seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Vi er midt oppe i tre alvorlige kriser, to varslede og en som vi har fått i fanget etter Putins forferdelige angrep på Ukraina. Jeg snakker naturligvis om miljø- og naturkrise og helsekrise som begge er varslede, men som vi har valgt delvis å lukke øynene for. Energikrisen har tatt oss litt på sengen, aldri hadde vi trodd vi måtte spare på strømmen selv om vi har hørt om at det burde vi i flere tiår. På toppen av dette fikk vi to Brennpunktdokumentarer om elendige forhold i eldreomsorgen så de siste ukene har vært fulle av kriser. Her vil jeg først ogfremst skrive om helse og energi.

Som svar på de to krisene har vi fått to kommisjonsrapporter, fra Energikommisjonen og fra Helsepersonellkommisjonen, og mange lange eldreomsorgsløfter fra poitikerne. Energikommisjonen kommer med mange spennende og gode forslag som det naturligvis blir bråk om. Men bråk må en slik kommisjon tåle. Det de fleste er enige i er at vi må spare energi både i storsamfunnet og i det små – i hjemmene. Ikke vet jeg hvor mye det hjelper å slukke lyset når vi går ut av et rom, men det har kanskje en viss oppdragende effekt. Det som helt sikkert hjelper er å bruke mindre varmt vann, dvs dusje kortere, fylle opp oppvaskmaskinen og vaskemaskinen før de kjøres og rett og slett ikke sløse med vannet. Vi som er født før og under annen verdenskrig (jeg har sluttet å si krigen med stor K for da lurer de yngre på hvilken krig jeg mener) vokste opp med et helt annet energiforbruk enn det vi har i dag. Eksempelvis tok de fleste husholdninger i Norge all klesvask for hånd. Nå har vi energikrevende maskiner til vask og oppvask og vi ville nødig være dem foruten. Men det krever energi, mye energi og etterhvert må vi lære oss å bruke dem mer energivennlig. Kanskje må vi finne oss i å ikke måtte ta på nyvasket tøy hver dag.  Fortidens kompliserte klesvask tillot ikke daglige skift av alt og gjorde det nødvendig å bruke noen klær flere ganger før vask. Tips til energisparing – ikke vask treningstøyet alene i maskinen så snart det er brukt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud: Nå kupper du populære HOKA på salg

Helsepersonellkommisjonen har levert viktige, gode og utradisjonelle forslag. Bunnlinjen er at vi kan ikke fortsette slik vi gjør, vi må tenke nytt. Bare det virker nærmest utenkelig for et tungrodd og konservativt system som Helsenorge er blitt. Og selv om lederne for de forskjellige helseprofesjonene bedyrer at de ikke ønsker profesjonskamp skal det vel godt gjøres at det ikke blir nettopp det.

Forslaget om å oppgradere Helsefagarbeiderne kommer på høy tid. Det å la en stor gruppe vi så til de grader trenger mangle skikkelig videreutdanning og kompetanseløft og ha nådd karrieretoppen etter få år, er en skam og dårlig utnyttelse av viktig arbeidskraft. Enda verre er det at en stor andel helsefagarbeidere går på latterlig lave stillingsbrøker, 20% er ikke uvanlig. I mange sammenhenger, i hjemmetjenesten, på helsehus og sykehjem burde helsefagarbeiderne ha mye større plass, fortrinnsvis i hele stillinger. Sykepleierne må få tid og rom til å bruke sin kompetanse riktig mens mye av det praktiske arbeidet kan overlates til helsefagarbeiderne. Heldigvis pågår det prosjekter som drar denne utviklingen i riktig retning.

Min egen yrkesgruppe må selvfølgelig også tenke nytt. Kampanjen Gjør kloke valg er et skritt i riktig retning. Det gjelder å ikke drive “for sikkerhets skyld”-diagnostikk og behandling. Det er mye å spare på  ikke å ta unødige blodprøver og heller ikke ta blodprøver av ellers friske personer for ofte. Det grelleste eksempel her er vel genprøver som gjentas – genene våre stammer fra lenge før steinalderen og forandrer seg ikke i vår levetid.

Helseministeren har fått mye pepper for uttalelsen om at vi må ta ansvar for og planlegge egen alderdom. Her synes nå jeg hun er tatt opp i verste mening. Det er klart at vi som kan må tenke på hvordan det er å bli gammel i nåværende bolig, de som ikke kan planlegge seg ut av en vanskelig bosituasjon må få hjelp. Dette sa hun, men det druknet i ordene “ta ansvar for” og “planlegge”. Og å gi nåværende helseminister skylden for en varslet krise i eldreomsorgen er å rette baker for smed. Dessuten må vi ikke glemme at selv om mye er galt og mye må rettes opp innen eldreomsorgen så er det faktisk mange friske, oppegående eldre. Når jeg hører om så og så mange over 80 år og hvilken belastning det er for samfunnet så får jeg lyst til å rope ut om alle våre 80- og til og med 90-årige venner som lever gode liv. Det å være gammel i seg selv behøver ikke føre til at vi trenger så mye bistand. Men å være gammel og syk, kanskje å bli syk tidlig i alderdommen krever mye hjelp som samfunnet må ha muskler til å bidra med. Ja, vi som er gamle og friske er kjempeheldige og priviligerte, men vi er også en del av eldrestatistikken.

Hilsen Ragnhild som går i sitt 82ende år.

En erfaren politimann i Oslo skrev forleden: ” Hver krone investert i barne- og breddeidrett, får vi  tilbake i lavere kriminalstatistikk.” Utgangspunktet for dette utsagnet var at flere ting skjedde samtidig. Det ble bla publisert en undersøkelse fra Oslo som viste at lavinntekts-familier i Oslo øst ikke hadde råd til å sende barna på fotballtrening. Familier med flere barn i trangbodde leilighet, hadde intet å tilby barna. Å reke rundt bydelens storsenter, har vist seg å være en dårlig start. Tross noe økonomisk bistand fra kommunen, har ikke dette vært tilstrekkelig for enkelte klubber til å komme igang etter Covid pandemien.

Amahl Pellegrino, fotball-stjernen i Bodø Glimt, vokste opp i Drammen med mor og flere søsken i en svært liten leilighet. Uten noe økonomisk hjelp er han i tvil om det i det hele tatt hadde blitt en så god start på livet hans. En ting er avgift for å komme inn i en klubb, men hva med penger til drakt og sko?

Annonsørinnhold

Test av den populære robotstøvsugeren: – Wow! Den holder hva den lover!

Samtidig ble det vist at barnefotballen blomstret i Oslo vest, tross kostbare treningsavgifter. Barnefotball er uten sammenlikning den aktiviteten som appellerer mest til barn, og det gjelder for både gutter og jenter. Her er klubber med ivrige foreldre som bistår på trening og kamper og i tillegg kommer avlønnete trenere til stadig yngre barn. Norges Idrettsforbund priser frivillighet, men mye erfaring tilsier at dette ikke alene fungerer bra nok. Barna skal ikke være.mer enn 8-9 år før de setter pris på instruksjon og litt disiplin når de trener. Det er lettere å ha det moro når de lærer å mestre ting og bråkebøtter roes litt ned.

En god start med god trening i de tidlige barneårene vil være et viktig grunnlag for at flest mulig fortsetter. Det viktigste for oss alle burde være at flest mulig barn fortsetter med for eksempel fotballen til godt opp i ungdomsårene. At noen blir veldig gode, får være en sekundærgevinst. Men vi må tilstå at det er en stor utfordring å ta vare på alle, både de som mest er med for bare å ha det gøy og for de såkalte talentene. Den utfordringen er det viktig å ta på alvor.

I mitt lange doktorliv har jeg erfart at vi Norge ikke er spesielt gode til å investere i forebyggende helsearbeide. Å aktivisere barn og ungdom i idretten, vil koste penger. Men sansynligvis betraktelig mindre enn å drive brannslukking i etterkant. Jeg har stor respekt for det norske politiet. I de mest belastede bydelene vektlegges politiets tilstedeværelse for å begrense “uønsket adferd”, for å si det mildt. Kanskje kan idretten redusere behovet for dette !?

Fotball er desidert  den største idretten. Hadde det ikke vært en ide å ansette flere aktivitetsledere og trenere som kan vise veien til andre aktiviteter også?  Og hva med å gjenåpne ungdomsklubbene som ble stengt? Det som forbauser meg mest, er at mange nå ser hva som har skjedd, men få er villige til å gjøre noe. Det vil koste penger, men det vil sansynligvis være gode investeringer. “Dette vil være inflasjonsdrivende”, er nå motargumentet som stopper det meste! Men tross inflasjon er en investering i barn og ungdoms fremtid mye viktigere.

Jeg vet ikke om jeg tør være optimist, hilsen Thor-Øistein

Vi gamle synes alt går fryktelig fort – ikke før er uken startet så er det fredag igjen. Og ikke bare går tiden fort, alt går fort. Vi synes for eksempel at de unge snakker så fort at vi ikke får med oss mer enn halvparten. Når vi ser på TV er det en fordel med teksting for å få med oss det som blir sagt og i radio har jeg problemer med å følge med, spesielt når de som snakker har en annen dialekt enn min. Jeg har merket meg at det alltid tar litt tid før jeg får innstilt meg på en annen dialekt og begynner å kunne følge med.

Nå har Klassekampen hatt en serie som handler om hva som skjer med ulike kulturuttrykk når tempoet skrus opp. Der får vi vite at det er en trend blant studenter å lytte til forelesninger hjemme med tempoet skrudd opp. De mener de sparer tid på denne måten, men flere er skeptisk til hva dette betyr for læringen. Dessuten er det stilt spørsmål om hvor mye aktivitet korttidshukommelsen kan håndtere innen et visst tidspunkt.

Annonsørinnhold

Test av den populære robotstøvsugeren: – Wow! Den holder hva den lover!

Professor i  filosofi Arne Johan Vetlesen er skeptisk til at studentene lytter til forelesninger i høy hastighet hjemme. For ham er det en måte å unngå å konsentrere seg om det som er vanskelig – helst bare få med seg et synopsis av det som blir formidlet.

Har vi så dårlig tid at vi må skru opp hastigheten på podkaster som skal gi informasjon for ikke å bruke for mye tid på informasjonen? Blir det kanskje litt som å sluke et godt måltid i stedet for å nyte det? Jeg må tenke meg om mens jeg lytter til f.eks. en podkast, men det er kanskje fordi jeg er gammel? I alle fall blir det helt feil for meg å øke hastiugheten, helst ville jeg hatt den på 0,75 i stedet for 1 og i alle fall ikke på 1,25 eller 1,5.

Forleden var vi i teater og fikk demonstrert hvordan noen skuespillere snakker rivende fort slik at vi bare får med oss halvparten. Andre, fortrinnsvis de som er passert 60, snakker langsomt og tydelig slik at selv jeg både hører og får med meg det som blir sagt.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om eldreomsorgen hvor store ord og gode hensikter ikke fører til en bedre omsorg. Tvert i mot, her skal det spares slik at det rett og slett ikke er nok hender til å gi hjemmeboende eldre en god omsorg. Når det hele ender med katastrofe slik det ble dokumentert i Brennpunktdokumentaren er det mye hoderysting og “slik kan vi ikke ha det” fra de ansvarlige. Jeg har liten tro på at det hjelper at politikerne rister bedrøvet på hodet. Det som må til er en opprydding i gamle rutiner og arbeidsmåter og det spørs om etatene er klare for det. Så da må vi som er gamle og fortsatt oppegående stille oss på barrikadene og skrike høyt for alle dem som ikke er så heldig stillet som vi er. Her er jeg helt enig med medblogger og gammel som jeg, Ingeborg Moræus Hansen. Vi har et ansvar for å si fra med utestemme – slik vil vi ikke ha det – gjør noe!

Hilsen Ragnhild som er en heldig gamling.

Dette innlegget skal handle om en ting, nemlig valgfrihet i helsesektoren. Det skal ikke handle om hva vi gjør med den økende privatiseringen eller om lege/sykepleier flukt fra det offentlige. Her bruker mediene mye spalteplass og debatter som ytterligere forsterker problematiseringen. Mer om det i senere innlegg.

Jeg husker da røykeloven ble foreslått og etterhvert vedtatt i 1988. Arkitektene bak var daværende sosialminister Tove Strand og jussprofessor Asbjørn Kjønstad. Loven forbød røyking på alle offentlige steder som møterom, institusjoner og arbeidslokaler. Det ble selvfølgelig ramaskrik, men det roet seg etterhvert. Det virkelige hylekoret kom da Dagfinn Høybråten i 2004 fikk innført en røykelov som forbød røyking på alle serveringssteder, barer og restauranter. Det var ikke grenser for hyl og skrik om serveringsstedenes undergang og hvordan det bare var å pakke sammen og belage seg på at all spising og drikking i fremtiden ville skje i private hjem. Vi vet alle hva som skjedde, serveringsbransjen overlevde, og ikke bare overlevde, men de aller fleste, også røykerne, takket for friskere og rener luft når man ønsket å innta noe vått eller tørt på et utested.

Annonsørinnhold

Knalltilbud: Nå kupper du populære HOKA på salg

Vi ser noe tilsvarende nå, om enn i mye mindre målestokk. Det skrikes høyt fra høyresiden om hvordan pasientene nå har miste selvråderetten ved at fritt behandlingsvalg er plassert der den burde være, på historiens skraphaug. Det som er interessant å se er at selv meget oppegående personer ikke helt forstår forskjellen på fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg. Fritt sykehusvalg ble innført av Stoltenbergregjeringen i 2001 og videreføres. Det betyr at pasientene selv kan velge hvor de skal behandles innen det offentlige helsevesenet. Man kan selv finne ut f.eks. hvor ventelistene er kortest og søke seg dit man selv ønsker. Fritt behandlingsvalg derimot, som ble innført av Solbergregjeringen i 2015 ga pasientene rett til å velge ikke bare behandling på offentlige sykehus, men “frihet” til å også velge private sykehus bare de var godkjente av Helfo. Slik kunne en privat sykehussektor oppstå, frikoblet fra det offentlige helsevesenet, men finansiert over sykehusenes budsjetter.

Nå har vi fått høre, igjen og igjen hvilken ulykke det er for pasientene at ordningen med fritt behandlingsvalg opphørte 1. januar. Det vil snart vise seg at pasientene fortsatt kan velge sykehus innen det offentlige og at sykehusenes budsjetter ikke lenger blir tappet av private foretak som ikke har avtale med de offentlige helseforetakene. For det er fortsatt slik at der et helseforetak ser at kapasiteten innen et område er for dårlig kan foretaket inngå en avtale med en privat helsetaktør om bistand. Det viktige med denne modellen er at det er de offentlige helseforetakene som har styringen, som bestemmer når det er behov for hjelp fra private og inngår avtaler for å dekke behovene.

I Dagsavisen 12.1 skrev Iren Luther fra Fagforbundet en meget opplysende artikkel om hvorfor det er en fordel og en seier for helsevesenet at fritt behandlingsvalg har opphørt. Den kan leses her: http://En seier for helsevesenet – Dagsavisen 

“Valgfrihet innenfor knappe, fellesskapsfinansierte helsetjenester krever en innretning som ivaretar alle pasienter – uansett bosted, status og lommebok.” skriver Luther.

Debattinnlegget hennes gir en enkel og god forklaring på forskjellen mellom fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det er tydeligvis helt nødvendig.

Det at vi ser en tydelig tendens til todeling av helsevesenet er et problem som må gripes tak i. Skrotingen av Fritt behandlingsvalg er et skritt i riktig retning.

Hilsen Ragnhild som har startet det nye året med å ri gamle kjepphester.

Idag skal jeg skrive litt om en ganske usedvanlig 9-åring. Franz Serafin Kraggerud var solist med sin cello forleden i Konserthuset. KORK  (kringkastingsorkesteret) holdt nyttårskonsert og vi, familien Halvorsen/Endsjø stilte med omlag 20 barn og barnebarn i en ellers fullsatt sal.

Unge Kraggerud spilte Saint Saens cellokonsert og han tok pusten fullstendig fra oss. Selv om celloen hans er en slags junior-utgave, var den like stor som denne tynne og spe gutten. Må nå fortelle at han pga sine ferdigheter,har fått utlånt et toppinstrument fra en kjent stiftelse.

Annonsørinnhold

Knalltilbud: Nå kupper du populære HOKA på salg

De som “kan cellospill”, sier han er et ganske usedvanlig talent. I mine ører var det bare eventyrlig vakkert. Men hvordan i all verden kan et barn utvikle seg slik 4 år etter han var ferdig med barnehagen ? Mor og far er begge musikere på høyt nivå og likeledes er det med 2 litt eldre søsken. Allerede som 3 åring avslørte han usedvanlig musikalitet og 5 år gammel begynte han å spille cello. Han viste tidlig at han hadde såkalt absolutt gehør. Selvsagt går han på på Barratt Due musikk institutt. Etterhvert fikk han topp instruktører. Alt dette legger jo et fantastisk grunnlag.

Jeg har i hele mitt doktorliv arbeidet med tildels usedvanlig talent-fulle barn i idretten. Helt naturlig å gjøre seg noen tanker om barn som tidlig bruker masse tid på en slik utvikling. I idretten prøver vi å være klare på at lek og allsidighet  er grunnlaget for en normal utvikling for et barn. Det prøver vi å få til selv om gutt/jente tidlig avslører store ferdigheter enten det er med ball eller med slalåmski på beina. Gullperioden for å utvikle ferdigheter ligger for de fleste ett sted mellom 9 og 13 år. Å pese på med spesifik trening før dette når barna fremdeles er i lekemodus, fører skjeldent noe godt med seg. Noen går trette og vil heller game.

Jeg vil ikke trekke sammenlikningen for langt, men jeg er likevel litt spørrende. Får de strålende talentene som går på Barratt Due tid til lek og fysisk aktivitet? Ellers er det like relevant  å få hardt- trenende idrettsbarn til å lese eller kanskje å lære å spille et instrument.

Da Franz Serafin gikk av scenen med en stor blomster bukett, hev han den i luften, på barns vis, og greide å ta den i mot. Fortsett med slikt og andre streker. Vi ser alle frem til fortsettelsen.

Hilsen Thor-Øistein.

Vi er nå en uke inne i det nye året og det er på tide å vurdere muligheten for å, for en gangs skyld, virkelig følge opp forsettene. Jeg har hatt mange gode forsetter opp gjennom årene uten nevneverdig gjennomføringssuksess. Det har stort sett dreiet seg om å forandre på meg selv, å bli snillere, mindre hissig og mer tålmodig. Stort sett er det blitt med planene, jeg er som jeg er, hverken snillere eller slemmere (tror jeg), og omgivelsene skriver under på at tålmodighet ikke er min sterke side. Men denne gangen er nyttårsforsettet gjennomførbart og jeg/vi er allerede i full gang. Det dreier seg om å rydde.

Jeg må igjen komme med en innrømmelse, jeg er ekstremt dårlig til å rydde. Når vi skal ha gjester er jeg ganske god til å planlegge og lage god mat, men ryddingen, den må Thor-Øistein ta seg av. Nå er ikke han eller spesielt ryddig i det daglige, men når det gjelder å ta et skippertak for å få det til å se OK ut på overflaten er han et funn. Men nå er det altså nyttårsforsettet vi er i gang med. Vi startet 3. januar ettersom vi kom hjem fra nyttårsfeiring på Vaset hos gode venner 2. januar.

Annonsørinnhold

Påskegg 2023: Sikre deg årets favoritter nå

Jeg begynte med garderobeskapet mitt og det tok heldigvis ikke all verden av tid. Thor-Øistein begynte med gamle papirer og det holder han på med fortsatt. Utrolig mye spennende som finnes i gamle papirer som bare har hopet seg opp. Der var gamle undervisningsopplegg for oss begge på foiler – hvem vet hva foiler for overheads er i dag? Der var gamle særtrykk og manuskriptet til min selvvalgte prøveforelesning. Thor-Øistein har fordypet seg i et langt legeliv, mye i idrettens tjeneste.

Nå har vi gått løs på skuffer med votter, luer, skjerf og minst 30 gamle caps med logo. Mye går til resirk og vi er strenge med oss selv, beholder bare det vi trenger, og det er egentlig ikke veldig mye. Dessuten enkelte ting av særlig stor affeksjonsverdi, som fars gamle Kongsberglue og en hatt med pins fra OL på Lillehammer.

Mens jeg rydder hører jeg på radio, fortrinnsvis P2 som alle andre gamlinger rundt oss. I dag hørte jeg en interessant samtale om å akseptere at man blir gammel og får rynker, noe som tydeligvis er vanskelig i vårt kropps- og skjønnhetsfikserte samfunn. Det mest interessante var at de to som samtalte om dette var to kvinner på henholdsvis 38 (snart 39) og 48 år. Jeg sier ikke mer.

Hilsen Ragnhild (81 år) som nå må fortsette å rydde.

I omlag 5 år har Ragnhild og jeg hatt det moro og utfordrende med bloggen vår. Ialt har har det blitt 575 innlegg. Vi har skrevet om det meste her i livet, men det har nok i økende grad blitt preget av at vi er er aldrende ektepar. Hyggelige tilbakemeldinger får vi, som oftes når vi møter folk, men av og til også som skrevne kommentarer. Hvor mange som leser oss., er noe usikkert. Bloggportalen har en statistikk over antall lesere, men vi klarer ikke lenger å komme inn på den. Tidligere kunne vi følge med på antall lesere og da så vi at vi kunne ha opptil ett par hundre på hvert innlegg. Det synes vi var greit, ambisjonsnivået var omtrent der. Det hyggeligste er jo at mange venner og bekjente her og der, kan lese om vårt seniorliv, og ekstra hyggelig er det å få nye faste lesere som kommenterer på det vi skriver.

2022 har vært litt av ett år. I det store bildet, preget av russernes angrep på Ukraina, en pandemi som ikke er over og 10-talls milioner på flukt i Asia, Afrika og Europa. For ikke å snakke om en truende miljøkrise. Jeg synes norske medier daglig tar opp desse temaene på en svært relevant måte. Jeg håper derfor at våre lesere ikke ser på meg som altfor navlebeskuende, når jeg nå skal skal si litt om de nære ting.

Annonsørinnhold

Lei av vinteren som aldri tar slutt? Her er Nordens beste spahoteller

På “livsløpets oppløpsside” eller i livets ekstraomganger (kfr Drillo Olsen), så er det naturlig at vår gjøren og laden preges av det. Uansett hva vi tror på, er nok det “bevisste liv” neppe evig. Jeg prøver å ha et kortsiktig perspektiv på hva vi kan gjøre. En god begynnelse for meg, hver dag, er å prøve å være mer lydhør enn å preike selv. Dette burde i hvertfall i fellesskapet være et  godt grunnlag.

Når vi gamle møtes, blir det ofte, ” la oss ikke prate for mye om sykdom og egne barnebarn !”. Et viktig poeng, men likevel, neste generasjon er en spennende og utfordrende del av våre liv også. Uansett hva som skjer med barnebarna, det å få delta i livet deres er jo litt av et privilegium. At vi bifaller når alt går bra, er selvsagt. Når barna på forskjellig måte møter motbakker, kan bistående besteforeldre også være nyttige,.

Jeg vil egentlig ikke uttrykke noen konkrete ønsker for 2023, utover det jeg allerede har skrevet om. La oss fortsatt ha anledning til omsorg  for de nærmeste..Vi er der med glede.

Vi er heldige og har mange venner. Vi prøver å ha forpliktende omsorg for hverandre. La oss fortsette med det.

Jeg prøver fortsatt å være nyttig for store barn og ungdommer som løper fort med og uten ski på bena. Og hopper langt. Det gir meg masse glede å henge med!

Godt Nytt År til alle og takk for mye fint i 2022.

Thor-Øistein

I går- Lille julaften – så vi ikke på Grevinnen og hovmesteren. I stedet var en liten del av storfamilien, til tradisjonell feiring på Lille julaften hos oss på Lilleborg. Dette er 49nde gang vi har lille julaften feiring med barn, etterhvert barnebarn og nå også med oldebarn (ikke i år, de var allerede avreist til Stavanger). Mens mine foreldre levde var de også alltid med. Slik er det ikke lenger, dessverre. Nå er vi familiens aller eldste. De av våre som fortsatt var i Osloområdet var sammen med oss og vi ble ai alt 18. Vi savnet selvfølgelig familiene i Tromsø og i Hardanger, men det er ikke alltid det passer å reise til Oslo i julen.

Dette er og har aldri skullet være en julaften. Det er og har vært en veldig hyggelig familiesamling som innledning til julen. Julaften feires på tradisjonell vis i de forskjellige familiekonstellasjonene. I år er vi på Norefjell sammen med Karoline og familien. Akkurat nå lytter vi til sølvguttene før vi skal samles rundt bordet til svensk julaften med koldtbord (innlagt noen varmretter). Svigersønn Christian er svensk så i Karolines familie holder de på den svenske tradisjonen. Jeg bidrar med min svenske juleskinke som har ligget i sukkersaltet lake i 14 dager, kokt og panert etter god gammel svensk oppskrift. Dette er også en tradisjon som jeg har med fra mor, halvt svensk

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Jeg hadde tenkt å skrive en litt småsint og irritert blogg om vårt rettsvesen og alle justismordene. Etter min mening er elefanten i rommet Torgersensaken som burde gnage både på alle de gjenopptagelses-kommisjonene som avslo saken hans og på norsk rettsvesen generelt. Nå vet vi hva disse kommisjonene er verd og hvordan norsk rett har forsømt seg med sine tunnellsyn. Men ettersom julefreden senker seg skal jeg avstå fra slike betraktninger.

Her vil jeg avslutte denne korte julebloggen med å ønske alle våre følgere en riktig god jul og takke for følget i dette året. Legger ved noen bilder fra gårsdagen, kommer kanskje tilbake med noen julaftenbilder sener.

Hilsen en julestemt Ragnhild

Hvert år når det kommer til Luciadagen tenker jeg på min svenske mormor og min mor som ville opprettholde sine svenske tradisjoner. Derfor feiret vi Lucia lenge før denne feiringen kom til Norge med Luciatog og lussekatter i barnehagene.

Hjemme hos oss ble det alltid bakt Lussekatter med sirlige mønstre som alle hadde sin symbolske betydning. Mormor og mumme (som jeg kalte motfaren min) kom alltid til kaffe og vi barna var Luciatog. Jeg var alltid Lucia for jeg var eldst og ble betrodd å ha lys på hodet, levende lys må vite, bror Sverre var stjernegutt og lillesøster Bente var stort sett for liten, men fikk være med alikevel. Da vi ble voksne og fikk våre egne familier ble det Luciakaffe hos mor og far, og mor organiserte barnebarna i Luciatog. Alle hadde hvite kitler sydd sammen av laken, men Luciaene fikk ikke ha levende lys på hodet som jeg hadde da jeg var barn. Tiden var kommet for at mye av det barn foretok seg var farlig.

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Etterhvert spredde skikken seg også til Norge slik at det var et must for meg å møte opp i barnehagene til barna og beundre de små Luciaene og stjerneguttene tidlig om morgenen 13 desember. Så kom barnebarna og med dem flere barnehager og Luciafeiring. Men fortsatt var det ingen Luciafeiring som kunne måle seg med mors hjemmesnekrete feiring med tog og Lussekatter i kjellerstuen. Mor fortsatte å invitere til Luciakaffe også etter at barnebarna ble voksne og noen av oldebarna fikk også prøve seg som Lucia. Så ble livene så travle at skikken døde ut.

Etter at vi har fått svenske svigerbarn og halvt svenske barnebarn har vi mange år vært med på Lucia i Margaretakyrkan i Oslo. Det er en vakker og stemningsfull stund med korsang og lys og tog av hvitkledde Luciaer med krans på hodet (uten levende lys) og en hovedlucia med lyskrans i håret (fortsatt ikke levende). I går var vi igjen i Margaretakyrkan, en fin tradisjon. Vårt eldste barnebarn (34 år) synger i koret i den svenske kirken, en ekstra grunn til å være med. Dette er en veldig populær happening så når billetter til Lucia legges ut gjelder det å være rask. Heldigvis pleier Petter å ordne det.

Hilsen Ragnhild som fortsatt drømmer om mors Lussekatter.

Vi har alltid vært ivrige teatergjengere og er det fortsatt. I tiltagende grad opplever, særlig jeg, eiendommelige oppsettinger. Noen regissører setter opp stykker på en måte som jeg oppfatter som temmelig fjernt fra forfatterens intensjoner. Kanskje greit noen ganger. Noen mener at ting bør moderniseres for å få med ungdommen !? Mon det?

Teaterlivet mitt startet med Reisen til Julestjernen på Nasjonalteatret i 1946 eller 1947. Det var den gang skuespillerne talte med høy og klar røst, og deklamerte sine replikker med ansiktet vendt mot  publikum. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger Thoralv Maurstad, Espen Skjønberg og mange andre, formidlet  store opplevelser på scenen.

Annonsørinnhold

Utstyret du trenger for å lage sunnere mat

Forleden var en venn og jeg på Det norske Teater. Der setter de nå opp Kransen, Husfrue og Korset, historien om Kristin Lavransdatter og Erlend bearbeidet fra Sigrid Undsets fantastiske bøker til scene-fremføring. Det er 3 enkeltforestillinger som også kan oppleves på en dag med lapskaus i pausen. Vi valgte Husfrue.

I hukommelsen ser jeg for meg Ruth Tellefsen  og Georg Løkkeberg  i en forestilling, nettopp på det gamle Norske Teater. Jeg tror det var i 1958. Undset hadde imponerende historiekunnskaper og skuespillerne gled sømløst inn i et tidsbilde fra 1320-1340. Erlend inntok scenerommet som ridder med stor autoritet og det var intet problem å forstå at den flotte og sterke Kristin ble betatt av han.

I 2022 er det ingen kulisser. Gulvet er dekket med plastduk og ett par bøtter og baljer er rekvisittene..Tidsbilde som var så viktig for forståelsen av stykket, er fraværende.Og hvorfor ett teppe av tykk plast mellom scene og publikum? Dempet lyden gjorde det også

Skuespillerner har på seg Joggebukse og t-skjorte . Det blir mye løping omkring og det er dramatisk. For meg lite troverdig, og vi ble enige om at kunnskap om bøkene nærmest måtte være en forutsetning for å få med seg noe som helst.

Når det er riktig dramatisk, roper og skriker Kristin og Erlend til hverandre. Hvor mye tekst jeg fikk med meg, er jeg usikker på. Men det var hederlige unntak. Noen av skuespillerne feks Ane Dahl Torp var en lise å lytte tll. Selv når hun var oppbrakt, snakket hun rolig og dvelende.

Til slutt et par ord om Erlend i stykket. Flott ung skuespiller med en fin dialekt i bunnen. Men snakker urimelig fort  og når han øker stemmevolumet, kommuniserer han ikke lenger med meg. Jeg tar litt høyde for at jeg er gammel, men hørselen er rimelig bra.

Vennlig hilsen Thor-Øistein  som igjen tar ny høyde for at han ikke  lengere er i målgruppen for ” moderne” oppsettinger.

PS. Min Ragnhild som har sett hele trilogien ser det noe annerledes, hun var begeistret.