Nå skal jeg begi meg ut på dypt vann og skrive om noe jeg ikke har fnugg av greie på. Kanskje burde jeg overlate dette til Thor-Øistein, men han er en del av miljøet og jeg betrakter meg mer som “folk flest”

Mediekjøret

Dette innlegget begynte å surre i hodet mitt i forbindelse med en norsk ung manns utnevnelse til en viktig jobb i engelsk fotball. Mediene brakte nyheten før, under og etter utnevnelsen, ofte på førstesidene i de største hovedstadsavisene. Jeg vet ikke hvordan hendelsen ble publisert på nord-vestlandet, men jeg antar at ikke interessen fra mediene var mindre der. Nå er dette tydeligvis stort og angjeldende er en populær utøver, men er dette virkelig det viktigste som skjedde i verden de tre-fire dagene kjøret sto på? Nå, nærmere en uke etter at nyheten sprakk har omtalen funnet veien til sportssidene der den vel hører hjemme, men fortsatt en helside i Aftenposten i dag. Jeg forstår jo denne fotballspillerens populæritet og fikk det ytterligere bekreftet da vi var i Sør-Afrika for en god del år siden og møtte en lokal ung mann som spurte hvor vi kom fra. Norway kunne vi fortelle. Da bredte det seg et stort smil og han sa: oh, Solskjær.

Mer mediekjør

En annen superviktig hendelse fra toppidrettsmiljøet var at en kjent og omdiskutert utøver legger opp, dvs avslutter karrieren som topp langrennsutøver. Vi satt i bilen på vei hjem fra skitur og hørte på P2s nyhetsettermiddag. Denne dagen besto sendingen nærmest bare av omtale av nevnte idrettsutøver, hans gråtkvalte farvel til fansen og andre som tilfeldigvis hørte på og svar på spørsmål av typen “hva følte du da”. Dette var tydeligvis så viktig at dagens sending som vanligvis omhandler forskjellig nyhetsstoff ble dominert av dette. Nå skal jeg ikke, som leserne sikkert tror jeg vil, sammenlikne hva denne utøveren har foretatt seg med en annen utøver av motsatt kjønn som også har lagt opp. Jeg bare undrer meg over statskanalens prioriteringer. I parentes bemerket har denne utøveren av hankjønn i realiteten gitt opp for 4 år siden, i 2011, mens hun har holdt det gående til hun, ja, la opp.

Noen få idrettsstjerner når toppnivå og tjener millioner

Det er mye penger i eliteidrett og og stjernene tjener godt. Som god sosialdemokrat er jeg opplært til og vant med at vi deler på godene, dvs betaler etter evne til fellesskapet. Norsk idrett skal både dyrke enerne og sørge for etterveksten, dvs grasrota som er idrettslagene rundt om i landet som er superviktige tilbud til barn og ungdom og uhyre viktig for integrering. Det går mye penger til toppidretten mens idrettslagene sliter og baserer seg på mye frivillig innsats, særlig fra foreldre til unge håpefulle.  Da undrer det meg hvorfor ikke stjernene må kanalisere noe av inntektene sine tilbake til idrettslaget som har stått hos, støttet dem og fått dem frem dit de er i dag. Det forundrer meg ytterligere at noen (heldigvis få) stjerner synes de får for lite igjen fra fellesskapet og melder seg ut for å tjene enda mer. Det er nemlig slik at noe av sponsorinntektene skal gå til Idrettsforbundet, det faller noen (heldigvis fortsatt få) tungt for brystet.

Hilsen Ragnhild som håper våre fotball- og hockeyspillende barnebarn har det moro med sporten sin så lenge det varer.

Skal vi bare fortsette å preike?

Nå har omlag 200 nasjoner vært samlet i Katowice i Polen. Ikke for å diskutere om vi har en foreliggende klimakrise, for det er et faktum, men for å se hva som kan og skal gjøres. Samtlige partier på Stortinget har klimaarbeidet på programmet. Partilederne snakker om dette på møter og endog internasjonale konferanser. Men jeg har enda tilgode å høre noen si at dette vil koste mye penger og det er vi villige til å bruke. Vi er flinke til å kildesorte avfall, vi kjører el-biler og vi gjør vårt beste i dagliglivet. I det store regnskap monner det lite. Slike symbolhandlinger er allikevel viktige for oss. I det minste bidrar det til å innse at det foreligger en stor utfordring. Men det trengs mer enn symboler, mye mer.

Vi må starte et sted—og så det monner.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg vil ikke på noen måte fremstå som ekspert på klimautfordringene eller for å si det rett ut, klimaproblemene. Jeg prøver å oppdatere meg selv på nett og ved lesing ellers. Det er greiest å starte i Norge. At Forbrenningsanlegget til Oslo slipper ut like mye CO 2 som 200 000 biler i året, har jeg skrevet om før. Det begynner å bli en reell mulighet å fange opp CO 2, bringe det til kai for så frakte det på skip for så pumpe gassen ned i gamle tomme oljefelt. Større og mindre anlegg finnes rundt omkring i kommunene hvor liknende løsninger må finnes. Ett par andre store nødvendige tiltak:: . Elektrifisering av kaianleggene våre og oljeinnstallsjoner. Alt dette vil koste mye penger!

Kullkraftverk må utfases.

Fortsatt produseres en stor del av verdens energi fra kullkraft- verk. Folk som har greie på det sier at en gradvis nedskalering  er mulig inntil fornybar energi overtar. Gass (som flytende, LNG) vil kunne redusere utslipp med helt ned til omlag 25 prosent av kullutslipp. I noen land bygges moderne atomkraftverk i områder hvor faren for jordskjelv og sunami er minimal. Hvorfor taes ikke dette bredere opp igjen ? Men tilbake til kullkraften som også ble spesielt tatt opp i Katowice. Både planlegging og gjennomføring av et skifte til andre energikilder vil koste enormt og fattige land har ikke en sjanse uten bistand. I Norge snakker vi om måtehold i vår pengebruk for å tilgodese de kommende generasjoner. Holder vi fram som nå, har vi kanskje ingen klode for våre etterkommere i det hele tatt.

Hva betyr jordens raskt økende befolkning?

Cicero senter for klimaforskning tar dette opp i en artikkel i november. I deler av verden stopper befolkningsveksten opp, mens den andre deler (les Afrika) øker dramatisk. Artikkelen mener å kunne dokumentere at det mest effektive tiltaket for å redusere antall fødsler, er å gi jenter/kvinner utdannelse. I korttekst, kvinner med utdannelse føder færre barn!  Man mener at en vellykket satsning på utdannelse vil kunne bety en reduksjon av jordens befolkning med omlag 1 milliard.  Det konkluderes også med at det sammen med andre tiltak, er vesentlig for å redusere totalutslippene.  Utdannelse og skoletiltak i fattige land er ikke mulig uten massiv bistand fra rike land som Norge.

Er det noen politisk vilje til et krafttak ?

Honnørord i festtaler kommer lett. Å gå ut til folket å si, ” nå må alle være solidariske til å redusere den personlige økonomi for de store fellessaker” er klart vanskeligere. Å røre pensjonsfondet for å gi de neste generasjoner et levelig klima, synes ikke å være lett. Vi vil ved neste Stortingsvalg stemme på det partiet som er villig til å gjøre noe med de store klimautfordringene og som samtidig har styringsmuligheter.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser politikere sittende rolig i båten mens vannet stiger.

Jeg sitter som så ofte i førjulstiden, hører på musikk og pakker inn bøker. Samtidig grubler jeg over noe vi så på Dagsrevyen i går og som provoserte oss begge litt.

Er 80-tallet rett og slett til å skamme seg over?

Innslaget var i forbindelse med at en flott skuespiller, Liv Ullmann, fyller 80 år. Dette var naturlig nok viet stor oppmerksomhet. Blant annet satt tre av de “kjendisperformancere”  jeg setter aller høyest, Liv Ullmann, Anne Grosvold og Kari Simonsen, og akket seg over hvor forferdelig det er å bli 80.  Dette er tre flotte kvinner som faktisk ser ut som de har latt naturen gå sin gang og blitt eldre, for ikke å si gamle, og viser med all tydelighet at de fortsatt er oppegående og interesserte i verden og samfunnet rundt seg. Hvorfor er det da så nødvendig å fortelle alle som ser Dagsrevyen (og det er snart bare vi som har passert 70 og nærmer oss 80) at dette med høy alder er foraktfullt og, ja, skammelig? Liv Ullmann kunne til og med fortelle oss at det å bli pensjonist er ganske ille, man skal da ikke pensjonere seg. Hva med alle oss som synes det er helt greit å være pensjonist og motta pensjon etter et langt liv i arbeidslivet?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Alderdommen er en del av livet for oss som er heldige og blir gamle

Det er like naturlig å være 80 med rynker og alt som siger nedover som å være 14 med kviser og tannregulering. Hvorfor skal det være så vanskelig å akseptere 80-tallet? Vi må kunne ta i mot det livet har å by på som 80-åringer selv om det selvfølgelig kan by på utfordringer. Uten tvil har også 14-åringen utfordringer, men av en annen karakter. Livet etter 80 kan være spennende og utfordrende så la ikke oss som er friske og oppegående sutre over at 80-grensen er nådd.

Er vi gamle ikke til å regne med?

Ungdomskulturen dyrkes utvilsomt, og ung skal man helst være langt opp i støvets år. Når vi ikke er unge lengre, da bør vi holde oss i gyngestolen med strikketøyet. Jeg ser for meg Elsa Beskows bestemødre, små, knudrete, i lange skjørt og med knute i nakken sitte og strikke. En høyst oppegående kollega og professor emeritus ble oppfordret til å ta med strikketøyet hvis ventetiden ble for lang mens hun selv sannsynligvis heller hadde benyttet anledningen til å få med seg det viktigste fra Morgenbladet, Klassekampen og Dag og Tid. En annen kollega, riktignok ikke 80 enda, men på god vei, bruker dagene på Stortinget og andre steder det går an å få innflytelse, med å arbeide for miljøbevegelsen. Jeg har mange eksempler på kvinner (og menn) i 70-80 årene som på ingen måte har slått seg til ro i sofakroken.

Det er ikke alle som er så heldige at de kan leve et aktivt liv som 80-åringer

Dette må vi ta høyde for, ingen vet hva livet vil bringe oss. Kanskje blir vi pleietrengende og ender på pleiehjem slik min far ble 92 år gammel etter et slag. Fra å være en aktiv mann som kjørte bil, reiste, gikk i teater og gikk på tur ble han redusert til en gammel mann som ble klappet på hodet, tiltalt med fornavn og snakket babyspråk til. Beboere på pleiehjem blir ofte redusert til noen som ikke skal tas på alvor og snakket skikkelig til. Sånn vil vi ikke ha det. Vi vil bli behandlet med respekt, også når kroppen blir skrøpelig. Og det er ingen grunn til i utgangspunktet å mene at 80- åringer ikke er interesserte og oppegående samfunnsborgere.

Hilsen Ragnhild som ble litt opprørt, men roer meg nå til røkelsesduft og Bugge Wesseltoft.

Ja, forskere fra Universitetet i Trondheim mener det.

Forskere med Jan Helgerud og Jan Hoff i spissen, har fra begynnelsen av 2000-tallet gjort viktig forskning om fysisk aktivitet og helse. Mye av forskningen har dreiet seg om fysisk trening generelt, også på toppnivå. Mye har vært rettet mot fotballsspillere og treningsmetodene som er utviklet har blitt benyttet av stjernelagene i Europa.  I korthet går det utpå: I tillegg til den fotballspesifikke treningen, har spillerne løpt intervaller 4×4 etterfulgt av 4×4 knebøyninger med maksvekter. Løpingen er 4 minutter gradvis til pulsen når opp til 90-95 % av maks puls de siste 2-3 minuttene. Så 3 minutter pause før ny 4 mintters innsats osv.  Hjertet blir større med kraftigere muskulatur pga den maksimale blodfylningen som skjer ved disse intervallene. Styrketreningen har i løpet av så kort tid som 2-3 mndr, ført til betraktelig styrkeøkning. Det er klart at responsen på slik tøff trening, kan variere fra utøver til utøver. Feks Marit Bjørgen smakte på denne medisinen i sesongen med OL i Torino, og det gikk riktig galt før hun igjen ble langrennsdronningen på “norsk tradisjonell” trening. I rehabiltrening av pasienter etter hjerteinfarkt, blir det benyttet et  noe modifisert 4×4 med godt resultat. Men til rehabiliteringshverdagen.  Kolleger med brei erfaring benytter seg av en mer allsidig trening tilpasset den enkelte. Treningsintensitet opp imot hva som kan gjennomføres uten risiko, er viktige elementer.

Men hva er gjennomførbart når vi er ganske vanlige aldrende mennesker?

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Noen har selvsagt kropp og bein som tåler ganske harde belastninger. Folk flest må sette igang med aktivitet som er individuelt tilpasset. Vi vet at cirka 70% av oss er i for lite fysisk aktivitet. De offisielle  rådene er 150 minutter pr uke. Det kan enten være 20 minutter daglig, eller fordelt over noen dager i uken som er det som skal til.  Men nå vil jeg se litt på hva vi i alle tilrådninger kaller “helsegevinst”. De alle fleste tenker på hva som kan forebygge hjerte-kar sykdommer, diabetes-2 og enkelte kreftsykdommer. men for de fleste av oss er det nok andre ting vi har i tankene. Vi ønsker å være i aktivitet her og nå som kjennes godt og som vi kjenner er en god aktivitet for å holde muskler og ledd i form. Vi vil gjøre ting som legger grunnlaget for et videre aktivt liv. For de fleste er det også sosiale elementer. Enten vi går raskt eller langsomt, føles prate-turen verdifull.

Hvor lite skal til for at vi har en gevinst ved å være fysiske aktive?

For en tid siden skrev jeg om morgengymnastikken. 5 minutter med litt styrke-, balanse- og bevegelighets- trening som tenner på kroppen og er en god start på dagen. Blir det så litt vanlig aktivitet utover dagen, uten for mye sammenhengende sitting, så er dette greit. Hvis målet er å føle seg vel og kjenne at kroppen greier de daglige utfordringer, så holder dette langt på vei. Dette er ikke bare min påstand. Forskning viser at “noe er bedre enn ingenting”. Når vi leser om ambisiøse treningprogrammer som i beste mening er tenkt for oss eldre, blir det lett slik at vi legger det til side med dårlig samvittighet.

Hva gjør så gammel-doktern selv?

Når jeg er rundt-omkring og snakker aktivitet i eldreårene, ender det ofte opp med dette spørsmålet. Jeg var nok rimelig sprek i yngre år og noen synes vel at 82 åringen ikke er så aller værst nå heller. 10 minutter morgengym vedlikeholder styrken. Ellers blir det mye traving/gåing rundt omkring, med eller uten hund og kone. Det blir også gjerne tur i skogen 2-3 ganger i uken, med eller uten ski på bena. Jeg kan egentlig aldri slutte å fremsnakke skogens utfordringer, for ikke snakke om skogens ro. For å leve litt opp tilTrondheims-forskerne uten å gå for 4X4, er jeg også anpusten noen ganger i uka.

Før-jul hilsen fra Thor-Øistein som gjerne vil at vi skal ha god samvittig med vanlig fysisk aktivitet i hverdagen uten at det skal kalles trening.

Utdelingen av Nobels fredspris er et årviss evenement 10. desember. Som oftest har jeg fulgt seremonien på TV-skjermen, men aldri aldri har jeg sittet med tårer i øynene og fulgt med på talene til Nobelkomiteens leder Berit Reiss Andersen, Nadia Murad og Denis Mukwege uten å ta en eneste pause. Alle tre holdt taler som må ha gjort et uutslettelig på alle som hørte dem, i alle fall på meg. Og aldri har vel Nobelseremonien igjen og  igjen blitt avbrudt av heiarop og stående applaus.

Krig mot likegyldigheten

Verdenssamfunnet vet hva som skjer, verdenssamfunnet tørker tårer og viser medfølelse. Og der stopper det. Nadia Murad sa meget treffende at hun trenger ikke mer medfølelse – nå må det bli mer enn ord, det må bli til handling. Denis Mukwege var klinkende klar i sin irettesettelse av oss og alle andre som vet og hører, men ikke gjør noe. Han ønsker en krig mot likegyldigheten som preger verdenssamfunnet. I New York ligger en FN-rapport og støver ned, en grundig rapport som dokumenterer overgrep mot kvinner som våpen i krig, en rapport som navngir og beskriver ofrene, men som ikke  nevner overgriperne. Denis Mukwege gikk langt i å beskrive grufulle overgrep begått av myndighetspersoner og menn med parlamentarisk immunitet. Rapporten må opp av skuffen og brukes til å straffeførfølge forbryterene som bruker voldtekt og kvinnemishandlig som våpen i krig.

Hva betyr en Nobels Fredspris til Nadia Murad og Denis Mukwege?

Det er å håpe at fredsprisen som tross alt følges internasjonalt kan føre til oppmerksomhet og handling. For Nadia Murad var den eneste prisen hun virkelig ønsket seg at overgriperne som har prøvd og fortsatt prøver å utslette Yesidiene blir stilt til ansvar og straffeforfulgt. Denis Mukwege ba om at den røde løperen ikke skulle rulles ut for statsledere som beviselig  gir straffefrihet til menn som voldtar og skjender kvinner i en pågående konflikt og i endel tilfeller selv er overgripere. Vår statsminister var ikke helt klar du hun ble spurt om hvordan vi forholder oss til statsledere i konfliktområder. Mukwege var også klar på hvordan vi med våre smarttelefoner og el-biler er med på å opprettholde umenneskelige forhold for kongolesere som arbeider i bl.a. koboltindustrien. Her må noen som er mye klokere enn meg fortelle hvordan vi skal kunne påvirke gjennom våre forbruk.

Likegyldighet med ofre for genocid som Yesidiene

Nadia Murad stilte et klart spørsmål rettet til våre og andre politikere: Dere lukker øynene for interne konflikter som fører til folkemord, hva hvis det hadde dreid seg om olje eller en handelsavtale? Et meget betimelig spørsmål som også kan utvides til at vi må be regjeringen slutte med all våpenleveranse til krigførende land eller land i indre konflikt. Det vi tjener på våpenindustrien må og kan ikke oppveie menneskelige lidelser. Og da kan jeg ikke unngå å nevne vår regjering som ikke vil undertegne antiatomvåpenavtalen og hvordan tildelingen til ICAN i fjor ble meget dårlig mottatt av regjeringen. 

Da er det bare å avslutte med å gratulere fredsprisvinnerne 2018 og håpe at deres sterke appeller til verdenssamfunnet blir tatt godt i mot og fører til handling, ikke bare ord.

Hilsen Ragnhild som også håper på Nadia Murad og Denis Mukweges personlige sikkerhet, det er mange der ute som hater dem for arbeidet deres, dessverre.  

Uten julehefter, ingen jul.

Jeg må tilstå det med en gang. Det er ingen tid på året jeg er mer nostalgisk enn i desember. En ting er alle forberedelsene men også det vi tar oss til her og nå. Som ellers i året leser vi endel, selv om det ikke blir så mye som vi har planlagt. Men nå leser jeg julehefter. Jeg kjøper det som førjuls-presang til familiens trettenåring og leser det selvsagt  først selv. Idag ble det “Vangsgutane”.  Det første juleheftet kom i 1941. Jeg vil ikke påstå at jeg som 5 åring fikk førsteutgaven, men det var ikke langt unna. Det handler om Steinar og Kåre på gården Vangen i nærheten av Trollheimen. Sterk-Ola er den store helt og rampegutten Larris er urokråka. Som guttunge på landsbygda var det lett med identifisering. Idag er det humrende lesning av nynorsk-teksten. Nostalgi er “vemodig lengsel tilbake til tidligere tider”. Kanskje det er der jeg er? Ifjor da Kaspar fikk juleheftet, fikk jeg mest inntrykk av at dette guttelivet som ble beskrevet, mest ble oppfattet som temmelig eksotisk, men artig. Nynorsken var ikke noe problem. Selv om vi fremdeles leser “91 Stomperud”, blir det en annen greie.

“Dag og Tid” for vaksne.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For en tid siden traff jeg journalisten Andreas Hompland. Han hadde skrevet i Dagbladet noen 10 -år. Men som 70- åring hadde han ingen plass i denne tabloiden lenger. Han hadde nå begynt å skrive i “Dag og Tid”, ukeavisen på nynorsk. Jeg måtte tilstå at dette var ukjent mark for meg. Likevel endte det ut med at jeg nå har lest det  ett par måneder. At jeg har blitt positivt overrasket, skyldes nå selvsagt min uvitenhet. Som i mange andre familier blir det mindre papiraviser i det daglige. Fredag og lørdag har det heller blitt Morgenbladet og Klassekampen som har stått for kulturell oppdatering. Det har blitt mye lesing, men jeg er stadig litt frustrert over litt sære og “spissede” emner som ikke har gjort meg nysgjerrig engang. Hva så med “Dag og tid” på dørmatta? Ikke bare Andreas Hompland, men jeg nevner i fleng, Jon Hustad, Per Egil Hegge, Karsten Alnæs,  Arvid Bryne, Bernt Hagtvet, Andreas Skartveit, som er faste bidragsytere. Dette er godt voksne folk, og det er kan hende det som treffer meg. Som enkel gutt fra Ski er jeg i utgangspunkt ett stykke unna Nynorsken, men vårt andre målføre er flott !! Selvsagt skrives det om Globalisering og Marthe Michelett, men om masse annet spennende også. Jeg sier bare, dette er penga verdt.

Hilsen Thor-Øistein som har en fin lesehelg. 

I år som tidligere år er bøker og lesing av bokanmeldelser viktige gjøremål frem mot jul. Jeg gir ikke opp håpet om å få barnebarna til å lese, fortrinnsvis på papir, ikke bare korte epistler på telefonene. Jeg vet det kan synes bakstreversk, men som sagt, jeg gir ikke opp. Derfor får alle 15 barnebarna en bok til jul – dvs bøkene deles ut under familiesamling lille julaften til alle de som er her da, de andre får dem på julaften. Jeg har en usvikelig tro på viktigheten av å lese og håper at  de som får en bok av papir mellom hendene vil  i alle fall prøve ut hva det vil si å lese. Mor pleide å si at det viktigste var ikke hva man leste, men at man leste. Nå var hun ikke helt enig med seg selv bestandig – da jeg var barn mislikte hun sterkt at jeg leste Frøken Detektiv, så den leste jeg i smug.

Bokanmeldelser nedprioriteres av de store avisene

Det blir alt for mange bøker som kommer hver høst og avisene klarer bare å anmelde en liten del av dem. Enkelte forfattere er storfrustrerte over aldri å bli anmeldt. Desto underligere finner jeg det at forlag faktisk pusher den aller dårligste “litteraturen” på anmelderne. Gerd Elin Stava Sandve skriver i Dagsavisen 4.12 om hvordan hun ble spurt om hun ville ha en PDF av en forfatter hun aldri hadde hørt om til anmeldelse med sperrefrist. Det viste seg å være en av de nokså utallige tåredryppende selvfortellinger av en såkaldt “influencer”, en ung kvinne med store sponsoravtaler og et, skal vi tro henne selv, nitrist liv. Boken ble anmeldt i flere aviser og fikk stort sett tommelen ned som eksepsjonelt dårlig litteratur, Gerd Elin Stava Sandve takket nei. Men hvorfor kan ikke forlagene heller pushe litteratur på anmelderne og ikke disse bloggerbøkene som det dessverre blir fler og fler av, den ene dårligere enn den andre skal vi tro anmelderne. Men bøkene selger, bloggerne har tusenvis av følgere som tydeligvis ikke får nok snørr og tårer av blogginnleggene, men også vil ha dem i bokform. Forlagene tjener penger og unnskylder seg med at de dårligste, men leste bøkene, gjør at de har råd til å utgi mer lødig litteratur.

Men er det ikke viktig at unge jenter leser ( for det dreier seg om unge jenter)?

Selvfølgelig er det viktig at unge jenter leser, de leser jo rosa blogger i massevis skal man tro antallet følgere bloggerne har. Men er det virkelig nødvendig for dem å lese om igjen på papir det de allerede har lest i bloggen? Det hadde vært mer ønskelig om lesing av blogger ble fulgt opp av lesing av virkelige romaner, novellesamlinger og sakprosa. At voksne kvinner leser er udiskutabelt, men nå vi er i ferd med å få en generasjon som helt har sluttet å lese bøker og aviser, hverken på papir eller lesebrett? Lesegleden hos voksne kvinner vises blant annet ved bruk av bibliotekene, og ved salgstallene til f.eks seriene fra Frid Ingulstad fra Akerselva – det er neppe menn som er hovedtyngden av hennes lesere. Kvinner leser allsidig – de leser bøker av kvinner og av menn; menn, hvis de i det hele tatt leser, leser så godt som aldri en bok skrevet av en kvinne. Det er å håpe at de unge jentene som nå stort sett leser bloggere og deres bøker etter hvert vil ta sjansen på å prøve seg på noe mer lødig litteratur.

Men er det så viktig da?

Det er mye forskning som viser at litteraturen gir viktige impulser til leserne, og at det å lese skjønnlitteratur beriker oss og har en klar sammenheng med å klare seg bra her i livet. Den som ikke leser går glipp av store verdier. Jeg gir i alle fall ikke opp med å prøve å få barnebarna våre, gutter og jenter til å lese bøker.

Jeg har et helt spesielt forhold til advent og førjulstiden.  Helt siden jeg som barn opplevet mor som oppførte seg helt annerledes enn vanlig, hun hadde ikke skrivetid fra 9.00 til 15.00, men forberedte julen med allverdens førjulssysler, alt nydelig dokumentert i hennes julebok, til jeg selv ble julete husmoderlig. Desember skal være julemåned med førjulssysler i høysetet. Derfor føles det litt rart at jeg sitter her på Gran Canaria og skriver om julen mens solen flommer, temperatur godt over 20 grader og i morgen er det 1.desember. Helst vill jeg nå vært hjemme og laget adventskrans med fiolette bånd og lys, men slik ble det altså ikke i år. Heldigvis rekker jeg (forhåpentligvis) hjem til første søndag i advent selv om det er med et skrik – flyet skal landet klokken 00.50 2. desember.

Adventstiden er fiolett

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

For meg er adventstiden fiolett både når det gjelder stearinlysene, adventsstaken med fiolette bånd og eventuelle små bordbrikker – alt skal være fiolett. Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg er så opptatt av adventstiden og den liturgiske fargen som er fiolett (ikke lilla). Dårlig samvittighet fordi jeg ellers er lite kirkelig og utmeldt av Den norske kirken. På den annen side er advent og jul kirkelige og kristne høytider som har dype røtter i vårt fellesskap. Selv om julen har fjernet seg mer og mer fra det kristne og blitt sekulær, ser de kristne tradisjonene ved julen ut til å være dypt forankret i befolkningen. På julaften fylles kirkene av nordmenn som ellers aldri setter sine ben i en kirke og det kan man selvfølgelig mene en del om. I førjulstiden fylles også kirkene ved de mange og populære julekonsertene. Vakker musikk og vakre tradisjoner som de fleste av oss, kristne og ikke kristne, setter pris på. 

Førjulstradisjonene er det viktig å ta vare på

Når 1.desember nærmer seg tenker jeg alltid på mors julebok, en litt slitt kladdebok hvor hun skrev ned alt hun foretok seg av juleforberedelser fra 1. desember og frem til julaften, hvert eneste år. Slik minnet hun seg selv på hva som skulle ordnes og gjøres før jul. Selv er jeg ikke så velorganisert som mor var, men visse milepæler har jeg i desember, som at juleskinken må i lake før 7. desember, at kakebaking må avtales med de av døtrene som er tilgjengelige (ja det er døtrene som baker) og at julepølseproduksjonen hos Kjersti er avklart. Mor skrev en hærskare julekort hvorav de til utlandet skulle være avsendt innen en viss dato, jeg skriver alt for lite julekort, dessverre, en av de sysler som er droppet til fordel for annen type kommunikasjon. Men hvert år kjøper jeg inn UNICEF-kort, og noen julekort blir det.

Julestri eller førjulshygge?

Før i tiden var førjulstiden ganske strevsom, alt skulle ordnes og alle skulle ha gaver og på jobben var det nok å gjøre. Som pensjonist kan jeg på ingen måte klage over en strevsom førjulstid, nå står hyggen i førersetet. Selv om ting tar litt mer tid nå enn da jeg var yngre så er presset langt mindre. Og selv om det av og til synes usannsynlig så er det et liv også etter nyttår. Alle venner og familie må ikke treffes i desember, det er faktisk endel ting som kan utsettes til januar. Og selv om jeg helt ubegrunnet fortsatt bekymrer meg over at jeg ikke kommer hjem før 2. desember, så vet jeg innerst inne at det nok skal bli både førjulshygge og jul i år også.

Hilsen Ragnhild som er og blir eksepsjonelt julete.

ikke bare for de sprekeste!

Norsk eldre-politikk er i skikkelig endring. Det er ikke mange årene siden at veien for oss gamle som ikke greide hverdagen, var ganske kort til gamlehjemmet. Vel å merke hvis vi bodde i en kommune med tilstrekkelig plasser på hjemmet. Det var gamlehjem, sykehjem og pleiehjem, med glidende funksjonsoverganger. Idag er det helt klart et mål at forholdene skal legges tilrette for at vi lengst mulig skal ha det bra hjemme. De kommunene som er best, har en tilstrekkelig hjemmesykepleie, det bringes mat og det er bistand til aktiteter. Sykehjemmet er for de dårligste og det har resultert i at 80 prosent av plassene er belagt med dårlig fungerende demente. Mange foretrekker å være hjemme til siste slutt. En annen ting er at mye tyder på at dette er den beste samfunns-økonomiske løsningen også. Nå har vi vært ett par uker på Kanariøyene og her ser og møter vi mange imponerende jevnaldrende som ikke er fullt så heldige som oss. Folk går tur langs havet med 1 stokk, 2 stokker, staver, rullator, rullestol, en støttende arm og tilslutt, oygenmaske.

En investering i hva?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gamle med helseutfordringer kommer ikke hit ned gratis. Enten det blir ett par uker eller lengre tid, senhøst eller vinter, så blir det en investering. Noen greier dette uten problemer mens andre må helt klart spare. Ett par eksempler.—. Igår møtte vi en dame 85 år gammel. Hun gikk tvekroket (gammelt uttrykk) med stokker, små skritt og med en noe sprekere mann som støtte og sikkerhet. To vonde artroseknær, mye smerter, men likevel stor-fornøyd med å ha gått 2-3 km langs havet. Hun var klar på at 4 uker med aktivitet i varmen kunne være et godt grunnlag for å møte kald vinter og glatta hjemme. Apropos staver. Her nede er det ikke bar-mark-trening med skistaver som gjelder. Vi bruker stavene til å støtte og sikre oss når vi har sviktende knær, hofter eller rygg.

Historie nummer to er om en 75 åring med KOLS. Lungefunksjonen var nå halvert i forhold til hva den var i yngre år. Vinter med kold luft, fare for influensa  og lungebetennelse hadde siste årene vært en trussel hjemme i Norge, tross vaksiner og forsiktighet. Nå var planen langtidsopphold her nede med daglige turer og trening. Ble bakkene litt bratte, hadde hun med seg oxygen maske med oxygen flaske i sekken. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at 75 åringen bedrer livskvaliten og vil få noen ekstra år. Det er neppe sol og varme i seg selv som står for de helsebringende effektene. Men heller hvordan det gode klimaet fører til aktivt uteliv og mer sosial aktivitet.

Jeg tror på ingen måte at noen uker med aktivitet i sola om vinteren alene løser helseproblemer hos oss gamle. Men en medvirkende faktor for at vi greier oss bedre i etterkant er ikke urimelig.

Hilsen Thor-Øisteiin som stadig blir imponert over hva folk med dårlig helse og vonde bein greier.

Godt å være gammel.

For noen dager siden skrev bestefar om barneidretten på godt og vondt. Jeg finner det like naturlig idag å skrive litt om å være en fornøyd gammel gubbe. Men først om et møte med mannen her avbildet. Vi er på La Gomera, går turer, bader og spiller litt golf. Etter dagens program, gikk vi en tur langs havet, stille og rolig. Etter hvert hørte vi fint trompetspill. Vi stoppet opp og det var klart at hornspilleren hadde lyst på en liten prat. Han var sveitser og hadde livnært seg som musikklærer på blåseinstrumenter. Det falt seg slik at vi snakket litt om alderen. Han var noen og sytti år, sa han, “men alderen spiller ingen rolle for meg”. Jeg tror han var nærmere meg i alder, 82 år. Han hadde et lite galleri, lagde pan-fløyter og spilte om kvelden på sitt 120 år gamle messinghorn og syntes at livet var bra. Da han vinket farvel, avrundet han vårt møte med “en morgenstemning” av Grieg.

Denne intro passer veldig bra på min sinnstilstand nå om dagen. “Jeg vil ikke snakke om at jeg er gammel, jeg vil ikke se meg selv i speilet”, er en gjennomgangsmelodi. Når vi møtes, hører vi det og for ikke snakke om i avisinnlegg osv. Hvorfor kan og vil vi  ikke leve med at det er like naturlig å være skrukkete og orke mindre, som det å være en rastløs, usikker fjortis med kviser?  Jeg er mer enn klar over at vår livsaften kan være svært så forskjellig.  Noen er heldige og kan gjøre det meste. Likevel kan de prestere å klage over at de ikke orker og mestrer det “jeg gjorde igår”. Jeg kan også møte min gamle venn med sykdom og galloperende aldersforandringer som synes livet er bra. Vi kan prate om de ting han/hun greier idag og om hyggelige ting som skal skje i morgen. Uansett alder har vi nok en liten flik av en ungdommelig utgave av oss selv bak i hodet. For noen er dette gode tanker, mens for andre kan det være redsel og gru. Vi har en tendens til å si at vi laget forskjellige og slik er det. Jeg har likevel tro og håp om uansett alder bør det være muligheter for å gjøre litt med tankene våre.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Ikveld går vi en tur igjen. Kanskje vi igjen møter vår nye venn som synes at egen eller det gamle bulkete hornets alder, ikke spiller noen rolle,

Hilsen Thor-Øistein som ikke har noe budskap utover dette