seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Helt siden Åsa Linderborg la ut sitt innlegg om at hun ikke kunne vise seg på TV fordi hun begynte å få rynker (hun var den gang 53 år) har jeg ergret meg over 40-50 åringene som sutrer over at utseende forandrer seg. Dette gjentar seg stadig, sist i Klassekampen lørdag og problematisert i Aftenposten mandag (det kommer jeg tilbake til). Åsa Linderborg fikk den gang (i 2021) mye kred for å si offentlig det veldig mange kvinner tenker. For det er særlig kvinner som bekymrer seg for det synlige forfallet. Tanken er at aldringen er skambelagt og derfor skal den skjules, ved for eksempel ikke å eksponere seg på TV – heller fortsette å være klok kvinne i radio.

I Bokmagasinet til Klassekampen lørdag skriver Silje Bekeng-Flemmen et innsiktsfullt essay om kvinner og aldring, om kjendiser i Hollywood og her hjemme og litterære storheter som setter temaet på dagsordenen. Samtidig innrømmer hun selv sin dyptfølte redsel for å forandre utseende, for å se gammel ut i motsetning til mannen sin som flirer av det KI-genererte fremtidsutseende sitt som han finner via en app på telefonen. Bekeng.Flemmen selv “rystes i sine grunnvoller” når hun ser sitt eget gamle jeg, også KI-generert. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal kvinner som Linderborg og Bekeng-Flemmen, kvinner jeg beundrer for deres fremstillingsevne, gjemme seg bort når ansiktene deres begynner å vise tegn på et levd liv? Jeg er selv ikke bedre enn at jeg i mange år har grøsset når jeg ser meg i speilet.

Jeg er redd alt fokuset på ungdom og skjønnhet med aldring som et skremmende fremtidsscenario blir selvforsterkende og vi ser jo også hvordan det har ført til en eksplosjon i fremvekst av kosmetisk kirurgi og estetisk medisin. Kosmetisk kirurgi er en vekstbransje i det private helsevesenet og i tillegg dukker det stadig opp klinikker som tilbyr estetisk medisin av utøvere med diverse bakgrunner, men med leger som foregangsfigurer. Kosmetisk medisin har ikke noen formell diagnosemanual som andre medisinske fag har. Utøvere av kosmetisk medisin benytter seg av diagnoser som sier mye om hva disse legene mener om kroppen vår, for det dreier seg mye om kvinnekroppen. Førsteamanuensis Henrik Vogt og medisinstudent Ingebjørg Rikhardsen har kartlagt og funnet 135 kosmetiske diagnostiske kategorier. Undersøkelsen deres er publisert i Medisinsk selskaps tidsskrift Michael og refereres i Aftenposten 12. mars. Artikkelen er skremmende lesning. Helt normalt utseende gjøres til medisinske problem som kan og bør rettes på. Et eksempel er “asiatiske øyelokk” som skal kunne behandles for “å gi et mer åpent blikk” i følge Akademiklinikken. Flere andre eksempler på diagnoser er knyttet til aldring, som for eksempel hamsterkinn, firkantet ansikt og grevinneheng for bare å nevne noen. Ikke rart at kvinner i 40-50 årene som ser starten på en aldersrelatert utvikling ikke tør vise seg frem offentlig når alder blir en diagnose. Vogt og Rikhardsen spør om det er greit at medisinsk personell (les leger) har laget et uformelt diagnosesystem som dømmer et normalt utseende som så stygt at det nødbendiggjør å gripe inn kirurgisk. De problematiserer også at Norge utdanner leger som bruker utdannelsen sin til å bedrive en form for medisin som ikke er medisinsk begrunnet, men baserer seg på et forkvaklet syn på (kvinne)kroppen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er merkelig stille fra Legeforeningen i denne saken som de absolutt burde engasjere seg i, nå vi er i en tid med mangel på helsepersonell. Dessverre er det bare en spesialforening som har tatt stilling og fraråder sine medlemmer kosmetisk virksomhet, Norsk forening for allmennmedisin. At Legeforeningen som overordnet organisasjon ikke tar stilling til om dette er god medisin er sørgelig og skammelig.

For å ikke gå inn i en dyp depresjon pga mitt 83-årige utseende som dessverre innbefatter en rekke av de nevnte diagnosene, kan jeg velge å se litt humoristisk på hva kolleger innen kosmetisk medisin tilbyr sine aldrende og andre klienter å få rettet på. Slapp eller flat rumpe kan tilbys rumpeløft og kosmetisk sjenerende kjønnslepper er altså absolutt noe man bør få fikset på, likeledes hengende bryster. For det er en ting som er sikkert, med alderen vil alt sige nedover. Da får jeg heller si som mor pleide å si: Jeg er glad forfallet begynner nedenfra. Hun hadde problemer med å gå, men innholdet i hodet var det ingenting i veien med.

Hilsen Ragnhild diagnostisert som aldrende eller kanskje til og med gammel.

Det er lett å bli minnet på at jeg og mine likesinnede og jevnaldrende er i ferd med eller har allerede har gått ut på dato. Jeg fikk nylig en henvendelse fra en journalist om å si noe om at loven om selvbestemt abort var 50 år i år. Hallo, loven om selvbestemt abort kom i 1978, ikke i 1975 da et lovforslag om selvbestemt abort falt med en-1- stemme. Så må jeg minne meg selv om at de som er unge og middelaldrende i dag enten ikke var født eller var barnehagebarn i 1975 og 1978. I dag når selv KrF motstrebende må innrømme at selvbestemt abort er kommet for å bli er dette ikke bare historie, men veldig fjern historie for mange.

Men dette 8.marsinnlegget er ikke ment å handle om abort – heldigvis ser den tiden å være forbi tross Donald Trump og norske kristenfundamentalister som det er svært få av. Dette skal handle om dem som mener at likestillingen (kvinners likestilling) er gått for langt eller og at “kvinner fortjener bedre enn kvinnedagen” – sitat Kjetil Rolness i Aftenposten.

At Kjetil Rolness synes kvinnekampen er utdatert er ingen bombe, snarere å forvente. Men at han skulle blottlegge seg som historieløs hadde jeg ikke trodd. Det er tross alt ikke mer enn 50 år siden selvbestemt abort ble nedstemt i Stortinget. Det er heller ikke mer enn 50-60 år siden kvinners hovedarbeidsplass var i hjemmet, siden gifte kvinner ikke fyllte ut egen selvangivelse og at kvinner som giftet seg måtte søke bevilling og betale et gebyr hvis de ikke ville ha mannens etternavn. Alt dette er altså historie, men del av vår nære fortid og ingen grunn til å ta for gitt i all fremtid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I Norge i dag er vi kommet så langt at det er vanlig for par å dele på både omsorgsoppgaver i hjemmet og forsørgelse av barn og hverandre. Likevel er det flere kvinner enn menn som har omsorg og gir hjelp til gamle foreldre og eldre med omsorgsbehov får mer hjelp av døtre enn av sønner. Jeg har tro på at dette vil jevne seg ut i vært land nettyopp fordi kvinnebevegelsen har stått så sterkt og fordi unge menn ser rettferdigheten i å dele på ansvar både hjemme og ute.

Det er imidlertid ingenting som tilsier at tendensen til likebehandling og likestilling bare vil fortsette. Med stemmer som Rolness (han er ikke alene) kan fort folkemeningen snu. For ser vi (de) ikke kvinner over alt i politikken og næringslivet og er ikke det tegn på at pendelen har slått for langt ut? Samtidig ser vi også kvinner i de mest underbetalte og slitsomme yrkene, kvinner som lever liv med smerter etter et langt liv i fysisk slitsomt arbeid. Kvinner som lever i voldelige forhold som de har problemer med å komme ut av. Karrierekvinner er fortsatt et skjellsord i enkelte kretser ettersom karrierekvinnene i følge noen utsagn er med på å undergrave familien og hjemmene.

Drømmen om å få kvinnene tilbake til hjemmene som hovedarbeidsplass lever fortsatt, også hos oss om ikke så tydelig som i USA under Trump og Vance. Vi skal ikke være naive og tro at de rettighetene som kvinner har tilkjempet seg gjennom 50-60 år vil være der for bestandig. Når KrFs nestleder ytrer seg om svangerskapspermisjonen og kaller det en kvinnesak å redusere fedres bidrag i barnets første leveår vet vi hvor kristenkonservative står når det gjelder kvinners plass i hjemmene og i samfunnet. Nå er ikke KrF noe politisk parti med særlig makt, men det kan også endre seg om ikke allerede til høsten. For ikke lenge siden hørte jeg en bokpodkast som tok for seg The handmaids tale. Boken kom ut i 1986, omhandler et ekstremt kristenkonservativt samfunn og er uhyggelig aktuell i dagens USA. Vi er langt derfra og der håper jeg vi forblir.

Gratulerer med kvinnedagen 8. mars til alle kvinner og menn.

Hilsen Ragnhild

Dette er et gammelt bilde fra en treningstur til Gran Canaria. Der var vi ikke med for å bli bedre versjoner av oss selv, men fordi det var en morsom og meget aktiv ferie.

Nettet flommer over av tips og råd om hvordan bli den beste versjonen av seg selv. Jeg leste nylig om en ung mann som brukte livet sitt til å sove, spise sunt og trene for å derved å optimalisere livet sitt. Hvilket liv kan man jo spørre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag fikk jeg heldigvis en motstemme i Dagsavisen. Helle Cecilie Palmer skriver om selvoptimaliseringshelvete
For til hvilken pris skal jeg bli en bedre versjon av meg selv? (For meg er det dessuten for sent, jeg er tross alt 83 år). Men prisen disse unge menneskene betaler for å la klokken på armen eller ringen på fingeren fortelle dem hvordan de har det er å si nei takk til menneskelige relasjoner. For når de har vært på jobb, spist sine to eller tre sunne måltider, vært på trening for så å legge seg klokken 20.30 for å få nok søvn, kan det umulig være tid igjen til familie og venner. Det heter seg at ensomhet likestilles med 15 sigaretter daglig når det gjelder fare for tidlig død. For de som lever etter klokken/ringens stramme regi må være ekstremt ensomme, en klokke eller ring kan da umulig erstatte samvær med ekte mennesker.

Helle Cecilie Palmer sier retorisk at at disse selvoptimaliserende menneskene umulig kan ha barn. Alle som har vært småbarnforeldre vet at tanken om åtte timers uavbrutt søvn er helt utenkelig samtidig som supersunne måltider tilsatt det ene og det andre for å forlenge livet også er ganske utopisk i en familiesammenheng. Hun spør videre om det er mulig å bli den beste utgaven av seg selv uten andre, hvilket liv sitter du igjen med hvis du ikke setter av tid til å pleie relasjoner? Hvordan kan du ha venner når du må avlyse avtaler fordi en dings forteller deg at batteriet ditt er flatt og du må hvile?

Jeg blir skremt av hvordan samfunnet er blitt et evig egojag, i alle fall hvis vi skal høre på/lese selvhjelpslitteraturen. Og mediene fyrer godt oppunder denne trenden med intervjuer og reportasjer av typen Hvordan ble du en bedre versjon av deg selv? Takk og pris for Helle Cecilie Palmer som roper høyt varsku. Skulle bare ønske flere leste Dagsavisen.

Denne teksten skriver jeg for å prøve å ikke bare tenke på det som er virkelig skremmende for tiden. Hvordan verden som vi kjenner den er i ferd med å gå i oppløsning med en despot i øst og en annen i vest. Heldigvis ser Europa ut til å samle seg (bortsett fra en mann i Ungarn), helt motsatt av hva Putin skulle ønske seg - nemlig et splittet Europa. At noen superegoister i Norge strever med å bli et bedre selv med håp om å leve tilnærmet evig er alikevel ikke så skremmende, det er verst for dem selv.

Hilsen Ragnhild

Helt siden hun skrev boken Ut av skyggene om de første pakistanske kvinnene som kom til Norge på 1970 tallet og hvordan de langsomt tilpasset seg et nytt liv i en helt fremmed del av verden, har jeg beundret Shazia Majid. Hun er utdannet Diplomøkonom og journalist. I 2011 begynte hun som journalist i VG og har siden 2021 vært fast kommentator i avisen. Høsten 2024 tilbrakte hun to dager på Bjørnholt videregående skole i Søndre Nordstrand og skrev en kommentar i VG 27.10 i fjor. I førjulstiden var Shazia to dager på Ullern videregående skole og publiserte en kommentar om besøket i VG 9. februar i år. Da startet rabalderet.

Kommentaren om Bjørnholt fokuserte på utfordringer som vold, homofobi, sosial kontroll spesielt mot jenter og mangel på etnisk mangfold. Samtidig fremhevet hun noen positive sider som høy trivsel og engasjerte lærere. So far so good. Elever på skolen mente fokuset på utfordringer ga et til dels urettferdig bilde av deres hverdag uten at dette er blitt problematisert i større grad. Tydeligvis har majoritetsbefolkningen som leser VG-kommentarer tatt alt for riktig god fisk.- Slik gikk det ikke etter besøkert på Ullern.

Kommentaren Shazia publiserte i VG 9. februar i år problematiserte problemer som karakterpress, sexpress og drikkepress bak en “perfekt fasade”. Samtidig beskrev hun en skole med godt læringsmiljø og godt samarbeid mellom elever, lærere og ledelsen. Disse positive kommentarene druknet helt når skolens elever med elevrådsformannen i spissen kritiserte Majid for bare å skrive om problemer som, i følge noen elever, er felles for en rekke ungdommer i dag og som Ullernelevene “ikke kjenner seg igjen i”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Saken viser i all tydelighet hvordan ressurssterke elever, foreldre og politikere får en plattform for å fremme sine synspunkter i aviser og NRK og hvordan historiene om Bjørndalen og Ullern skoler ender med at “det er ikke annet å vente enn vold og sosial kontroll i Oslo øst mens problemer i Oslo vest feies unna med at “vi kjenner oss ikke igjen”. Kommentarene til Shazia Majid viser problemer både i øst og i vest, hvor delt Oslo er også på skolene og at det er store utfordringer om enn veldig forskjellige på skolene i Oslo.

En liten bekymring til – det snakkes mye om vold i Oslo øst mens vi vet uten å snakke veldig høyt om det hvordan kokainen flyter på skoler og fester i Oslo vest. I innvandrermiljøene drikkes det ikke, kanskje de miljøene kan lære vestkantungdommen noe om å klare seg uten alkohol og kokain, så kan ungdommen i vest vise frem noe om å kunne takle uenigheter uten kniv.

Hilsen Ragnhild

Da jeg var barn hadde vi noe som het syklubb. Tanken var at vi snille, flittige jentene skulle møtes og holde på med håndarbeid. På den tiden, i slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene var håndarbeid veldig viktig at snille jenter skulle lære seg på skolen. Regning/matematikk var ikke fullt så viktig så det fikk guttene flere timer enn jentene med. I Normalplanen for skolene av 1939 var det totale timeantall likt for jenter og gutter, men timefordelingen var ulik. Forskjellsbehandlingen ble ikke problematisert, alle barn skulle rustes for det livet som ventet dem. Og fremtidsutsiktene var ikke like for jenter og gutter. Så det var viktigere at jenter lærte seg å lage mat og stoppe strømper enn å få for mye teoretiske kunnskaper i det som den gang var syv-årig folkeskole. Først med læreplanen av 1960 ble det full likestilling, og barna var ikke lenger gutter og jenter, men elever.

Men tilbake til syklubbene. Selv om jeg var (og er) en kløne med håndarbeid deltok jeg med iver i syklubber. For sy- og strikketøy var unnskyldninger for å kunne møtes, drikke te, spise smørbrød og prate. På den måten laget jentene seg uformelle nettverk hvor de /vi kunne snakke om løst og fast, dele hemmeligheter og lære av hverandre. Etterhvert het det ikke lenger syklubb, men bare klubb. De aller fleste kvinner i min årgang og eldre hadde venninneklubber og mange har dem fortsatt. Jeg husker mor hadde to klubber som hun hadde hatt siden hun gikk på barne- og middelskolen. Etterhvert falt flere og flere av, av lett forståelige grunner, så de to klubbene ble slått sammen. Jeg mener å huske at disse kvinnene møttes, om ikke helt regelmessig så innimellom til de var langt oppe i åttiårene.

Selv har jeg to slike venninneklubber, begge fra gymnasårene, og vi møtes fortsatt regelmessig. Her trenger vi ikke sy- og strikketøy for å møtes, vi møtes først og fremst for å snakke om det som opptar oss, litt om gamle dager og mye om verden vi lever i nå. Men, for at ringen skal sluttes, er jeg igjen blitt med i en strikkeklubb.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg var ung strikket jeg mye selv om jeg aldri ble veldig god til det. Strikking var så deilig avslappende og samtidig nyttig mens jeg for eksempel hørte på radio eller småpratet med familien. Så ble det av en eller annen grunn helt slutt på strikkingen min, den besto av noen kurver med garn som jeg ikke ville kvitte meg med. Så skjedde det for halvannet år siden at jeg ble sittende i sofaen i 8 uker med benet opp etter en tåoperasjon. Da fikk jeg lyst til å begynne å strikke igjen og innkaldte en strikkeglad og strikkeflink venninne til å hjelpe meg med å komme i gang. Det gikk og går sånn passe, for jeg trenger mye hjelp, men det vokser frem noen plagg og jeg har stor glede av prossessen. Nå møtes nevnte venninne, en til og jeg relativt jevnlig i vår nye klubb som heter SBP (strikking, bøker, politikk) hvor vi deler boktips, diskuterer og løser verdensproblemer. Det føles kjempegodt og så får jeg i tillegg helt nødvendig strikkehjelp.

Når jeg tenker tilbake på barndommens syklubber tror jeg de var viktig for hvordan jenter/kvinner kom sammen, dannet vennskap og ble sosialt sterkere. Guttene manglet denne formen for nettverk og kameratskapene var kanskje mindre preget av å møtes for å snakke sammen.Jeg tror mange menn misunner oss litt disse uformelle, kanskje rundt et håndarbeide, kvinnesamlingene.

Jeg ser nå en økende bevissthet om nødvendigheten av å kunne reparere, sy om, strikke, hekle og reparere. Tradisjonshåndverk får den oppmerksomheten og interessen den fortjener. Mer om det en annen gang.

Hilsen Ragnhild

Slik verden ser ut i dag er det ikke lett å lage en koseblogg for oss seniorer (for i dag må vi hete seniorer og ikke eldre, bare så det er sagt). Men det skjer jo også både hyggelige og mindre hyggelige ting som verken har med krig i Europa eller på Gaza å gjøre og heller ikke med Trump2.

Bildet viser vårblomstring på Lilleborg, også slikt er truet hvis Equinor og likesinnede får viljen sin.

En for meg og mange med meg en virkelig klima”højdare” er Equinors spektakulære nederlag i saken om oljeutvinning på Rosebank. Den skotske domstolen Court of Session, Outer House, fastslår at offentlige hensyn (les klimahensyn) må veie tyngre enn de private interessene til utbyggerne. Kansje aller viktigst med dommen er at dommerne la vekt på et prinsipp som britisk høyesterett la til grunn i en liknende sak i England året før, at fremtidige utslipp fra oljen og gassen som utvinnes skal tas med i beregningen når tillatelse vurderes. Det betyr i klartekst at ikke bare utslipp i forbindelse med utvinning, men også fremtidige utslipp når oljen/gassen brennes skal vektlegges. I Stortinget i går spurte Une Bastholm næringsmunister Cecilie Myrseth om regjeringen vil vurdere risikoen for at andre utenlandsprosjekter kan bli ulovlige på grunn av klimarådgivningen i landene de opererer. Næringsministeren viste i sitt svar til Eierskapsmeldingen Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap, som forutsetter at det balanseres mellom økonomiske, sosiale og miljømessige forhold.
Equinor mener de har en halvveis mulighet til å få en tillatelse ved en omkamp i retten. Mange mener og tror de har liten mulighet for det, til det er de miljømessige hensyn alt for viktige. Jeg håper dette kan få Equinor på bedre tanker, nå har de redusert sine investeringer i grønne prosjekter, kanskje disse kan økes igjen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er et stykke vei mellom Rosebank og norsk mat, men også maten vi spiser har store miljømessige konsekvenser. Matsvinn og langtransport av mat er to store miljøverstinger. Matsvinnet tas det aktive grep mot, men det er fortsatt en stor utfordring og burde være en vekker for oss alle når vi lar et halvt brød eller en hel restemiddag gå i den grønne posen. Og hva skal vi med biff fra Brasil eller lammekjøtt fra New Zeeland når vi har norske melkekuer som går på det siste og massevis av sauer og lam på beite i fjellene våre?

Ikke akkurat et miljøproblem, men kanskje et overskuddsproblem at norsk matindustri finner det opportunt å produsere og markedsføre proteinberikete matvarer som ost, melk/melkeprodukter og grøt? Proteinpulver og annet proteintilskudd har vært en del av den litt mer lyssky idrettsbevegelsen med fokus på å bygge muskler. Sikkert ikke direkte skadelig, og langt bedre enn bruk av steroider, men alle med kunnskap om ernæring vet at vi i Norge på ingen måte trenger ekstra protein bortsett fra noen få utvalgte grupper. En av disse gruppene er eldre som spiser lite og dårlig og slett ikke unge spreke menn som trener sin muskuløse kropp. Som de fleste ernæringsekspertene uttaler: Ekstra protein i matvarer er ikke skadelig, men helt unødvendig. De utsatte gruppene kan tilbys tilskudd. Slike matvarer bare viser for et overflodssamfunn vi er.

Hilsen Ragnhild

Langhelg på Norefjell med Karoline og Christian samt snart ett år gamle flatcoaten Malte. Vi valgte det perfekte tidspunktet etter mye vekslende vær med snø, regn, mildvær og kulde. Nå en helg med stabil kulde og sol. For meg deilig å kunne gå på ski i vante løyper som ikke er alt for krevende for en 83-åring. Løyper som Thor-Øistein jeg har gått mange ganger etter at tiden for å løpe rundt i fjellheimen har vært forbi.

Jeg har en innrømmelse å komme med som jeg egentlig ikke er stolt av: Jeg har så godt som aldri smurt mine egne ski. I 51 år har jeg hatt en mann som var superflink til å smøre ski og jeg har i alle disse årene gått på nær perfekte ski. De senere årene har vi også brukt felleski, men med en gang gradestokken krøp under 2-3 grader kom smøreremediene frem og jeg gikk på godt smurte ski. Nå må jeg i tillegg til å lære meg å bo alene uten kjæreste og samtalepartner også smøre mine egne ski.

I går og i dag fikk jeg testet mine smøreferdigheter og jeg må si jeg besto med glans. Nå må jeg også innrømme at det været og føret som er på Norefjell nå, sol og 3-5 kuldegrader, kunne jeg lagt hva som helst under skiene (bortsett fra klister) og vært strålende fornøyd. Så jeg trenger nok å utvikle nye smøreferdigheter for litt mindre perfekte forhold.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv om jeg er svært ustø til vanlig så klarer jeg å holde meg på beina i skisporet. Jeg må bare 1) Ikke snu meg, 2) ikke prøve å skifte spor i fart. (Skjønt fart, det går i musetempo)og 3) ikke la meg distrahere. Klarer jeg å holde meg til disse reglene går det stort sett bra. Så jeg skal fortsette å gå på ski så lenge det er mulig og finne meg i at det går sakte, veldig sakte.

Selv om dette på ingen måte er en politisk blogg (Thor-Øistein var veldig nøye på det) må jeg få lov å si hvor fornøyd jeg er med at hensynet til Europa og våre naboer vant over tankegangen først og fremst mom (meg og mitt).

Til slutt så må jeg komme med et lesetips. Denne gangen svenske Lena Anderssons siste bok: Studie i menneskelig adferd. Boken er en samling fortellinger om kvinner og kvinneliv. Den er sylskarp og samtidig morsom. Beskrivelsene av kvinner, valgene de tok og hvordan det har virket på livet deres er sårt, samtidig morsomt og tatt på kornet.

Hilsen Ragnhild som er så glad for fortsatt å kunne gå på ski

Nyfeministbevegelsen var 50 år i 2020. Vårt årlige feministtreff blir 50 år neste år. For noen dager siden møttes vi igjen.

17 kvinner som var unge i 1970-årene og kalte seg nyfeminister har fortsatt å møtes en gang i året siden 1976. Da vi møttes sist fredag var vi 11 – ikke dårlig når selv den yngste av oss har passert 80. Noen av de 17 er borte, noen har ikke helse til å gå i selskap. Men vi elleve hadde en veldig fin kveld sammen, suppe, ost og vin sto på menyen og det var nok av temaer som kunne tas opp til diskusjon, akkurat som den gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det morsomme er at vi inntar våre posisjoner og roller akkurat som den gang. Noen er og var pratsomme, tar ordet og beholder det, andre er mer stillfarende. Temaene vi tar opp gjenspeiler også hvem vi var og hvem vi er blitt. Heldigvis klarer vi å sørge for at alle kommer til orde. Den gangen var det kvinnefrigjøring og fremtidsmuligheter i et mannssamfunn vi var mest opptatt av, nå er vi mer bekymret for gutter og unge menn enn for unge kvinner. Vi er på ingen måte enig i alt, tvert i mot, men en ting kunne vi enes om og det er at mannen må inn i likestillingsloven.

Et tema som ble tatt opp og hvor bølgene gikk høyt med stor uenighet var et forslag om at foreldrepermisjonen må utvides til atten måneder, dvs et og et halvt år. Jeg mener at vi har en veldig raus permisjonsordning med mulighet for mor og far til sammen å ta ut 12 måneder med full lønn, mer hvis man går ned til 80% lønn. Det er en viktig og god rettighet at foreldre kan være hjemme med barnet sitt det første året og at samfunnet er med på å bekoste dette. Men selv synes jeg det bør stoppe der. Det er mye velferdsstaten skal bekoste og mitt standpunkt er at det er annet som bør prioriteres enn at friske foreldre og friske barn får ekstra seks måneder permisjon bekostet av det offentlige. For eksempel synes jeg det er viktigere å sørge for at funksjonshemmede får tilgang på god assistanse slik at de kan delta i samfunnet enn at friske foreldre og barn skal få mer betalt permisjon. Det er bare ett av mange eksempler. Denne gangen var jeg ikke alene om mitt syn.

Neste år er det 50 år siden disse feministtreffene startet. Vi håper å kunne feire 50-årsjubileet.

Hilsen Ragnhild

Bildet viser Fire kusiner som får meg til å tenke på boken av samme navn som jeg leste som barn.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til søndagsmiddager. Da jeg var barn ble vi pyntet og fine tatt med til middag hos våre besteforeldre på begge sider med jevne mellomrom. Søndagsmiddag hos besteforeldrene betydde veeeldig god mat, noe som ikke var dagligdags i etterkrigstiden jeg vokste opp i. Ettersom jeg ble større var søndagsmiddagene hjemme, særlig om vinteren, preget av en god slitenhet og god mat etter en obligatorisk skitur.

Som voksen har jeg prøvet å holde på tradisjonene. Så lenge foreldre og svigerforeldre levet ble de invitert til oss relativt ofte. Og nå er det barn og barnebarn som kommer til oss/meg (når de har tid ettersom livet deres leves på stram line med cuper, stevner og liknende for deres barn)

Ettersom min utvidete familie er ganske stor må middagsgjestene deles opp i puljer. I går hadde jeg 5 barnebarn og to foreldrepar på besøk. For meg er det herlig å høre og prøve å følge med på den til tider høylytte praten rundt bordet og jeg gledet meg over de fire kusinene i sofaen (den ene fetteren fikk ikke bli med på bildet, han var mest opptatt av sykkelprat med onkel)

Hva så med Katti Anker Møller? Boken til Hege Duckert leste jeg med stor glede da den kom ut og lørdag fikk jeg oppleve Hege live på Ibsenmuseet med et inspirerende og kjempefint foredrag om nettopp Katti Anker Møller. Vi bør stadig minne oss selv på alt vi har å takke henne for. Jeg tenker spesielt på De Castbergske barnelovene (som ga barn født utenfor ekteskap viktige rettigheter) og Mødrehygienekontorene. Det er også viktig å huske på at blant hennes motstandere var også kvinner som ellers arbeidet for likestilling og stemmerett. Kirkens morallover sto sterkt i den tiden og gifte kvinner var virkelig redde for at deres egne barn kunne bli utfordret til å måtte dele arven etter en avdød far med et såkaldt “uekte” barn.

Hege Duckert har fått mye fortjent ros for boken om Katti Anker Møller og som den eminente foredragsholder hun er håper jeg at riktig riktig mange kommer og hører på henne. Vi må ikke glemme dem som gikk foran og tok kampen for at våre liv skulle bli så uendelig mye lettere idag enn for 100-150 år siden. Inntil 1938 var det ulovlig og straffbart å drive åpenlys prevensjonsveiledning og reklamere for denne. Under okkupasjonen ble prevensjonsveiledning igjen straffbart og i etterkrigstiden var det store folkebevegelser mot prevensjonsopplysning og bruk av prevensjon, med Kristelig folkeparti i spissen. Alt dette skjedde i min og mine jevngamles ungdomstid, det er altså ikke lenger siden. I dag er prevensjon tatt inn i varmen, også av KrF, og kampen har nylig stått om, ikke lovligheten av abort, men om selvbestemmelsen skulle være i 12 eller 18 uker. Det ser faktisk ut som om verden går fremover

Hilsen Ragnhildsom sender varme tanker til Katti Anker Møller og Hege Duckert

Dette er selvfølgelig et bilde fra for et år siden. Bare tanken på å ta av meg vottene og ta en selfie i løypa får meg til å grøsse.

Årets første skitur – i strålende sol, silkeføre etter nylige snøfall og passe temperatur. For å si det forsiktig, jeg var ikke alene. 54 bussen til Brekke var stappfull kl 10.30 og jeg var glad for ikke å skulle kjempe meg til en parkeringsplass. Mye folk ute mellom Brekke og Sognsvann, men jeg tror ikke på langt nær så mange som fra Sognsvann og Frognerseteren, for ikke å snakke om innerst i Sørkedalen. Spesielt hyggelig var det å se alle barnefamiliene med små og litt større barn på ski og akebrett. Det er tydelig at Norge igjen er en skinasjon, ikke bare for dem med nummer på brystet, men for alle, store og små. Ett av Skiforeningens motto: “Barn på ski er glade barn” ble ikke gjort til skamme denne solfyllte lørdagen.
To timer på ski i variert terreng var nok for denne gamle damen og det var bare en gang jeg måtte krype til korset og ta av meg skiene, i det siste bratthenget ned til Hammeren. Dessuten var det begynt å bli litt avkjørt med små steiner som stakk opp etter mye ploging. Alt i alt veldig fornøyd med meg selv, med at jeg fortsatt klarer å holde meg på beina og til og med kan gå i litt kupert terreng. Etterpå smakte det særdeles godt med te, brødskiver og Klassekampen lørdag i sofaen.

Klassekampen lørdag er alltid en glede å lese. Denne gangen gledet jeg meg ekstra over professorene Hofmann og Tjomsland som hadde en lengre artikkel med overskriften “Kosmetisk kirurgi er et yrkesetisk problem”. Som jeg skulle sagt det selv som i forrige bloggpost, men bare det at to professorer har så enormt myer større gjennomslagskraft og blir kanskje, forhåpentligvis, lyttet til. Professorene viser til et policydokument fra Lederne i Norsk allmennmedisinsk avdeling og Den norske tannlegeforening frA 2021 som konkluderer med at “Kosmetisk behandling uten medisinsk eller odontologisk indikasjon,er ikke forenlig med god profesjonell praksisog bør ikke tilbys av allmennleger og tannleger”. Tenk om foreningen for plastisk kirurgi kunne komme med noe tilsvarende.

Noe som forundrer meg er at de kvinnene som har stått frem med sine historier om bivirkninger og farer for bl.a. kreft etter brystimplantater overhode ikke problematiserer bruken av kosmetisk kirurgi. De er mest opptatt aV at det offentlige skal lage registere over type implantater og hvem som får dem satt inn. Så når det private helsevesenet bedriver kosmetiske behandlinger som fører til bivirkninger er det det offentlige som må ta støyten og reparere skadene. Og det offentlige stiller opp, det må det for her gjelder legeetikken.