seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Med stigende forbauselse hørte jeg debatt på Dagsnytt atten mellom Heidi Nordby Lunde på den ene siden og Arild Grande og Mette Nord (Fagforbundet) på den andre. Heidi Nordby Lunde poengterte at hun ønsker en debatt om sykelønnsordningen uten å ta stilling til virkemidler som karensdager eller avkorting. De to andre følte seg tydelig provosert og nektet kategorisk å diskutere noe de oppfattet som et angrep på arbeidsfolk og en krigserklæring. Når vi er kommet dit hen at politiske motstandere ikke kan diskutere reelle synspunkter, men forsvinner ned i skyttergraven, ja da ligger vi dårlig an.

Stor forskjell på kort- og langtidsfravær

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Korttidsfraværet har liten betydning for vår felles økonomi ettersom det beskostes av arbeidsgiverne. Desto viktigere er korttidsfraværet for den enkelte bedrift, særlig småbedrifter. Langtidsfraværet derimot koster staten enorme summer i milliardklassen hvert år. Det er enormt viktig å sette inn tiltak med tanke på all slags fravær, noe som debattantene Arild Grande og Mette Nord ikke var villige til.

Korttidsfravær – her definert som fravær i arbeidsgiverperioden – 16 dager

Når vi tenker på kortidsfravær, f.eks. det som på folkemunne kalles “tredager-en” er det kanskje ikke urimelig å tenke karensdag(er), når det gjelder lengere og langtidsfravær er det vel andre virkemidler som må diskuteres, noe Heidi Nordby Lunde var inne på. At Norge har et skyhøyt sykefravær sammenliknet med andre land er et ubestridelig faktum. Vi har en meget sjenerøs sykelønnsordning, kjempet frem med den gode hensikt å utjevne forskjellene mellom “arbeidsfolk” og funksjonærer. Før 1978 var det slik at arbeidere mistet lønnen sin de første dagene de var syke mens stats- og kommuneansatte funksjonærer fikk full lønn under sykdom, en klar urettferdighet. Det ser også ut til at sykefraværet synker i perioder hvor det er konkurranse om arbeidsplassene, mens det stiger når det er etterspørsel etter arbeidskraft. Det er forskning som viser at trivsel og god ledelse i en bedrift fører til mindre sykefravær. Det er liten grunn til å tro at ansatte i en velfungerende bedrift med god og tilstedeværende leder er mindre syke enn andre. Det er imidlertid sannsynlig at god trivsel gjør at småplager overses og at de ansatte går på jobb selv om de ikke føler seg helt på topp. Dagsavisen publiserte i desember 2017 en artikkel som tydeliggjør hvor viktig nærvær er for en bedrift og for å få ned fraværet. http://https://www.dagsavisen.no/oslo/nerver-ga-mindre-fraver-1.1070523. Eksempelet er fra en type bedrifter som vanligvis har meget høyt fravær, mange kvinnelige ansatte med tungt fysisk arbeid, nemlig sykehjem. Ved hjelp av fokus på nærvær, samarbeid, hvor vesentlig det er at flest mulig er på jobb for at det ikke skal bli en uforholdsmessig stor belastning for dem som er på jobb når flere er syke, lyktes det bedriften å redusere fraværet dramatisk. Med nærvær tenker jeg på ledelse med god og direkte kontakt med de ansatte, ledere som er villige til å diskutere mulighet for andre og kanskje lettere  arbeidsoppgaver i perioder, men også ansatte som har et så godt forhold til arbeidsplassen sin at de gjør hva de kan for å unngå å være borte. 

“Svenske tilstander”

I Sverige er det innført en karensdag og 80% lønn under sykdom. Dette kan se ut til å ha ført til en sterk reduksjon i sykefraværet – nær halvparten av det vi har i Norge. Det at det nå er så stor forskjell på Sverige og Norge skulle tyde på at en mindre sjenerøs ordning enn vår med full lønn under sykdom, ville ha betydning for fraværstatistikken, i alle fall korttidsfraværet. Det er merkelig at bare det å nevne andre mulige ordninger for sykelønn, får i stand full skyttergravskrig. .

Vi må tørre å ta diskusjonen

Tilbake til Dagsnytt 18. Det er forstemmende at det skal være så vanskelig, ja direkte politisk ukorrekt å ta en diskusjon om mulighetene for å redusere en meget stor utgift på statsbudsjettet og et stort problem for små og mellomstore bedrifter.  Når langtidsfraværet diskuteres er vel strukturelle forhold mye viktigere å ta tak i enn å diskutere karensdager. Som linken til Dagsavisen tydelig viser er det mange strukturelle grep som kan og bør tas, men selv det er ikke fagforbundet og Grande villig til å diskutere. 

Hilsen Ragnhild som ønsker en åpen og fordomsfri debatt om temaet.

Jeg leser i gårsdagens Aftenpost en halvsidig, fargelagt annonse som reklamerer for helsesjekk ved ultralydundersøkelse, enten av ett organ eller flere organer. Ved å google eieren/drifteren av instituttene som tilbyr dette finner jeg at det er en meget velrennomert røntgenlege som enten selv, eller andre som han har lært opp foretar undersøkelsen og tolker resultatene. Ultralyd kan være et treffsikkert diagnostisk verktøy i øvede hender og ved at øynene som ser er trenet i å tolke resultatene. Men er det nyttig at ellers friske mennesker skal bestille time og få foretatt en ultralydscreening uten medisinske problemstillinger? Jeg, og sikkert mange med meg mener nei.

Ultralyd som screeningmetode

Jeg er ikke i tvil om at angjeldende røntgenlege er meget dyktig og har lang erfaring i å tolke ultralydbilder. Når han får en ellers frisk person til undersøkelse vil han alt etter hva vedkommende ønsker, ta ultralyd av ett organ eller flere og det kan sikkert hende at han finner noe som kan vise en mulig sykelig tilstand. Personen blir da meget ordentlig henvist til sin fastlege som igjen henviser til videre undersøkelser. Det mest sannsynlige resultatet er at spesialisten hun er henvist til ikke finner noe galt og hun kan puste lettet ut. Er dette god bruk av helseressurser? “Pasienten” har uroet seg for at noe skulle være veldig galt (kreft) og får dette avkreftet. Men ingen kan garantere at hun ikke 1 måned senere får symptomer som kan være en alvorlig sykdom som hun kanskje overser fordi hun nettopp har vært til en helsesjekk.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Farer ved generelle helsesjekker

At helsesjekken ikke må bli en sovepute som gjør at vi overser symptomer som kunne vært verd å oppsøke lege for, er vel de fleste klar over nå. En annen uheldig bivirkning er faren for overbehandling. En rekke små avvik som oppdages ved blodprøver tatt usystematisk “for sikkerhets skyld” eller ved f.eks. ultralyd, kan føre til helt unødvendige behandlingsregimer. Vi vet godt at all behandling som virker har bivirkninger, så når vi behandler må vi vite at fordelen ved å behandle er så mye større enn den lille faren for bivirkninger. Hvis behandlingen derimot er unødvendig, mer for sikkerhets skyld, er det større grunn til å vurdere risikoen ved behandlingen.

Fagmiljøer advarer mot generelle helsesjekker

Når det gjelder helsesjekker så har ledende medisinske fagpersoner for lenge siden sagt at generelle helseundersøkelse av friske personer er unødvendig og i verste fall skadelig. Jeg ser da bort fra spesifikt rettede undersøkelser som celleprøver med tanke på livmorhalskreft og undersøkelser av personer som er i en risikosone for spesielle sykdommer. Når det gjelder mammografi er meningene delte, slett ikke alle eksperter sier dette er udelt fornuftig, mye tyder på det motsatte. Allikevel dukker det stadig opp nye tilbud om helsesjekk med argumenter som “du sender jo bilen din til EU-kontroll..” Private institutter lever godt på menneskenes iboende engstelse for sykdom/for at det skal være noe i veien. Og vi går fem på – det virker så troverdig og riktig å sjekke kroppen regelmessig som om den var en bil som trengte service. Forebygging er bedre enn behandling heter det ganske riktig, men vi skal vite hva vi forebygger og gå målrettet til verks. Den beste måten å forebygge på er etter mine begreper en noenlunge sunn livsstil og ikke unødvendige helsesjekker. Hvis vi har plager som ikke går over skal vi selvfølgelig søke lege, det er mer nyttig enn å sjekke blindt.

Hilsen Ragnhild som mener alle undersøkelser må være målrettet etter medisinsk vurdering.

Nå er det tid for får-i-kål !

Det er ikke til å tro, nå er lagrene med lammekjøtt så store at vi har begynt å bruke kjøttet  til reve-for. Sauebøndene i Sør-Norge trapper ned, ikke minst pga  ulven. I resten  av Norge blomstrer saueholdet i den grad at produksjonen er større enn vårt mat-behov. Bøndene får statlig tilskudd for hvert fødte lam. For meg blir det selsomt å fore reven med subsidiert kjøtt. En annen sak er at vi ønsker en nedtrapping av pelsdyr-næringen. I snitt spiser vi 5 og halvt måltid med kjøtt i uken mens alle helseråd tilsier at vi burde redusere dette til fordel for fisk. De vel  5 kjøtt-måltidene i uka er hovedsakelig kjøtt fra svin og kyr samt noe fjærkre.

Er det noe galt med svinekjøttet?

I gamle-dager da jeg vokste opp på landet ble grisene foret med mat-skyller (avfall og rester), dårlige poteter og rotfrukter ellers. De gikk ute store deler av året og ble ikke spesielt feite. Idag står de fleste i trange binger og fores med kraftfor. Selvsagt  er det unntak. Vi kan lese om den glade Grøstad gris som går ganske fritt og får hvertfall epler de siste par ukene før slakting. Den “moderne gris” er ikke spesielt fet og selve kjøttet er egentlig magert. Skjærer vi bort “kant-fettet”, så blir det et ganske sundt og fettfattig måltid. Men det er egentlig ikke det som er min agenda idag. Såkalt fabrikkoppdrett/produksjon av av svin på kraftfor har en miljø-side. Mesteparten av kraftfôret er produsert fra mais og fraktes halve kloden rundt for å ende opp i norske grisehus. Denne effektive griseproduksjonen har nå endt opp med store lagere av dette kjøttet også, dette til tross for all kjøtt- og pølsespisingen vår. Blir dette reve-for også? I midt hode er nå 2 ting temmelig klart. Vi må spise mer lammekjøtt og vi må produsere mindre grisekjøtt.

Så litt mer om lammekjøttet.

Særlig i de 3 nordligste fylkene tas sauene rett ned fra beite for slakting. De som påstår at de har de fineste smaksløker, hevder at dette lammekjøttet smaker best. At det det attpåtil er best for helsa vår, sies også. Flere produsenter som Lofoten- og Lyngen-lam garanterer at det er slik det foregår, uten kraftfor de siste ukene for å få opp slaktevekten. Jeg er ingen stor matlager, men jeg har fått med meg det er mange flere muligheter enn lammesteik og får-i-kål. Vår lokale slakter (Strøm Larsen) har mange typer lammekjøtt med oppskrifter.

Hva med radioaktivitet i kjøtt fra beitende dyr?

Ulykken i Tsjernobyl i 1986  førte til ganske stort nedfall, særlig i Midt-Norge. Beitende dyr fikk i seg store mengder radioaktiv cesium. Det ble funnet i lav og ellers i planter og sopp. Radioaktivt cesium har en halveringstid på 30 år. Opland fylke var spesielt hardt rammet og fremdeles sjekkes slaktekjøtt av strålevernet. Finnes radioaktivitet, “fores dyra ned” med kraftfor, slik at  det ikke foreligger noen helse-risiko.

Hilsen Thor-Øistein som helst spiser kjøtt fra dyr som kommer rett fra beite

Grunnen til at jeg vil skrive om høyskoler som blir universiteter er en nagende usikkerhet over om de praktiske høyskoleutdanningene mister noe av nærheten til virkeligheten ved å bli akademiske. Samtidig er jeg redd for at universitetsbegrepet også mister noe, kall det gjerne akademisk tenkning, på veien.

Da jeg begynte å studere for snart 60 år siden hadde vi to universiteter i Norge, Universitetet i Oslo og i Bergen. Så kom Universitetet i Tromsø som ble offisielt åpnet i 1972 og Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU) ble opprettet i 1996 gjennom en sammenslåing av seks institusjoner for forskning og høyere utdanning i Trondheim. Siden har noen vitenskapelige høyskoler som høyskolen i Bodø også ønsket å bli og blitt universitet, noe som kan virke naturlig ettersom universiteter er vitenskapelige institusjoner. Ikke vitenskapelige høyskoler stiller det seg annerledes med selv om de har brukt mye tid og krefter på å bli vitenskapelige. Det kan virke som om ønsket om å bli universitet er meget sterkt hos landets forskjellige høyskoler og resultatet er at vi i dag har ti-10 universiteter.

Er det noen forskjell på en høyskole og et universitet?

I følge universitets- og høyskoleloven er det liten forskjell på universiteter og høyskoler. Begge skal drive undervisning og forskning og det stilles krav om et visst antall vitenskapelig ansatte, dvs professorer. En prinsipiell forskjell er retten til selv å utvikle master- og doktorgradsprogrammer, det kan bare universiteter gjøre. I mitt hode er det imidlertid en vesentlig forskjell i at høyskoler er skoler som utdanner til spesifikke profesjoner (f.eks. sykepleie, lærer, fysioterapeut osv) mens et universitet tidligere oppfordret til frie studier, til selv å sette sammen fagkrets og fordype seg i fag.  De opprinnelige universitetene har fagkretser som de er alene om som jus, medisin, teologi og gir mulighet for fordypning i filosofi, religionsvitenskap og mer avanserte akademiske fag mens høyskoleuniversitetene fortsatt er skoler.

Har akademia fortsatt en betydning?

 Akademia er et samlebegrep for felleskap innen høyere utdanning og forskning. Det kan også bety kulturell samling av kunnskap, utviklet gjennom generasjoner. Inntil en rekke høyskoler ble universiteter var akademia forbeholdt universitetene i gammel betydning, dvs læresteder som utdanner til høyere akademiske grader som f.eks. mastergrad, magistergrad og doktorgrad. Når nå høyskolestudier kan føre frem til høyere akademiske grader mister begrepet noe av sin gamle betydning. I mitt hode hører en sykepleier som tar doktorgrad hjemme på universitetet mens selve sykepleieutdannelsen er en høyskoleutdanning. Og når en høyskole favner så bredt innen profesjonsstudier og blir til et universitet, blir så godt som all utdanning til universitetsstudier. Jeg spør meg om de fleste profesjonsutdanninger blir bedre av å bli vitenskapeliggjort. Arbeidslivet trenger velutdannete kvinner og menn, men velutdannet innen et fag betyr ikke nødvendigvis at man har en akademisk grad. Akademi bygger på arven etter Platon som underviste sine studenter i filosofisk tenkning. I min tid som student var det fortsatt nødvendig å bestå forberedende prøver i filosofi og logikk for å kunne studere ved universitetet. Jeg spør meg om det at ex.phil. ble fjernet var starten på alminneliggjøring av universitet og høyere utdanning.

Er dannelse et begrep som er gått ut på dato?

Dannelse har med kultur og oppdragelse å gjøre. Det hører med til dannelsen å ha et minimum av kunnskap om tidligere tiders kulturer, vår egen kultur og samtidig ha et innebygget sett av moralske normer. Det hører også med til det å være dannet å ha god oppførsel sett ut fra tidens normer. Skolen er med på å gi barn allmenndannelse som høyere utdanning skulle bygge videre på. I dagens likhetssamfunn får man et inntrykk av at danelse er noe vi helst ikke snakker om selv om vi fortsatt har klare forestillinger om hva som er udannet.

All utvikling er ikke fremskritt

Jeg har prøvet å si noe om hvorfor jeg føler at alle disse sammenslåingene ikke er noen god ide, at vi mister noe på veien. Akkurat nå føler jeg meg surmaget. Jeg har en intuitiv følelse av at  vi i et lite land som Norge ikke trenger 10 universiteter. Men dette er en utvikling som ikke lar seg stoppe og surmagetheten dør nok ut med meg og min generasjon.

Hilsen en lett bekymret Ragnhild 

Vi som arbeider i helsevesenet elsker å gi råd. Alt fra leger og sykepleiere til apotekansatte, vi vil så gjerne dele kunnskapen vår med befolkningen, både spurt og uspurt. En ting vi ikke alltid tenker på er at i en rådgiversituasjon er det en sender (som gir råd) og en mottaker. Derved kan det lett oppstå konfliktsituasjoner som den nylig beskrevet i pressen da en person kom på apoteket med resept på to ulike blodfortynnende medikamenter. Personen hørte den apotekansatte si at du kan ikke ta to typer blodfortynnende samtidig og sluttet følgelig med den ene. Apoteket mener selv at det som ble sagt var at dette ser underlig ut, kan du ikke kontakte legen din igjen. Begge har sannsynligvis rett, kunden hørte at dette stemte ikke og sluttet med den ene medisinen, apoteket følte seg ukomfortabel og formidlet bare dette til kunden. Et godt, men skremmende eksempel på hvordan sender og mottaker oppfatter ting forskjellig.

Rådene vi gir må være tilpasset mottakeren

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når legen gir råd til pasientene sine er ikke alltid rådene godt tilpasset den aktuelle situasjonen. En kvinne midt i 70-årene var til helsekontroll hos fastlegen hvor det ble målt en kolesterolverdi litt i øvre grenseområde. Legen spurte om hun drakk mye melk og spiste mye ost – det kunne være en årsak. Resultatet ble at kvinnen sluttet med melkeskvetten hun hadde pleid å bruke i kaffen og spiste ikke lenger de ostene hun var så glad i. Redusert livskvalitet ofret på rådgivningsiverens alter. Et annet eksempel er en meget gammel dame som døde 93 år gammel. Hun var en ivrig leser av rådgivningsspaltene i ukebladene og skremselspropagandaen mot melkeprodukter. De siste årene hun levde turte hun hverken ha melk i kaffen eller spise noe som inneholdt melkeprotein. Jeg tror ikke det var det som gjorde at hun ble så gammel.

Rådgivning må bygge på en helhetsvurdering

Jeg mener bestemt at den som er best skikket til å gi medisinske råd er legen som kjenner den hun gir råd til, altså en god fastlege, og sykepleiere i samråd med legen. Samtidig må ikke legen fortape seg i forskningsresultater som viser effekt på en gruppe og ikke enkeltmennesker. Ja, forhøyet kolesterol kan føre til hjertesykdom, spesielt hos menn. Kvinner tåler et lett forhøyet kolesterol mye bedre. Samtidig er det forskjell på å foreslå en førtiåring å være litt forsiktig med melkeprotein og å anbefale en syttiåring å slutte med melk i kaffen. Jeg har en amerikansk venninne som bruker olivenolje på brødskiven etter råd fra legen, smør er farlig for syttiåringer! Personale på apotek kjenner godt til legemidler og legemiddelbruk, men de kjenner ikke pasienten som står foran dem med en resept fra legen. Leger har anledning til å fravike anbefalt dosering og vanlig bruk av enkelte legemidler uten at apotekpersonale skal formidle usikkerhet og tvil til pasientene. Det skjer dessverre alt for ofte at en pasient kommer til apotek med resept som personalet sår tvil om. Hvis andre enn legen/eventuelt sykepleieren skal gi helseråd til pasienter, må rådene bygge på gjensidig forståelse og respekt for hverandres fagkunnskaper. Alt for ofte blir iveren etter å være den beste rådgiveren (og helst bedre enn legen) i veien for det som er best for pasienten.

Skadelige råd

Det finnes en rekke virkelig skadelige råd, men dem er det ikke helsepersonell som står for og er ikke tema for denne posten. Jeg kan bare nevne anti-vaksine kampanjer og melk-glutenfrykten som kommer fra ikke medisinske grupper. Det er tema for et annet innlegg.

Hilsen Ragnhild som har lært hvor forsiktig man skal være med å gi råd

Tokyo og menneskemylder.

Det er noen år siden jeg var i Tokyo men minnene derfra kommer til å sitte der for alltid. Uansett hvor jeg gikk, tett med mennesker. Selv om det var klart vær, det var knapt mulig å se sola gjennom all forurensningen. Folk gikk med munnbind som vi ellers forbinder med operasjons salene. Jeg er fortsatt litt usikker på om det var i den tro at denne tynne masken kunne filtrere luften eller om det var av hensyn til andre. Uansett, bylivet i Tokyo sammen med de andre 13 millionene er nok temmelig fjernt fra hva vi er skapt til. Tross dette, japanernes forventede levetid er lengre enn i Norge. Utover andre gener og et helt annet kosthold, er det ingen åpenbar forklaring.

Shinrin-yoku.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

På norsk betyr det “skogsbading”. Jeg er ikke i tvil om at mange japanere til alle tider også har likt seg i naturen. Det er ikke mange hundre år siden vi flyttet inn i hus og samlet oss i byer. I mer enn 200 000 år var naturen vår boplass.  For noen 10-år siden starte Shinrin-yoku bevegelsen. Folk med erfaring fra skogen som rekreasjonsområde, skrev og fremsnakket skogen som et rekreasjonsområde. Det ble lagt til rette med vei og bane slik at det var lett å komme ut i skogen. Stier ble ryddet og foreninger la forholdene til rette for turer. Omlag 3-4 millioner japanere skal på en eller annen måte være organiserte skogs-badere. Så vidt jeg forstår er det lite skogstur med sekk og mat. Roen ved å sitte ned mellom trærne vektlegges og følelsen av nærhet med naturen når de tar armene rundt trestammen og klemmer kraftig. Vi kan ane at det blir et slags total-bad for sinnets helse.

Hva skjer egentlig?

Selvsagt har japanerne fulgt dette opp med undersøkelser. De finner at regelmessig skogsbading reduserer dannelsen av stresshormoner i kroppen, endog kolesterol reduseres, hjerte-puls og blodtrykk blir lavere. Roen demper hjerneaktiviteten, som ved søvn. Det er også gjort funn som kan tyde på at stamcellene aktiveres slik at nye hjerneceller dannes. Etter ett par timer i skogen, er skogsbaderne igjen klare for utfordringer som krever konsentrasjon og gjennomføringsevne. Studier har vist at livsstilsykdommer blir redusert, endog kreft nevnes.

Norsk skogstur.

På bloggen vår har jeg mange ganger vært innom skogsturer. I Norge har vi lange tradisjoner med det, men er de bare for noen få utvalgte etterhvert? De siste lørdagene i Maridalen har vi kanskje møtt 5-10 turgåere pluss ett par syklister i løpet av 2 timer. Vi håper selvsagt det blir flere utover høsten.  Skogstur på norsk er mange ting. Tur med familien, pratetur med en venn, tur med bikkja, treningstur så svetten hagler, eller rusletur alene.  Det siste er nok det som minner mest om meditasjonen som de japanske skogsbaderne bestreber.

Hilsen Thor-Øistein som stadig beveger seg i skogen på en eller annen måte.

PS.: Bilde et tatt kl 0800 med barnebarn som hjelper til med å få kyrne ut på beite. Jeg tror dette var en bra stund for meg også!

Den siste uken har vi vært i to 80-årsdager hos gode venner. Vi har truffet mange både gamle og nyere venner, de fleste på vår alder pluss minus 10-15 år. Det har vært hyggelig å kunne feire sammen med mange andre. Mellom disse feiringene har vi vært i middag sammen med fem naboer, to av dem på alder med våre barn, to litt nærmere oss i alder (men ikke helt) og en midt i mellom? Dette får meg til å reflektere over hvor viktig det er å holde fast ved gamle venner og samtidig være sammen med noen fra en helt annen generasjon.

Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon ? NorLAG ? (alder 40?84 år) ved Oslo Met, og den internasjonale Generations and Gender Survey (GGS) danner grunnlag for en undersøkelse av sosiale helseforskjeller i eldre år.https://blogg.hioa.no/norlag/2018/07/11/sosiale-helseforskjeller-i-eldre-ar/?utm_source=Nyhetsbrev+fra+NOVA&utm_campaign=2bbc106023-EMAIL_CAMPAIGN_2018_08_20_12_43&utm_medium=email&utm_term=0_7304abfefc-2bbc106023-78500515 Prosjektet påviser påfallende ulikheter i aldringsprosessen,også i Norge hvor ulike velferdsordninger skulle garantere nettopp for mindre ulikhet. Her kommer det imidlertid frem at sosiale helseforskjeller er størst midt i livet, blir noe mindre i de eldre aldersgruppene, men at utjevningen i eldre år i stor grad skyldes høyere dødelighet blant personer med lavere sosioøkonomisk status. Det er med andre ord ikke tilfeldig hvem som lever lenge nok til å bli gamle. Det ser ut til at sosiale nettverk til personer med høyere sosio-økonomisk status beskytter bedre mot ensomhet og depresjon i eldre år, noe som igjen fører til bedre helse. Dette er en viktig mekanisme for å si at sosioøkonomisk posisjon påvirker helsen i eldre år. Tross disse forskjellene som også påvises i Norge, viser internasjonale studier at velferdsordninger kan beskytte mot eller utsette risikoen for ensomhet og depresjon i alderdommen. Svakere velferdsstater har høyere forekomst av psykiske plager blant eldre, særlig i lavere sosiale sjikt.

Etterhvert som vi blir eldre kan vi lett bli mindre initiativrike og synes vi har det best i sofakroken. Kanskje blir noen av de beste vennene fra gamle dager borte og lysten på å dyrke nye bekjentskaper blir redusert. Denne undersøkelsen og mange andre observasjoner viser hvor viktig det er å holde på sine sosiale nettverk, være sammen med andre enten vi lever i ensomhet eller tosomhet. Tilhørighet i et godt naboskap hvor mange forskjellige aldersgrupper er samlet kan være særlig viktig for oss eldre. For barn er det nærmest vanntette skott mellom aldersgruppene, for oss gamle er slike aldersgrupperinger nærmest opphevet. Det kan være like naturlig å være sammen med 90-åringer som 50-60-åringer, vi lærer av hverandre og kan virke berikende på hverandre. Som vertinnen i en av 80-årsdagene så treffende sa det: Vi må holde sammen, treffe hverandre uten at det er nødvendig å stille opp med tre-retters middag. Det viktigste er at vi sees enten det er over en kaffekopp, et glass vin eller en suppe. For det haster, vi vet ikke hva morgendagen bringer og hvor lenge vi har hverandre. 

Hilsen Ragnhild som fortsatt er nyskjerrig på nye bekjentskaper

Årets fjelltur med to venninner ble av ulike grunner forenklet og forkortet. Mens vi de 6-7 foregående årene har trålet Hardangervidda øst på forskjellig vis med turer fra hytte til hytte i uken etter skolestart, ble det i år en todagerstur med en overnatting på hytte ikke eid av Turistforeningen. Men det er ganske utrolig hva tre gode venninner kan få ut av to hele dager og en natt sammen. Skjønt natt, vi er kommet dit i livene våre at vi helst køyer før midnatt selv om ikke strømmen blir slått av som den blir på endel av DNT-hyttene ved 23-tiden.

Dag 1 – rundtur med bærplukking.                                                                                                                                                                                                      Det var bestemt at turene ikke skulle bli lange, men en liten tur etter ankomst skulle det være. Som ektefødte barn av krigsgenerasjonen er vi sankere. Det ble derfor helt nødvendig å tilbringe mye tid i blåbærtuene og heldigvis hadde vi medbrakt bærspann og annet plukkeutstyr. Stor var begeistringen da vi oppdaget at slutten på tørkesommeren hadde ført med seg store, saftige blåbær i mengder. Turen som ikke skulle overstige 45 minutter gange ble derfor på 2 timer, men med fem kvarter tilbrakt i blåbærtuene. Ved tilbakekomst til hytta var det rikelig tid til pils og prat i solveggen og det er ikke ende på antall temaer som i løpet av noen soltimer kan belyses fra ulike sider når tre (eldre) kvinner er sammen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Mange eldre bor alene, men det behøver ikke å bety at de er ensomme                                                                                                                                    Ensomhet er en vond opplevelse av å mangle sosial kontakt, å ha et lite eller dårlig sosialt nettverk. Studier har vist at ensomhet øker med høyere alder, ikke vanskelig å forstå ettersom høy alder ofte betyr fysisk skrøpelighet og problemer med å komme seg ut og delta i sosialt liv. Det kan være krevende å opprettholde kontakt med venner når helsen svikter eller hvis en livspartner faller fra. Det er en kjent sak at ensomhet kan bidra til at man spiser mindre, sover dårligere og ikke klarer å holde seg i fysisk og mental aktivitet. Så lenge man er i fysisk brukbar form og lever et aktivt liv behøver ikke det å være blitt alene bety at man er ensom.

Tilbake til venninnene                                                                                                                                                                                                                Venninner er en herlig medisin mot aldersdepresjon og ensomhet. Det å ha venninner å prate og diskutere med, venninner som godtar meg og deg som vi er, som hører på oss og gir tilbakemeldinger og motforestillinger er en lykke. Vår to-dagers fjelltur med morgenkaffe, utsikt mot fjellene og spennende temaer å diskutere på programmet, med tur i fjell og myr og flere diskusjonstemaer, ga gode impulser for livet vårt. Vi er alle tre på vei mot 80, men er enige om at vi i første omgang går for 80 og flere fjellturer. Neste års tur er allerede planlagt, da blir det Hardangervidda øst igjen med en ny vri. Dagsmarsjene må ikke bli for lange, 3-4 timer i følge DNT er passe for oss. Og en ting er vi hjertens enige om: Så lenge vi kan skal vi ikke slutte med å gjøre noe som har gitt oss glede, som f.eks. å gå i fjelletl. Takk til venninnene for at dere er til.

Hilsen Ragnhild som er strålende fornøyd med årets noe amputerte fjelltur

Det er mye jeg ikke forstår!

Vi er heldige og har mange barnebarn. De er fra  10 til vel 30 år. De har godt fotfeste i tilværelse og vi er selvsagt stolte av dem. Nå har jeg lyst til å snakke litt om dagens russefeiring og særlig om “russebuss-fenomenet”. Foreldre og besteforeldre har til alle tider vært bekymret for hva ungdommen finner på og nå er det min tur. Jeg var russ i 1955. Festingen ble i overkant noen dager på Tysklandstur og jeg var glad at en sindig lektor tok føring etter hvert. Vi lånte en gammel veteranbil noen dager rundt 17 mai og det var vårt bileventyr.

Russebuss-greia er særlig utbredt i noen større byer med omegn. En gjeng på 20-30 elever inngår en bindende kontrakt om kjøp, opp-pussing og drifting av en stor buss. Bussen overtas siste året. En grunnpris på en halv million sies å være lavt. Entreprenører utenfor russen står for salg og såkalte garantier. Elever som fra første klasse på videregående betaler kr 1500, etterhvert økende til 2500 per måned, er ikke uvanlig. Mange jobber og står på for å greie dette og noen få foreldre synes at dette bør barna få. Økonomien i det hele er så sin sak. Det er nok noen bakmenn som tjener godt på dette. Min hovedagenda er egentlig hva som skjer i kjølvannet av hele prosjektet.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hvilken start er dette på voksenlivet?

Denne sommeren har ikke spart oss for noe når det gjelder russen. Elever som ikke vil eller kan bli med fra 1. klasse mobbes og fryses ut. Det er særlig ungdom som ser litt alvorlig på skolen for ikke snakke om innvandrer-ungdom, som ikke er tiltrukket av denne gjengdannelsen. Utagerende festing beskrives og når det hele toppes med 1000 ungdommer som reiser til Hellas året før selve russetiden starter, måtte mange av oss stoppe opp. Bilder på TV av alkohol- og narkopåvirket ungdom som sloss, var sterke saker. Barnebarna sier, ta det med ro bestefar, dette er ikke så galt og det skikkelig dumme som skjer, gjelder bare noen få. Men,,, sier jeg,når fest og haloj fører til så dårlig skolegang at noen må ta det “obligatoriske 4. året” for å være kvalifisert til studier, da må det være noe sikkelig galt.

Professor Willy Pedersen l sosiologi har gjennom noen år fulgt russens aktiviteter. Han gjør såkalte observasjonsstudier, men det skinner igjennom at også han er bekymret. Han beskriver blant annet “russebusskulturen” som en subkultur uten de vanlige samfunnsnormer og kontroll. På internasjonale konferanser hvor dette legges frem, ristes det på hodet av forundring over hvordan slikt kan skje.

Jeg håper at jeg fremdeles kan være istand til å overbevise de yngste barnebarna våre om at videregående skole er en spennende start på livet uten at de tar sjansen på aktiviteter som kan være ødeleggende både på kort og lengre sikt. 

Hilsen Thor-Øistein som ikke føler seg sur eller gammel eller på nynorsk “grumpy”.

Vi ordnet med ett handikap.

De fleste kjenner til at de beste hestene på travbanen starter med såkalt handikap. De starter x antall meter bak de “ikke fullt så gode” i travløpene. Børge Ousland har i mange år tatt meg med på tur både her og der. Idag var det til Fagervann i Maridalen. Fra skolen og opp omlag 300 høydemeter. Børge hadde en sekk på 15 kg og trakk i tillegg 2 bildekk over stokk og stein de bratte bakkene. Jeg greide meg med en vannflaske i hånden. I de bratteste kneikene holdt vi kjeft. Jeg fikk klar beskjed om at noe særlig svar på spørsmål måtte komme når vi tok pause. Børge er 26 år yngre enn meg. Selv om jeg var rimelig sprek som 56 åring, så var det ikke bortimot hvordan han fremdeles er. Det ble en god treningsøkt for han. Men hva for meg? Gleden av fremdeles å være ute i skog og mark er stor! Pusten var rimelig grei og blodpumpa slo regelmessig om enn litt for langsomt. Maks puls hos gamle gubber er nemlig ikke så høy lenger. I vannkanten til Fagervann hadde vi en oppdatering av livet de siste par månedene.

Trener vi til “noe”?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Helt klart. For meg er fysisk aktivitet de fleste dagene i uka den viktigste investering for videre brukbare år. For Børge er det nye eventyr. Turen til Arktis nå på sensommeren har vært planlagt i minste detalj i lengre tid. Et båthavari gjør dette dessverre noe usikkert pga maskinproblemer. Blir det en utsettelse av ekspedisjonen, er ikke det noen katastrofe. Han har tidligere gjennomført det meste som er mulig og umulig i Antarktis og Arktis, så hva så? Jeg skal her og nå ikke avsløre hva de store utfordringene skulle være denne gangen. Men spennende høres det ut.

Børges Nordland-prosjekt.

Jeg tror det hele startet for 6-7 år siden. Til Handelshuset Grøtøy i Steigen kommune hørte øya Manshausen. Denne øya kjøpte Børge og har i løpet av disse årene bygget ut et fantastisk aktivitets senter. Han har bygget om gamle hus, satt opp 7 flotte hytter (kabiner) og har en gammel fiskebåt bygget om med lugarer. Nå kommer folk fra hele Europa, både med og uten barneflokken. Profesjonelle folk bistår på alle måter med padling, fisking, fjellklatring, vanlige fjellturer og for de mer avanserte, dykking. Og dette kan nå skje året rundt. Mørketida er kanskje den mest spennende. Jeg har vært på Manshausen noen ganger og neste år håper jeg å overtale noen barnebarn til å bli med. Googling på ” Manshausen” vil fortelle mer om stedet og naturen omkring.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er i stadiet for små og gode opplevelser.