Jeg står ved det jeg skriver i overskriften – vi har et strålende helsevesen som virkelig tar seg av deg når det er noe alvorlig. Nå skal jeg imidlertid fortelle en historie om noe som ikke er dødelig eller veldig farlig, men ille nok for den som rammes.

En venninne ringte meg en morgen vi egentlig skulle møtes og sa hun satt på sengekanten uten å kunne sette bena under seg. Det vil si hun kunne ikke stå eller gå, langt mindre komme seg på toalettet. Kneet var låst. Jeg dro ned til henne og ganske riktig, kneet var låst. Med forsiktig lirking fikk hun rettet det så mye ut at hun kunne ligge og der lå hun med smertestillende og håpet låsningen kunne gå tilbake i løpet av et døgn. Vi gamle doktorene var enige om diagnosen, akutt låsning, og besøkte henne tre ganger i løpet av det neste døgnet uten at vi kunne se at låsningen gikk tilbake.

Etter et døgn ble vi enige om at noen med mer kunnskap om mulighetene til å hjelpe henne (les ortoped), burde se på henne. Det skulle vise seg å være en kronglete vei.

Telefon nr en til det lokale sykehuset resulterte i at en veldig hyggelig “portvokter” sannsynligvis sykepleier, lovet at vakthavende ortoped skulle ringe oss så snart hen var ferdig med å operere. Etter noen timer ringte en veldig hyggelig ortoped som forsto problemstillingen og sa seg villig til å se på henne i løpet av et par timer. Ettersom hun ikke kunne gå og hennes 90-år gamle mann ikke kunne bære henne ned to trapper og ut i en bil, var hun avhengig av transport. Det kunne ikke den hyggelige ortopeden eller poliklinikken ordne, det måtte gå via akuttmottaket. Telefon nr tre til akuttmottaket. Der påtraff vi en ikke fullt så hyggelig portvokter som syntes at alt dette burde fastlegen ordne og ikke vi. At vi hadde vært på tre sykebesøk og kjente situasjonen godt var mindre viktig. Til slutt ga hun seg motstrebende, men kunne slett ikke ordne med transport, det tilhørte en sentral.

Telefon nummer fire til denne sentralen hvor vi igjen traff en hyggelig kvinne som gjerne skulle hjelpe. Hun forsto godt at en 77-åring i 2.etasje uten heis trengte hjelp til å komme i en bil til sykehuset. Vi forklarte at om to timer kunne ortopeden se på henne og ble lovet at en bil kom så fort det lot seg gjøre. Min venninne satt klar på sengekanten og etter to og en halv time kom transporten og tre timer senere ble hun kjørt til akuttmottaket der ingen ventet henne og ingen visste noe.

Den hyggelige ortopeden så hun aldri noe til. Hun ble absolutt tilsett med venflon og prøver uten stor interesse for kneet hennes. En hyggelig ung turnuskandidat lirket på kneet og var så absolutt enig med oss i at kneet var låst, uten at det hjalp. Det korte og det lange ble at hun fikk beskjed om å reise hjem og komme til kontroll om to måneder. Og dett var dett.

Hun ble kjørt hjem og plassert på dørterskelen av sjåføren som dessverre ikke forsto et ord av hva hun sa. Heldigvis har hun en sterk 90-åring i huset som klarte å hjelpe henne i seng. Hun hadde fått med seg krykker som hun skulle prøve å bruke for å komme på toalettet – ikke greit når man aldri har gått med krykker før.

Jeg har jo hørt historier om demente gamle kvinner som blir kjørt hjem om natten til en tom leilighet i pysjamas og tøfler fordi sykehuset trenger sengen hennes. Nå er min venninne ikke dement, bare 77 år og er så heldig at hun har en oppegående mann, som tross alt er nesten 90. Så sånn sett er ikke historien hennes fullt så hårreisende. Men den sier noe om utarming av den offentlige helsetjenesten og fragmenteringen av tilbudene slik at den høyre hånden ikke vet hva den venstre gjør. Det verste er kanskje mangelen på informasjon – er det noen som tenker noe om hvordan hun skal klare seg?

Nå viser det seg at noen faktisk har tenkt uten at min venninne fikk vite det – før ut på morgenen i dag da det kom det en telefon fra sykehuset med beskjed om å møte opp til MR om to dager. Har den hyggelige ortopeden rett og slett hørt på hva hans to gamle kolleger kunne fortelle og skjønt at noe måtte gjøres for å stille en sikker diagnose og komme frem til et mulig inngrep? Hadde bare vært hyggelig om han hadde hatt tid til å hilse på pasienten og fortelle henne hva han tenkte – det ville nok gjort henne mindre utrygg. Da ville hun bedre kunne slå seg til ro med å være immobil noen dager. Hun kunne kanskje også vært spart for 7 timer på akuttmottaket uten at noen visste hva hun gjorde der.

Hva vil jeg si med denne historien? Et låst kne er ikke livstruende, men det er ikke vanskelig å forestille seg hvor problematisk det er å ikke kunne sette bena under seg og ikke kunne gå. Hva hvis hun hadde vært alene? Da hun ble sendt hjem fra akuttmottaket ved 23-tiden om kvelden var det ingen som spurte henne hva slags hjelp hun hadde hjemme. Akutten er rigget for alvorlige hendelser og da fungerer alt som det skal. Når noe ikke er så alvorlig blir det lett til at dagligdagse problemer, som for eksempel ikke å klare å komme seg på toalettet, lett blir oversett. Svaret på dette er ikke mer privatisering, men opprusting av vårt ellers så utmerkede helsevesen.

Hilsen Ragnhild som kan skrive under på at det å bli gammel ikke er en frøkensport