Tradwives enda en gang

Jeg skrev om begrepet tradwives i 2020 også, men nå dukker dette opp igjen og det blir fart i sakene når VG sriver om husmorrollen på kommentarplass. Men først:

Det har vært en fantastisk pinsehelg på Bråtane, strålende sol, ikke fullt så varmt som i Oslo, men varmt nok og 16-17 grader i vannet. Vi som er pensjonister er så priviligerte at vi kan reise hjem tirsdag i stedet for å stå i kø mandag annen pinsedag. Perfekt.

På vei hjemover hørte vi (som vi pleier) på P2, denne gangen et langt og godt intervju med Shazia Majid, journalist, forfatter og kommentator i VG. Livet hennes har vært turbulent og intervjuet ga et spennende og fint innblikk i det. Jeg har vært opptatt av henne og hennes vei mot nåværende stilling i VG siden jeg leste boken hennes om de pakistanske kvinnene som kom hit i 70-årene. Hun beskriver livet til kvinnene som forlot alt de kjente for å bosette seg i et kaldt, fremmed land hvor de ikke kjente noen, ikke kunne språket eller de sosiale kodene. Dette skriver Shazia Majid varmt og innsiktsfullt om.

Etter å ha hørt et tre kvarters intervju på radioen møtte jeg henne igjen i Dax18. Denne gangen pga av en kommentar hun hadde skrevet i VG som svar på noe som beskrives som en ny trend – kvinner som betegner seg som Tradwives. La det være sagt med en gang, hverken Shazia Majid (eller for den saks skyld jeg) nedvurderer ønsket om å ha litt mer tid til de minste barna og kanskje finner løsninger sammen med mannen på hvordan de i fellesskap skal kunne få til både jobb og familieliv. Det Shazia Majid skriver i sin kommentar er at en romantisering av husmorrollen er en farlig trend, den er beheftet med ufrihet og i verste fall økonomisk ruin. For de ekte Trad wives som det er millioner av på TikTok og andre sosiale medier, vil at mannen skal tjene penger sånn at hun kan være hjemme og ta seg av hus, mann og barn. Ikke bare i småbarnsfasen, men livet ut. Og her ligger problemet – tradwivesbevegelsen handler ikke om å være hjemme eller jobbe deltid i kortere perioder, det handler om å være en underdanig kvinne, sin manns slave som er avhengig av hans velvilje for å få penger til et par nye strømper.

De som her til lands har gått i mot Majids kommentar enten i VG eller på Dax18 synes alle å tro at hennes kommentar beskriver kvinner som er utenfor yrkeslivet et halvår eller år, men det er ikke det det handler om. Det handler om kvinner som fullt og helt mener at “mannen er konge og skal behandles som sådan” som det står i en av reglene for de ekte trad wives. Vi som sto på barrikadene i 1970 og 80årene var helt klare på en ting: Ingen likestilling uten økonomisk uavhengighet. En ekte hjemmeværende husmor over år er ikke økonomisk uavhengig. En ekte hjemmeværende husmor hele livet har felles økonomi med mannen, men det er han som styrer den. Hvis han en dag blir lei av henne og finner seg en annen kan hun risikere å bli stående på bar bakke med et minimum å leve av. For ikke å snakke om manglende pensjonspoeng.

Majid har et meget godt poeng når hun påpeker at vår velstand etter 1980-tallet ikke bare skyldes oljen. Den skyldes også alle kvinnene som den gang marsjerte ut av kjøkkenet og inn på arbeidsplassene. Det er liten grunn til å heie på en reversering av den trenden. Takk og lov for alle kvinnene som har gått inn i helse- og omsorgsyrkene – det er fortsatt få menn som vil bli sykepleier eller helsefagarbeider. Vi kan sikkert klare oss uten finanseliten, men uten helsearbeiderne…..

Et siste viktig poeng i kommentaren til Majid: Mange kvinner kan nok ønske seg en time-out fra et hektisk hverdagsliv, men ikke mange har råd til det. Glorifiseringen av husmorrollen treffer først og fremst de meget priviligerte i samfunnet. Det er også typisk at den virkelige heiingen på husmoren og hennes kall kommer fra ytre høyere, bare det kan gjøre meg skremt.

Men som sagt, jeg tror ikke dette er noen stor bevegelse her i Norge, de som har ytret seg har først og fremst påpekt behovet for å ta seg av de aller minste barna. Til det har vi rause ordninger for både kvinner og menn her i landet.

Hilsen Ragnhild – ikke veldig bekymret, men kanskje litt forundret?

Har jeg en dobbeltgjenger?


Naomi Klein, kjent canadisk journalist og forfatter var i Oslo i går. Hun er kjent som en sylskarp politisk analytiker som er sentral i den internasjonale kritikken av globalisering, av kapitalismens konsumerisme og makten til de store selskapene. Hennes gjennombrudd kom med “No logo” som gjorde henne til talerør for den internasjonale venstresidebevegelsen. Nå var hun i Oslo på invitasjon fra Klassekampen.

Klassekampen har annonsert for Naomi Kleins foredrag på Chateau Neuf siden februar og det har hatt sin virkning. Storsalen var så godt som full da Mari Skurdal en time på overtid entret podiet og introduserte henne. Ved en rekke tilfeldigheter var Thor-Øistein og jeg blant de forventningsfulle tilhørerne. Det var ikke mange 80+ der, i motsetning til andre kulturevenementer og ettersom det hele ble en time forsinket ble vi sittende på terrassen med en øl, dvs stående inntil en av de meget unge forbarmet seg over oss og tilbød en stol.

Etter mine begreper fikk vi det vi hadde forventet og mer til av foredragsholderen. Hun brukte storparten av tiden til å snakke om hva vi ser når vi ser “oss” i speilet. Vi ser vår “dobbltgjenger” som slett ikke er så uskyldsren som vi liker å tenke oss. Vi betrakter holocaust som den genocid den var, men uten å ta med i beregningen hvordan hvite europeere og nordamerikanere har drept og fordrevet folkeslag på folkeslag opp gjennom historien. Eksemplene er mange, hun nevner noen som masseutryddelsene av de innfødte i Canada og  folkemordet på namaer og hereroer i Namibia, apartheid i Sør-Afrika og slaveriet i USA. Klein som selv er jøde brukte mye tid på den brennhete krigen på Gaza og hvordan israelerne skjuler seg bak holocaust som om de er den eneste folkegruppen som har opplevet genocid. Motsetningene er mange – hva med israelernes “dette var et så stort traume at vi må gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen”. Samtidig skjer det igjen akkurat nå, men denne gang mot palestinerne. Ser ikke Israel denne motsetningen? Er de helt blinde for andres lidelser? Klein tar helt klart parti for studentene i USA som protesterer mot våpenleveransene til Israel.

Naomi Kleins dobbeltgjenger som heter Naomi Wolf, er en kjent feminist og forfatter, ti år eldre enn navnesøster Klein. Hun er kjent for sine konspirasjonsteorier. De to ble tidligere ofte forvekslet, noe som Klein bruker i boken Dobbeltgjenger. For Naomi Klein står Naomi Wolf for helt andre verdier enn henne selv om de begge er feminister. Vi er heldigvis kommet så langt at det å kalle seg feminist ikke nødvendigvis betyr at vi er enige i ett og alt – på ingen måte.

Jeg har ikke lest Doppelganger, men gleder meg til å lese den nå jeg har opplevd Naomi Klein “live”. Hun virker som en utrolig spennende kvinne som selv når hun snakker om alvorlige tema kan vise frem sin humoristiske sans. Hun fikk også hjertelig og langvarig applaus fra et ungdommelig publikum og noen gamlinger.

Hilsen Ragnhild

Er kvinner kompetente til å ta viktige avgjørelser?

Jeg har skrevet om det før, men er nødt til å gjenta det nå: Det er utrolig at vi får en ny abortdebatt i dag, 50 år etter den forrige. Det som skiller dagens debatt fra den i 1970-årene er at nå later i alle fall motstanderne som om de synes selvbestemmelse er greit, så lenge det ikke blir for mye og for lang selvbestemmelse.

I 1970 årene sto vi på hver våre barrikader og skrek til hverandre. Vi som var for selvbestent abort ropte så høyt vi kunne at vi bare snakker om hvem som skal bestemme, kvinnen eller en for henne ukjent nemnd. Den andre siden, motstanderne, ropte om vern om det ufødte liv og at det var i alle fall ikke kvinnen kompetent til å ha ansvar for. Resultatet ble som i dag alle vet, et slags kompromiss som til slutt ble vedtatt med en stemmes overvekt. Kvinnen fikk selvbestemmelse de tre første månedene av svangerskapet, etterpå var hun etter lovgivers mening ikke i stand til å ta en så viktig avgjørelse. Dermed ble det nemndbehandling etter 12 ukers svangerskap.

Hva har skjedd i disse nesten 50 årene som er gått? I alle fall ikke et ras av aborter bestemt av kvinner som ikke er kompetente til å ta vare på seg selv og det ufødte liv. Aborttallene har holdt seg nokså konstante og de aller fleste aborter skjer før 12 uker. De som søker abort etter 12 uker er i all hovedsak kvinner som bærer et ikke levedyktig eller sterkt skadet foster. Veldig få søker sen abort av sosiale og andre grunner.

Selv om dette er veldig godt kjente fakta skriver prest og pappa Erling Rantrud i dag i Aftenposten et åpent brev til de folkevalgte hvor han sier: “Dere skal stemme over om det skal bli enda lettere å ta bort enda flere barn eller ikke. Ved utvidet tid og lavere terskel for abort kommer flere til å velge det. Helt sikkert”. Hvor i all verden har han det fra? Lever han fortsatt i samme forkvaklete kirkelig syn på kvinners evne til å ta viktige avgjørelser som på 1970-tallet? Har han ikke fått med seg at en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker bare dreier seg om hvem som skal bestemme, kvinnen selv eller en nemnd? Vet han ikke at av de relativt få som søker om abort etter 12 uker er det bare en veldig liten brøkdel som får avslag og de kan telles på en hånd.

Jeg vet selvfølgelig at kristenfolket med KrF og Olaug Bollestad i spissen helst hadde skrotet hele abortloven og stilt klokken tilbake til 50-60 tallet. Dette sier de ikke høyt for de vet også at selvbestemmelse inntil 12 uker er kommet for å bli, i alle fall så lenge vi ikke har amerikanske tilstander her i landet. Sist politikere prøvde seg på innskrenkninger i abortloven i 2014 og 2019 ble det h……. bråk og det er det ingen politikere som ønsker seg. Begge gangene var det Høyrelederen som fridde til KrF og brukte innskrenkinger i abortloven som agn. Begge ganger mislyktes det pga stort kvinneengasjement. Så det eneste Bollestad, Rantrud og andre kan håpe på er at de kan stoppe en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker. Til det har de alt for dårlige argumenter. Selv en så dreven politiker som Kristin Clemet klarte ikke å argumentere godt for å beholde 12-ukersgrensen på Dax18. Jeg tror og håper at det slaget er tapt.

Hilsen Ragnhild som ble veldig opprørt over hvilke løgnaktige påstander en prest (og pappa) kan komme med.

Norsk helsevesen på sitt beste

Nå skal jeg fortelle hvordan en gammel gubbe får utredet et hjerte som begynner å bli litt slitent. De fleste sier at når det først er alvor, så stiller vårt helsevesen skikkelig opp. Jeg opplevde vårt helsevesen på sitt beste på alle måter. Alle gjør dessverre ikke det og resultatet har blitt at vel 800 000 nordmenn har tegnet helseforsikring. Dagens aviser forteller om vår helseminister Vestre, som i 2019, sammen med bedriften sin, tegnet en privat helseforsikring. Dette for å sikre seg rask tilgang til spesialistundersøkelse og evt behandling.

Etter hvert som vi blir eldre, kan hjerteklaffene våre bremse blodstrømmen til og fra hjertet. Operasjon av den såkalte aorta-klaffen er som oftest svært vellykket og kan gi mange gode år. I Oslo har kapasiteten på slike operasjoner blitt kraftig redusert ved hjerteavdelingens flytting fra Ullevål til Rikshospitalet. Bare 19 prosent av dem som skal bli operert, greier man å få operert innen en tidsfrist. Resten må etter hvert sendes til Bergen eller Trondheim. En privat forsikring hadde vært et godt alternativ, ikke sant Vestre? For ikke å snakke om å ta tak i rotet med sykehusene i Oslo og det totale helsetilbud i Nord-Norge!,

Den aktuelle gubbe hadde for mange år siden angina pectoris og etterhvert et infarkt. Etter ultralyd undersøkelser, (ecco-doppler) ble det hjertekateterisering og 2 ganger installering av såkalte stenter i kransarteriene. Siste gang for 2 år siden på A-hus avdeling Gardermoen. Dette har fungert fint og turer i skog og mark har fortsatt vært litt av hverdagen. Men i høst og vinter har det blitt kortere og langsommere turer. Har årene blitt trangere igjen? Kardiologen Sindre Stavnes henviste til A- hus igjen. Forleden ble det ny kateterisering (Olaf Rødevand). Jeg traff mange hjertepasienter denne dagen og vi var samstemte. Det er ikke mulig å behandle folk bedre. Bare det å ligge på operasjonsbordet og følge med på hva O.R. presterte med kateteret, litt av en opplevelse.

Konklusjonen, dette så bra ut, og dette hjertet holder nok livet ut !, Pulsen lar seg ikke justere til noen særlig intensitet, og det får så være. Det blir mer tid til å stoppe opp i  naturen for å høre fuglekvitter og skogens ro. Aktivitet hver dag, litt blodfortynnende og kolesterolsenkende medisin, så er det bare «å la det stå til»,,,, og håpe det beste.

Hilsen Thor-Øistein

Ps. Rødevand spilte på Lyns A-lag i -78-80. Artig at veiene møttes på dette viset.

Magnet-terapi, fungerer det ?

Min nysjerighet er fremdeles levende, og takk for det. Det begynte med at noen gode venner av oss kunne fortelle at slitasje- vondt i rygg og bein ble betraktelig dempet etter at at de 2 ganger daglig lå 8 minutter på en magnet matte. Som naturlig er for en gammel doktor, var jeg skeptisk. Fantes det noe dokumentasjon?
I gamle dager, dvs da jeg var student i -50 åra, hørte vi om at særlig tysk medisin brukte magnet-tromler i behandling av bein-brudd og skader. De var klare på at ting grodde raskere med et godt resultat. Tross dette ble det ikke noe særlig brukt i norsk Medisin.

I august 2023 publiserte Frontiers of Psychology, en artikkel som kom fra Universitetet i Trondheim. «The effect of bio- elektro-magnetic- energy- regulation-therapy «,( forkortet BEMER ) gjort i en gruppe med elite fotball spillere i norsk kvinne topp-fotball. De hadde undersøkt søvnlengde og søvnkvalitet. Det var en ambisiøs studie som hadde fulgt 21 kvinner, snittalder 24 år, i 9 måneder. Søvnregistreringen skjedde med avansert utstyr og det var selvrapporteringssystemer. De var sine egne kontroller og dette ble registrert de første 3 månedene før de 6 månedene med magnet terapi ble gjennomført.

Generelt hadde utøverne bra søvn kvalitet, men ikke etter fotballkampene.  Med magnetbehandling endret dette seg. De tre fasene, dyp søvn, REM søvn og lett søvn ble bedre og søvnlengden økte. Sammenholdt med annen forsking kunne man konkludere med bedret restitusjon og opplagthet de neste dagene. De kom raskere inn i trening og det ble mindre belastningsskader.

For vel 20 år siden ble det ved fysiologiske studier vist at pulserende elektromagnetiske bølger bedrer den såkalte mikrosirkulasjonen. Resultatet blir bedre oksygentransport til muskelfibrene og undersøkelsen fra Trondheim viser et dette med stor sannsynlighet fungerer. Utøvere fra andre idretter har liknende erfaringer.

Behandlingen skjer hovedsakelig ved at utøverne har en magnetmatte under overmadrassen om natten. 16 forskjellige elektromagneter avgir pulserende bølger. Behandlingen kan også skje på en annen matte for kortere behandling,.

Fungerer dette for eldre med stivhet og stølhet rundt ledd med belastningsskader også? Enkelte studier og observasjoner tyder på  det. Som i all behandling ellers, er det også her at noen som responderer bra, mens andre har lite bedring av plagene. Det er lite som tyder på at sykdom og alvorligere skader leges, men stivhet og smerter i sener, muskler og leddbånd bedres. Det betyr at man kan leve bedre med sine plager hvis man er heldig.

Men det koster penger å få matten til sengen, en behandlingsmatte, noe ekstrautstyr, pluss den elektroniske styringsenheten. En sertifisert veileder må sette apparatet igang og følge det opp.

Det blir litt spennende å høre folks erfaringer og veldig spennende at forskningen vil bli fulgt opp.

Hilsen Thor-Øistein

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om å leve i og med naturen

For en tid tilbake var vi en week-end på Langedrag for å feire 80-årsdagen til en god venninne. Det ble noen dager med veldig gode opplevelser.

Selve bursdagsfeiringen var storartet med taler, sang og musikk i tillegg til god mat og hyggelig bord. Men både i for- og etterkant fikk vi oppleve mye av det Langedrag og daglig leder (fortsatt) Tuva Thorson har å by på. Kaniner i mengder løp frem og tilbake på tunet, grisen likeså, dvs den stoppet helst for å bli klødd bak øret. Innenfor gjerder med masse plass bodde gauper, reinsdyr, elg og ulv og det var helt tydelig hvilket nært forhold Tuva hadde til alle dyrene sine.

Hvorfor forteller jeg dette nå? Jo, fordi i går var Tuva gjest hos Vegard Larsen i Drivkraft på NRK P2. Der fikk hun en hel time til å fortelle om livet sitt, om oppbyggingen av Langedrag som Naturpark og leirskole og hva som driver henne til å stå på nærmest døgnet rundt syv dager i uka.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var hennes tanker om hvordan vi mennesker har fjernet oss fra naturen og dyrene som vi lever sammen med. Da snakker vi ikke bare om kjæledyrene våre som vi etter hvert har begynt å behandle som mennesker og ikke som det de er – dyr. Nei, hun snakker bl.a. om ulven som er en slags “renselsesprodukt” i naturen. Ulven er der for å “ta ut” (som det nå heter) de svakeste individene innen en stamme, som reinsdyr, og derved sørge for at de sterkeste lever videre. Dette har vært ulvens jobb lenge før vi mennesker begynte å holde oss med husdyr.

Det er ikke mange som har truffet på gaupe i naturen, den er sky og ikke lett å treffe på. På Langedrag bor det en flokk som samler seg rundt Tuva når det er foringstid.

Tuva fortalte om den gangen i begynnelsen av 1970-tallet hun som ung naturforkjemper var på møte hvor Gro Harlem Brundtland og Jørgen Randers snakket om “Limits to growth” hvordan kloden vår ikke tåler den vettløse forbrukermentaliteten og forsøplingen med det evige mantraet mer vekst. Og det var over 50 år siden – siden den gang har vi bare fortsatt med vekstfilosofien selv om vi vet det bærer galt av sted. Oljeindustrien skal utvikles, ikke avvikles sier Jonas, for vekst i økonomien må vi ha. Vi har alle et ansvar for å gjøre det lille vi kan for å stoppe denne utviklingen. Så kan vi jo spørre som Gro og Jørgen Randers gjorde for 50 år siden, MÅ vi ha vekst? Hva med å skru tiden litt tilbake og klare oss med det vi klarte oss med på 80 – 90-tallet?som

Tuva Thorson lever som hun lærer, i nær kontakt med naturen, med ville dyr lærer henne sine språk i stedet for at hun skal lære dyrene vårt språk. Vi må tenke oss godt om, trenger vi flere billigproduserte klær som vi bare kaster slik at de hoper seg opp og forsøpler og forurenser? Trenger vi den ekstra utenlandsreisen, shoppingturen til London eller New York? Som Dag O. Hessen sier det, verden er på vippepunktet, hvilken side skal vi falle ned på?

Jeg kan bare anbefale en time i selskap med Tuva Thorson hos Vegard Larsen – den ligger ute på NRK P2.

Med tankefull hilsen Ragnhild

Forbilder og eksempel for alle gamlinger ?

De siste ukene har det vært rikelig med reportasjer om ekstremt spreke 75-80 åringer.
De løper maraton og går Birkebeinern. Senest idag kan vi Aftenposten lese om en gjeng gamle trøndere som løper intervaller og løfter tungt jern. Den gamle tindebestigern Ralph Høibak går nå opp sporene etter Rjjukansabotørerne 86 år gammel. Sammen med noe yngre venner drar han tung pulk over Hardangervidda.
All grunn til å være imponert over at de har krefter og ork til å fortsette etter et langt liv med mye fysisk aktivitet. Jeg er også imponert over hvilken grad av flaks og hell og de har hatt med livene sine.

Jeg har en ganske stor kontaktflate med kvinner og menn, 80 år og eldre. Mange er «flinke» til å gå turer, ta noen knebøyninger og kanskje noen sit-ups og armbøynger. Jeg har ikke eksakte tall på hvor mange av oss som er plaget med arthrose  og slitasje i kroppens store ledd. Ganske mange har protese for kne- og hofteledd. Til tross for dette, greier mange å være fysisk aktive, med og uten stokk, staver eller kjepp. For å være ærlig, jeg har også noen venner som fortsatt går på SATS etc.

Det er fortsatt en etablert sannhet at omlag tre-fjerdedel av oss beveger oss for lite til at det skal være en brukbar helseeffekt. Vi vet også at dette bedrer seg betraktelig ved bare å komme igang med å gå noen turer på 20-30 minutter flere ganger i uka. Enda en gang forteller professor  Eivind Wang (høyskolen i Molde) at det er intensiteten det gjelder. Vi skal ta i, opp i mot 90 prosent av hva vi makter, helst som 4×4, og vi skal løfte jern med maksimalt av hva vi orker. Jeg har respekt for fin forskning han har gjort. Men fra det, til å gi råd om hvordan «folk flest» skal komme i vedvarende akivitet, er han på feil spor. Vi kan kreke, tusle, rusle rundt i vårværet uten at noen skal nedsnakke det.

Så tilbake til de spreke gutta som godt oppe i 80 årene går langtur med pulk, løper intervaller og løfter jern. Herlig at noen fremdeles kan greie det. Kanskje 1-2 av tusen. Artig å lese om,men neppe spesielt inspirerende for folk flest.

Litt malurt til slutt i begeret til de som utsetter seg selv for store fysiske belastninger i høy alder. Hjertet er ikke lenger formet for dette. Hjertemuskelen er auansett noe stivere med lavere fyllingsgrad. Det skal mindre til før de ektriske impulsene løper løpsk, med akstraslag og flimmer som resultat. Stamcellene som kan reparere skadet vev, kan også dempes ned i sin aktivitet.

Hvor ender vi så opp.?  Bedriv aktiviteter som gleder deg. Store sjangser for at du vil fortsette.

Hilsen Thor-Øistein som stort sett rusler, med gled.

 

Verden går mot ytre høyre – dårlig nytt for kvinner

Nå skal Saudi Arabia lede FNs Kvinnekommisjon – what a laugh!

Da jeg for en tid tilbake leste i en avis at Saudi Arabia lå an til å få lederskapet i FNs kvinnekommisjon trodde jeg at det var for dumt til å være sant. Nå er det skjedd – Saudi Arabia leder Kvinnekommisjonen i FN (CSW) etter en utnevnelse uten avstemning midt i påskeferien. Aftenpostens Christina Pletten skriver en harmdirrende kommentar i gårsdagens avis og peker bl.a. på det ironiske at dette vervet får Saudierne mens minst et titalls kvinner sitter fengslet for bagatellmessige forbrytelser som å vise håret eller våge å stå opp mot det undertrykkende vergesystemet http://Kvinner kan godt miste tålmodigheten nå Christina Pletten Christina Pletten Kommentator    Det hjelper fint lite at kvinner får lov til å kjøre bil når de er avhengig av en mannlig verge for å bevege seg utendørs.

At dette skjer i FN nå, at Saudi Arabia får anledning til å vaske av seg sitt dårlige rykte når det gjelder kvinneundertrykkelse er bare et ledd i den kvinneundertrykkende høyrebølgen som feier over verden. Abortrettighetene undergraves i land etter land. I Ungarn der kvinner har hatt selvbestemt abort frem til 12 uke (som i Norge) siden 1953, bestemmer nå en ny lov fra 2022 at kvinner må lytte til fosterlyden før de får ta abort. I USA har til nå 14 delstater gjort abort nærmest umulig og ulovlig etter at høyesterettsdommen Roe vs Wade fra 1973 ble opphevet i 2022. Putin har forsøkt å begrense muligheten til abort i Russland, men det raseriet det utløste hos russiske kvinner fikk ham til å ombestemme seg. Men ingen vet hva som vil skje fremover, han kommer neppe til å gi seg .

Det er ikke bare retten til selvbestemt abort som er under press i en rekke land. Også retten til prevensjon og seksualveiledning står for fall når den uhellige alliansen mellom ytre høyre og evangelikale kristne får mer og mer makt i land som Ungarn og USA. Da får vi være glade i Norge når KrF og SP begrenser seg til å prortestere mot en utvidelse av selvbestemmelsen fra 12 til 18 uker.

Men hva med FNs kvinnekommisjon? Dette FN-organet som ble grunnlagt i 1946 har hatt stor betydning for utvidelse av kvinners rettigheter selv om det i store deler av verden er langt igjen.  I 1979 vant kvinnebevegelsen frem og FNs kvinnekonvensjon ble vedtatt. FNs kvinnekomite har som oppgave å overvåke gjennomføring av Kvinnekonvensjonen. Per august 2021 hadde 189 stater ratifisert avtalen. Det er neppe sannsynlig at Iran og Saudi Arabia er blant disse.

Hvordan det har skjedd at Saudi Arabia med sitt antikverte kvinnesyn skal lede Kvinnekommisjonen frem til 2025 er meg en gåte. Her deler jeg fullt ut Christina Plettens raseri.

Hilsen Ragnhild

Aron er død!


Hunden Aron døde for to dager siden. Tre av barna våre har hunder og selv har vi dachsen Pia. Ragnhild og jeg har hatt hunder helt fra barndommen, bortsett fra i studietiden. Hund har vært viktig i livene våre.
Men til Aron. Han var en stor Flat Coat retrivier. Han ble 9 år og hadde et godt liv hos Karoline, Christian, Kaspar og Hedda. Han ble egentlig stor- familens hund. Han gjorde mye av seg og jeg tror han var veldig opptatt av meg. Stormløp mot meg, ofte med en liten bamse i munnen. Hoppet gjerne opp og la begge for-labbene på skuldrene mine, og slikket der hvor han kom til. Rett skal være rett. Han var slik når andre venner av familien kom på besøk også.
Han var også kosegutten, om morgenen hoppet han opp i fotenden av senga og storkoste seg.
Men i påsken var det slutt, 9 år gammel. Han var på en liten ferie på Nordfjell, mens nær-familien var på Tenerife. Alt gikk fort. Han virket urolig om kvelden og etterhvert hadde han øyensynlig smerter. Natten ble deretter og neste dag ville han bare ligge i fred. Vennen Mette kjørte ned til dyrlegeklikken i Oslo hvor jeg også stilte. Han var ved ankomst  helt utslått, og klinisk undersøkelse med rtg, viste at magesekken var vridd rundt (torquert ventrikel) med null passasje.
Dyrlegen: han overlever neppe generell narkose og operasjon. Intet poeng. Stille og rolig sovnet han inn mens morfar holdt rundt han. Gammel og sentimental mann gråt en skvett.

Et «hundeliv» idag er ikke som i gamledager. Hund på kjetting ute i all slags vær, husker jeg alt for godt. Aron var en del av storfamilien og vil bli husket som det.

Og så noen ord om den gleden vi har av kontakt med et dyr når livet etter hvert kan begynne å glippe. Idag har vi omlag 600 hunder som er besøkshunder på sykehjem og aldershjem i Norge. 80 prosent av plassene er belagt med demente som ikke greier seg selv. Alle rapporter forteller om glede og smil når hundene er på sine daglige besøk. Vi skal også vite at enslige, særlig menn, klarer seg bedre om de har en hund å ta vare på. Det er ingen tvil om at en hund kan endre på livet alene. I klartekst, enslige hunde-eiere, greier seg bedre i det det daglige og får noen bedre år.

Takknemlig Thor-Øistein som nå skal ut med Pia 9 år gml.

Bekymringene står i kø

Dette er Jenny Skavlan som er bekymret for noe av det jeg også ser er bekymringsfullt.

Det er veldig mye å være bekymret, redd, sint og lei seg for nå om dagen. Det som overskygger alt er selvfølgelig situasjonen på Gaza og i Ukraina, det skal jeg la ligge. Det som opprører meg og gjør meg rasende utover dette er hvordan myndighetene våre somler og utsetter og derved setter menneskeliv på spill. Det andre som opprører meg er den såkalte “fast fashion” og hvordan klesgigantene opererer med store klimautslipp som resultat.

La meg ta det verste først. På Trandum interneringsleir sitter over 20 etiopere, mange av dem småbarnsfedre, og venter på å bli sendt ut av landet. De fleste av dem har bodd i Norge i over 15 år. Det er nå flere måneder siden regheringen og SV ble enige om å følge opp Baumannutvalgets anbefaling om andre reaksjonsformer for småbarnsforeldre som står i fare for å bli utvist. Men enda har de ikke greid å få fart i saken som er lovet tatt opp i 2024 og justisministeren er totalt fraværende i spørsmålet. Kanskje det er fordi Senterpartiet i 2022 stemte i mot et liknende forslag og egentlig er et innvandringsfiendtlig parti? Med Senterpartiets mørkebrune fortid fra tiden rundt annen verdenskrig er dette kanskje ikke så merkelig?

Men nå, i dagens såkalt liberale og humanistiske Norge, hentes småbarnsfedre (og mødre som jeg har skrevet om tidligere) som kriminelle og plasseres i en interneringsleir som minner om et fengsel. Dette er mennesker som har familie, jobb, betaler skatt og har bodd i Norge i lang tid, flere av dem har små barn. Det heter seg at vi trenger arbeidskraft, men betyr dette bare hvit arbeidskraft? Dessuten, Etiopia er langt fra et trygt land for disse mennene med flere pågående væpnede konflikter. Mens dette som burde opprøre langt flere enn meg pågår er det bare Klassekampen som setter denne regjeringslammelsen på dagsorden med store oppslag. Nå må justisministeren våkne, det krever bare en instruks fra henne om å sette disse sakene i bero.

Så var det “fast fashion” som rett og slett betyr at klesgiganter og moteskapere lanserer nye “må ha” moter og kolleksjoner i rivende fart. Godt hjulpet av tanketomme influencere påvirker dette unge, flest jenter, også i Norge. Jenny Skavlan skrev en glimrende Ytring på NRK i går som alle, også unge som ellers ikke leser aviser eller nyheter, burde lese. At den globale klesindustrien står for rundt 10% av verdens klimautslipp (flytrafikken står for 3% som Jenny Skavlan skriver) burde bekymre oss mye mer enn det gjør. I tillegg burde vi bekymre oss for alle de underbetalte kvinnene som jobber helsen av seg for luselønn for at vi i rike land kan boltre oss i stadig nye kreasjoner. Jeg har bare en bønn til dere, les Jenny Skavlan, bli klok og skamfull.

Hilsen en mer enn vanlig opprørt Ragnhild som også lurer på hvorfor Thor-Øistein er utestengt fra FB.