Jeg velger meg april….

April er akkurat som den pleier å være – noen dager varmt og solrikt og neste dag snør det, som i dag. Bjørnson valgte seg april for det var bare den årstiden som var igjen til ham. Han gjorde det beste ut av det og det er Bjørnsons tekst vi husker. …. I det det gamle faller, i det det ny får krefter……

Påsken er over – den gikk forresten over i april med noen alldeles deilige solrike dager. Skiføret holdt seg på Norefjell, men noen dager var det så hardt i løypene etter kuldegrader om natten at skituren var med livet som innsats. I det hele tatt, vi innser at skiturene blir kortere og at nedoverbakkene er brattere og mer uoverkommelige enn tidligere. Jeg skammer meg ikke over å ta av meg skiene, men tenker med meg selv at hvis noen kommenterer det skal de jamen få høre det! Men ingen kommentarer er kommet. Fin påskeferie ble det, med påskeskirenn for oss seks med innlagt quiz og påfølgende Aperol og brus på terrassen i deilig påskesol.
Barnebarna kivet om hvem som hoppet lengst på stompeski – så alt var som det skulle være

Vi har vært på Bråtane og begynt å planlegge sommersesongen. Selv om stedet er overlatt til barna så fungerer vi som litt vaktmestere og håper ungdommen setter pris på det. Denne gangen hadde vi med to av barnebarna, Kaspar 15 og Hedda snart 13. De gjorde en strålende innsats med å løfte og bære tunge utebord og stoler ut fra vinteropplag innomhus. Dessuten skrapte de den gamle prammen innvendig og utvendig slik at den kan oljes neste gang vi kommer ned. Trampolinen ble satt opp og det er tungt så vi er veldig fornøyd med innsatsen.

Men et sommersted kan være VELDIG kaldt i april. Natten ble meget hustrig tross ekstra ulltepper når vårt sovehus er et gammelt glissent bryggerhus hvor innetemperaturen nærmer seg utetemperaturen og ute var det minus 2 grader. Men etter morgenkaffe og morgengym for barna ble det morgenbad – i alle fall for mormor og Hedda. Dvs mormor (jeg) dyppet meg mens jeg klamret meg til badetrappen. Hedda derimot svømte minst tre tak og var under med hele hodet.

Årets første flått er observert og fjernet. Det blir nok flere.


På hjemturen fikk vi demonstrert for oss selv hva det vil si å kjøre el-bil uten lademulighet der vi parkerer, og å oppleve rekkeviddeangst. Vi trodde vi hadde planlagt lading på hjemveien godt. Lasses kro har ladere og en kro hvor vi kunne kose oss med god mat og drikke mens bilen ble ladet opp. Slik gikk det ikke. Først stilte vi oss på feil ladeplass, og det skjønte vi da vi ettervert ble fortalt på displayet at ladingen var fullført etter 9 timer. Så fant vi heldigvis en hurtiglader som skulle ta cirka 3/4 time – men vi hadde gjort regning uten korona. Ingen koselig kro med god mat, bare en bensinstasjon med noen bakevarer og is som ble inntatt i bilen. Og så begynte det å snø – det er tydeligvis noe el-biler trenger ekstra mye energi for å takle. Da vi kom til Drammen hadde den spist opp17 mil og Lierbakkene tok sitt  Da vi parkerte barna i Asker var det 50 km igjen – men det gikk fint – da vi kom hjem hadde vi fortsatt 30 km. Det å være el-bilkjører krever logistikk, god planlegging og et robust sinn uten for mye rekkeviddeangst.

Her hjemme vokser basilikum, tomater, og sommerblomster i vinduskarmen så det blir nok vår og sommer i år også.

Hilsen Ragnhild som nå er ferdig med vinteren for i år og ser frem til våren.

 

Lysistrata og dagens unge kvinner

Jeg husker jeg leste Aristofanes komedie Lysistrata da jeg var helt ung. Kvinnene i det gamle Hellas var lut lei av sine menns stadige krigføring og med Lysistrata i spissen bestemte de seg for å gå til sexstreik. Hvis ikke mennene sluttet med å krige så ble det heller ingen sengekos på dem. Enkelt og greit.

Personlig synes jeg alle virkemidler for å få slutt på kriger må være av det gode, men det virker altså ikke som vi i dag har de samme mulighetene til å stoppe menns krigslyst. I stedet for sexstreik er det noen som mener at unge kvinner går til fødestreik fordi mennene deres har fått øremerket 15 uker foreldrepermisjon mens kvinnene har øremerket 15 uker og mulighet til å ta av fellespotten på 15 uker (som de aller fleste grovt forsyner seg av). Nå er det ikke slik at det finnes vitenskapelig bevis eller i det minste noen undersøkelser som finner sammenheng mellom lave fødseltall og tredeling av foreldrepermisjonen. Snarere tvert i mot – forskning på område viser at det stort sett er menn som bremser og ikke vil ha fler enn 2 barn. De viktigste sakene som kunne få flere par til å velge å få flere barn er gratis barnehage og en ekstra ferieuke for foreldre, på tredjeplass kommer gratis skolefritidsordning. Det undrer meg at en som er en kjent  vitenskapskvinne prøver å hoppe bukk over etablert forskning og lanserer sin egen teori om at permisjonsordningen vi har i dag bremser lysten på flere barn. Denne teorien får hun anledning til å beskrive som vitenskapelig bevist i Dagsrevyen. Det kan virke som om hun mener at de fleste fødende kvinner er så utslitte og stakkarslige at det bare er rett og rimelig at størsteparten av foreldrepermisjoner tilfaller dem. Det hun glemmer er at det som oftest står en far der som mer enn gjerne vil ta sin del av det som er strevsomt ved å ha et spedbarn. Det er mye han kan avlaste med selv om han ikke ammer.

I min verden er vi i de aller fleste tilfeller to om å få barn, en mann og en kvinne, mor og medmor eller også to fedre. Det forundrer meg at mannen så sjelden blir hørt – hva synes egentlig mennene om å bli umyndiggjort i forhold til sitt eget barn?  Professor Runar Døving publiserte 24.mars en kronikk i NRK Ytring hvor han fremsnakker gleden ved å bli ordentlig kjent med egne barn og viktigheten av å ha totalansvaret for sped/småbarn uten mor kontrollerende hengende over skuldrene. http://Likestilt barnepermisjon nå – Ytring – NRKhttps://www.nrk.no › ytring › likestilt-barnepermisjon-n… 

Døving beskriver hvordan det å være hjemme med barn første leveåret er en læringskurve han ikke ville vært foruten og som har gjort ham til en bedre omsorgsperson for sine barn senere i livet. Han er også tindrende klar på at likestilling i hjemmet og i samfunnet fordrer at permisjonstiden deles i to. Ettersom vi fortsatt er to om å få barn, kanskje vi også skulle lytte til den annen part?

Jeg har en god venninne som elsker å gå på ski, gjerne alene eller sammen med en venn eller venninne. På sine turer på hverdager langt innover i marka støter hun ofte på menn på tur med pulk som hun “intervjuer” om tiden som pappa i permisjon. Da får hun høre om hvor herlig det er å ha tid sammen med sitt eget barn, å kunne dra på tur og ha det fulle og hele ansvaret. Det er disse pappaene Runar Døving er talsperson for.

Jeg tror ikke på teorien om at kvinner fødestreiker. Jeg vet det finnes en facebookgruppe som tror på dette, men som vi alle vet er ikke en slik gruppe sannhetsvitne for noe som helst. Det er imidlertid farlig å befinne seg i et ekkokammer som uten motforestillinger støtter opp om teorier som totalt mangler støtte i den virkelige verden. Skal man late som man har vitenskapen på sin side så bør man ikke prøve å lansere egne teorier som bare er synsing.

Hilsen Ragnhild med et lite påskeopprør mot feilinformasjon i beste sendetid.

Påske – før og nå

Dette bildet av Ålmanbui på Sørkje ble tatt av fetter Eyvind for noen uker siden.

Vi har bevilget oss litt førpåske på fjellet og tradisjonen tro varter uken før palmehelgen opp med det beste været. Så vi har hatt noen veldig fine dager med sol og bra skiføre. Stille og fredelig har det vært med bare oss to og Pia som fortsatt er rekonvalesent og ikke må ha alt for lange skiturer.

Her vi sitter med fyr på peisen, varmt vann i dusjen og strøm til leselys og matlaging tenker jeg tilbake på mine barndoms påsker på Sørkje. Sørkje ble anskaffet av min farfar i 1920 – et stort gammelt hus som en gang hadde vært skysstasjon og pensjonat og til og med vært eid av Eva og Fritjof Nansen, med tilhørende fiskevann og jaktterreng.

Far og hans fem søsken overtok stedet formelt i nittenfemtiårene, men jeg tror ikke mine besteforeldre hadde vært der siden krigen. De fikk forsyninger fløyet inn for adkomsten var den gang mildest talt strevsom. Jeg husker en påske, jeg må ha vært 11-12 år, da vi strevet oss inn, ca en mil å gå på ski uten spor og i dyp snø. Men frem kom vi, slitne og kalde. Det ble fyrt opp på kjøkken og peisestue og alle ble servert varm suppe (varmet på primus) og sherry – det varmet. For her var verken innlagt vann eller strøm. Vann fikk vi ved å hugge hull på isen, det ble fyrt på vedkomfyr og i ovner på alle soverommene og lese måtte vi gjøre så lenge det var lyst. Jeg husker lukten av påske – det var tjære som ble brukt som smurning på skiene og Pigmentan som vi ble smurt med i ansiktet. Ingen hadde hørt om solfaktor og påsken var alltid solfyllt. Så hver påskeaften måtte jeg sitte inne med soleksem.

Den gang var det viktig å komme seg ut på ski mens skaren holdt. Når solen fikk tak ble det gjennomslagsføre og vanskelig å gå på ski. Det tenker jeg på når vi sitter her på vår varme hytte på Norefjell og venter med å gå ut på ski til vi vet at løypemaskinen har vært her og laget fine spor for oss. Vi smører oss med faktor 30 i ansiktet så soleksem er det slutt med for mitt vedkommende. Vi kjører bilen helt frem og laster ut forsyningene og inn i kjøleskapet. På Sørkje gravde vi ned påskebiffen så den holdt seg til påskeaften. Ellers var der en god og kald kjeller så vi greide oss hele påsken. Hvordan maten kom inn husker jeg ikke, jeg tror nok far dro pulk for kløvhest hadde vi bare om sommeren. Ettersom det var langt til nærmeste butikk måtte alt planlegges nøye og det som ikke var kommet med måtte vi klare oss uten.

Nå har fremskrittet kommet til Sørkje også med bilvei frem om sommeren og bare tre-fire km å gå på ski om vinteren. Det er fortsatt hverken strøm eller vann, men solceller gjør god nytte og det må fortsatt hugges hull på isen etter vann. En fetter og kusine har overtatt den gamle Ålmannbui og brakt den up to date. Ellers fikk far og hans 5 søsken bygslet hver sin tomt av sameiet som nå etterkommerne har overtatt. Sameiet styrer jakt og fiske.

Det er lenge siden jeg har vært på Sørkje en påske, og mye er forandret siden jeg satt inne med soleksem.Thor-Øistein og jeg har “påsket” på Norefjell i 46 år og selv om hytta er overlatt til neste generasjon har vi litt plass her også. Uken før palmehelgen har vært strålende – nå kommer sludd og snø, men vi har bøker og påskekrim, og slipper vi opp for mat er det ikke langt til nærmeste butikk for oss som er vaksinert og har munnbind.

En god påske ønskes alle fra Ragnhild fra en snørik førpåske på Norefjell

 

 

«Alle» vil ha et sterkt offentlig helsevesen – eller er det ikke slik?

Som nordmenn flest har jeg tillit til politikerne våre og tror at de vil det beste for oss. Men hva er det beste? Se der kan vi være veldig uenige. Mens høyresidens svar på helsetjenestens problemer er «pasientens helsetjeneste» og «pengene som følger pasienten» mener andre at problemene ligger i hvordan politikerne styrer helsetjenesten. Struping av bevilgninger, avbyråkratiseringsreformen som fører til ostehøvelkutt i hele offentlig sektor og fremfor alt foretaksmodellen er alle grep som kan være egnet til å vingeklippe offentlige sykehus og institusjoner.

Det brukes som argument for privat helsetjeneste og private sykehus at konkurranse vil føre til bedre offentlige tjenester og at de private kan tjene som en buffer og ta over når det offentlige ikke makter å holde ventelistene nede. Med andre ord, de som har råd til det eller har investert i en privat helseforsikring kan kjøpe seg ut av køene og dermed kan noen lengre bak rykke frem i køen. Flott, ikke sant? Samtidig kan det private være en mulighet for f.eks. kirurger som nærmer seg pensjonsalder og gjerne vil operere  uten alle de andre pliktene en overlege på et offentlig sykehus har. Er det offentlige systemet for rigid til å tilby nedtrappingsmuligheter som kunne hjelpe på ventelistene?

Det som imidlertid er i ferd med å skje er at fristbruddordningen er i ferd med å strupe deler av den offentlige helsetjenesten, spesielt de små helseforetakene, noe som Harald Sunde i Helse Finnmark har advart mot. Når en pasient blir henvist til sykehus for behandling får hen en frist for hvor lenge det er forsvarlig å vente på helsehjelp. Hvis fristen overskrides har pasienten rett til behandling ved annet behandlingssted, og da er det gjerne private firmaer som overtar. Hvem tar regningen? Riktig, sykehuset som ikke har klart å holde fristen. Slik forsvinner pasientene fra det offentlige sykehuset som ikke har noen rettigheter, f.eks. at pasienten føres tilbake til videre kontroller. De private firmaene har full kontroll og kan holde på pasientene så lenge de vil uten å bli kikket i kortene. Den offentlige institusjonen som betaler regningen har en pasient mindre og får redusert bevilgningene. Slik blir det mindre penger til neste års budsjetter og fristene enda vanskeligere å opprettholde. Helse Finnmark har i løpet av åtte år betalt over 70 millioner kroner til private firmaer etter fristbrudd innen psykisk helsevern. Slik blir økonomien enda dårligere, det blir vanskeligere å få leger og sykepleiere til helseforetaket og det blir enda vanskeligere å overholde fristene.

Den andre ordningen som kan ødelegge et sterkt offentlig helsevesen er at pengene følger pasientene og Fritt behandlingsvalg. Etter at denne reformen ble innført for fem år siden har bevilgningene til den private delen av helsetjenesten økt samtidig med at ostehøvelkuttene til sykehusene (de offentlige) gjør økonomien deres enda mer prekær. De store private klinikkene har utenlandske eiere med stor tilgang til kapital og kan skaffe utstyr og lokaler som en sliten sykehuslege på Ullevål eller Haukeland (for bare å nevne noen) bare kan drømme om. Om det blir bedre helsetjeneste av de vakre omgivelsene er vel usikkert. Dessuten kan det synes som om brukermedvirkningen trekkes litt vel langt – hvis pasienten eller brukeren ønsker seg en MR så skal hen jamen få det – selv om indikasjonen er litt tvilsom. Overdiagnostisering og overbehandling er faremomenter der helsetjenesten blir butikk og økonomi og budsjetter styrer over det faglige. I et representantforslag fra Arbeiderpartiet til Stortinget om å stoppe privatiseringen av helsetjenesten stilles det spørsmål om overbehandling i privat helsevesen. Legeforeningen har bedt om en utredning av overbehandling både i privat og offentlig sektor av helsetjenesten.

Det er forskjeller mellom det offentlige og det private som gjør en direkte sammenlikning og konkurranse vanskelig, for ikke å si umulig. Mange av de store offentlige institusjonene har undervisning og forskning som viktige oppgaver, noe som krever mye resursser, både økonomisk og personellmessig. Akuttberedskap og øyeblikkelig hjelp krever vaktordninger og personale som institusjoner uten døgnberedskap unngår.

Jeg betviler  kke Bent Høies gode hensikter selv om hans mantra «pasientens helsetjeneste» kan føre til mer privatisering. Det er mange fagre ord og løfter som de færreste kan si seg direkte uenige i.  Det er ikke målene høyre- og venstresiden er uenige om, det er midlene. Høyresiden har stor tro på privatisering og konkurranse som et middel til å skape bedre helsetjenester – venstresiden peker på underfinansiering av det offentlige, fare for overbehandling når privatiseringen går for langt og at helsevesenet ikke bare kan styres av økonomi. Det er også på sin plass å minne om at helsetjenester ikke alltid passer inn i en markedstenkning.

Legeforeningen advarer mot utviklingen av et todelt helsevesen – en utvikling vi er på full fart inn i. Et sterkt offentlig helsevesen som sikrer god og lik behandling av alle er en av kjerneverdiene i samfunnet, noe vi må verne om. Når privatiseringen går for langt har vi mye å tape på det.

Hilsen Ragnhild som fortsatt har stor tro på vår offentlige helsetjeneste.

 

 

 

 

 

 

Med Røde Kors til skogs!

Når det meste går på tverke, er det vanskelig å komme seg ut av stolen. Det har vi tenkt å gjøre noe med. Derfor dette bilde av 3 spreke ungdommer. Jan Briseid fra Røde Kors, Ole Petter Hjelle, legen med bøkene “Sterk hjerne med aktiv kropp” og “Mat for hjernen”, og Yngvar Andersen, uten nødvendig presentasjon, skal sammen med gammeldoktern TØE, starte et prøveprosjekt fra 23. mai.

Røde Kors i Oslo disponerer husene til det gamle småbruket Finnerud i Nordmarka. I flere år har eldre kunnet melde seg på turer til Finnerud i regi av Røde Kors. Det har blitt turer med og uten ski på beina, ofte supplert med kaffe og en matbit. Vi har etter hvert innsett at dette har vært en hyggelig gest  til allerede spreke eldre. Nå er ambisjonen at vi skal få med oss eldre( 65 år pluss) og gamle ( 75-80 pluss.) som i liten utstrekning har kommet seg ut.  Ett sted må vi begynne og bydelen Sagene et den heldige. Gjennom Seniorsenteret og hjemmetjenesten  skal vi rekruttere folk til den første utflukten. Alle blir hentet på Sagene, kjørt med buss gjennom Sørkedalen opp til Finnerud. Uansett stokk eller rullator, alle orker nok en liten tur på veien i skogen. Etterhvert avslutter vi med litt underholdning og mat i peisestuen. Dette skal gjentas med ukentlige turer.

Alt er gratis.

Vår ambisjon er at slike turer skal stimulere til noe egenaktivitet. Det skal ikke  mye til av aktivitet sammen med andre før de fleste føler seg bedre både i kropp og sinn. Jeg har skrevet om det tidligere, omlag 70 prosent av oss er for lite aktive. At det får konsekvenser for helsa er temmelig klart, men når alt kommer  til alt, det viktigste blir at vi føler oss bedre. Selv om vi føler oss temmelig gebrekkelige der vi sitter, dagene kjennes bedre når vi kommer oss ut.

Vi har også i tankene å bruke Maridalen til “aktivitetsutflukter” for eldre. 15-20 minutter fra Sagene har Oslo Turistforening et lite hus  med kjøkken , for ikke å snakke om hyggelig grill- og bålplass. Dette er på Skar og her finner vi også ett fint kunstgalleri i det gamle kruttkammeret.

Dette gleder vi oss til. Den første utfordringen blir selvsagt å nå de som er i “målgruppen”. Etter hvert vil vi prøve oss i andre bydeler også!

Hilsen Thor-Øistein som ser frem til å komme skikkelig igang. Målgruppen burde være vaksinert mai!!

Fra Agatha Christie til Karin Fossum – om å lese krim

Dame Agatha Christie

Jeg har alltid vært glad i å lese og krimlitteratur har også hørt til repertoaret. Som barn elsket jeg Frøken Detektiv, som jeg helst måtte lese i smug da mor syntes det var dårlig litteratur (hvilket det sikkert også var). I tenårene ble jeg kjent med Agatha Christie og lykken var fullkommen hvis jeg kom over en Agatha Christiebok jeg ikke hadde lest. Jeg husker med fotografisk hukommelse en skitur med mor hvor det eneste jeg kunne tenke på var en halvlest “Etter begravelsen” som lå hjemme og ventet på meg.

Senere i livet har krimbøker fulgt meg sammen med så mye annet og jeg kan fortsatt glede meg stort over en god krim. MEN, hva er en god krim? For meg er det et mordmysterium hvor forfatteren legger ut små spor som det er mulig å følge slik at det kan være mulg å gjette seg til løsningen. Men gåten skal helst være så finurlig at jeg på slutten sitter igjen med en stor overraskelse og ikke kunne gjette meg til løsningen.

Mange av dagens kriminalhistorier skuffer meg stort. Nå virker det som det er om å gjøre å vinne konkurransen om det aller mest bestialske mordet som gjerne er skildret i detalj over mange sider. Jeg leste med glede de første bøkene til Jo Nesbø, men da jeg kom til Panserhjerte lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle lese noe av ham, og det løftet har jeg holdt. Karin Fossum skriver drivende godt og får stadig ros og priser for at hennes kriminalromaner virkelig anses som god litteratur. Men også hun har henfalt til konkurranse om bestialitet. Da jeg for tolv år siden leste hennes siste bok hvor en liten gutt ble revet ihjel av hunder, også dette skildret med stor detaljrikdom, ga jeg opp henne. Inntil Thor-Øistein for en uke siden kom hjem med hennes siste kritikerroste bok og jeg litt nølende lovet å gi henne en ny sjanse. Og det er ikke tvil, dette er god litteratur, godt sråk og i tillegg en spennende historie. MEN, hun gir seg ikke, et grusomt drap er skildret i detalj over ti – 10 sider. Er det nødvendig? Kunne ikke en så god forfatter som hun er greid seg uten alle detaljene og heller overlatt til leserne å tenke seg at dette var grusomt.

Nå har jeg bestilt fra vår lokale bokhandel (som selvfølgelig er koronastengt, men leverer ut bestilte bøker) The Thursday Murder Club. Dette er en bok garantert uten blodige detaljer og som har fått gode anmeldelser. Den skal jeg gjemme og kose meg med i påsken.

Jeg ser selvfølgelig det irrasjonelle i et ønske om å kose seg med noe så fælt som mord og ikke tåle en beskrivelse av det som sikkert er virkeligheten. Men kriminallitteratur er eventyr for voksne som en forfatter har uttrykt det, og eventyr tilhører ikke virkeligheten. Så jeg kommer til å fortsette å søke opp god kriminallitteratur uten de mest blodige og bestialske skildringene.

Hilsen Ragnhild som i denne sammenhengen er irrasjonell.

Fra Nordpolen til Myrens verksted og Sagene folkebad

Det er blitt mange turer både oppover og nedover langs elven nå vi har gått mye hver for oss. En av favoritturene mine går hjemmefra, opp til Nydalen og det gamle Spikerverket (som nå er helt borte) på vestsiden av elven og tilbake langs østsiden. En liten svipptur bort til Nordpolen forbi det som en gang var Gjær og spritfabrikken, og så nedover forbi Bjølsenfossen og det jeg fortsatt liker å kalle Bjølsen Valsemølle.

 

 

Denne gangen starter jeg på Nordpolen, en liten grønn flekk omkranset av høye hus i krysset mellom Treschows gate, Grefsenveien og Sandakerveien. Navnet fikk krysset etter en gammel skysstasjon helt nord i Christiania, skriver historieformidler Leif Gjerland. Det har også ligget en liten restaurant som het Nordpolen her og som er blitt litterært foreviget i Lars Saabye Christensens roman Halvbroren. Restauranten ble som så mye annet revet i slutten av 50-årene, men navnet Nordpolen lever videre i barneskolen Nordpolen. Tilbake til elven går jeg gjennom den gedigene porten til Norske gjær og spritfabrikker, det eneste som står igjen av produksjonsområdet på Sandaker. Norske gjær- & spritfabrikker ble etter diverse fusjoner til Idun industri en del av Orklakonsernet ogble til slutt nedlagt i 2005. Nå er det boliger på tomten, en skjebne andre norske industribedrifter også har lidd. Mon tro hva som skal skje nå valseverkene til Hydro skal selges til et amerikansk investeringsselskap.

På den andre siden av Treschows gate ligger boligene som tilhørte Bjølsen Valsemølle  før i tiden og tvers over elven møllene, siloene og administrasjonsbyggene. Bjølsen valsemølle ble grunnlagt i 1884 av min oldefar, Gustav Martinsen, min farmor Ragnhild Halvorsen, født Martinsen vokste opp her på Bjølsen. Familien bodde i direktørboligen hvor det etterhvert ble anlagt noe så eksotisk som en engelsk have med stier, terasserte skråninger med blomster, halvsirkelformede grotter og små paviljonger. I 1985 ble Valsemøllen fusjonert med Nora industrier og Ringnes, og så gikk det som det måtte gå. I 1991 ble Bjølsen valsemølle en del av Orkla-konsernet og i 1999 gjorde Orkla en byttehandel med svenskene og siden har varemerket Regal og Bjølsen valsemølle vært eid av det svenske landbrukssamvirket Lantmannen. Enda et stykke norsk industrihistorie er solgt ut av landet. For meg var Bjølsen en del av oppveksten min, far og flere av hans brødre satt i styret og fars yngste bror var administrerende direktør da de store oppkjøpene og fusjonene foregikk sent på 80-tallet. I dag er det sørgelig å se den en gang så staselige direktørboligen omgjort til leiligheter og parkanlegget er for en stor del ødelagt, nedtagget og delvis gjort om til parkeringsplass. Men møllene fungerer fortsatt og det produseres hvete-, rug- og byggmel i de samme lokalene som i 1884, bare med svenske eiere.

Bjølsenfossen som ga kraft til møllen helt opp til 1970-årene er Akerselvas høyeste foss med et fall på 16 meter. Dessverre er den umulig å få sett skikkelig i dag, men det foreligger planer om å legge stien langs elven slik at den går rett forbi fossen. Håper planene blir realisert i vår levetid. Akerselvas venner er på saken.

På vei videre nedover langs elven til Lilleborg går jeg forbi Jerusalem bro. Det er en relativt ny bro mellom Sandaker og Bjølsensiden av elven. Navnet har den fått fordi det for ca 400 år siden lå et lite småbruk her som het Jerusalem. Et bruk som sikkert ble drevet av gudfryktige mennesker.

Så er jeg hjemme på Lilleborg – hvor det på 1700-tallet ble anlagt en såpefabrikk. Nå er det her som på så mange andre industritomter bygget boliger. Heldigvis er mye av bebyggelsen reist med respekt for de gamle fabrikkbygningene som det fortsatt er noen som står igjen av. Vi bor i et nytt bygg som henger sammen med et restaurert gammelt og vis a vis oss er noen av de riktig gamle industrilokalene.

Videre nedover kommer jeg til Myraløkka hvor Myrens verksted holdt til fra etableringen i 1848, som en Kværnerbedrift fra1928 og til Kværner la ned industrivirksomheten i 1988. I 1997 kjøpte en investorgruppe Myrens Verksted av Kværner og etablerte Myrens Eiendom AS. Så slik gikk det med den industribedriften. På selve Myraløkka er det et relativt stort friområde med akebakke om vinteren og et sted for picnicer og soling om sommeren. Hvert år når det ikke er koronarestriksjoner har Oslo Filharmonien holdt sommerkonsert på Myraløkka, et positivt og veldig populært tiltak som samler en masse mennesker.

Denne turen avslutter jeg ved Sagene folkebad – en fredet bygning som har vært planlagt oppgradert til bad igjen i en årrekke. Spørs om det skjer – men bygningen er flott.

Hilsen Ragnhild som ikke blir trett av å vandre langs elven og tenke på alt som foregikk her i en periode Norge var en industrinasjon.

Operert hund og turer på skift

Nå er det tre uker siden dvergdachsen Pia ble operert for prolaps i ryggen. Vi er lydige hundeeiere og følger rådene fra veterinærene til punkt og prikke. Og rådene går ut på at Pia skal ha mest mulig ro med korte turer ute for nødvendige ærender og tilsvarende korte opptreningsvandringer inne sånn cirka hver 2-3 time. Dette tilsier at hun må passes på og at en av oss må være hjemme til enhver tid. Det har ført til at vi har gått tur hver for oss på en til en og en halv time. Skiturer som det var mange av før operasjonen er det ikke blitt ettersom det krever litt mer tid. Jeg fikk en to og en halv times tur akkurat da mildværet kom som kompensasjon for Thor-Øisteins dagstur til Lillehammer for litt peptalk før VM i Obersdorf.

Vi har nå bodd på Lilleborg i 11 år og det er blitt mange turer langs Akerselva, både oppover mot Nydalen og Kjelsås og nedover mot Grønland. Jeg må med skam bekjenne at jeg visste lite om hvilken betydning Akerselva med alle fossene har vært for industrialiseringen av Oslo og hele livet langs elven før jeg flyttet hit. Etter at vi ble bosatt på Sagene/Torshov har vi også oppdaget at Oso vest/Bærumsbeboere oppfatter områdene øst for Ullevål sykehus som terra incognita. Det å ta seg hit fra Frogner ses på som en uoverstigelighet selv om vi vet at 20-bussen bruker 15 minutter fra Frogner plass til Arendalsgata.

På en av korona-hundepass-friturene mine langs elven fra Kuba til Bjølsenfossen bestemte jeg meg for å skrive om noen av de historiske stedene jeg passerte på veien. Er det ikke underlig at vi midt i Oslo har et sted som heter Kuba? Ingen har klart å finne ut hvor navnet kommer fra. Noen mener det har sammenheng med at bebyggelsen på Grunerløkkasiden fikk tilnavnet Ny York, fikk den andre siden navnet Cuba. En annen teori er at navnet er en forkortelse for Kuskebakken som var navnet på et vertshus like ved nedkjørselen til Vulkan.

Continue reading “Operert hund og turer på skift”

Verdensmester på ski— på tredemølle.

Jeg håper dette fine bilde av Jarl på tredemølle på Lillehammer for en uke siden, kommer opp også på Facebook. De fleste er vant til tredemøller på treningssenteret, relativt smale og lette med et lite panel i forkant som kan fortelle oss litt om fart, puls osv. Hvis vi snubler kan vi ta tak i “håndtak” på siden som er greie å ha hvis uløkka er ute. Etterhvert er det endel slike møller i hjemmene også. De koster fra 10-20 000 kroner og selv de aller billigste er brukbare.

Etterhvert har det blitt tredemøller laget for helt spesielle formål. Det er alt fra møller for travhester til møller for skøyting på ski. Det finnes ikke mange av dem, utover i anlegg for toppidrettsutøvere. Disse store møllene kan være fra 6 m lange til 3 m brede. De kan kjøres med stor fart og med bratt helning. De egner seg spesielt når vi skal følge med på skøyteknikk, måling av en masse parametre i blodprøver, oxygen forbruk osv. Vi kan for eks finne ut, hva som er mest energibesparende med “dobbeldans” eller “padling” i motbakker. Det var en slik treningsøkt vi hadde med Jarl på Høyskolen på Lillehammer forleden og denne ga oss mange gode svar. Så selv midt i sesongen med flotte skiløyper, er den store tredemølla et viktig supplement. Den unge  mann er i fin form og er på alle måter godt forberedt til VM i Oberstdorf.

Livet som toppidrettsutøver ha endret seg enormt. For 40-50 år siden var det viktig å skille mellom amatører og profesjonelle. Hvis en amatør dengang tok i mot penger eller verdier i naturalia, kunne det bli varige diskvalifikasjoner. Jeg ser fremdeles for meg skogsarbeideren som la øksa fra seg på fredagen, gikk på ski til Oslo på lørdagen for så å konkurrere på søndagen i Kollen. Idag er de yrkesutøvere i idretten sin.. De beste tjener bra, mens de fleste nok er avhengig hjelp og bistand fra andre.

Toppidretten er Idag endel av underholdnings-bransjen. VM starter 23. Februar. Alle vi som i år sitter hjemme og venter på vaksineeffekten, har mye å glede oss til på TV. Vi nordmenn er skikkelig sjåvinistiske. Norske utøvere på pallen, er det som gleder oss mest. Men la oss være nøkterne. Vi har etterhvert lang erfaring for at feks 20 norske medaljesjanser til slutt, når regnskapet gjøres opp, ender med 7-8 medaljer. Og godt er det.

Nå skal utøverne Corona-testes hver annen dag. Disse hurtig-testene er belemret med noen falsk positive tester. Og det kan resultere at utøver på kort varsel ikke får starte. De kan neste dag bli “frikjent” men hva hjelper det? Slik kan det bli i “disse tider” og det må vi nok leve med

Hilsen Thor-Øistein som skulle ha vært der.

ps. Jarl ble verdensmester for 2 år siden, derfor denne overskriften. Men det er ikke usannsynlig med repriser !?

Hvorfor er håret både en pryd og en skam?

Hår kan brukes til så mangt, som her i eventyret om Rapunzel som lot prinsen klatre opp i tårnet for å befri henne ved hjelp av fletten hennes.

Vi mennesker har et underlig forhold til hår. Og ikke nok med det, kvinner og menn ser på sin behåring på vidt forskjellige måter. Men før jeg går nærmere inn på det vil jeg si litt om hva hår egentlig er.

De aller fleste pattedyr inkludert mennesker, har hår. Hos andre pattedyr enn mennesket kalles håret for pels. Det er rimelig å anta at pelsen er viktig for å beskytte huden under. Vi mennesker har hår på hele kroppen bortsett fra ihåndflatene og under fotsålene. Hår består 95% av keratin og dannes ved celledeling og forhorning i nedre del av hårsekkene. Hårsekkene dannes i fosterlivet og etter fødselen dannes ikke flere hårsekker. Når håret vokser deler cellene i nedre del av hårsekkene seg og skyver de eldre cellene utover. Cellene blir forhornet, noe som fører til at de fylles med keratin og gjennomgår en programmert celledød. Den delen av håret som stikker opp over huden  består altså av dødt materiale.

Menn og kvinners synlige kroppsbehåring er forskjellig, men både menn og kvinner har synlig hår på hodet og, etter puberteten, i armhulene og rundt kjønnsorganene. Begge kjønn betrakter stort sett hodehåret som en pryd som de stusser og steller med. Særlig vi kvinner er veldig opptatt av å være fin på håret, men det ser ut til at menn i stadig økende grad lar seg frisere for også å bli fine på håret. Menn har dessuten hår i ansiktet som pleies på ulik vis alt etter sosiale normer og moten i tid og sted. I dag synes jeg nesten ikke jeg ser menn mellom 40 og 70 uten et mer eller mindre velpleiet skjegg. For kvinner derimot er hår i ansiktet en uting som man prøver å fjerne på ulike vis. Her er det store genetiske forskjeller, det ser ut til at kvinner i middelhavslandene oftere får hår i ansiktet når de blir eldre.

Men så til kroppshåret. Menn synes å ha få problemer med det. Snarere tvert i mot – hår på brøstet er tegn på den sterke mann og virilitet. Vi kvinner derimot skjemmes over hår andre steder enn på hodet. Legger og armhuler barberes jevnlig og mange regner det for uhygiensisk å ha hår under armene. Resultatet er sår og irritert hud etter stadig barbering. Hår på leggene blir også fjernet på forskjellig måte, ofte med smertefulle prosedyrer som voksing. Alle vet hvor vondt det er å fjerne et plaster som sitter fast og tusen ganger vondere er det å få revet av hår på leggene med voks. Men hva gjør vi ikke for å se delikate og velpleide ut.

Det siste på området er intimbarbering – dvs fjerning av kjønnshår med barberhøvelen eller med voks. Brazilian wax er effektiv hårfjerning som sikkert også gjør satans vondt. Og nå undrer jeg meg veldig på hva som er så viktig med at voksne kvinner skal se ut som syvåringer nedentil. Jeg leser med stigende undring om gynekologer som forteller at de i dag nesten aldri ser kvinner med hår rundt kjønnsorganet. Det å fjerne kjønnshår blir også forklart med renslighet og hygiene, som om det er like viktig som å dusje og vaske seg. Nå vet jeg det ikke, men jeg har en anelse om at menn ikke er like hippe på intimbarbering som kvinner. Jeg er imidlertid helt sikker på at moderne menn er like opptatt av hygiene og renslighet, så hvorfor kan de la håret gro, både her og der, er vanskelig å forstå.

Hvorfor har vi hår? Det har vel en slags beskyttende funksjon, og en ting er helt sikkert – stadig barbering, voksing eller annen hårfjerning irriterer huden og fjerner også den beskyttende effekten. Så hurra for håret både på hodet og ellers. Visste dere forresten at mørkt hår på verdensbasis er det absolutt vanligste, 2% av verdens befolkning er lyshåret og bare 1 % har rødt hår. Så heia dere rødhårete, dere er helt unike.

Hilsen Ragnhild som tilhører 2%en og har en datter som er 1%ig.