Jeg vil henge meg på Thor-Øisteins post om Jane Fonda. Jeg deler absolutt hans syn på henne som et forbilde når det gjelder trening for eldre og at også eldre/gamle kvinner bør få roller som skuespillere. Jane Fonda selv er en flott skuespiller, noe hun har bevist og beviser, nå sist med medspiller Robert Redford i Netflix-filmen Our souls at night. Bildet som følger opplysningene om de to sammen igjen viser en strålende vakker, ungdommelig Jane (79) og en aldrende Robert (81). Mitt anliggende er: Man ser ikke ut som Jane Fonda i en alder av 79 år uten å ha vært gjentatte ganger i nærkontakt med plastiske kirurger. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt om man vil fikse på utseende, men hvorfor er det så maktpåliggende for kvinner å se mye yngre ut enn de er mens menn har lov til å eldes med sine skrukker og hengende hud både her og der. Det er trist at hvordan vi lykkes i alderdommen skal være avhengig av et ungdommelig utseende. Selvfølgelig er vi fortsatt forfengelige og vil gjerne se bra ut, men det går for langt når dette er avhengig av operasjoner og løft. Det er mye oppmerksomhet på kroppsfiksering og ungdom – det burde være minst like mye fokus på eldre og kropp. Det er et uttrykk som sier at hvis du dør slank og rynkefri har du vært flink pike. Så flink akter ikke jeg å være – Jane Fonda har betalt dyrt for sitt vakre, slanke utseende både med penger og helse. Redsel for noen ekstra kilo kan føre til benskjørhet pga et for dårlig kosthold. Vi eldre kvinner skal være glade for noen kilo for mye – det er vitenskapelig vist. Moderat overvekt kan være bra for oss så lenge vi holder oss i fysisk god form. Og rynkene våre viser et levet liv – det skal vi være stolte over. Så tilbake til overskriften. Om det bare er de unge og vakre som skal få lov til å elske, det skal jeg komme tilbake til i en senere post om eldre og seksualitet.
Hilsen Ragnhild
