Idag gikk Ragnhild og Thor-Øistein på besøk til Yngvar og Liv. For det første er det kjempehyggelig å besøke vennene og for det andre trenger vi påfyll av mediekunnskap. For 2 “litt eldre” et det ikke lett å være egne redaktører og skribenter i bloggen vår. At bilder fra tid til annen kommer opp ned får så være sin sak. Men er vi engasjerende nok? Blir leserene nysgjerrige av bildene våre osv. Dette skal vi prøve å se på og prøve å gjøre så godt vi kan.
Familien Andersen har verdens mest barnevennlige hus og hage. Ute er det selvsagt lekeapparater og i stuen finner vi putesofa som barna hopper i. Fra taket henger tau, taustige og turneringer. På gulvet ligger myke turnmatter. Barna på 7, 5 og 1 og et halvt leker vekselvis med lego og turnapparatene og det er topp. De er alle spreke men toppen er å se den minste vekselvis suge pupp og henge opp ned i ringene uten hjelp!! Etter hvert hadde vi sittet rundt bordet en times tid og hva er vel da mer enn naturlig enn å “leke-trene” med barna. Kfr bildet.
Hva slags “innspill” er egentlig dette? En ting er at vi lærte endel og takk for det. Men vi hadde det også moro med leketrening med barna. Deilig å være en slags reservebesteforelder.
Moderne medisin har et utall av tekniske hjelpemidler å benytte seg av, så mye at den viktige samtalen mellom lege og pasient ofte erstattes av blodprøver, et utall forskjellige typer bilder (røntgen, CT, MR osv) og annen finurlig teknikk. Ikke et vondt ord om denne viktige medisinske utviklingen, men den må brukes med fornuft og ikke erstatte samtalen og den fysiske undersøkelsen som nødvendiggjør at legen faktisk kler av pasienten og undersøker henne fysisk FØR hun bestiller blodprøver og bildediagnostikk.
Et eksempel fra min egen bekjentskapskrets fikk meg til å grunne over dette spørsmålet. En eldre kvinne, ikke fullt så gammel som jeg er, men allikevel eldre sklir, faller, tar seg for med venstre hånd og får voldsomme smerter i underarmen og hånden, smerter som nesten får henne til å svime av. Hun blir undersøkt av en venn som synes dette minner sterkt om et typisk håndleddsbrudd. Hun oppsøker en legevakt og blir tatt hånd om av en lege (mann). Han forordnet røntgenbilde og der kunne han ikke se noe brudd. Konklusjonen var: Det er ikke noe brudd, bare dra hjem og ikke bruk hånden. Det ble ikke gitt noen veiledning i hvordan avlaste og hun fikk ikke en gang en støttebandasje. Hadde legen gitt seg tid til å snakke med damen og undersøke armen skikkelig ville han nok ha vurdert muligheten av at det her forelå en meget stor sannsynlighet for at det var et brudd, og hjulpet henne med en bandasjering som kunne hjelpe til å holde armen i ro. Han kunne også åpnet for at hvis smertene ikke ga seg kunne hun komme tilbake for en ny undersøkelse. Nå undres jeg på om dette er en overlevning av legers tradisjonelle syn på eldre kvinner som masete og uinteressante pasienter eller var det bare et uttrykk for dårlig medisinsk håndverk og overdreven tro på at sannheten ligger i et røntgenbilde og ikke det som pasienten forteller og hvordan den skadete armen så ut. Både fallet, ta seg for med hånden og de typiske smertepunktene var for oss som tatt ut av læreboken. Etter fjorten dager undersøkte Thor-Øistein armen på nytt da smertene ikke hadde gitt seg og det ikke var åpnet for ny undersøkelse på legevakten. Denne undersøkelsen sa oss med stor sannsynlighet at det her forelå et klassisk håndleddsbrudd uten feilstilling. Et slikt brudd er ikke farlig så lenge det ikke er noen feilstilling, men smertefullt og burde avgjort vært behandlet med en støtteskinne med elastisk bind rundt. Manglende behandling øker faren i verste fall for at bruddet kommer ut av stilling og påfører pasienten betydelig mer smerte.
Da jeg studerte medisin på 60-tallet ble vi innprentet viktigheten av å snakke med og undersøke før vi rekvirerte prøver. Dessuten hadde vi ikke samme mulighet for tekniske undersøkelser som man har i dag. Men i alt dette fremskrittet er jeg redd noe går tapt, det vi med et fint ord kaller legekunsten, nemlig møte mellom lege og pasient, ansikt til ansikt uten forstyrrende teknikk. Blodprøver og andre undersøkelser er hjelpemidler til å stille diagnose, vi behandler ikke blodprøver og røntgenbilder, vi behandler levende mennesker.
Det er egentlig ikke til å tro. Etter at snøen gikk i våres har begge føtter egnet seg lite til gåing. Dvs jeg har delvis gjort det. Haltet rundt etter å spist Ibux. Men den siste uken har jeg nesten vært som før. Artrosen i stortå leddene og delvis fotroten plager meg meg ikke. Og hvor lenge varer velstanden ? Det gir jeg blaffen i og glede meg over dagens skogstur med kone og dachsen Pia. Morgen dagen får bli som den vil. Hvorfor har det blitt bra etter flere måneder? Vel, jeg har trent temmelig intenst alternativt og tror selvsagt at ting som skjer i kroppen ved dette fremmer reperasjon av det som er kleint.
Jeg har nå kjøpt boka av Henry David Thoreau (1817-1864), “Til naturen”. Han skrev bla. “Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål”.
Han hadde ikke noe til overs for mosjon, men det det ordet fantes knapt på begynnelsen av 1800 tallet da de fleste slet seg ut med kroppsarbeide. Det skogsturene gjorde med han kalte han “et vekkende lys, så varmt og stille og gyllent som en elvebredd om høsten”.
Jeg leser i Aftenposten i dag om en undersøkelse som viser at de som ble spurt (et såkalt representativt utvalg) mente at pensjonister i dag har det godt nok. Reportasjen ble ledsaget av intervju og bilde av et heldig pensjonistpar som både kunne spise lunsj og drikke vin på Aker Brygge i solskinnet, spille golf flere ganger i uken og reise til syden flere ganger i året. Selvfølgelig har dette pensjonistparet det veldig bra, mye bedre enn både småbarnfamilier og enslige forsørgere. Men jeg fikk en litt vond smak i munnen av å lese reportasjen om de av oss pensjonister som er så heldige. For det er en uangripelig sannhet at pensjonister som lever i par for det meste klarer seg bra og har en brukbar økonomi. Men hva med alle de enslige pensjonistene, og kanskje først og fremst enslige minstepensjonister? Enslige minstepensjonister som ikke har andre inntekter enn pensjonen sin har en inntekt som ligger under fattigdomsgrensen. Hvis de i det hele tatt har råd til å kjøpe og lese Aftenposten vil jeg tro de føler en urettferdighet og maktesløshet over vinklingen i denne reportasjen. Riktignok ble førsteinntrykket av det vellykkede paret litt bedret senere i reportasjen hvor også minstepensjonistene ble nevnt. Men hvor mange finleser en slik artikkel, førsteinntrykket er at pensjonister lever det gode liv, drikker vin og spiller golf.
Vi som lever i parforhold i pensjonisttilværelsen har trukket vinnerloddet, to pensjoner å dele alle utgifter på. Dette må vi være ydmyke og usigelig takknemlige for og ikke ta som en selvfølge. Enslige (både yrkesaktive og pensjonister) har de samme faste utgiftene som par; husleie, strøm. telefon, aviser etc etc., men en inntekt som skal dekke alt. Det burde være en selvfølgelig oppgave for det offentlige å få enslige og minstepensjonister ut av fattigdomsfellen. De fleste minstepensjonister er kvinner som ikke har vært yrkesaktive, men har stelt for mann og barn hele livet. Disse blir det heldigvis færre av med årene ettersom kvinner for en stor del kom ut i arbeidslivet fra 70 og 80årene. Men de gamle kvinnene som har slitt et langt liv og sitter igjen med en inntekt som det knapt går an å leve av bør få slippe å lese om hvor godt alle pensjonister har det i dag.
Anton Hansen, 90 år gammel fra Kåfjord i Nord-Troms feiret 90 års dagen sin med en skikkelig topptur i fjellet. Han inviterte barn, barnebarn ( og kanskje oldebarn ) til en fjelltur som tok hele dagen. Så vidt jeg forsto var ikke beina og balansen helt som i gamle dager, men med 2 staver gikk det. Han ble sliten, sto det i Norlys, men det var verdt det.
Så til en slank sprek dame fra Japan. På TV kunne vi se henne i svømmebassenget i rolig, fin og rytmisk ryggsvømming. Hun ga uttrykk for at 15 minutter svømming var deilig og det kunne anbefales.
Hva kan disse 2 historiene fortelle oss ? Jo, endel flaks og hell må vi ha. Men det er også klart at noenlunde regelmessig fysisk aktivitet legger grunnlaget for at vi kan fortsette med det setter pris på også når vi blir gamle. Vi vet at muskelstyrke i hele kroppen eller mangel på dette er minimumsfaktoren for hva vi generelt orker. I gamle dager bar vi tungt, vi hugget ved, vi måkte snø og vi opprettholdt styrken. Noen gjør det fortsatt, men for mange er det nok nødvendig med litt regelmessig styrketrening noen ganger i uka.
Ellers vil fremsnakke tur på stier i skog og mark så ofte som mulig. Blir balansen dårlig, bruk staver. Synes du det går greit uten, la de ligge. Alle vi eldre synes dessuten at skogen blir flottere og fuglene synger vakrere jo eldre vi blir.
Svømming er en glimrende og skånsom aktivitet. Men rett skal være rett. Mange av oss synes det er glatt og problematisk å komme ut i vannet. Men det er greit med en hjelpende hånd, i hvertfall syntes 103 åringen det.
Disse 2 historiene er litt inspirerende, ikke sant.
Vår familie har som tradisjon å feire dagen våre nærmeste ville fylt hundrede år hvis de hadde levet. (Vi har enda ikke opplevet at noen av våre besteforeldre eller foreldre har overlevet 100-årsdagen sin). Feiringen består av en familiesamling, flest mulig barn, barnebarn og oldebarn. Vi feiret min mormor Ebba Margaretha som ville fylt 100 år 3. juli 1990, på Bråtane og nå feiret vi mor som også het Ebba Margaretha 100-år 12. august, også på Bråtane. Vi var til sammen 29 med stort og smått. Noen av mors barnebarn og oldebarn kunne av ulike grunner ikke komme, men de fleste var der, fra de yngste oldebarnet som begynner på skolen i høst til vi tre barna som alle godt og vel har passert 70. Det var telt på plenen selv om været var meldt bra, og det var vi glade for da vi fikk et skybrudd ved kaffen og kakene. Heldigvis foregikk velkomstdrink, grilling og størstedelen av måltidet i strålende vær. De fleste oldebarna foretrakk trampolinen fremfor en lang bordseanse mens vi voksne hadde rikelig anledning til å oppdatere hverandre og glede oss over gjensyn.
Hvorfor synes jeg det er så viktig å treffes på denne måten? Mor døde for 8 år siden, men hun lever sterkt i minnene våre. Barna mine kjente mormor og var veldig glad i henne, det samme gjelder barna til søsknene mine. Men ikke alle oldebarna kjente henne. Derfor var det fint å minne om hennes liv og fortelle små og store historier, små pussigheter som lever videre i familien. Alle de store oldebarna husker oldemor som en som var veldig glad i å lese høyt for dem og fore dem med godterier ettersom hun selv var en stor slikkmunn. “Det er alltid så koselig hos oldemor” pleide Helena nå 17 år å si og tenkte nok først og fremst på sjokolade og nøtter som sto fremme, men også på timer på oldemors fang med høytlesing.
For barnebarna var farmormor og morfarfar de som regjerte på Bråtane. Hver sommer var barnebarna på besøk alene med en venn/venninne eller to og to der de passet sammen i alder. Dette å ha barnebarn på Bråtane uten foreldre har vi forsøkt å videreføre med vår barnebarncamp. Når vi nå feirer mor på Bråtane er det helt naturlig ettersom Bråtane var hennes sted som hun arvet fra sin mor.
Mor var på mange måter en offentlig person, men for oss var hun umåtelig familiekjær og opptatt av at familien skulle ha det fint sammen. Vi feirer henne på den beste måten ved å ha en flott fest hvor vi riktig strikoser oss sammen, barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn. Jeg er sikker på at dette ville hun likt.
Vi har mange barnebarn, tilsammen 15. De siste 12 årene har vi arrangert leir for barnebarna i barneskolealder på Bråtane en liten uke i slutten av skoleferien. Nå begynner barnebarna våre å bli store, dvs over 7 klassealder, men vi har fortsatt 4 fra 9 til 13 år. Nå har disse fire sammen med et av min søster Bentes barnebarn på 12 år campet med oss fra mandag til og med lørdag. For oss tre besteforeldre har dette vært en spennende, morsom og litt anstrengende uke. Gleden over å være sammen med barnebarn døgnet rundt uten foreldre er en lykke, og gleden overskygger langt at vår egen rolige hverdag med aviser, bøker, en tur på golfbanen blir utfordret. Barna har badet, hoppet, stupt, hoppet på trampoline med oss som tilskuere og medbadere. Sammen har vi vært på båttur, lekt “Lite Vink” og spilt kort om kvelden. Leirbål med steking av marshmallows er et absolutt must. Hver morgen har vi hatt felles morgengymnastikk med påfølgende morgenbad. Den daglige vasken har foregått i sjøen og vi har latt som vi ikke har sett hvordan klær, håndklær og badetøy flyter. Vi våkner tidlig og har hatt en stille stund for oss selv mellom ca 7.30 og 9.30 da det har vært vekking før morgengymnastikken. Det har vært svært lite telefon og annen elektronisk leketøybruk denne uken, noe vi tolker som at annen aktivitet har vært tilstrekkelig og god nok. Vi tror selv at en slik uke med barnebarn er av stor betydning for oss og at dette er noe barna kanskje vil ta med seg og huske fremover.
Karsten Warholm, 21 åringen som vant gullmedalje i VM i London har egentlig alt for at nordmenn flest vil se på han som noe ganske spesielt. Uansett om det er i radio, på TV eller i intervjuer i avisen, står han frem som en glad og hyggelig gutt som ikke er på vei ” til å ta av “.
Men hva har brakt han dit? Hva har betydd mest, arv eller miljø? Det er temmelig bombesikkert at uten valg av de rette foreldrene er det det umulig å oppnå de løpeferdighetene Karsten har. Det skal temmelig spesielle muskelfibre til for å utvikle disse ferdighetene. Oppveksten med masse allsidig aktivitet bygger videre på det. Han var gutten som aldri var i ro.Hjemme miljøet med entusiastisk trener som også hadde beina på bakken og som de siste par årene har blitt toppet med Leif Olav Alnes, løftet han så de siste dagene opp til topp nivået.
Men alt dette er nok bare forklaringen på at de fleste snakker om denne karen med blanke øyne. Vi har hatt mange utøvere, både sommer og vinter som har flotte resultater men som aldri har “nådd frem til folket”. Det må nok noen andre egenskaper til også. Hvis jeg skal prøve å summere noen ti-års erfaring, så må det bli: være en god vinner og en like god taper. Snakk hyggelig om konkurrentene, Finn ikke på unnskyldninger, “været er likt for alle”. Bruk litt på alle de som et rundt og som legger grunnlaget for at alt går. Ikke vær kravstor..Jeg har opplevd utøvere som er eplekjekke overfor arrangører og tilretteleggere, det være seg spesielle fordeler på.den ene eller annen måte. Ryktene om slik adferd kommer raskt ut til folket!!
Utgangspunktet idag er tildels kollega Per Fugelli som sier takk for seg og tildels venn som sier takk for spreke “noen og åtti år”.
Fugelli som nærmer seg siste vers her i livet 74 år gir uttrykk for hvor takknemlig han er i Aftenposten idag. I korthet sier han: “Jeg trakk vinnerloddet. Født i det rette landet med de rette genene. Fikk god utdannelse som la grunnlaget for mange utfordringer. Jeg har levd i en god flokk og jeg er glad for etterlivet til de jeg er glad i, venner, kjæreste, barn og barnebarn.”
Fugelli har skrevet bøker og artikler som har fått de fleste av oss til reflektere litt ekstra. “Dette fortjener jeg og ordet selvfølgelig” har temmelig fjernt for han. Hva i all verden gjør at vi privilegerte på mange måter fortjener noe som helst bedre enn de som hele livet sliter i motbakke.
Så til venn. Sterk både i hode og bein har han greid både medvind og motgang rakrygget. Nå noen og 80 år er han fortsatt fysisk dristig i overkant. Går på trynet, skader seg og har det gøy med rehabilitering i etterkant. Du har hell og flaks og med litt egeninnsats videre så ser vi frem til spennende tid videre. Hvor lenge vet ingen av oss !!
