Long Covid , hva med det ?

Koronavirus enda en gang. Denne gangen Long-Covid.

I etterkant av virusinfeksjoner er det ikke uvanlig at vi blir gående med slapphet og lite krefter i kortere eller lengre tid. Det kan være etter vanlig influensa, for ikke snakke om Mononucleose, eller Kyssesyken. Epstein-Barr virus som er årsak til denne  infeksjonen, går inn i alle kroppens celler og kan føre til langvarig sykdomsfølelse. Mononucleose rammer først og fremst store barn og ungdom. De fleste blir friske i løpet av noen uker, mens andre ikke gjenvinner vanlig funksjonsnivå på flere måneder.

Omicron som er den siste varianten som fører til Covid-19, er som de tidligere virusvariantene et Corona-virus. Disse vira invaderer alle celler og det er årsaken til at noen blir alvorlig syke med symptomer fra de fleste av kroppens organer. Det kan være hodepine og svimmelhet, hoste med pustebesvær, magesmerter med diaré, hjertesymptomer med rytmeforstyrrelser, muskel og leddplager, m.m. Særlig den siste perioden med Omicron varianten har de akutte symptomene for de fleste vært relativt lette og kortvarige.

Time Magazine, 14,-21. februar, 2022, har skrevet 4-5 sider om Long Covid, symptomer som etter den akutte fasen, vedvarer og tildels forverres. I USA regner man at dette rammer 10-20 prosent av befolkningen. I denne gruppen er slapphet, kronisk tretthet og sykdomsfølelse årsak til at de fleste ikke er i stand til å arbeide. Et trygdesystem uten et sikkerhetsnett for dem uten gode forsikringer forverrer det hele.

I de fleste statene er det etablert egne klinikker for å ta hånd om pasienter med mistenkt Long-covid. De fastslår at diagnosen ikke er lett. De som ble rammet av Koronavirus relativt tidlig i pandemien har ofte ikke lenger påvisbare antistoffer. Diagnosen er som oftest rent klinisk og bygger på symptomene, dvs. det er en sansynlighets diagnose. Det finnes ingen målrettet terapi, og  det understrekes at det for de fleste er det bare tiden som skal til før det blir en bedring. Den symptomatiske behandlingen ved lungeplager, kan være oksygen  og inhalasjon av medikamenter, og ved hjerte-symptomer, diverse medikamenter. Behandlingen er symptomatisk, dvs den retter seg mot symptomene. For de fleste ser det imidlertid ut til at ro og rolig opptrening er det eneste som duger. Kanskje det viktigste ved disse klinikkene er forskning som gir mer kunnskap, samtidig med at pasienter med symptomer blir tatt på alvor. Men bare å stikke innom disse klinikkene ser for meg ut til å være litt av en utfordring,  ikke minst økonomisk, og det er lange ventelister.

At vi i Norge har et velfungerende trygdesystem skal vi være glade for, når ettervirkningene til akutt sykdom trekker i langdrag.

Til slutt, Long Covid rammer de “ikke vaksinerte” hardest. Eiendommelig nok ser det ut til at vaksine selv etter at de har blitt syke, bedrer det kroniske forløpet.

Hilsen Thor-Øistein som fremdeles harker litt 4 uker etter at prøven var positiv.

Seniorlivet på vinterferie – med litt innlagt kultur

Vi har og har hatt noen fine dager på Norefjell sammen med Karoline og familie. Skiformen har ikke akkurat vært topp, men vi har da hatt noen fine skiturer, særlig etter at det kom et etterlengtet snøfall søndag. Thor-Øistein restituerer med turer på myrene mens jeg har dristet meg til å gå litt lenger med bakker både oppover og nedover. Løypene er myke og fine så jeg har ikke en gang måttet ta av meg skiene i de bratteste utforkjøringene. Dette er virkelig lykke!

Det som ikke er lykke er hvordan den internasjonale situasjonen har forverret seg fra dag til dag og nå har toppet seg med invasjonen av Ukraina. Vi følger med, men kan vel egentlig ikke fatte rekkevidden og farene her fra vår fredelige plass langt nord i Europa. Dette er jo også repriser på det som skjedde i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. Vi er gamle nok til å huske begge disse hendelsene, da Sovjet invaderte fredelige stater og forlangte lydighet til kommunismen. Ikke vanskelig å forstå ungarernes motvilje mot kommunisme når vi vet hva landet har gjennomgått.

Men på tross av en uhyre spent internasjonal situasjon, vi lever våre liv som alltid og gleder oss over vinter, sol, skiføre og barnebarn, Vi leser bøker, spiller Liverpool om kvelden, går på ski og synes vi har det storartet – tross alt.

Av ulike grunner måtte vi en tur hjem til Lilleborg onsdag. Onsdag kveld var vi på en helt fantastisk jazzkonsert med Tore Sandnæs og hans trio, for anledningen med svensk trommis og forsterket med kjent gitarist og Majken som sang. De nesten tre timene selve konserten varte forsvant som en røyk. Adgang var ordnet via-via bekjente og store deler av Oslo vest/Bærums seniorer var tilstede – i en sal på hotell Continental. Vi meldte oss på straks innbydelsen kom og godt var det for antallet i salen kunne romme ble fort fulltegnet og man opererte med venteliste. Det var en lydhør og jazzglad forsamling, 90 % 65+, altså virkelig seniorer, og applausen runget. At jazz er musikk først og fremst for oss seniorer blir ganske tydelig.

Vi har hatt gleden av å oppleve Tore Sandnæs både på Victoria jazzscene og på huskonserter hos familien Ystgaard/Skirstad, alltid en like stor opplevelse. Denne gangen med mingling i forkant og i pausen en 4 timers seanse, vel verd det, men i overkant lenge for en ikke helt restituert Thor-Øistein. Men han insisterte på å være med og har nok ikke angret i etterkant.

Nå er vi altså tilbake til snø og ski, en stor opplevelse rikere. Neste uke blir det mer kultur – Rigoletto i operaen, og veldig hyggelig samvær med gode venner. Vi må ta igjen det forsømte etter nesten to år med pandemi og begrenset kulturopplevelser og selskapelighet.

Hilsen Ragnhild

 

Det går opp og ned her i livet…..

Dette bildet har ingenting med det jeg skriver om å gjøre. Men jeg synes det er viktig å markere den store støtten Nei til nedleggelse av Ullevål har. Dette bildet er fra da vi var nesten 2000 på Eidsvolds plass. Og enda lytter ikke regjeringen og Kjerkhol. Stor kudos til vår ordfører og hennes appell. Håper mange fikk den med seg.

Ja for det går virkelig i berg og dalbane – litt på privaten og litt i det store fellesskapet som nå befinner seg i Kina. Jeg skrev i et tidligere innlegg om gode vinnere og tapere. Det holder jeg fast ved. Det er lett å smile bredt, juble og klemme når gullet, eller i alle fall medaljen, er sikret. Vanskeligere, mye vanskeligere er det når uhellet er ute og en etterlengtet medalje uteblir. Jeg kan ikke annet enn ergre meg, virkelig ergre meg over sportskommentatorer snakker om at “de går for gull og sølv er nederlag”. Dette gjelder selvfølgelig herrelangrenn – det er der sportskommentarene faller. Men sitatet – sølv er nederlag- stammer fra Kuppern (som alle i vår generasjon kjenner til) og han var på ingen måte en idrettsutøver høy på seg sjæl. Den gang var idrett noe helt annet enn det er i dag. Når vi vet hvor kort det er fra seier til nederlag eller for å bruke en kjent metafor, fra Capitol til den Tarpeiske klippe, er slike kommentarer noe som ikke hører hjemme i kommentatorboksen.

Igjen vil jeg gjerne hylle Jan Magnus Riiber, en av de norske utøvernes aller mest uheldige. Etter en feil og en sprekk i kombinert langrenn hvor han tross korona og isolasjon i 11 dager var favoritt etter et formidabelt hopp, forsvant han ikke sur og lei ut av arenaen. Nei, han hilste på alle, gratulerte lagkameratene og stilte opp på pressekonferanse selv om vi vet hvor lei seg og skuffet han var. Slik opptrer en stor idrettsmann. Nå legger han dette bak seg og ser fremover til nye utfordringer.

Men vi har andre ting å tenke på enn OL – heldigvis. Thor-Øistein begynner å komme seg etter noen helsemessige problemer og det er vi så glade og takknemlige for. At en hyggelig fjelltur med gode venner gikk i vasken er av de små ting i den store sammenhengen selv om vi er veldig lei oss for det. Vi fikk med oss to, ganske rare og annerledes, men spennende teaterforestillinger og en ballett som var helt fantastisk. Teater var Den skinnende byen, i stummende mørke på Torshovteateret , den andre Brannen på Hovedscenen, Nationalteateret med så mye digitale effekter at vi var ganske målløse og undret på hva vi var med på. Min sidemann (ikke Thor-Øistein) sovnet. Mats Ek i operaen tok nesten pusten fra oss i sin virtuositet, fargeprakt og skjønnhet.

Jeg har fått et morsomt oppdrag: Å snakke om blogging og seniorer på et Seniorsenter. Mens jeg forbereder meg til det går jeg gjennom innlegg fra de syv årene siden jeg startet bloggen og de fem årene Thor-Øistein og jeg har blogget sammen. Det er morsomt og spennende å se alle de forskjellige temaene vi har vært innom og hvilken glede vi to har av bloggingen. Flere “gamliser” burde blogge – blogging skal ikke bare være for 25 åringer hvis største interesser er klær og sminke. Vi må vise at det faktisk er et liv etter 70 og at selv vi i 80-årene har noe å bidra med.

Hilsen Ragnhild som igjen ser lyst på livet.

Stolt av norske skijenter – og av Jarl Magnus Riiber

Det er ikke til å unngå at OL preger dagene i heimen hos oss. Thor-Øistein har daglige samtaler med Kina – til dels lange (ser ikke frem til telefonregningene), og ellers følger han med mens jeg får med med innspurtene og intervjuene i etterkant. Det er det siste jeg vil skrive litt om.

Det er klart at oppladingen til OL har foregått i minst to år – dette er for mange av skistjernene våre et absolutt høydepunkt. Og det er ikke et høydepunkt å bli nr 4 eller 5 selv om det sett utenfra er fantastiske prestasjoner. Her må nok også TV-teamene og intervjuerne ta selvkritikk når de snakker om total norsk kollaps med en 4 og en 5 plass på 30 km langrenn med skibytte. Kollapsen de snakker om er selvfølgelig 40 plassen til ham som var eslet til gullmedalje, men han er da ikke den eneste utøveren som representerer Norge?

Jeg lærte som barn, og har trodd på det siden, at det å være idrettsmann (for den gangen var det bare snakk om menn) betydde å være en god vinner og en like god taper. En god vinner hoverer ikke og bruker mye tid til å hylle konkurrentene, arrangørene og ikke minst landet (Norge i vårt tilfelle) som har vært med på å bringe dem til denne store seieren. En god taper snakker hyggelig med konkurrentene og arrangørene og gratulerer dem som vant eller ble mye bedre denne gangen. Dessuten stopper hen hos TV-teamet som vil snakke med hen og prater hyggelig, prøver ikke å bortforklare, men er tydelig på at denne gangen var jeg ikke god nok, de andre var bedre.

Hva har vi sett i Kina? Blide og vennlige kvinnelige lanngrennsløpere og jeg snakker ikke om Johaug som etter et fantastisk løp naturlig nok strålte. Nei, jeg snakker om de to som kom et stykke ut i resultatlisten, de som likevel smilte og sa alle de riktige tingene. Men hva gjorde en av våre største stjerner som denne gangen ikke lyktes? Han (for selvfølgelig var det en han) gikk sur og trumpete ut av stadion, uten å gratulere vinneren og uten å snakke med TV-teamene som nok gjerne ville vite hva som gikk galt. Dette er en forferdelig oppførsel og han kopierer en tidligere stjerne som oppførte seg likedan. Det er ikke slik vi vil se våre skihelter. I rettferdighetens navn må jeg si at nordmennene som kom på 5. og 6. plass var blide og hadde fortjent en bedre behandling av reporterne. Dessuten gikk den grinete og sure «taperen» ut med en unnskyldning for sin oppførsel i dag. Men uansett, det går ikke an å oppføre seg slik

Jeg kunne skrevet om flere utøvere som gjorde det rette, f.eks. hun som havnet langt unna sitt ambisjonsnivå i skiskyting. Hun prøvde ikke å bortforklare, sa bare at denne gangen gikk det ikke hennes vei, nå ser hun fremover mot flere muligheter på skiskyterarenaen. Slik skal det være.

Til slutt noen ord om Jarl Magnus Riiber – 24 åringen som er best i verden i kombinert og som alle var sikre på skulle ta minst to gull til Norge. Jarl Magnus ble smittet av koronaviruset, sannsynligvis i Seefeld, og testet positivt ved ankomst til Kina. Der ble han nærmest buret inne på et kott hvor han fikk servert nesten uspiselig mat tre ganger om dagen av kinesere iført romdrakt. Han hadde og har all grunn til å være skuffet og sur. Skuffet er han ganske sikkert, men viser det ikke. Tvert i mot, han tvitret etter at han skjønte hvor dette bar hen: “Hello guys, the gold is yours”. Slik opptrer en ekte sportsmann.

Hilsen Ragnhild som heier på gode vinnere OG gode tapere

Opp- og nedtur i OL.

Dette skriver jeg første dagen av OL 2022 i Beijing. Jeg skal la spørsmålet om Kinas forhold til menneske-rettigheter ligge. Dette skal få behørig plass på denne bloggen ved en senere anledning.

Therese Johaug vant idag 15 km med skibytte. Fra start til mål ledet hun i suveren stil. Hun gikk teknisk strålende og virket ikke mer sliten enn det man bør være for å vinne OL gull. I mål smilte hun og lo samtidig som tårene sprutet.

La oss skru klokken tilbake omlag 5 år. Hun hadde herpes-sår på leppene. En salve som hjelper folk flest, ble forskrevet. Uheldige omstendigheter førte til at man ikke ble klar over at denne også inneholdt et anabolt steroid. Ved doping kontroll ble dette oppdaget og en lang utestengelse fra konkurranser og trening med andre ble pålagt.

Er det mulig å komme videre etter det jeg kaller en urettferdig dom og en lengevarende utestengelse ? Theres har vist at det er mulig. Ca. 1000 trenings-°timer i året, mer eller mindre alene inntil sanksjonene opphørte, ble gjennomført og idag er hun delvis i mål. Hun gir seg neppe med dette.

Jeg har en ung venn som heter Jarl Magnus Riiber. Han er 24 år og er verdens beste kombinert-løper på ski. Selv om han har vunnet World Cup de siste årene, er det OL 2022 som har vær det store målet. Han og alle rundt han, har sett Covid-19 pandemien som en fare. Han er vaksinert og har vist den ytterste forsiktighet få å unngå smitte. Siste renn i Seefeld var det ett eller annet som glapp. I ventetiden på toppen av hoppbakken ble 4-5 utøver ( 2 tyskere og 1 estlender pluss Jarl) stående svært tett på hverandre. Det var øyensynlig  nok til at 4 av dem testet positiv for 3 dager siden De ble raskt forflyttet til et karantehospital som stinker av klor. De er blitt totalt isolert! Jarl har ingen symptomer og kan i utgangspunktet trene. Det er nå med en ergometersykkel og noen vekter. Dette med det håp at han bare forblir smittet, men ikke blir syk.  Håpet er da negative prøver etter noen dager og at han kan delta f eks en av de siste dagene.

Men det er nok litt ønsketenking. Vi får få han helskinnet hjem. Det er mange fine utfordringer videre. Men vi skal ikke bagatellisere det gutta utsettes for nå. Alene på 10- 15 kvadrat. Låst dør og vindu som ikke lar seg åpne. Uapetittelig mat som gis i dørsprekken. De reiser fulle av forventninger, og ender opp i dette. En ting er at hver dag fører til motløshet, ikke minst pga usikkerheten hva den nærmeste uken bringer med seg.

Hilsen Thor-Øistein, med kryssede fingre.

 

Hurra – Mustafa får varig opphold i Norge

Endelig kom avgjørelsen Mustafa og mange mange andre har ventet på, UNE har avgjort at Mustafa får vanlig opphold i Norge. Han har bodd i Asker siden han var seks år, gått på skole og tilbrakt hele barndommen Norge. Likevel fattet UNE et endelig utkastelsesvedtak i 2020. Mustafa anla sak mot Staten vet Utlendingsnemnda for å få vedtaket erklært ugyldig. Dommen fra Oslo Tingrett falt i september i fjor og UNEs vedtak ble kjent ugyldig. Staten anket ikke og UNE måtte dermed behandle saken om opphold for Mustafa på nytt etter de føringer som Tingretten hadde lagt. I dag kom resultatet, Mustafa får opphold på humanitært grunnlag. Dette er selvfølgelig en stor seier for Mustafa og vi er mange som gleder oss med ham.

Dommen i Tingretten og nå resultatet av UNEs nye behandling av saken må imidlertid få konsekvenser for langt flere enn Mustafa. Det er i dag 134 barn som lever i frykt for at politiet skal dukke opp om natten og kaste dem ut av landet. Dette er barn som ikke kjenner noe annet land enn Norge, som snakker norsk og føler seg norske. Det er en skam at vi som samfunn behandler barn på den måten. Det er mange ganger sagt at barnets beste skal veie tungt i behandling av asylsakere, men det skjer altså ikke. Hvorfor UNE kan la “innvandringsregulerende hensyn” veie tyngre enn barnets beste, er meg komplett uforståelig. Her må alle gode krefter trå til og sørge for en mer human behandling av asylsøkende barn.

En annen sak som nå kommer opp er spørsmålet om papirløse innvandrere og rett til helsehjelp. SV vil ta dette opp i Stortinget og ære være dem for det. Sånn som det er i dag har papirløse voksne rett til akuttbehandling ved tilstander som ikke kan vente (som fødsel), men skal i utgangspunktet betale for tjenesten. Dersom personen ikke har betalingsevne skal institusjonen som behandler dekke utgiftene. Barn har rett til samme helse og omsorgstjenester som andre barn i Norge, mens voksne uten opphold ikke har rett på helsehjelp for plager/sykdom som ikke er helt akutt.

Det er inhumant å nekte en gruppe mennesker (som ikke er veldig stor) helsehjelp. Fødende kvinner uten papirer har sogar fått kjempestore regninger etter fødsel på norsk offentlig sykehus – fordi de er uten papirer og derved ikke medlem i folketrygden. Det er en logisk brist her; papirløse får ikke lov til å arbeide og tjene penger, men betale for helsehjelp skal de. Det er uverdig at for at disse menneskene skal få den hjelpen de så sårt trenger, må frivillige leger og andre helsearbeidere arbeide for denne gruppen i skjul. Det de gjør blir av myndighetene oppfattet som ulovlig, selv om de burde vite at leger er bundet av et løfte om å gi hjelp der det trengs.

Men i dag skal vi glede oss over UNEs avgjørelse og at Mustafa får bli. Så får vi følge opp de andre sakene så godt det lar seg gjøre.

Hilsen Ragnhild som er glad og lettet

Vintervår i januar og korona

Bildene representerer inne og uteaktiviteter, puslespill og daglige turer i vintervårvær.

I min barndom hadde vi noe vi kalte vintervåren  Det var vanligvis i februar – mars, når solen gjorde dagene litt lengre og vi begynte å tenke på at det nærmet seg vår selv om snøen lå dyp. Jeg ser for meg bildet av lillesøster Bente og bestevenninnen Nora som baste i snøen mens solen skinte og mor satte merkelappen Vintervåren 1952 på bildet.

Nå går jeg mine daglige timesturer med dachsen Pia, mens solen skinner, det lille som er igjen av snø forsvinner og småspurven synger i hekkene så det ljomer. Vintervår i januar. Jeg både tror og håper at vi får skikkelig vinter tilbake med reale snøfall og skiføre, men akkurat nå ser det litt dystert ut. Så får jeg prøve den positive varianten – solen skinner og det blirr nok vår bare ikke riktig enda.

Her hjemme har Thor-Øistein vært igjennom sykehusopphold og stenting. Han følger lojalt “doctor’s orders” og har tatt det veldig pent og rolig uten de store fysiske eksesser – og så kom korona. Det begynte med slapphet, mer enn det som kunne forventes etter inngrepet på Gardermoen, og hoste. Det ble hjemmetesting med positivt resultat. Siden har han vært isolert med daglige treningsturer på verandaen. Jeg har finlest reglene og funnet ut at selv om jeg er såkalt nærkontakt kan jeg som trippelvaksinert unngå karantene ved å daglig teste meg. Resultatet er stadig negativt, dvs ikke smittet, men med litt sårhet i nesa på grunn av daglig å måtte stikke den vattpinnen så langt opp som jeg kommer uten perforere.

Det er noe rart med denne smitten. Thor-Øistein aner ikke hvordan han er blitt smittet. Jeg som er en absolutt veldig nær kontakt er ikke blitt smittet, og det har heller ikke noen av dem vi traff i dagene før han testet positivt blitt.

Så mens thor-Øistein går tur på verandaen er jeg familiens lenke til utenverdenen og Pias mulighet for daglige turer. Dagliglivet er ganske rolig og litt monotont. Men avisene blir finlest, uleste bøker har vi fortsatt, puslespillet jeg begynte på i november er endelig blitt ferdig – avslutningen var veldig vanskelig- og hver dag etter frokost stikker jeg altså en vattpinne opp i nesa og følger bruksanvisningen nøye.

Vi er heldige som begge er godt vaksinert. Thor-Øistein var dårlig de første dagene, men ikke i nærheten av sykehusinnleggelse. Og nå er han så godt som restituert og begynner å vise tegn til isolasjonsslitasje. Jeg passer nøye på at han ikke privatiserer koronareglene og stikker av for å gå tur i Maridalen. Han holder seg pent til reglene og om et par dager er han fri hvis testen er negativ, noe jeg helt sikkert tror den kommer til å bli.

Hilsen Ragnhild som er dyktig lei korona, men veldig glad for vaksinen.

Lege er vanskelig pasient !?


Historien jeg skal fortelle er på grensen til det helt private, men jeg tar sjansen. Nå er jeg 85 år og vel så det. En stund har det gått langsomt i oppoverbakkene, men de siste månedene har det tiltatt. Stiv i beina og andpusten har jeg stavret meg avgårde.  Litt av en overgang fra å ha vært gammel mann som har gått brukbart i skogen, både med og uten ski på beina, til det jeg nå har beskrevet.

Egen og kollegers vurdering tilsa at jeg burde vurderes av spesialist i hjertesykdommer (cardiologi) Henvisningen gikk til  cardiologisk avdeling A-hus, Gardemoen. Riktig lest, Sentralsykehuset på Lørenskog har kjøpt store deler av LHLs flotte sykehus på Jessheim. Her drifter de ikke bare en  cardiologsk avdeling, men også Øre-Nese-hals, Ortopedi, Plastisk kirurgi og Gastro-enterologi- avdelinger. Ja, slik kan det gå når A-hus er for lite i forhold til den befolkningen som skal betjenes. Kan jeg tolke det slik at fremtidsrettet privat organisasjon har lagt forholdene til rette for at offentlig sykehus kan møte nye utfordringer? Bare dette spørsmålet er vel nok til at enkelte øker blodtrykket!?

Men til cardiogisk avdeling. For 6 år besøkte jeg Feiringklinikkens utmerkete avdeling.. Den flyttet for 3 år siden til nybygget på Gardermoen/Jessheim. Det er denne avdelingen og annet,  A-hus kjøpte for ett år siden med “skruer og druer”. Dvs med alt utstyr og en toppkvalifisert bemanning.

Det er tatt blodprøver, ultralyd (ecco) og en diagnostisk katerisering for 3 uker siden. Denne gangen skal det gjøres en utblokking og såkalt stenting av to arteriegrener. Det gikk strålende og vi ser alle lyst på fremtiden. Det er ikke mange år siden at et slik inngrep ikke var aktuelt for en gamling som meg.

Greide jeg så spille rollen som en hyggelig å lydhør pasient ? Jeg prøvde så godt jeg kunne og jeg tror det gikk bra. Det var egentlig ikke vanskelig. Fra første stund var jeg omgitt av hyggelige sykepleiere som orienterte, ga meg god mat og viste meg rundt. Stort deilig rom med alle fasiliteter osv. Kolleger som i detalj fortalte videre prosedyre. Alt dette gir trygghet og tillit. Jeg hadde litt følelsen av at det “bare var meg” det gjaldt. Ledende sykepleier fortalte at det idag var 18 pasienter som ble kateterisert, omtrent halvparten diagnostisk og resten terapeutisk, dvs stenting,  eller ablasjon (behandling av flimmer). 6 cardiologer var i aktivitet. Erfaring må nødvendigvis variere, men min mann med flere tusen blokker og stenter, var imponerende. Jeg kunne selvsagt høre hvert ord som ble sagt og fulgte med på skjermen og kunne glede meg over mer blod til hjertemuskelen.

Er jeg ukritisk fordi jeg er strålende fornøyd? Neppe!

Til slutt takk til cardiologene Myreng og Stavnes….. Og resten av avdelingen !

Hilsen Thor-Øistein som nok har fått noe ekstratid før dommeren blåser i fløyta.

Frivillighetens år

To artikler på nyåret har gjort meg oppmerksom på mye av hulheten når det offisielle Norge heier på og lovpriser frivilligheten. Den ene er fra Dag og Tid og er skrevet av Siri Helle, http://Nytt lys på dugnadsnoreg KommentarLat oss heidre dugnadsånda gjennom å gjere frivilligåret til noko meir enn ein festtale.  . Den andre er fra Tønsberg Blad og er skrevet av min lillesøster Bente. Jeg vil ta utgangspunkt i det Bente skriver om nedleggelse av Stella og Castor kompetansesenter i Tønsberg.

Dugnad og frivillighet er Norges og nordmennenes adelsmerke. I følge både konge og statsminister så er vi et annerledesfolk som elsker frivillighet og gjerne stiller opp for andre uten å tjene på det. Det er godt for myndighetene å kunne sole seg i glansen fra frivillighets-Norge, men de vil altså helst ikke ta inn over seg at selv om de frivillige bruker all sin fritid på frivillig arbeid så er det kostnader som ikke dekkes av det frivillige arbeidet. Det koster penger å betale husleie, lys brensel og en kaffekopp til deltakerne. Her er det ikke snakk om subsidierte baguetter

I Tønsberg har det vært et tilbud til innvandrere i regi av Vestfold Røde Kors. Bortsett fra en daglig leder har alt atbeid vært drevet av frivillige. Stella og Castor kompetansesenter åpnet 15. november 2015 som et senter hvor innvandrerkvinner kunne møtes over en kaffe, gå på kurs, få hjelp til å søke arbeid, snakke norsk og fremfor alt skaffe seg et nettverk. Fra mai 2021 var senteret også åpent for og ble brukt av menn. I desember 2021 ble Stella nedlagt på grunn av manglende forutsigbarhet i tilskudd fra det offentlige. Tønsberg Høyre fremmet et forslag om et fast årlig tilskudd til Stella, men ble nedstemt av blant annet Arbeiderpartiet. Forstå det den som kan.

De første tre årene ble senteret drevet ved hjelp av prosjektmidler, etter 2018 måtte det årlig søkes om midler, ikke til det frivillige arbeidet, men til leie av lokaler, lys, varme, kaffe og noen kjeks. Kostnadene har dreiet seg om noe over en million kroner i året, det vil si at dette har vært et meget billig tiltak for kommunen og fylket.

I årene Stella har eksistert har de hatt ca 700 registrerte deltakere fra hele Vestfold. Mange er blitt sendt fra NAV, helsestasjoner, barnevern og læringssentere. Det har vært gjennomført ca 40 kurs og aktiviteter i året, på forskjellige områder som helse, samfunnskunnskap, presentasjonsteknikk, nyheter på norsk og jobbsøkingsprosesser. Omtrent 150 deltakere har blitt hjulpet med videre utdanning, praksisplasser og jobb. I en tid hvor det snakkes varmt om behovet for integrering har altså samfunnet (les Vestfold og Telemark) ikke råd til ca en million kroner i året til integrering i praksis.

For de mange frivillig som har brukt av sin tid og kompetanse på Stella er det uforståelig at alt det arbeidet som har vært nedlagt på frivillig basis blir sett på av det offentlige som unyttig. For når et så godt innarbeidet tiltak må legges ned på grunn av mangel på småpenger, (for småpenger er det snakk om i den store sammenhengen), så må det være fordi politikerne ikke skjønner nytten av et slikt tiltak. Bare alle de som har kommet seg ut i jobb og betaler skatt etter hjelp fra Stella ville sannsynligvis dekke opp utgiften til daglig drift. Men politikere har alltid hatt problemer med å se nytten av investeringer på sikt, det er dagens kostnad som betyr noe for dem i kampen for gjenvalg. Her er det all grunn til å heie på Tønsberg Høyre som tydeligvis har forstått det.

Jeg forstår fortvilelsen til søster Bente og de andre frivillige når et tilbud som de ser er nyttig, må legges ned fordi et rødgrønt flertall i fylkestinget synes det er for mye å sikre driften ved en forutsigbar bevilgning. Jeg kunne forstått det hvis Arbeiderpartipolitikerne kom ut og sa at dette er et tilbud vi ikke trenger. Det gjør de ikke. Tvert om, de roser tilbudet, men synes det er rimelig at det søkes midler fra år til år slik at senteret aldri skal føle seg trygge på hvordan neste år skal bli. Dette er ingen vinnersak for de rødgrønne, men det har de tydeligvis ikke forstått.

Hilsen Ragnhild som heier på alle de frivillige og synes de rødgrønne har grunn til å skamme seg.

 

 

 

 

Nytt år, nye muligheter. Vil vi gripe dem?

Disse diktene skrev Mustafa da han var 13 år –  om at Norge ikke vil ha ham etter å ha bodd her i 6 år. Nå er han 19 og har fortsatt ikke fått lov til å bo her. Mer om dette senere i bloggen.

Det nye året startet med økende Cov-Sars2-smitte, men utflating av innleggelser med Covid-19 og pasienter i intensivbehandling. Mange fagpersoner er uenige i de strenge smitteverntiltakene som fører til kjempestore problemer for hotell- og restaurantbransjen og for kulturlivet. Allikevel står regjeringen beinhardt på at tiltakene er nødvendige for å få ned smitten samtidig som ledende fagfolk innen immunologi og vaksineforskning viser til omikron-variantens mindre alvorlighetsgrad ved sykdom. De neste dagene og ukene vil vise oss om sykehusinnleggelsene fortsatt flater ut eller om vi får et økende press på helsevesenet.

Det har vært en viss redsel fra offisielt hold å si høyt at det er de uvaksinerte som fyller opp sykehusene og intensivplassene. Offisielt er man tydelig redd for at de uvaksinerte stigmatiseres? Hvorfor i all verden kan vi ikke kalle en spade for en spade og si at hvis alle som kan vaksinere seg ble vaksinert så kunne samfunnet åpnes igjen? Det må være lov å si høyt at det å velge å ikke vaksinere seg er illojalt, egoistisk og samfunnsfiendlig.

Og her kommer vi til koronapassene. Ansvarlige politikere har vridd seg som åler for ikke å innføre koronapass, av redsel for å tråkke de uvaksinerte på tærne. Nå er de endelig kommet til at koronapass utredes, men i følge statssekretæren i politisk kvarter er det snakk om forskrifter til en lov som må ut på høring og det vil ta tid. Så mens gresset gror dør kua, eller uten metaforer, dør kulturlivet og utelivsbransjen. For noen dager siden uttalte Regina fra Tromsø at hun da virkelig ikke behøvde å vaksinere seg for det gjorde jo så mange andre! Ingen grunn til å puse med slike holdninger.

Men nok om korona – vi begynner å bli grundig lei av mediene som hauser opp smittetallene og bare nevner utflating i innleggelser i en bisetning. Gode nyheter selger dårligere enn gode.

Jeg hadde tenkt å bruke denne bloggen til å gratulere Mustafa Hasan som er valgt til årets navn i Nettavisen. En høyst fortjent heder til en ung gutt som har kjempet for retten til å bli i Norge fra han kom hit som 6-åring. Mustafa venter nå på at saken hans skal behandles på nytt av UNE, en institusjon jeg ikke stoler veldig på, men får håpe de tar til vettet og lar denne gutten bli. Det foreligger en rettskraftig dom som sier at den forrige avgjørelsen til UNE var feil, det burde UNE ta til etterretning.

Mustafa ønsker å hjelpe andre som er i liknende situasjon som han selv har vært. Han unner ingen å miste store deler av barndommen og ungdommen sin på grunn av en rigid og lite human innvandringspolitikk. Jeg tenker nå kanskje spesielt på alle dem som lever i landet vårt uten noen form for rettigheter, uten muliughet for å skaffe seg identitetspapirer, kunne jobbe og tjene penger, betale skatt og ta del i våre velferdgoder. Dette gjelder for en stor del de såkaldt ureturnerbare, men også de som sitter i årevis på mottak og venter. Dette er en skam for landet vårt. Jeg håper at 2022 kan bli året da asylpolitikken blir mer human, her må venstresiden virkelig presse regjeringen.

Hilsen en frustrert Ragnhild