78 år lenger.

Nå koser vi oss de siste varme dagene med Karoline med familie og svenske venner. Vannet holder fortsatt flere og tyve grader og selv når det er overskyet er det godt og varmt.

Hilsen Ragnhild ikke lenger 78 år!

På ryggen ned ett svaberg.

“Lykken står den kjekke bi”. Hvem som sa dette, husker jeg ikke nå. I går hadde det med meg å gjøre. På Norefjell gikk vi en tur til bekken/elven som renner ned Fosslia. Dette er en liten vannvei fra høyfjellet som til slutt ender i Krøderen. På varme sommerdager har vi besøkt ett par fine kulper mellom 2 stryk i 40-50 år. Nå var det ett par år siden sist og vi merket umiddelbart at berg og stein var var blitt så glatte. Svaberget ned til vannet var omlag to meter høyt. . Der sto jeg helt naken etter litt bading. Plutselig glapp fotfestet og  jeg falt bakover på ryggen og endte med hodet ned i bekken.

Når vi gamlinger på 85 år snubler og faller, gjør vi umiddelbart en liten opptelling. Hvor er det vondt, ble det sår som blør, brakk jeg noe, er jeg istand til å reise meg opp ? Flaks og hell og vel så det, ga meg øm hofte og noen skrubbsår. Jeg var i stand til å gå hjem, og dette går bra, sier Ragnhild.

Har jeg lært noe? Forhåpentligvis, men vi får se. Balansen blir klart dårligere med årene. Om den kan trenes opp, kan diskuteres. For noen år siden holdt jeg foredrag sammen med professor Per Andersen, en erfaren nevrofysiologi. Jeg snakket da om at alt kan trenes opp, selv i eldre år. Han hadde klare forbehold når det kom til balanse-trening. Signalene som kommer fra bena som forteller hvor neste skritt skal være, svekkes mye med årene.Dette er den såkalte propioseptive sans. Hos barn bearbeides signalene automatisk i ryggmargen. Se små barn løpe nedover en steinete sti uten å snuble. Tenk så hvordan vi som gamle stavrer nedover med blikket festet i bakken.. De sparsomme signalene fra bena må helt opp til hjernebarken for å bearbeides. Ikke rart at vi blir langsomme. Som oftest går det bra.

Andersen og jeg ble enige om at at vi aldri må slutte å gå i “ulendt terreng”. Da opprettholder vi denne evnen lengst mulig. Trener vi i gymmen på å stå på ett bein, så blir vi gode på nettopp det. Det redder oss neppe fra å snuble på stien eller i teppet.

Svaberg er på mange måter friluftssymbolet på sommer i Norge. Men når balansen ikke helt er til å stole på, så bør vi gamle ikke være for kjekke. Badesko med godt grep? Ikke særlig macho, men bedre enn fall med stygge konsekvenser.

Hilsen Thor-Øistein som tror at en kjepp i hånden på tur også er greit.

SommerOslo fortsatt med en liten utflukt til fjells

 

Vi trodde at tropevarme i Oslo var et forbigående fenomen, men langt i fra. Tross tropiske regnskyll og tordenvær – hetebølgen er her fortsatt til glede for mange og bekymring for noen. Bekymringen går selvfølgelig ut på at ingen kan være i tvil om at det har skjedd noe med klimaet på jorden. Det som nylig har skjedd i Tyskland og Belgia med oversvømmelse, leir- og jordras og hele landsbyer som er knust til pinneved taler sitt tydelige språk.

Tross bekymringene – vi nyter sommeren. Lillesøster Bente og jeg hadde en strålende dag med tur langs elven til Mathallen hvor vi inntok en utmerket lunsj og deretter langs havnepromenaden forbi Bjørvika til Sørenga. Vi rakk nesten hjem til Lilleborg før tropisk regnvær satte inn og gjorde oss dyvåte i løpet av noen minutter. Det hele varte i 25 minutter, deretter var det like varmt og nesten for varmt til å spise middag på verandaen vår. Men slik vi ellers trosser kulde og vind – det ble utemiddag.

Thor-Øistein har mye fore så Pia og jeg går turer langs elven og opplever livet. I Nydalen er det et yrende badeliv og ikke alle tar like alvorlig advarslene om ikke å være for nær fossestrykene. En dag tok vi turen langs de gamle fabrikkbygningene på vestsiden av elven. Vis a vis Arbeidermuseet som absolutt er verd et besøk ligger Verksted Jord, en vakkert beliggende spennende butikk med alskens muligheter for å gjøre et lite kupp. De tar til og med i mot hunder så ikke noe problem å komme dit med Pia.

Verksted jord

Litt lenger ned, på østsiden av elven ligger HønseLovisas hus hvor kafeen drives av Anne på Landet. Selv en mandag midt i fellesferien var det mye folk og kø for å få en kaffe eller noe leskende. Alle sitteplasser i skyggen var opptatt – slik er det i årets sommerOslo. Jeg greide å få både en rabarbraslush, vann til Pia og en plass i skyggen.

Svartskog

Vi var på besøk hos en god venninne på Svartskog – på en eiendom som har vært i familiens eie siden 1915. Utrolig vakkert med utsikt over bunnefjorden og en hage med blomster, frukttrær og bær i mengder.Med 29 grader i skyggen var det deilig med et bad og rekelunsj i skyggen. Men da vi kom hjem til Lilleborg var heten både inne og ute så voldsom at vi ganske raskt pakket sammen det mest nødvendige og kjørte til Norefjell. Vi kom opp i 20 tiden i 22 grader og litt vind så nattetemperaturen ble absolutt mer levelig enn i lavlandet. Nå er vi her og og har hatt en god dag med ikke alt for lang tur ned til en badekulp i en liten elv hvor vi i alle år har badet når sommervarmen tilsier det. Nå er det faktisk to år siden sist og vi konstaterer at de to årene har gjort noe med balansen. Dessverre er nok dette siste gang vi bader der. Det er en tid for alt som det står i Predikerens Bok.

Helt til slutt en liten reklame for boken jeg leser og her helt oppslukt av. Philippe Sands “Tilbake til Lemberg”. Anbefales på det varmeste.

Hilsen Ragnhild fortsatt på fjellet i sol og varme med litt kjøligere netter.

Sommerdvale i tropisk varme

Det er ikke ofte vi har tropevarme og tropenetter her til lands, men noen dager og netter i løpet av sommeren kan det bli. Vi har akkurat vært inne i en slik periode som nå kulminerer med tropisk regn, lyn og torden. Her på Lilleborg er det nærmest som i sydligere land med stor aktivitet på det lille torget vårt og fullt kjør i Caffe Inferno og Villa Paradiso. Sist lørdag hadde vi konsert med blant annet flamenco-dans i “bakgården”, dvs bak Villa Paradiso. Vi som er heldige og bor på toppen kan sitte på verandaen vår og bivåne alt som skjer, men konserten måtte vi ned til.

Dette var ikke akkurat tidspunktet for at motoren til veranda-markisen røk. Med syd-vestvendt veranda blir det stekende hett her. Selv om det er en bagatell i den store sammenhengen er det faktisk helt nødvendig med solskjerming i disse dager. Vi trodde det var en smal sak å få et hyggelig servicemenneske fra angjeldende markisefirma til å reparere eller skifte motor, men akk nei. Vi startet prosessen for noen uker siden med lite resultat inntil vi purret. Da jeg spurte hvor lang tid det ville ta var svaret 6 – 8 uker. Vel vel – det måtte vi vel finne oss i. Men da representanten for firmaet fortalte meg at ved å betale ekstra 2000 kroner kunne vi få service i løpet av noen dager ble jeg både forauset og forbannet. Jeg vet jo at det private helsevesen fungerer på den måten. Betaler du ekstra får du MR eller CT eller hva det måtte være på dagen, hvis ikke er ventetiden lang. Men et markisefirma som bruker slike metoder, det virker lite tillitvekkende. Resultatet er jo at den som spytter i 2000 kroner ekstra får det servicemennesket som ellers skulle redusert ventetiden for oss andre. Det går rett og slett ikke an.

Når det ikke lar seg gjøre å være på verandaen vår og det faktisk ikke går an å spise middag inne i slik sommervarme, må vi være kreative. Vi er jo godt kjent i Maridalen og fant oss en herlig plett noen hundrede meter fra parkeringsplassen på Hammeren. Vi hadde med picnickurv med mat og drikke, sammenleggbare stoler og slo oss til i skyggen under trærne med utsikt til Maridalsvannet. Selv med 28 grader var det deilig i skyggen med en liten bris. Dessuten utrolig rolig og fredelig ikke langt fra Gamle Maridalsvei. Vi regner nå denne plassen som vår og har tilbrakt noen ettermiddager der.

Jeg har vandret langs Havnepromenaden flere ganger, besiktiget den nye Operastranden og Sukkerbiten hvor Kaspar har sommerjobb med å hjelpe til med SUP-brettutleie. Badstuene er flittig besøkt og ser utrolig fristende ut. Skulle gjerne prøvet badstue og bad fra Sukkerbiten.

Ved Havnepromenaden rett ut for Operaen ligger SALT med kafeer og opplevelser samt mengder av blomster og urter. Rett utenfor har en blomstereng sluppet unna gressklipperen til stor glede for bier og humler. Her var jeg med Lill og Kaisa i dag.

Og alt dette er bare en brøkdel av hva Oslo har å by på. Hilsen Ragnhild som trives godt i sommer-Oslo

“Hva med å sitte en tur i skogen ?”

Jeg sier det med en gang. Å komme seg ut i naturen er bra for det meste her i verden. 2 tredjedeler av oss kommer knapt opp av stolen og ihvertfall ikke ut i naturen. Det er nå godt dokumentert at en time eller så, ute i naturen virker bra på alt som har med helsa vår å gjøre. Dette skal jeg komme tilbake til.

Redaktør Are Brean i Tidsskriftet for den norske legeforening, skriver nå i en leder følgende:

“Moderat fysisk aktivitet i form av gange forebygger en lang rekke sykdommer. Transportøkonomisk Institutt regnet ut i 2009 at den positive helseeffekten av økt gange i befolkningen er 3 kroner per gåtte kilometer”. Artig å vite, men gjør neppe inntrykk på folk flest.  Vi er de feteste i Norden og det har mange årsaker. Det strides de lærde om, men det har nok noe med et rolig og sedat liv å gjøre.

“Å gå” er en sterkt undervurdert aktivitet i helsesammenheng. Vi vet at det skal ikke mye til før vi får glede av det på de fleste måter. Alt for mange orker ikke eller kanskje ikke gidder.

For noen år siden, etter å ha holdt et foredrag om fysisk aktivitet i alderdommen, ble jeg spurt, ” du snakker hele tiden om å gå i skogen, kan jeg ikke like gjerne gå en tur i byen?” Jeg svarte litt svevende på det, hvilket jeg neppe hadde gjort idag.

For vel 40 år siden startet bevegelsen Shinrin Yoku ( skogsbading) i Japan. Man ryddet noen stier i skogen og gjorde det enkelt for folk å komme dit fra byene. Dette har spredd seg over hele Japan og ellers i verden også. Det foreslås at folk tilbringer et par timer i skogen og det utgjør det såkalte badet. Om man går eller sitter er ikke så farlig. Det viktige er skogens ro, fuglekvidder og nærheten til naturen. Japanske forskere har skrevet bøker om dette og de mener å ha gjort viktige observasjoner. Skogsbaderne er sunnere enn de vanlige byborgere. Det gjelder både den fysiske og mentale helse.

Forskerne legger vekt på den spesielle luften i skogen. De fleste trær og planter ellers avgir såkalte fytoncider, kjemiske substanser som finnes i all skogsluft. Forskerne mener å kunne påvise at dette er sterkt medvirkende til at vi har det bra i skogen og gir gode helsegevinster på sikt.

I Oslos bydeler prøver nå Røde Kors å motivere oss gamle til å bli med på tur. Nylig fikk vi til en tur fra Sagene bydel til Finnerud i Nordmarka. Det var med rullestol, rullator og stokk. De ble ikke mange hundre meter i skogen  før litt mat. Dette var en tur for dem som ellers ikke kommer seg ut. Jeg tror nettopp dette er poenget. Vi har fine parker med mye natur og skog i nærområdet. Tenk det at omlag 70 prosent av oss kommer ikke dit engang. Jeg håper at Røde Kors prosjektet kan bidra til en begynnelse på noe.

Jeg vil ikke nedsnakke at noen av oss gamlingene driver intervalltrening og går på SATS, men utfordringene ligger nok et annet sted.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt prøver å være aktiv i naturen

Flått er ikke flott

Jeg har en spesiell tiltrekningskraft på flått. Når jeg er på Bråtane blir jeg alltid bitt og bruker mye tid til å sjekke og fjerne flått som oftest har ført til en intens kløe, også etter at den er fjernet. Så også i år. Jeg har nesten ikke tall på hvor mange bitte små flåttlarver eller nymfer jeg har fjernet eller måttet få Thor-Øistein til å fjerne når de sitter der det er vanskelig å komme til. For i år ser de flåttene jeg har fått på meg annerledes ut enn tidligere år. De er mindre og ser absolutt ikke ut som de har delikatert seg med mitt sannsynligvis søte blod. Dette har fått meg til å lese meg opp på flåtten, dens livssyklus, preferanser av vertsdyr, utbredelse og aktivitet som smitte- og sykdomsspreder. Dessuten har jeg interessert meg for flått fordi det er blitt alt for lett å skylde på mulige flåttbitt ved litt uklare sykdomssymptomer. Endel laboratorier, særlig i utlandet, har spesialisert seg på flåttbårne sykdommer og stiller langt flere positive diagnoser enn tilsvarende laboratorier her til lands, og dette er ikke ment som noe positivt fra min side.

Flåttens livssyklus                                                                                                                            Skogflåtten som er den absolutt vanligste hos oss, har fire utviklingsstadier: egg, larve, nymfe og voksen. Både larver, nymfer og voksen hunflått suger blod. Hanflåtten prøver også å finne seg et vertsdyr (f.eks. meg), men han suger ikke blod, bare leter etter en hunflått som han kan pare seg med. Hunflåtten trenger masse blod for å kunne legge egg og når hun har fått nok blod, ramler hun ned fra vertsdyret og graver seg ned i bakken hvor hun legger ca 2000 egg. Etter noen uker klekkes eggene og ut kommer larver som er bitte, bitte små. Larven trenger blod for å gå til neste stadium som er nymfe og nymfen trenger blod for å bli til en voksen flått. Utviklingen fra egg til voksen flått kan ta 3 – 6 år. I år har jeg ikke sett noen flått som er stor og blodfyllt slik jeg har opplevd tidligere år. Derfor lurer jeg på om de små flåttene jeg har fjernet er larver eller nymfer. Uansett, de er ekle og de klør.

Flåttbårne sykdommer                                                                                                                          Flåtten i seg selv er ikke farlig, men den kan være bærer av virus eller bakterier som kan føre til sykdom. Det vanligste er Borreliabakterien som kan føre til Borreliose eller Lyme’s disease. Denne sykdommen kan gi forskjellige symptomer som hudforandringer (Erytema migrans), leddplager og nevrologiske symptomer. Omtrent 5% av skogflåtten i Norge har denne bakterien som kan overføres til dyr og mennesker. Det ser ut til at rundt halvparten av dem som blir infisert med borreliabakterien blir syke med borreliose. Diagnosen stilles ved påvisning av antistoffer i blodet.  Det tar imidlertid tid å danne antistoffer så en blodtest tatt kort tid etter flåttbitt har liten verdi. Er det mistanke om sykdom må testen gjentas. Antistofftestene er blitt mye bedre de senere årene, men må alltid tolkes med forsiktighet da en gammel, ikke kjent infeksjon med borrelia kan gi utslag på testen. Ved Erythema migrans (den røde ringen på huden som kjennetegner infeksjon med borrelia) er antistofftesten lite å stole på og det anbefales å behandle med antibiotika på klinisk mistanke.

En mer fryktet flåttsykdom er TBE eller Tick borne encephalitis som er en sykdom i sentralnervesystemet, enten som hjernebetennelse eller hjernehinnebetennelse. Sykdommen skyldes et virus som flåtten kan være bærer av. Forekomsten av TBE-viruset er lav i Norge, men har vært økende de siste årene, sannsynligvis i sammenheng med klimaforandringene. Det finnes en vaksine mot TBE-viruset og de som beveger seg mye ute i naturen i kystnære områder i Agder, Vestfold og Telemark, og Buskerud anbefales å ta vaksinen. TBE-vaksinen beskytter ikke mot Borreliose.

Forebygging                                                                                                                                            Først og fremst, unngå å bli bitt, men det er lettere sagt enn gjort. Det kan være lurt å kle på seg, lange bukser og langermet skjorte på tur i typisk flått-terreng med mye gress, busker og kratt. Når først flåtten sitter der, er det om å gjøre å fjerne den fortest mulig. For å bli smittet av borrelia må flåtten helst sitte i over ett døgn, men TBE-viruset kan overføres raskt etter bitt. Det enkleste er å fjerne den med en flåttpinsett eller bare ved hjelp av neglene på tommel og pekefinger/langemann.

Mediene og flåtthysteri                                                                                                                             Det er ikke sommer uten at de tabloide mediene eksellerer i flåtthistorier: “NN ble invalid etter flåttbitt” f.eks. Noen historier er sanne, men overdrives slik at vi får et inntrykk av at det å ferdes i skog og mark er farlig og at all flått er bærere av virus eller bakterier. Ikke rart vi blir redde. Denne redselen er det noen som benytter seg av. Jeg har blant annet sett annonser for egne flåttklær, klær som flåtten ikke liker? Eller litt lugubre laboratorier som tilbyr diagnostikk til deg som ikke stoler på det svaret du har fått hos fastlegen din. I Norge har vi to spesielt anerkjente laboratorier for flåttdiagnostikk, Folkehelseinstituttet som er referanselaboratorium og Nasjonalt kompetansesenter for flåttbårne sykdommer som ligger ved Sørlandet sykehus.

Flått og faren for infeksjon må vi ta alvorlig og bruke de mulighetene vi har til å unngå sykdom. Borreliose er mye hyppigere enn TBE og kan behandles med antibiotika. Mot TBE finnes en vaksine. Det skal heller ikke underslås at det er mulig å ha Borreliose uten å vite at en har vært bitt.

Har jeg tatt vaksine mot TBE?                                                                                                                   Jeg må bare innrømme det – jeg har ikke tatt vaksinen. Det er ikke pga vaksineskepsis, langt derifra, men ren latskap og glemsomhet. Plutselig er flåttsesongen der uten at jeg har startet vaksinering. Men til neste år…. jeg lover. Jeg har selvfølgelig anbefalt vaksinen til barn og barnebarn.

Hilsen Ragnhild som er populær hos flåtten.

Brudeferd i Hardanger

Det er mange måter å leve sammen på, men jeg synes nå fortsatt at det er hyggelig at barn (og barnebarn når den tid kommer) gifter seg. Nå har vi vært i vakre Norheimsund og deltatt i Grys bryllup. Både brud og brudgom hadde vært med på dette før, men det gjorde det ikke mindre hyggelig at to voksne, middelaldrende mennesker finner hverandre og gifter seg.

Bryllupet var kompakt, med brudens foreldre med ektefeller, brudens store og voksne barn, en med samboer, brudgommens sønn med ektefelle og barn og brudgommens voksne datter samt forloverne. Vielsen var i Rådhuset med kun forloverne tilstede, bryllupsmiddagen var i Gamlestovo gardsrestaurant i Fykse. Selv om brudeparet ankom middagen i bil og ikke båt begynte det nå å nærme seg noe som liknet en hardangersk brudeferd. I en riktig gammel laftet bygning med gedigne bjelker i taket ble vi servert sider fra Hardanger og lokal spekemat som aperitiff. Ringer ble utvekslet og det ble skålt i musserende, men det er sideren vi husker.

Middagen ble inntatt i selve Gamlestovo. Menyen var ganske moderne, men råvarene var lokale. Bruden holdt en nydelig tale til sin nyslåtte ektemann og etterhvert kom både forloverne og foreldrene også på banen. Mellom hovedrett og dessert var det benstrekk ute, heldigvis hadde det sluttet å regne og solen tittet frem. Vi befant oss nokså høyt oppe i en fjellside på et lite platå med utsikt over Hardangerfjorden og  en skogkledd fjellskråning på den andre siden.

Til desserten fikk vi en del av historien til Hardingfela og en brudeslått på fela fra 1886. Et par andre slåtter ble også fremført av spelemannen som jeg tror var eier av stedet. Vi satt nokså tett sammen i en riktig gammel stue og hørte på tradisjonsmusikk, det ble som det skulle være på en brudeferd i Hardanger.

Etter middagen ble hele selskapet fraktet hjem til brudeparet i minibuss. Der ble vi møtt av brudemarsj på trompet, spilt av en av Grys kolleger og venninner.

Kaffe og kaker, bakt av datter Kaisa 17 år, sang fra kolleger og venninner og noen “happenings” iscenesatt av døtrene. Stemningen var lun og god – alle hygget seg og hovedpersonene så absolutt ut til å trives i hverandres og gjestenes selskap.

De fire gamle, dvs foreldrene til Gry med feller, brøt opp ved 23-tiden og drosjet tilbake til hotellet. Sjåføren hadde vi sett før, jeg mistenker at i Norheimsund er det to drosjer og to sjåfører, en om dagen og en om kvelden/natten. De er godt orientert om hvor vi befinner oss, hvor vi har vært og hvor vi skal. Betryggende og gleden ved å være på et lite sted.

Nå er vi vel tilbake i heimen, glade for det vi har vært med på og ikke minst glade for Gry og hennes Bjarte. Kjærligheten kan finnes, enten vi er 20, 60 eller til og med 80. Heldig er den som finner en å dele livet med uansett når det skjer.

Hilsen Ragnhild, brudens mor.

Gamle gubber, hva nå?

For 66 år  siden møttes vi fire i Universitetshagen i Oslo. Etter en stund ble vi ropt opp og etterhvert geleidet inn til Anatomisk Institutt. Slik startet det med 6 års studier og mer eller mindre 60 års doktorvirksomhet. Til høsten skal vi feire at det er 60 år siden at vi var ferdige doktere. Skal vi være helt ærlige, det tok både halvannet års turnustjeneste og militærtjeneste og ennå noen år før vi var brukbare på “egenhånd”.

Løpet til oss 4 har vært fagmessig ganske så forskjellig, Vi har fordypet oss i virussykdommer, mage-tarmsystemet, barnesykdommer og ungdom som beveger seg mye. Disse forskjellighetene har på ingen måte forhindret at vi har trivdes svært så godt i hverandres selskap. Etter at vi i forskjellig grad har blitt pensjonister, har vi i snart 15 år møttes i Kragerø-skjærgården hver sommer til ett 2 dagers treff. Vi prater, mimrer, spiser god mat, drikker god vin og spiller gammel-manns golf. Dvs., vi har med de spreke konene også på dette, selvsagt.

Nå er vi 85 år, litt pluss-minus og helsa er rimelig bra. Litt “småpell” har det blitt, men det er til å leve med. Hvis noen tror at det blir mye fagprat, så er det fullstendig feil. Vi har ett par ganger tatt opp “de store linjer”, hvordan beholde helsa når vi er gamle. Det er da artig at all forskning viser at “flaks og hell” er den viktigste enkeltfaktoren for at de aldersbestemte sykdommene slår inn senest mulig. I flaks og hell, inkluderes hva slags arv vi drar med oss fra mor og far, at vi i liten grad rammes av alvorlige infeksjoner og ulykker. At vår livsstil er innenfor rimelige grenser, hjelper selvsagt litt på. Men for mange blir det nok bare litt kosmetikk for livsløpet vårt.

Når vi først har blitt så gamle som 85 år, får vi bare la det stå til. Å plage oss selv med evt asketiske livsendringer, er fullstendig fånyttes. Min kloke svigermor, Ebbba, sa at hun foretrakk at forfallet kom nedenfra. Dårlige bein går på ett vis ! Vi har nettopp sett den strålende filmen The Father, med Anthony Hopkins, som handler om en ressursrike gammel mann med tiltagende kognitiv svikt og etterhvert alvorlig demenstilstand. Dét er en tragedie for både mannen og hans oppofrende datter.

Men la oss ta en dag, en mnd og ett år av gangen, så får vi se hva tiden bringer. La det bli endel gleder underveis. Uansett vi begynner å nærme oss vekslingsfeltet på siste etappe,

Ha en god sommer, Thor-Øistein

Mye å glede seg over, men også grunn til sinne og ergrelser

Er dette skjønnhetsidealet? Trutmunn med fillers.

Jeg har tidligere skrevet om kroppspress og useriøs markedsføring av kosmetiske behandlinger, særlig rettet mot ungdommer og unge kvinner. For noen år siden var det tilbydere i en større norsk by som ville gi rabatt til russejenter som ønsket seg trutmunn (fillers i leppene). Dette er bare et lite eksempel på markedsføring som rett og slett forteller at vi trenger kosmetiske inngrep for å være bra nok. Det som nå gleder meg er forslaget fra regjeringen til lov- og forskriftsendring for å motvirke kroppspress. Regulering av kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandling og tydeliggjøring av helsepersonellovens virkeområde. Her er det all mulig grunn til å heie på regjeringen og Høie, og det er ingen grunn til å tro at ikke disse lov- og forskriftsendringene går glatt igjennom i Stortinget.

Helsepersonelloven foreslås endret dithen at det skal innføres kompetansekrav for å kunne gjennomføre endel kosmetiske inngrep, injeksjoner og behandlinger. Hvis kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandlinger kan føre til alvorlig skade eller komplikasjoner er det bare helsepersonell som kan utføre behandlingen. På den måten kan alle de useriøse aktørene i markedet lukes bort, noe som er både betryggende og svært gledelig. Lovforslaget innebærer også at det skal innføres 18 – års aldersgrense for å få utført kosmetiske inngrep. Det vil i alle fall få den usikre 16-åringen som har fått brystforstørrelse i konfirmasjonpresang til å måtte tenke seg nøye om et par år.

Departementet vil også endre to forskrifter som går på markedsføring av kosmetiske inngrep. Markedsføringen må ikke kunne oppfattes av barn under 18 år å være rettet mot deres aldersgruppe og heller ikke bidra til kroppspress blant barn. Den andre forskriftsendringen som foreslås er at reglene for  markedsføring også skal gjelde kosmetiske injeksjoner ved bruk av fillers og legemidler.

Overlegeforeningen har i sitt høringssvar i all hovedsak støttet forslagene fra Helse- og omsorgsdepartementet. Som svar på et tilleggsspørsmål om det bør innføres et generelt forbud mot markedsføring av kosmetiske inngrep sier Overlegeforeningen at et slikt generelt forbud kan føre til at flere vil velge å reise til utlandet for å få utført inngrep, noe som vil være svært uheldig. Uheldig både for den enkelte som risikerer å bli behandlet av useriøse aktører og for norsk helsevesen som må ta seg av komplikasjoner etter inngrep utført i utlandet. Risikoen for innførsel av resistente bakterier i norske sykehus er en reell fare etter behandling i utlandet.

Departementets forslag når det gjelder kosmetiske inngrep er bare å glede seg over. Men det er fortsatt endel å ergre seg, for ikke å si bli skikkelig sjokkert over i vår offentlighet. For hva har vi egentlig et Mattilsyn til? Mattilsynets leder sukker på radio og TV over sitt todelt mandat, nemlig å sørge for god dyrevelferd og å sikre bonden et levebrød. Etter å ha sett dokumentaren på NRK som viste norsk dyrevelferd på sitt værste, kan man spørre seg om ikke Mattilsynet tar hensynet til bøndene mer alvorlig enn hensynet til dyrene, i dette tilfellet grisene. Ja, det er foretatt tilsyn og påpekt mangler, men NRK kan dokumentere at det tar år før katastrofale mangler fører til utestengelse av de grisebøndene som ikke har greid å rydde opp i fjøsene sine. Og i mellomtiden lider grisene.

Det som sjokkerte meg mest (i tillegg til de grusomme bildene av vanskjøttete griser) var bondelagets leder og Mattilsynet som først og fremst klaget over metodene dyrevernaktivistene hadde brukt. Det aktivistene hadde gjort var å påpeke de forferdelige forholdene noen griser lever under. Slike forhold som Mattilsynet, som først og fremst tenker på bondens levebrød, ikke har avdekket med sine besøk som stort sett er varslede inspeksjoner. Ja, de fleste grisebøndene driver sikkert med god dyrevelferd, men at det finnes mange som ikke gjør det er en skam. Bondelaget prøvet seg med at det sikkert finnes skittene deler i et ellers mønstergyldig fjøs. Men skambitte griser og griser som er låst fast slik at de ikke kan røre seg er det umulig å bortforklare.

Heretter blir det bare frittgående gris – Grøstad f.eks., og aldri mer Gilde eller Fatland. Vi prøvde det i fjor, vel verd å betale litt mer for juleribben når vi slipper å se for oss bildene som NRK viste.

Hilsen Ragnhild som gleder seg over mye, men ikke over alt.

 

Sommer er måkeskrik og insektsumming, eller??

Jeg sitter ved en blomstrende syrinbusk og lytter etter den velkjente lyden av summende insekter. Men det summer ikke, eller i alle fall svært lite. Er det fordi hørselen er blitt dårligere nå jeg nærmer meg åtti? Jeg konstaterte for noen år siden at jeg ikke lenger hørte gresshoppene, men det gjorde barnebarna. Så det var nok hørselen. Men altså insektene, ikke hører jeg dem og heller ikke ser jeg noen. Heldigvis fikk jeg øye på en enslig humle som koste seg i syrinblomstene, og jamen så jeg også en til. Men summingen av mengder av insekter i blomstene er det nok slutt på.

Måkeskrikene jeg husker fra tidligere var så inntrengende at selv min dårlige hørsel måtte ha hørt dem. De siste årene har jeg så godt som ikke hørt måkeskrik, rart at jeg skulle savne det, men det gjør jeg. Vi har en liten holme rett utenfor oss som vi da jeg var barn kaldte terneholmen. Der holdt det tusener av terner til, de la egg og passet på ungene sine. De passet så godt på avkommet at de anså oss, når vi badet eller var ute i robåt, for en trussel og stupbombet oss. Det var nesten litt skummelt. En gammel svensk tante som ferierte her sammen med mine morforeldre syntes ternene var så skumle at hun satt med paraply i båten når vi var ute og fisket.

For den gangen fisket vi også og så på det som matauk. Det var først og fremst torsk vi fikk, stor og fin torsk. Nå er torsken fredet fordi bestanden er i ferd med å reduseres dramatisk. Ikke godt å vite om det er overfiske eller forurensing, kanskje en kombinasjon.

Det er vel ingen tvil om at det vi ser skyldes klimaendringer, som igjen skyldes alt for store utslipp av klimagasser i tillegg til de naturlige svingningene som jordkloden alltid har sett. Det er stor enighet om at utslippene må reduseres, nasjonalt og internasjonalt. Hvordan dette skal skje er kilde til mye uenighet, også blant våre hjemliige politikere. For meg var det en lise å høre oljeanalytiker Thina Sahltvedt på Dagsnytt 18 og lese intervju med henne i Klassekampen. Hun ble intervjuet for å kommentere rapporten fra IEA (Det internasjonale energibyrået) som til manges store forbauselse har konkludert med at behovet for fossil energi blir så lite at leting etter nye oljefelt burde opphøre. Sahltvedt var forbilledlig klar og kompromissløs når hun hevdet at vårt, Norges bidrag for å få ned utslippene vil være å stoppe leting etter nye oljefeldt og nøye oss med den oljen vi allerede har funnet. Det var ikke lett for Anniken Haugli i Norsk olje og gass å få frem et annet syn, men hun gjorde så godt hun kunne og det jobben hennes forventer av henne: å fremsnakke norsk olje og gassproduksjon.

Det er ikke vanskelig å forstå at olje- og gassindustrien og annen industri knyttet til leting og boring er bekymret for fremtiden. Ny forskning tyder imidlertid på at utvikling av alternative energikilder krever nettopp den kompetansen oljeindustrien har og at det vil være stort behov for arbeidskraft med nettopp den kompetansen. Selv om det norske oljeeventyret nærmer seg slutten kan vi kanskje se frem til et nytt fornybareventyr? Det er i alle fall å håpe.

I mellomtiden må jeg forsone meg med at jeg ikke hører gresshoppene, at det er alt for få humler i syrinene og spireaen, men at småfuglene synger som aldri før og dem hører jeg.

Hilsen Ragnhild som nyter sommerværet og fuglesangen.