seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Overskriften er en parafrase over en av Bjørg Viks tidlige novellesamlinger (fra 1966) Nødrop fra en myk sofa. Jeg husker at jeg som ung uerfaren turnuskandidat leste og gråt over de novellene. Jeg gråt over triste og grå kvinneliv og ble der og da overbevist feminist og aktivist.

Men min rapport fra en myk sofa er langt fra trist, snarere tver imot. Jeg sitter nå på syvende uken med mine nyopererte (og faktisk mye penere enn de var) tær.  Den siste uken har jeg fått lov å belaste forfoten litt og når det har gått syv uker etter operasjonen skal jeg prøve meg med vanlige sko. Det blir veldig bra, men jeg tror jeg kommer til å savne sofaen.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Det sies at vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige og det kan jeg nå ut fra personlig erfaring skrive under på. De snart syv ukene jeg har tilbrakt i sofaen har i motsetning til hva jeg og de rundt meg trodde, vært veldig deilige. Jeg har ikke kjedet meg et sekund og ikke savnet livet utenfor sofaen som jeg nå snart skal gjenoppta. Venner og familie har undret seg over at jeg forteller at jeg har det strålende. De tror kanskje jeg har fått lest masse, f.eks. hele septologien til Fosse, det har jeg ikke. Jeg har lest, men ikke så mye som jeg trodde. På slutten skal jeg komme tilbake til noen bokanbefalinger. Det jeg har gjort er å løse kryssord, høre på podkaster og ved god hjelp fa en god venninne, kastet meg ut i et meget avansert strikkeprosjekt. Jeg strikket mye som yngre, men har ikke strikket på tredve år. Nå koser jeg vettet av meg i sofaen med strikketøyet. Heldigvis har jeg venninnen når oppskriften som den mest naturlige ting av verden forteller meg at jeg skal foreta en italiensk avfelling. Hallo, italiensk avfelling, kunne like godt vært gresk, men venninnen hjalp meg og foreslo helt vanlig avfelling, heldigvis.

Da jeg leste Kjerstin Ekmans Løpe ulv for nesten et år siden og elsket den, bestemte jeg meg for å lese noen av hennes tidligere bøker om igjen. Det har jeg nå begynt med og startet med Hekseringene, første bok i en trilogi. Boken skildrer livet, og særlig kvinnenes liv, i en liten stasjonsby rundt forrige århundredeskifte. Hekseringene som dannes når geita løper i ring med rambukken i hælene er et bilde på kvinners lodd opp gjennom tidene. Fattige kvinner med menn i hælene som overfaller eller overtaler henne og som må bære skammen når/hvis overfallet får konsekvenser (les graviditet). Tross det dystre bakteppet er boken full av humor og vakre naturskildringer. Den står seg godt i dag over 50 år siden den kom ut.

Jeg må også nevne en helt annen type bok, men en bok av typen kan-ikke-legge-den-fre-meg, en amerikansk bestseller som kom ut i fjor og også er oversatt til norsk, Lessons in chemistry eller Leksjoner i god kjemi. Handlingen er fra slutten av femtiårene/ begynnelsen av sekstiårene da kvinnelige akademikere, i alle fall innen realfag, var så godt som uhørt, spesielt i USA. Boken er så morsom at jeg kunne i hvert fall ikke legge den fra meg. Da var det ekstra godt å kunne være i sofaen.

Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Companion pieces av Ali Smith. Den er akkurat like morsom, rar og usannsynlig som hennes andre bøker med et underliggende budskap. Den kan ikke beskrives, men må leses.

Tiden i sofaen har vært givende på mange måter med blant annet bøker, podkaster på øret og strikketøy. Nå er jeg på vei ut av sofaen og det blir vel bra det også  Bøker og strikketøy skal jeg fortsette med.

Hilsen Ragnhild

I går kunne hele Norge glede seg over en vel fortjent pris til Jon Fosse og endelig kunne mediene og vi alle bare glede oss. Endelig kom aksjehandel og inhabilitet litt i bakgrunnen for å hylle en stor dikter, en poet, dramatiker, novellist og gjendikter. Gratulerer Jon Fosse.

Så, i dag kl 11 kunne Nobelkomiteens Berit Reiss Andersen kunngjøre at Nobels fredspris går til Narges Mohammadi, menneskerettsforkjemper og representant for kvinneopprøret i Iran under slagordet Kvinner, liv, frihet. Alle bortsett fra prestestyret i Iran må være veldig glade for denne anerkjennelsen. Jeg er dessverre redd for at Fredrik Heffermel nok en gang vil mene at dette er i strid med Nobels testamente, men han vil sikkert anerkjenne Mohammadis modige kamp. Gratulerer Narges Mohammadi.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Og så kom statsbudsjettet. Jeg har stor sans for Mimir Kristjanssons og hans utrettelige kamp for dem som står aller nederst på rangstigen i vårt rike land, syke, uføre, minstepensjonister og de på arbeidsavklaringspenger. Hans krystallklare beskjed til regjeringen er at disse gruppene som vanlig er blitt glemt. Litt skattelette til dem som tjener minst er ikke nok og hjelper ikke de som ikke kan arbeide. Når finansministeren igjen kommer med den flåsete beskjeden om at alle må stå opp om morran og gå på jobb, ja da glemmer han at syke og uføre ikke alltid kan stå opp om morran og jobbe kan de definitivt ikke. Dette holder ikke, heia Mimir. Det er fortsatt slik at de som er avhengige av velferdstaten må ha stålkontroll på ikke å tjene eller få en krone for mye for da kommer NAV og beslaglegger trygden. Jeg skal unnlate å komme med de helt tydelige parallellene til hvordan de som har mest behandles

Statsbudsjettet hadde heller ingen gladnyheter til kulturen. En økning på 3,6% er akkurat litt mindre enn det som er ventet prisstigning.. Litteraturhuset får mindre å rutte med enn de hadde under Erna og Abid, 1,5 millioner mindre enn i 2023. Litteraturen har trange kår og trangere blir det, dagen etter at alle, også regjeringen, hyllet nobelprisen til Jon Fosse. Norsk forfattersentrum formidler forfattere til skoler og lag over hele landet, dette er viktig arbeid for leselyst og bokglede, men bevilgningene går ned i stedet for opp. Hvis  kulturen og arbeid med litteraturformidling hele tiden skal sultefores er det liten grunn til å tro at vi vil få flere prisvinnere her i landet.

Så da får vi glede oss over prisen til modige iranske kvinner og en norsk dikter og håpe at SV i forhandlingene får noe mer til dem som har minst.

Hilsen Ragnhild

Når jeg langsomt krabber rundt og plukker bær vandrer tankene ganske så fritt. Denne gang også til en artikkel i Aftenposten som omhandlet kjærlighetens kår når vi blir gamle. Men mer om det etterhvert

Høstferie på Norefjell har vi hatt i 50 år. I 1970 årene var vi rimelig soreke. Turer på fjellet med barna og noen løpeturer tok vi voksne alene. Vi plukket også bær.

Nå har jeg kommet inn i hytta etter å ha plukket tyttebær. Jeg gikk en rekognoseringstur i går som viste at det var mest bær i skogen nær oss. Det bugnet ikke akkurat, men et lite spann ble det. I vel 80 år har jeg plukket bær. Under krigen var det en viktig del av familiens matauk. Jeg ser fortsatt for meg hele familien på dagstur. Vi vendte om kvelden hjem med minst en sekk full, først blåbær og så tyttebær. I dag plukker jeg bær for de selvplukk smaker best. Gleder meg til rørt tyttebær til skinkesteika. Jeg tror bærplukking er nordmenns form for autogen trening og mindfulness og dette skal være godt for det meste, også sinnets ro.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Så til Aftenposten. Utgangspunktet for artikkelen var at det nå er satt ned et utvalg for å se på gamle mennesker og seksualitet. Bakgrunnen er at seksualiteten ytrer seg på mange måter. Er vi friske og raske opp i 80 årene, er vel det meste greit. Har vi hatt en hyggelig og god nærhet så langt, er det neppe nødvendig med en utredning for at dette skal fortsette. Men historier fra aldershjem og seniorsentre viser en annen hverdag. To gamle med et langt liv sammen kan bli adskilt. I værste fall, selv om de bor samme sted, ikke lagt til rette slik at de kan dele rom.

Jeg tror at yngre har lett for å glemme at en eller annen form for seksualitet lever videre, selv når vi passerer 80 år. Nærhet, ta på hverandre, en god klem, er for mange det viktigste mens noen har et aktivt seksualliv langt opp i 80-90 årene. Selv de som blir kognitivt svekket, kan leve videre med nære relasjoner. Gamle som blir alene, må få lov til å pleie et nytt kjæresteforhold.

Hilsen Thor- Øistein som fortsatt prøver å se lyst på meste!

Denne gangen skriver jeg om to forferdelige maktovergrep i nyere tid, den spanske borgerkrigen som endte med Francos terrorvelde og militærkuppet i Chile. Disse er selvfølgelig bare to av mange kriger og overgrep, men likevel verd å minnes og tenke over hvordan mange i vesten kunne hylle økonomisk fremgang og lukke øynene for menneskerettsbrudd i stor skala.

For en tid tilbake skrev jeg om boken til Sigrun Slapgard om spesialagent og Spaniafrivillig Wilhelm Holst. Boken opptok meg på flere plan, men kanskje spesielt tanken på Borgerkrigen i Spania og hvordan resten av Europa inkludert Norge snudde ryggen til og lot Franco og hans brutale diktatur vinne krigen og forbli ved makten frem til han døde i 1975. Svoger Per Christian som hadde lånt meg boken om Holst gravde i sine rikholdige gjemmer og fant frem til en liten bok fra 1958, selvbiografien til Lise Lindbæk. Dette er en fantastisk historie om utenrikskorrespondenten, den aller første kvinnelige krigsreporter, som befant seg midt i begivenhetenes sentrum fra hun deltok i arkeologiske utgravinger i Hellas på slutten av 1920-tallet, gjennom den spanske borgerkrigen hvor hun rapporterte direkte fra fronten, i Italia under fasciststyret til Mussolini og deretter i Frankrike under den tyske okkupasjonen. Boken er proppfull av kjente navn som hun traff, arbeidet for eller intervjuet. I Spania Hemingway og Nordahl Grieg, i Italia Umberto Nobile og Roald Amundsen for å nevne noen. Likevel oppleves det ikke som “name-dropping” når jeg leser denne boken. Det bare var slik, hun var hele tiden der det foregikk.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Samtidig som jeg leste boken til Lise Lindbæk markertes 50 år etter kuppet i Chile, Salvadore Allendes selvmord, (eller var det mord?), Augusto Pinochets brutale maktovertakelse og et styre hvor brudd på menneskerettighetene, tortur og opposisjonelle som bare forsvant var dagligdags. Et styre som varte frem til Francos død i 1975. På mange måter er det likhetstrekk mellom Franco og Pinochet. Begges maktovertakelse var klart udemokratisk og brutalt og begge styrte ved hjelp av angiveri og frykt. Tortur og forsvinning var dagligdags. At Franco var fascist er det ingen uenighet om mens det er uenighet om Pinochet kan betraktes som fascist . Sikkert er det at hans økonomiske politikk var liberalistisk, inspirert av Milton Friedman og førte til en økonomisk opptur. Bakteppet var undertrykking av all opposisjon ved hjelp av tortur og drap. Vestlige land, spesielt USA og Thatchers England lukket øynene for brutaliteten og undertrykkelsen i Chile, men roste i stedet den økonomiske utviklingen. Det er vel heller ingen tvil om at  Pinochets kupp i Chile var støttet av USA, og Margaret Thatcher roste Pinochets styre for å ha brakt demokrati (!) til Chile, hun var også “veldig trist” da diktatoren døde.

For meg er det skremmende, veldig skremmende når økonomi trumfer demokrati og menneskeretter. Det er ikke så lenge siden Thatcher og Reagan, ikke så lenge siden vanlige chilenere led under mlitærdiktaturet til Pinochet. Ikke lenge siden all opposisjon i Chile ble slått hardt ned på mens nevnte statsmann/kvinne roste den økonomiske fremgangen og lukket øynene for undertrykkelsen, torturen og drapene. Kan dette skje igjen? I vår del av verden? Selvfølgelig kan det det, hva kan komme til å skje i USA? Som Arnulf Øverland skrev det, ” Du må ikke sove”.

Hilsen Ragnhild

På bloggen vår har jeg skrevet mye om viktigheten av fysisk aktivitet når vi blir eldre. Nå skal jeg referere til en undersøkelse som viser at for mye eller for intens trening, kanskje fungerer mot sin hensikt.
Denne undersøkelsen ble gjort av forskere Trondheim. De som ble fulgt i 5 år, var kvinner og menn født i årene 1936-1942. 105 ble inkludert i undersøkelse og 85 fullførte..

Undersøkelsens hensikt var å se om forskjellig type trening kunne bremse aldringsprosessen i hjernen. Litt enkel anatomi: I den Grå hjernesubstansen i hjernebarken finner vi nervecellene. Under denne finner vi den Hvite substans, som består av milliarder av nervefibre og gliaceller. Dette er hjernens kommunikasjonsnett som er grunnlaget for at alt kan samordnes. Med årene blir dette nettet svekket, tildels pga gradvis dårligere mikrosirkulasjon og deponering av proteiner her. Ved Alzheimer og kognitiv svikt finner vi svekkelse av dette nettet

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Hypotesen for undersøkelsen var om moderat sammenhengende trening i de ene gruppen og  intensiv intervalltrening i den andre gruppen kunne bremse skadene i og rundt nervefibrene. Disse  to gruppene ble av statistiske grunner slått sammen. Funnene ble sammenliknet med en kontrollgruppe som mosjonerte etter de nasjonale rådene for fysisk aktivitet.

Til manges overraskelse ble det ikke funnet at at de to gruppene med systematisk og tildels hard trening ga noen bedre hjernehelse. Det er fortsatt all grunn til å fremsnakke fysisk aktivitet til de gamle som beveger seg for lite. Men vi vet samtidig at en spasertur 20- minutter daglig pluss litt styrketrening er tilstrekkelig aktivitet for oss gamle. Forskning har vist at slik fysisk aktivitet er bra nok for vår fysiske og kognitive helse, noe denne undersøkelsen understøtter.

Tidligere har museforsøk vist at hard fysisk trening med høye laktat (melkesukker) verdier kunne mobilisere stamceller til hjernen. Det peker jo litt i en annen retning. Vi får vente å se. Det er fortsatt forskjell på mus og menn.

Jeg tror at at de fleste av oss gamlinger har det best i skog og mark uten nummer på brystet. En sårbar blodsirkulasjon bør nok ikke utfordres i overkant, Maraton og Birken var morsomme utfordringer for mange tidligere i livet og slik burde det være.

Hilsen Thor-Øistein som selv prøver å leve ett moderat aktivitetsliv.

Med stigende undring leser jeg om nye og for meg nokså uforståelige begreper som woke. Det har tydeligvis ingenting med det jeg tidligere forbant med wok (å woke grønnsaker) å gjøre. Jeg har sjekket flere kanaler og kommet frem til at woke betyr årvåkenhet og i denne sammenhengen at de som er woke er opptatt av å slå ned på alle former for urettferdighet. Så langt så bra – da må jo jeg være woke.

Nå er det imidlertid blitt slik at woke ikke bare betyr å være oppmerksom på urett som rasisme, homofobi og kvinnehat for å nevne noen. Woke har blitt til et slags vestens moralpoliti som styrer hva som er in og hva som ikke går an å tenke og mene. Det har fått helt uanede følger som en slags sensur på bøker som følger til at gamle utgivelser må rettes for at ingen, absolutt ingen skal føle seg støtt. I så måte er jeg ikke woke.

Annonsørinnhold

Festsesongen er i gang: Slik blir du festens mest glamorøse

USA er et foregangsland i negativ forstand i så måte. Her er redselen for at barn skal lese eller høre om så upassende ting som seksuell legning, rasisme, feminisme eller at homofile er sentrale karakterer i bøker så stor at foreldre får støtte av myndighetene til å fjerne bøker som kommer innom disse temaene fra offentlige bibliotek og skolebibliotek. Tall fra den amerikanske avdelingen av PEN viser at omfanget av forbud mot bøker på skolebibliotek økte med 28% fra første til annet halvår i fjor og det fortsetter å øke. Kjente og kjære forfattere, også her i Norge, som Margaret Atwood og Nobelprisvinneren Toni Morrison er blant de ti mest forbudte forfatterne i amerikanske skoler. Hvorfor det? Fordi Toni Morrison skriver blant annet om rasisme og Margaret Atwood er innom både rasisme, kvinnehat og seksualitet i sine bøker.

Selv om USA er ekstrem når det gjelder redselen for at barn skal lære om styggedom som rasisme og homofili så er vi ikke helt borte her i Europa heller når det gjelder redselen for å krenke. Forlagene har sine egne sensitivitetslesere som saumfører bøker etter krenkende ord og uttrykk. Når folkeeventyrene eller gammel litteratur skal støvsuges for og renses for krenkelser blir det hele nærmest komisk og minner om historieløshet. Jeg undres over hvem som føler seg krenket og skal beskyttes mot at heksene hos Roald Dahl er skallede kvinnfolk? Jeg synes jo vi skal snakke om venstrehendte i stedet for keivhendte, men jeg tror neppe de venstrehendte føler seg krenket over at det står keivhendt i en gammel bok.

Dessverre har også en norsk politiker, leder i Folkets parti og medlem av Oslo bystyre, flagget at en bestemt bok må ut av skolen fordi den etter hennes mening forherliger sivil ulydighet. Boken er La skogen leve av Nora Dåsnes og ble kjøpt inn av Oslo kommune til barneskoler i forbindelse med Kronprinsparets 50årsdager. Hennes ønske ble ikke etterkommet. Etter valget er hun heller ikke lenger medlem av bystyret, så da så.

https://www.nrk.no/bokbrevet/

En liten gladsak til slutt. For en liten uke siden kom jeg over Siss Viks bokbrev som denne gangen omhandlet skolebibliotekene. Hun innrømmer gjerne at dette er et tema som fra å synes litt snork og som har gått helt under radaren, nå er blitt hennes nye hjertesak. Fra å skulle skrive en sak om USA og boksensur oppdaget hun at i Norge er det ikke boksensur i det samme omfang (bare litt krenkelseshysteri), men at det er bingolotto hva slags tilbud de ulike skolene gir elevene sine. Noen kommuner ruster opp skolebibliotekene mens andre kutter. Det vesle skolebiblioteket Biblis Øystese ble kåret til beste skolebibliotek i Vestland i 2022 mens velstående Bærum kuttet nesten 7 millioner i sitt tilbud. Det kan sies mye om rike Bærum og forsøk på å kutte i bibliotektilbud og ikke bare skolebibliotek. Tilbake til Siss Vik og skolebibliotekene; aksjonsgruppa for skolebibliotek har egen facebookgruppe som etter bokbrevet hennes fikk flere nye medlemmer, blandt andre meg. Hvis vi mener at barna våre skal bli glade i å lese, eller i det alle fall skal lese litt, så er et godt skolebibliotek veien å gå. Så dette er en sak vi må engasjere oss i folkens. Politikerene gjør det ikke så vi, foreldre og besteforeldre må aksjonere for at barna våre skal få et godt lesetilbud med oppgraderte bibbliotek på alle skolene i Oslo.

Hilsen Ragnhild, ikke veldig woke

Nå skal jeg skal skrive litt om livets avslutning, men først vil jeg sette det litt i perspektiv.
De siste 20 årene har jeg brukt tid til å skrive og snakke om en aktiv livsstil i seniorlivet. Om vi ikke lever lenger, så kan vi i hverfall avrunde med å være rimelig spreke de siste årene. Et aktivt liv for en ny-pensjonist på 67 år, er temmelig annerledes enn livet nå i slutten av 80 årene. Jeg er veldig fornøyd med daglige slentre (langsom gange) turer og noen styrkeøvelser for å holde meg oppreist.
Rusletur i skogen med kone og liten hund, gir anledning til å tenke på venner og kjente som har helt andre utfordringer. For mange blir det helt naturlig å snakke litt om hvor ille det kan være før vi tar det siste sukk.
Men la oss se litt tilbake i tid. Levetiden øker stadig og mange har endel friske år på tampen av livet. For 20 år siden døde vi brått av hjerteinfarkt og hjerte-stans. Det samme var tilfelle med hjerneslag. Nå har vi akutt behandling av disse sykdommene og er vi heldige, kan det bli mange gode år i etterkant.
Før eller senere tar tiden oss igjen. Vi orker ikke mer. Det siste året har det blitt flere møter med gamle venner som ikke orker mer. De er på tampen av en eller annen kronisk sykdom. De orker ikke spise, de sover dårlig og gledene over livet er få. De ønsker å få slippe. En god venn sluttet å drikke og da var alt over på 4-5 dager. Andre må stelles som små barn og smerter kan være uutholdelige. En verdig avslutning, neppe. Er man heldig kan dryppet med sterke medikamenter bli skrudd opp. Vi får sovne.

Vår venn og kollega Gro Nylander har skrevet og talt om «legeassistert avslutning på livet». Vi har samtalt om dette og er nok enige om følgende: Den gode samtale med behandlende lege før vi blir for puslete, bør vi ta. Vi vil gjerne fremdeles ha hånden på rattet når vi kanskje ligger der svekket og ikke orker mer. Hjelpen fra legen som setter en liten pakke med medisin på nattbordet, kan bli den assistanse vi trenger når vi ikke orker mer. Dette burde være udramatisk og lite støtende for de fleste. Men, det er svært så lett å utsette og tenke på hva og hvordan «vi går ut av tiden».

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Hilsen Thor-Øistein som også idag tar en liten tur ut i naturen og fremdeles vil ta noen runder med boksehanskene.

Det er et kjent slagord først fremført av Winston Churchill at den som i sin ungdomer ikke er radikal  mangler hjerte. Men den som i sin alderdom ikke er konservativ,  mangler forstand. Dette har stort sett stemt for strømninger i tiden, men ikke for vår tid. Ungdommer har tidligere stått for fremskritt, for miljø og for rettferdighet, nå synes det som lommeboken trumfer det meste. Hva er det som skjer? Har dagens Høyre sviktet den konservative arven fra Kåre Willoch, Erling Norvik og Kaci Kullman Five for å nevne noen og endt opp som liberalister med sans for enkle løsninger?

Etter at skolevalgets realiteter kom som en bombe – eller nei, ikke som en bombe for vi har sett dette komme. Allikevel ble skolevalget en øyeåpner og tid for selvrefleksjon for store deler av venstresiden. Det at 16-19 åringer i hele landet stemmer så til de grader konservativt (Høyre 21,9 % og FrP 19,5%) er både overraskende og tankevekkende. Analysene har vært mange og peker stort sett i samme retning. Unge Høyre leder Ola Svennebys erklæring om at generasjon Greta Thunberg er død, en uttalelse han senere har beklaget formen, men ikke innholdet i, og mange kommentatorer har ment han har mye rett i det han sier. Dagens unge setter ikke som for fire år siden miljøet og bevaring av naturen høyest, de er fortsatt opptatt av miljø, men deler ikke miljøbevegelsens krav og virkemidler. Unge Høyre deler f.eks. moderpartiets standpunkt om fortsatt oljeutvinning og oljeboring. Her går Arbeiderpartiet og AUF i hver sin retning når moderpartiet står steilt på mer oljeboring mens AUF vil ha stans i letingen.

En annen interessant analyse kommer fra FpUs leder Simen Velle som i Klassekampen i dag omtales som kongen av skolegården. Med over 19% på skolevalgmålingene var FrP den soleklare vinneren med 11,4 prosentpoeng økning siden 2019. “Klimastreikergenerasjonen som kom med beinharde krav til  politikerne fikk ikke til noen ting. Den folkebevegelsen kan vi erklære død” sier Velle som ikke bare er kongen av skolegården, men også en soleklar vinner på Tiktok, det foretrukne sosiale videomediet blant ungdom.Velle mener at venstresiden glemmer at mange unge norske menn liker Andrew Tate noe han ganske sikkert har rett i. Tate appellerer sikkert ikke til norske ungdommer (hovedsakelig gutter/menn) fordi han er kvinnehater og forherliger voldtekt, men fordi han sier ting rett ut og fremsnakker maskuliniteten. Det samme gjelder Jordan Peterson som samler tusener av unge menn til sine forelesninger med budskap som er mindre provoserende enn Tates, men trekker i samme retning.

Det blåser en høyrevind over Europa. Jeg er sjeglad for at våre høyreorienterte partier med flertallsmakt ikke er som i Ungarn og Polen hvor høyredreiningen har ført til ensretting og tilnærmet diktatur. Så lenge vi kan ha åpen politisk diskusjon, så lenge partene på høyre og venstresiden kan være rykende uenige, men etter debatten er over kan gå ut og ta en øl sammen, så lenge lever vi i et demokrati.

Hilsen Ragnhild som har forhåndsstemt

I enda noen dager kan vi gamle virkelig føle oss betydningsfulle. Vi er nå vitne til en valgkamp hvor alle, absolutt alle partier kappes om å fortelle oss hvor viktig det er å ta vare på oss eldre og hvor eldreomsorg er honnørord nr 1. Man kan få inntrykk av at det er i starten og slutten av livet kampen om velgerne står, føde- og barselomsorg og eldreomsorg. Det er ikke ofte vi gamle blir tildelt så mye oppmerksomhet. Nå gjelder det å nyte denne oppmerksomheten for når 11. september er overstått så forblir vel alt ved det gamle og det er vel egentlig ikke så ille.

Uansett enkelhistorier med skrekkscenarier fra sykehjem og hjemmetjenesten så bedrives det mye god omsorg, det synes bare ikke når sensasjonslysten tar overhånd. Det er både vilje og handling fra dem som styrer enten de er røde eller blå, virkemidlene er bare noe forskjellige. Når høyresiden roper at velferdsmix er løsningen, og med det mener de at sykehjem skal ut på anbud, så skrubber venstresiden og fremsnakker kommunale og ideelle tilbydere. Uansett har begge sider innsett at bemanningssituasjonen ved mange sykehjem er prekær og at det er der det store løftet må tas. Og slik går nå debatt etter debatt, i Arendal, Bergen, Trondheim og Oslo. Den eneste uenigheten er i hvem som skal drifte tjenestene for oss gamle.

Annonsørinnhold

Sikre deg rimelige julegaver innen sport og friluft: Se tilbudene her

Her jeg sitter i sofaen med venstrebenet høyt etter et flott møte med byens helsevesen har jeg mer enn vanlig god tid til å lese alle avisene jeg ikke har fått lest og se alle debattene på TV via NRK.no. Jeg visste jo at vi har et fantastisk helsevesen og nå har jeg fått oppleve det fra innsiden. Et par kronglete tær som er blitt mer og mer kronglete med årene og har gjort det vondere å gå er nå blitt rettet opp. Det tok noen timer som jeg heldigvis ikke måtte oppleve da jeg sov tungt. Det hele foregikk på den splitter nye ortopediske avdelingen på Aker hvor også Oslo kommunale legevakt skal åpne i november. Til den nette sum av kr. 450 fikk det gamle 82 årige jeg førsteklasses behandling fra jeg møtte opp klokken 07.15 og til jeg kunne bli hentet og kjørt hjem klokken 14.00. Dette er et offentlig helsevesen vi må ta vare på og den viktigste helseforsikringen vi har er medlemskap i Folketrygden. Jeg tror ikke det er mange andre steder i verden en så gammel kvinne ville få et slikt tilbud, tilnærmet gratis.

Jeg må bare si det igjen, det er en illusjon å tro at alt blir bedre hvis private kommersielle helseaktører skal kunne etablere seg fritt og tilby helsetjenester som skal finansieres fra de offentlige helseforetakene slik Fritt behandlingsvalg la opp til. Nå er det kommunevalg så Fritt behandlingsvalg står ikke på dagsordenen. Det gjør imidlertid privatisering og anbud på sykehjemsdrift. Ikke i Trondheim, for der har 20 år med rødgrønt styre vært så vellykket at høyresiden vegrer seg for å røre ved både eiendomsskatt og anbud på sykehjemsdrift. I de andre store byene risikerer man en oppblomstring av kommersielle helseinstitusjoner hvis høyresiden får bestemme.

Hilsen Ragnhild som blir sittende en god stund med foten høyt og derfor har forhåndsstemt.