Se på bildet av denne 8 åringen som leker seg på løpebanen ( tilfeldig valgt barnebarn). Et slikt løpesteg er naturlig for henne. Litt instruksjon av en som kan det (Petar), synes barna er gøy. Følelsen av mestring er det som teller. Hvor fort det går og konkurranse momentene er det ikke så nøye med, hvis ikke vi voksne tar det opp. Ungene er opptatt av hverandre og lærer av hverandre.
Mange utøvere beholder mye av denne tilnærmingen bestandig. Etter hvert kommer selvsagt konkurranse momentet inn og utøveren blir målt etter dette.
Etter noen ti-år med idrettsutøvere, har jeg lyst til å drodle litt rundt hva som skjer fra å være blid 8 åring til å være kravstor 20 åring. Utgangs-punktet for det er diskusjonen i mediene hvorfor en absolutt topp fotballspiller melder seg ut av landslaget. I løpet av de siste par årene har vi hatt liknende opplevelser i andre idretter også. Fellesnevneren opplever jeg at de glemmer hvordan og hvorfor de har kommet dit de er. Foreldre, trenere, klubber, venner og utøvere de har trent sammen med, har gitt den trygge og stimulerende rammen for at at de kan ta ut det beste av seg selv.
Vi pleier å understreke at utøvere på et topp nivå har rettigheter og pliktet i alle sammenhenger. Jeg vil ikke her gå inn på den økonomiske biten, utover å si at når pengene for noen strømmer inn, er det rimelig med tid for “pay back”.
Jeg vil heller få lov til å tenke på den smilende utøver som støtter og bidrar til at andre at blir gode, og at han/hun er en god vinner og taper, når dette måtte skje.
Mitt hoved-poeng er rett og slett at de aller fleste trenger de gode,blide, hyggelige medspillerne rundt seg for å lykkes.
Jeg husker godt en utøver som stort sett var sur og tverr, sa skjeldent noe hyggelig ved måltidene, var mest opptatt av seg selv og tok aldri et fellestak når det var nødvendig. Det gikk sjeldent så bra som potensialet tilsa.
Hilsen Thor-Øistein
