Det er mange tanker som melder seg rundt et årsskifte. Noen dreier seg om året som gikk, gleder og sorger, og noen om året som vi akkurat har gått inn i.
Når det gjelder verdenssituasjonen så er det lite å glede seg over og fremtiden ser ikke lys ut, hverken når det gjelder krig i Ukraina og Gaza eller utsikten til å få Trump som president i USA. På hjemmefronten er det alt for mange i landet vårt som sliter økonomisk mens jeg og mine nærmeste har det lunt og godt. Litt urettferdig? Ja selvfølgelig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det. Jeg leser akkurat Hege Duckerts glimrende bok om Katti Anker Møller, overklassekvinnen som så urettferdighetene rundt seg og begynte å gjøre noe med det. Vi kan takke henne (og Johan Castberg) for lovene som forandret livene til barn født utenfor ekteskap. I dag kan det synes merkelig, men på begynnelsen av 1900-tallet var kvinner som “kom i uløkka” og barna deres samfunnets utstøtte i den grad at mange ikke engang overlevet. Det som både forundrer og skremmer meg er å lese hvordan mange ivrige kvinnesaksforkjempere motarbeidet henne og regelrett hetset henne. Ikke mye kvinnesolidaritet å spore fra kvinnesakskvinnene som stort sett tilhørte øvre middelklasse og overklassen – overfor de stakkars arbeiderkvinnene og tjenestejentene som uheldigvis ble gravide uten å være gift.
I går feiret vi nytt år på tradisjonelt vis med fire gode venner. Tradisjonen tro startet vi med å følge Kongens tale på TV. Kong Harald er en klok mann og talen hans var en tydelig appell om å ta klimakrisen på alvor. Tenk om regjeringen vår og Equinor endelig kan forstå og innrømme at nye oljefelt og mer olje er ikke veien å gå for å redde klimaet. Equinor har som en miljøaktivist uttrykte det en klimaaktivist kaller frekkhetens nådegave når de påstår at oljen er veien til det grønne skiftet. De glemmer glatt at når den “rene norske oljen” brennes er klimautslippene store selv om det skjer utenfor vårt land. Dessuten bruker Equinor en forsvinnende liten del av sitt enorme overskudd på grønne teknologier.
Når jeg tenker på året vi har foran oss ser jeg at det er i ferd med å blusse opp en ny abortdebatt, nesten 50 år etter at lovforslaget om selvbestemt abort gikk igjennom i Stortinget med 1 – en stemmes overvekt. I dag er det overveldende flertall for loven vi har med selvbestemt abort inntil 12 svangerskapsuke. Mange av oss mener imidlertid at tiden er løpt fra bestemmelsen om at abort mellom 12 og 18 uker skal bestemmes av en nemnd. Abortutvalget som la frem sine konklusjoner før jul anbefaler også om ikke enstemmig at selvbestemmelse bør utvides til 18 uker. Sånt blir det bråk av og en ny abortdebatt er i emning. Merkelig at det går an å lage så mye støy om en lovendring som rett og slett ville lovfeste en rett som de aller aller fleste kvinnene som søker om abort mellom 12 og 18 uker allerede har. Den gang da loven ble vedtatt var det om å gjøre at lovteksten ble et kompromiss mellom forkjemperne for selvbestemt abort og motstanderne som helst ville beholde nemndbehandling for abortsøkende kvinner. Kompromisset besto i at etter 12 uker skulle kvinnene møte i en nemnd som igjen skulle ha mulighet for avslag. I dag er det ytterst få som får avslag i søknad om abort mellom 12 og 18 uker. De få avslagene er nesten utelukkende fordi svangerskapet er kommet for langt.
I motsetning til da loven ble vedtatt gjøres over 90% av abortene i dag medikamentelt, dvs at hun får tabletter som settes inn i skjeden og skal fremkalle abort. Før 9. svangerskapsuke kan behandlingen skje hjemme, etter 9 uke skal det gjøres på sykehus. Denne måten å fremkalle abort på er det ikke tatt høyde for i den nåværende loven og gjør det nødvendig å revidere lovteksten.
Det er ellers mange andre gode forslag til revidering av loven fra abortutvalget, revisjoner som er helt nødvendige for å være i takt med tiden vi lever i. Men striden kommer nok til å stå om 18-ukers grensen. KrF er på offensiven sammen med endel fra SP. Et spedt forsøk fra Erna Solberg på å komme KrF i møte og stramme inn på abortloven i 2014 endte med full tilbaketrekning (nesten – KrF fikk nemndbehandling av tvillingaborter.) Det ble ingen reservasjonsrett for fastlegene, men abortloven var satt i spill og det ble nødvendig å se på om den trengte en viss oppdatering. Mye er forandret siden 1978, blant annet blir nå de aller fleste tidligaborter gjennomført medikamentelt uten sykehusinnleggelse. Alle undersøkelser viser at de aller fleste aborter foretas før uke 12. I dag er det mulig å påvise fosterskader ved hjelp av ultralyd og blodprøve, noe som i hovedsak først kan skje etter 12 uke og kan føre til ansøkninger om abort etter 12 svangerskapsuke. Så nå står striden om det er en nemnd eller kvinnen selv som skal bestemme om et kanskje ikke levedyktig foster skal kunne fjernes eller ikke. Jeg og mange med meg mener det faktisk er kvinnen selv som må bestemme dette, gjerne ved hjelp av fastlegen som hun kjenner, men ikke ved å møte en nemnd av fremmede leger.
Nå må vi vente og se om regjeringen legger frem et forslag til revidering av abortloven og om revisjonen inneholder en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker. Om grensen blir utvidet til 18 uker er ikke godt å si, dertil er det alt for usikkert hva Stortinget faller ned på. Jeg håper de fleste vil innse hvor fornuftig det er å følge praksis som i dag gir kvinnen rett til abort frem til 18 uker når hun ønsker det, men etter å ha møtt i en nemnd mellom uke 12 og 18. Uansett skal vi være lykkelige over å bo i et land hvor kvinners liv og helse veier tyngre enn mørkemenns ønske om å kontrollere deres reproduksjon. Jeg ser med gru til USA, til Ungarn og andre land som ved abortnekt leder til at abortene skjer utrygt og farlig “under jorden”.
Kampen for selvbestemt abort ble vunnet i 70-årene, nå gjenstår det bare å utvide selvbestemmelsesretten slik det praktiseres hos oss i dag, men uten nemndbehandling.
Hilsen Ragnhild
