Det å møte sommeren på Gran Canaria i november er litt av et eventyr. Nå har vi gjort det i omtrent 20 år. Vi forlater Oslo i ett par kuldegrader og kommer ut av flyet til en vegg av varmluft! Dette skal jeg skrive litt om, Utgangspunktet blir 2 rusleturer i naturen, dag 2 og3.

Etter som vi blir eldre (for oss 82 og 87 år), tar det litt tid før kropps-termostaten omstiller seg. Første dagen gikk vi litt utenfor hotellet i solen. 27 grader var nok til at svetten silte og det var tendens til å hyperventilere. Dag 2 gikk ikke særlig bedre da vi startet turen kl. 11.30.

Idag derimot, tenkte vi klarere. Vi sto opp tidlig og etter litt kaffe og kjeks og med vannflaske i hånden startet vi ut kl 0800. I den andre hånden hadde jeg en stav og Ragnhild som er operert i foten brukte en stav i hver hånd. Når vi går i løs grus med skarpe steiner føles dette trygt.
Idag ble det en tur på nesten halvannen time, sakte og rolig med små pauser. Pauser fordi jeg trenger å få igjen pusten og tildels for å veksle noen ord om alt og intet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter et langt liv med all verdens tanker rundt fysisk aktivitet, er det rimelig å reflekter litt rundt en rusletur som nettopp er avsluttet. Det er mye god vitenskap idag som kan dokumentere at dette er bra for både kropp og sjel. Vi skal bl.a. vite at allerede etter 5-6 minutters gange, så produserer musklene våre en rekke substanser/mediatorer som er gunstig for de aller fleste funksjoner i kroppen.

Egentlig burde det ikke være så viktige vite det, men likevel. Blodsukker/insulin balansen normaliseres, fettstoffskiftet påvirkes og inflammatoriske prosesser neddempes. Men jeg skal være helt ærlig. Uansett hva jeg vet om slike prosesser i kroppen, det at jeg nå føler roen og tanker som kommer og går, er det fine for en aldrende gubbe. Jeg leste forleden at på sanskrit ( det gamle indoeuropeiske språket), så er ordet «å gå» nær knyttet til «viten» og «å tenke». Dette rimer godt med Kierkegaard og de gamle grekere som sa noe slik som «at de gode tanker kommer når man er ute og vandrer».

Er man en sprek 75 åring, løp og stå på!  Som mangeogåttiåring, ta det med ro ute i naturen. Jeg kan selvsagt ikke la være å ri min kjepphest. Driv litt styrketrening hjemme på gulvet, eller slik det ble for oss idag, noen øvelser på stranden før bad.

Hilsen Thor-Øistein som pleier å si at jeg føler jeg går like raskt som før,,,, det tar bare litt lengre tid…

Vi har vært på det årvisse høstmøtet til Eldre legers forening og som alltid var det to innholdsrike dager med gode og spennende foredrag og hyggelig sosialt samvær med gamle kolleger. Gamle i ordets rette betydning for vi blir (naturlig nok) eldre og eldre. Heldigvis kommer det nye “yngre” krefter til og medlemsmassen øker tross en god del naturlig avgang.

Som sagt, det var to dager med et stort og spennende program. Uten forkleinelse for noen av de utmerkede foredragene og foredragsholderne må jeg få lov til å trekke frem noen helt eksepsjonelt strålende. For noen uker siden samlet kullet som Thor-Øistein tilhørte (1961) seg på Soria Moria for et faglig foredrag og ellers mulighetene til å treffes. Det faglige sto Jarle Breivik for og han var også på programmet til Eldre leger. Det var ikke noe problem å høre ham to ganger, snarere tvert i mot.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Breiviks foredrag het Løsningen på kreftgåten og han ga oss en innsiktsfull innføring i kreftens mange mysterier og om vi egentlig ønsker en løsning. For løsningen ligger nok slett ikke der vi tror – i stadige tekniske nyvinninger. Breiviks konklusjon er at løsningen handler om vårt forhold til døden, at vi står overfor et fundamentalt dilemma: skal vi hengi oss til transhumanismen eller skal vi akseptere døden og fortsette å være mennesker.

La meg kort referere noen av premissene for en slik konklusjon. For å oppklare noe, Breivik er selv en anerkjent kreftforsker og har vært delaktig i noen av de nyvinningene innen kreftbehandling som har ført til at en stor andel av barn og yngre mennesker som får kreft i dag blir helbredet. Bare ta eksemplene blodkreft hos barn og brystkreft hos kvinner som for noen tiår tilbake var sikre dødsdommer har i dag en helbredelsesprosent på over 90. Jeg skal ikke komme inn på problemene ved å være kreftoverlever her.

Men premissene. Kreftforskningen har gjort kvantesprang når det kommer til forståelse, behandling og overlevelse. Likevel er antall nye krefttilfeller hvert år stigende. Hvorfor? Det er bare å ramse opp alt i vårt levesett som kan føre til kreft, røyking, overvekt, forurensing, inaktivitet osv osv. Men kanskje det aller viktigste er noe vi kanskje helst ikke vil behandle oss bort fra, nemlig alder. Kreft er nemlig en alderdomssykdom og en stor del av oss som er blitt så gamle som vi er, 80++, vil dø av kreft. Cellene våre deler seg ustanselig, og hele tiden oppstår det mutasjoner, det vil si forandringer i cellene som blant annet kan føre til kreft. Kroppen har imidlertid systemer til å ta seg av slike celler som er blitt forandret , men disse systemene blir dårligere etterhvert som vi blir eldre og når systemet svikter vil noen muterte celler dele seg ukontrollert og det oppstår en kreftsvulst.

Det er selvfølgelig barn og unge som får kreft og det er tragisk og kan synes urettferdig. Mange, svært mange av disse vil bli friske av sin kreftsykdom og de vil i økende grad ha glede og nytte av kreftforskningen med nye behandlingsmetoder som det mest iøynefallende nå er immunterapi. En behandlingsform som Jarle Breivik selv som medlem av gruppen til Gustav Gaudernack har vært med på å utforme.

Et av hovedpremissene for at vi kanskje ikke ser på løsningen av kreftgåten som så ønskelig som vi tenkte oss er at vi kan ikke behandle oss bort fra at vi en gang skal dø. Vi kan kanskje utsette døden, og det har vi gjort ettersom vi i gjennomsnitt lever mye lengre enn våre besteforeldre og oldeforeldre. Men skal vi stoppe vår dødelighet må vi gå fra å være mennesker til å bli maskiner. “Death does not make sense to me” har Larry Ellison, grundlegger av software Oracle, sagt. Ja, og hva er så alternativet? Å la seg fryse ned (crypreservering) for så å kunne bli tint opp og levende igjen om x antall år?

Breiviks foredrag ga meg og de andre på møtet mye å tenke på. Det er umulig for meg å referere på en lettfattelig måte. Men for dem som er interesserte har han skrevet en bok som heter “Løsningen på kreftgåten”. Jeg har kjøpt den og kan varmt anbefale den som lettlest og tankevekkende.

Jeg kan ikke avslutte dette innlegget uten å fortelle om avslutningen på høstmøtet, førtifem minutter med et fyrverkeri av et innlegg. Svein Tindberg som ga oss smakebiter og forklaringer fra både Markusevangeliet, Abrahams barn og Gudspartiklene. Salen satt som trollbundet og den var like full da han avsluttet som da dagen begynte. Det er ikke vanlig på medisinske møter.

Hilsen Ragnhild

For noen dager siden satt jeg i Oslo Domkirke og gråt. Bakgrunnen for at jeg satt der var at jeg som Røde Korsfrivillig hjalp til under en konsert for sykehjemsbeboere. Konserten er hvert år i oktober og arrangeres av Eli Helland med band og sponses av Domkirken, Sykehjemsetaten og Røde Kors. Det er godt å se hvordan ansatte ved Oslos sykehjem får med rullestolpasienter og andre med bevegelseshemninger og andre problemer til konsert i Domkirken og det er en glede å kunne være litt til hjelp. Men det var ikke grunnen til at jeg gråt. Til slutt i konserten ble Birgitte Grimstad, kjent visesanger på 88 år introdusert og hun sang den uhyre sterke og følelsestunge sangen Herr President, en fransk sang oversatt av Andre Bjercke og fremført igjen og igjen av Birgitte Grimstad. Da hun denne torsdag formiddag, i Oslo Domkirke fremførte Herr President, da gråt jeg og flere med meg.

Jeg vil sitere de to siste versene og tenke på hvor meningsløst det er når vi mennesker hater hverandre og tilintetgjør hverandre, hvor meningsløst det som nå skjer i Ukraina og i Gaza er.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Som tigger vil jeg gå

på veiene i riket.

og der vil jeg predike

for store og for små:

Si nei til dette hat

som krigens lov vil vil fordre

Nekt blankt å lystre ordre:

Bli aldri mer soldat.

Herr President: Om blod

har De nå talt for meget

De bør gi deres eget

for slik apostel-tro

Men tar de meg, så meld

til hæren at jeg bare

kan skytes uten fare-

jeg skyter ikke selv.

Med krig i Ukraina og i Israel/Palestina er det naturlig at alle medier er fulle av det som skjer og at mer hverdagslige nyheter kommer i bakgrunnen. Det er kanskje forståelig at Dagsrevyen i går åpnet med en 10 minutters reportasje om en sliten skistjerne som ikke orker mer og legger opp. Vi må kanskje godta at ikke alt skal handle om krig. Likevel føles det underlig å tenke på hvilke astronomiske forskjeller det er på livene til skistjernene som sutrer og barna som drepes med fullt overlegg i Gaza. Israel har lov til å forsvare seg heter det og slik avler vold mer vold. Blodhevn som våre forfedre vikingene bedrev på tusentallet er fortsatt i full sving og slik eskalerer det. Skal denne galskapen aldri stoppe?

Denne bloggen skulle egentlig handlet om et foredrag om kreftgåten ved Jarle Breivik, det får bli en annen gang.

Hilsen Ragnhild

Jeg er nå inspirert av Randi Kveine og Gisle Erlien til å prøve med en kort oppdatering rundt Demens og Alzheimer. Den 25.10 holdt de et flott kåsere om det å være pårørende til en demens-pasient. Og det kan være både utfordrende og spennende.
Først litt fakta. Omlag 110 000 er rammet av demens i Norge idag. Noe flere kvinner enn menn, ikke minst fordi kvinnene lever 3-4 år lenger..Som gruppe er det ca 20 % av 85 åringene som er rammet. Det begynner med såkalt svekket kognisjon. Vi husker litt dårligere i daglig-livet, vi orienterer oss dårligere, og vi finner ikke veien osv. Men de individuelle variasjoner er store. Ikke minst forløpet, hvor raskt vi endrer oss.
Alzheimers sykdom utgjør 75-80 % av alle med demens. Vi regner med at det kan være opptil flere andre grunner i tillegg. Bl.a. det vi kaller vaskulær, som er en tiltagende dårlig blodsirkulasjon i hjernen.

Jeg vokste opp i slutten av 1930- årene. Jeg husker godt mine besteforeldre. Det begynte «å glippe»allerede fra 70 års alder. De satt stille og rolig på stolen på kjøkkenet eller ruslet en liten tur.  Vi sa de var slitne og brukte kanskje ordet senil, og etter hvert som vi fikk mer kunnskap, senil dement. Da jeg studerte fra 1955, hørte vi om den spesielle formen som het Alzheimers sykdom, oppkalt etter en tysk lege som døde ca 1905. Han fant ved obduksjon av en pasient nedslag av et spesielt protein i hjernen som ødela nerveceller. De siste 10-årene har man nå blitt klar over at dette er den viktigste formen for demens, takket være mer presis diagnostikk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Enorme summer har blitt brukt for å finne medisiner som kan forhindre at dette amyloid proteinet slår seg ned i hjernen. Foreløpig er det ikke funnet noe som er brukbart på mennesker. Er det så noe som disponerer for demens utvikling ? Kan vi forebygge? Vi vet at det kan være arvelige faktorer som spiller en rolle, spesielt ved tidlig debut. Ca. 5-10 % av Alzheimer pasientene har en debut før de er 60 år.

Faktorer som disponerer for demens er mange.  Det svært velrenommerte tidsskriftet Lancet ramser opp 13 faktorer og disse er nok en slags beskrivelse av livet selv. Jeg kan likevel ikke la være å nevne listen.—-  Lav utdanning, nedsatt hørsel, høyt blodtrykk, fedme, røyking, depresjon, fysisk inaktivitet, sosial isolasjon, diabetes, høyt alkoholforbruk, hodeskader og luftforurensing.

Mitt poeng er, vi får gjøre så godt vi kan. «Flaks og hell», er fortsatt noe av det viktigste for å holde seg frisk. Men til mitt utgangspunkt. Selv begynnende demens kan være en utfordring for hele familien. Som oftest er vi alle temmelig uforberedt. Vi kan få gode råd og veiledning av folk som kan dette i kommunen eller bydelen. Men to bøker som familien Kveine/Erlien har skrever til og for oss, anbefales.

Hilsen Thor-Øistein som uansett mener: «Gå en tur i skogen så lenge du kan» !

Jenter er flinkest på skolen, de er i klart flertall i medisin- og juss- studiene, osv. De tar i økende grad ansvar i ledende stillinger på alle felt i samfunnet. I idretten er det mange som undrer seg over hvorfor færre jenter enn gutter satser på toppidrett,,,, og vinner medaljer for Norge.
Dette er noe av bakgrunnen for at Olympiatoppen arrangerte forskningskonferanse, «Den kvinnelige toppidretts utøveren»
Gode foredragsholdere snakket om Godt trenerskap, Ernæring og prestasjon, Optimalisering av støtten til den kvinnelige utøver, Styrketrening, og Marit Bjørgen som snakket om sin egen trenings prosess på veien til topps.
Jeg skal ikke prøve meg med på referater, men heller fortelle hva jeg ble sittende igjen med.

Jenter og gutter starter i flokk i lekbetont allidrett fra 4-5-6 års alderen. Etter hvert velger barna fotball, håndball, ski, løping, turn osv. Hva de velger, beror mye på tilfeldighetenes spill.
I 11-12 års alderen faller særlig de første jentene fra, de har lyst til å gjøre andre ting også, og det blir ikke «tid til alt».
De jentene som fortsetter legger mye vekt på den sosiale biten, «jentefellesskapet»
Har vi erfaring for at den gode treneren for jenter har spesielle egenskaper.? Det ser ut til at kvinnelige trenere når best frem, eller menn med noe av de samme kvalitetene. Treneren skal være tålmodig, flink til å høre og flink til å se den enkelte. I bånn må det selvsagt være at hen er idrettsfaglig dyktig. Barn gjennomskuer rask om det glipper her.

I 14- 16 års alder er det enda færre jenter igjen. Som oftest er de som blir i idretten jenter som har blitt gode og presterer bra. Selv blant disse, begynner tvilen om videre satsning å komme. «Skolen krever sitt og jeg må begynne å tenke på hva jeg skal bli». Hvem fortsetter likevel ? Oftest er det rimelig glupe jenter som har det både i « hode og beina». Videregående skole kan gå greit, men hva videre? Det er litt av en utfordring å bistå med støtte til et utdannelsesløp, som kanskje tar litt lengre enn normalt, samtidig som det legges til rette for toppidrett. Jeg tror det sitter langt inne for de fleste jenter å bare se på seg selv som en idrettsutøver. Det rimer dårlig med de rollene kvinner helt naturlig har i samfunnet idag.

Farlig å snakke om gamledager, Grete Waitz gikk lærerskole og jobbet som lærer på Bjølsen inntil hun tjente nok på å løpe! Mao, det burde gå an idag også.

Jenter og mat må bli ett kapittel for seg. De vil være slanke og gode på samme tid. Særlig i såkalte estetisk idretter (som turn) og i utholdenhets idretter kan lav kroppsvekt være en utfordring. Foredragsholder og TØ var nok rimelig enige i at utøver og omsorgsmenneske, trener eller legen bør ha den vanlig normale praten om at riktig og nok mat er noe av grunnpilaren for å lykkes med trening og konkurranser. Jeg er nesten overrasket over at jenter nesten ser som en lettelse at «noen endelig snakker om dette».

Styrketrening har etter min vurdering vært forsømt tema for jenter. Ikke minst som skadeforebyggende tiltak. I boka som Hanne Staff har redigert om nettopp «Den kvinnelige toppidrettsutøveren «, vil de fleste av disse temaene bli skikkelig behandlet.

Herlig å høre Marit Bjørgen snakke om arbeide på gården med høygaffel i siloen og henting av sau på fjellet. Mange studier peker på allsidig trening og aktivitet så lenge som mulig, for å skikkelig god.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser nye utfordringer

Overskriften er en parafrase over en av Bjørg Viks tidlige novellesamlinger (fra 1966) Nødrop fra en myk sofa. Jeg husker at jeg som ung uerfaren turnuskandidat leste og gråt over de novellene. Jeg gråt over triste og grå kvinneliv og ble der og da overbevist feminist og aktivist.

Men min rapport fra en myk sofa er langt fra trist, snarere tver imot. Jeg sitter nå på syvende uken med mine nyopererte (og faktisk mye penere enn de var) tær.  Den siste uken har jeg fått lov å belaste forfoten litt og når det har gått syv uker etter operasjonen skal jeg prøve meg med vanlige sko. Det blir veldig bra, men jeg tror jeg kommer til å savne sofaen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det sies at vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige og det kan jeg nå ut fra personlig erfaring skrive under på. De snart syv ukene jeg har tilbrakt i sofaen har i motsetning til hva jeg og de rundt meg trodde, vært veldig deilige. Jeg har ikke kjedet meg et sekund og ikke savnet livet utenfor sofaen som jeg nå snart skal gjenoppta. Venner og familie har undret seg over at jeg forteller at jeg har det strålende. De tror kanskje jeg har fått lest masse, f.eks. hele septologien til Fosse, det har jeg ikke. Jeg har lest, men ikke så mye som jeg trodde. På slutten skal jeg komme tilbake til noen bokanbefalinger. Det jeg har gjort er å løse kryssord, høre på podkaster og ved god hjelp fa en god venninne, kastet meg ut i et meget avansert strikkeprosjekt. Jeg strikket mye som yngre, men har ikke strikket på tredve år. Nå koser jeg vettet av meg i sofaen med strikketøyet. Heldigvis har jeg venninnen når oppskriften som den mest naturlige ting av verden forteller meg at jeg skal foreta en italiensk avfelling. Hallo, italiensk avfelling, kunne like godt vært gresk, men venninnen hjalp meg og foreslo helt vanlig avfelling, heldigvis.

Da jeg leste Kjerstin Ekmans Løpe ulv for nesten et år siden og elsket den, bestemte jeg meg for å lese noen av hennes tidligere bøker om igjen. Det har jeg nå begynt med og startet med Hekseringene, første bok i en trilogi. Boken skildrer livet, og særlig kvinnenes liv, i en liten stasjonsby rundt forrige århundredeskifte. Hekseringene som dannes når geita løper i ring med rambukken i hælene er et bilde på kvinners lodd opp gjennom tidene. Fattige kvinner med menn i hælene som overfaller eller overtaler henne og som må bære skammen når/hvis overfallet får konsekvenser (les graviditet). Tross det dystre bakteppet er boken full av humor og vakre naturskildringer. Den står seg godt i dag over 50 år siden den kom ut.

Jeg må også nevne en helt annen type bok, men en bok av typen kan-ikke-legge-den-fre-meg, en amerikansk bestseller som kom ut i fjor og også er oversatt til norsk, Lessons in chemistry eller Leksjoner i god kjemi. Handlingen er fra slutten av femtiårene/ begynnelsen av sekstiårene da kvinnelige akademikere, i alle fall innen realfag, var så godt som uhørt, spesielt i USA. Boken er så morsom at jeg kunne i hvert fall ikke legge den fra meg. Da var det ekstra godt å kunne være i sofaen.

Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Companion pieces av Ali Smith. Den er akkurat like morsom, rar og usannsynlig som hennes andre bøker med et underliggende budskap. Den kan ikke beskrives, men må leses.

Tiden i sofaen har vært givende på mange måter med blant annet bøker, podkaster på øret og strikketøy. Nå er jeg på vei ut av sofaen og det blir vel bra det også  Bøker og strikketøy skal jeg fortsette med.

Hilsen Ragnhild

I går kunne hele Norge glede seg over en vel fortjent pris til Jon Fosse og endelig kunne mediene og vi alle bare glede oss. Endelig kom aksjehandel og inhabilitet litt i bakgrunnen for å hylle en stor dikter, en poet, dramatiker, novellist og gjendikter. Gratulerer Jon Fosse.

Så, i dag kl 11 kunne Nobelkomiteens Berit Reiss Andersen kunngjøre at Nobels fredspris går til Narges Mohammadi, menneskerettsforkjemper og representant for kvinneopprøret i Iran under slagordet Kvinner, liv, frihet. Alle bortsett fra prestestyret i Iran må være veldig glade for denne anerkjennelsen. Jeg er dessverre redd for at Fredrik Heffermel nok en gang vil mene at dette er i strid med Nobels testamente, men han vil sikkert anerkjenne Mohammadis modige kamp. Gratulerer Narges Mohammadi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og så kom statsbudsjettet. Jeg har stor sans for Mimir Kristjanssons og hans utrettelige kamp for dem som står aller nederst på rangstigen i vårt rike land, syke, uføre, minstepensjonister og de på arbeidsavklaringspenger. Hans krystallklare beskjed til regjeringen er at disse gruppene som vanlig er blitt glemt. Litt skattelette til dem som tjener minst er ikke nok og hjelper ikke de som ikke kan arbeide. Når finansministeren igjen kommer med den flåsete beskjeden om at alle må stå opp om morran og gå på jobb, ja da glemmer han at syke og uføre ikke alltid kan stå opp om morran og jobbe kan de definitivt ikke. Dette holder ikke, heia Mimir. Det er fortsatt slik at de som er avhengige av velferdstaten må ha stålkontroll på ikke å tjene eller få en krone for mye for da kommer NAV og beslaglegger trygden. Jeg skal unnlate å komme med de helt tydelige parallellene til hvordan de som har mest behandles

Statsbudsjettet hadde heller ingen gladnyheter til kulturen. En økning på 3,6% er akkurat litt mindre enn det som er ventet prisstigning.. Litteraturhuset får mindre å rutte med enn de hadde under Erna og Abid, 1,5 millioner mindre enn i 2023. Litteraturen har trange kår og trangere blir det, dagen etter at alle, også regjeringen, hyllet nobelprisen til Jon Fosse. Norsk forfattersentrum formidler forfattere til skoler og lag over hele landet, dette er viktig arbeid for leselyst og bokglede, men bevilgningene går ned i stedet for opp. Hvis  kulturen og arbeid med litteraturformidling hele tiden skal sultefores er det liten grunn til å tro at vi vil få flere prisvinnere her i landet.

Så da får vi glede oss over prisen til modige iranske kvinner og en norsk dikter og håpe at SV i forhandlingene får noe mer til dem som har minst.

Hilsen Ragnhild

Når jeg langsomt krabber rundt og plukker bær vandrer tankene ganske så fritt. Denne gang også til en artikkel i Aftenposten som omhandlet kjærlighetens kår når vi blir gamle. Men mer om det etterhvert

Høstferie på Norefjell har vi hatt i 50 år. I 1970 årene var vi rimelig soreke. Turer på fjellet med barna og noen løpeturer tok vi voksne alene. Vi plukket også bær.

Nå har jeg kommet inn i hytta etter å ha plukket tyttebær. Jeg gikk en rekognoseringstur i går som viste at det var mest bær i skogen nær oss. Det bugnet ikke akkurat, men et lite spann ble det. I vel 80 år har jeg plukket bær. Under krigen var det en viktig del av familiens matauk. Jeg ser fortsatt for meg hele familien på dagstur. Vi vendte om kvelden hjem med minst en sekk full, først blåbær og så tyttebær. I dag plukker jeg bær for de selvplukk smaker best. Gleder meg til rørt tyttebær til skinkesteika. Jeg tror bærplukking er nordmenns form for autogen trening og mindfulness og dette skal være godt for det meste, også sinnets ro.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så til Aftenposten. Utgangspunktet for artikkelen var at det nå er satt ned et utvalg for å se på gamle mennesker og seksualitet. Bakgrunnen er at seksualiteten ytrer seg på mange måter. Er vi friske og raske opp i 80 årene, er vel det meste greit. Har vi hatt en hyggelig og god nærhet så langt, er det neppe nødvendig med en utredning for at dette skal fortsette. Men historier fra aldershjem og seniorsentre viser en annen hverdag. To gamle med et langt liv sammen kan bli adskilt. I værste fall, selv om de bor samme sted, ikke lagt til rette slik at de kan dele rom.

Jeg tror at yngre har lett for å glemme at en eller annen form for seksualitet lever videre, selv når vi passerer 80 år. Nærhet, ta på hverandre, en god klem, er for mange det viktigste mens noen har et aktivt seksualliv langt opp i 80-90 årene. Selv de som blir kognitivt svekket, kan leve videre med nære relasjoner. Gamle som blir alene, må få lov til å pleie et nytt kjæresteforhold.

Hilsen Thor- Øistein som fortsatt prøver å se lyst på meste!

Denne gangen skriver jeg om to forferdelige maktovergrep i nyere tid, den spanske borgerkrigen som endte med Francos terrorvelde og militærkuppet i Chile. Disse er selvfølgelig bare to av mange kriger og overgrep, men likevel verd å minnes og tenke over hvordan mange i vesten kunne hylle økonomisk fremgang og lukke øynene for menneskerettsbrudd i stor skala.

For en tid tilbake skrev jeg om boken til Sigrun Slapgard om spesialagent og Spaniafrivillig Wilhelm Holst. Boken opptok meg på flere plan, men kanskje spesielt tanken på Borgerkrigen i Spania og hvordan resten av Europa inkludert Norge snudde ryggen til og lot Franco og hans brutale diktatur vinne krigen og forbli ved makten frem til han døde i 1975. Svoger Per Christian som hadde lånt meg boken om Holst gravde i sine rikholdige gjemmer og fant frem til en liten bok fra 1958, selvbiografien til Lise Lindbæk. Dette er en fantastisk historie om utenrikskorrespondenten, den aller første kvinnelige krigsreporter, som befant seg midt i begivenhetenes sentrum fra hun deltok i arkeologiske utgravinger i Hellas på slutten av 1920-tallet, gjennom den spanske borgerkrigen hvor hun rapporterte direkte fra fronten, i Italia under fasciststyret til Mussolini og deretter i Frankrike under den tyske okkupasjonen. Boken er proppfull av kjente navn som hun traff, arbeidet for eller intervjuet. I Spania Hemingway og Nordahl Grieg, i Italia Umberto Nobile og Roald Amundsen for å nevne noen. Likevel oppleves det ikke som “name-dropping” når jeg leser denne boken. Det bare var slik, hun var hele tiden der det foregikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Samtidig som jeg leste boken til Lise Lindbæk markertes 50 år etter kuppet i Chile, Salvadore Allendes selvmord, (eller var det mord?), Augusto Pinochets brutale maktovertakelse og et styre hvor brudd på menneskerettighetene, tortur og opposisjonelle som bare forsvant var dagligdags. Et styre som varte frem til Francos død i 1975. På mange måter er det likhetstrekk mellom Franco og Pinochet. Begges maktovertakelse var klart udemokratisk og brutalt og begge styrte ved hjelp av angiveri og frykt. Tortur og forsvinning var dagligdags. At Franco var fascist er det ingen uenighet om mens det er uenighet om Pinochet kan betraktes som fascist . Sikkert er det at hans økonomiske politikk var liberalistisk, inspirert av Milton Friedman og førte til en økonomisk opptur. Bakteppet var undertrykking av all opposisjon ved hjelp av tortur og drap. Vestlige land, spesielt USA og Thatchers England lukket øynene for brutaliteten og undertrykkelsen i Chile, men roste i stedet den økonomiske utviklingen. Det er vel heller ingen tvil om at  Pinochets kupp i Chile var støttet av USA, og Margaret Thatcher roste Pinochets styre for å ha brakt demokrati (!) til Chile, hun var også “veldig trist” da diktatoren døde.

For meg er det skremmende, veldig skremmende når økonomi trumfer demokrati og menneskeretter. Det er ikke så lenge siden Thatcher og Reagan, ikke så lenge siden vanlige chilenere led under mlitærdiktaturet til Pinochet. Ikke lenge siden all opposisjon i Chile ble slått hardt ned på mens nevnte statsmann/kvinne roste den økonomiske fremgangen og lukket øynene for undertrykkelsen, torturen og drapene. Kan dette skje igjen? I vår del av verden? Selvfølgelig kan det det, hva kan komme til å skje i USA? Som Arnulf Øverland skrev det, ” Du må ikke sove”.

Hilsen Ragnhild

På bloggen vår har jeg skrevet mye om viktigheten av fysisk aktivitet når vi blir eldre. Nå skal jeg referere til en undersøkelse som viser at for mye eller for intens trening, kanskje fungerer mot sin hensikt.
Denne undersøkelsen ble gjort av forskere Trondheim. De som ble fulgt i 5 år, var kvinner og menn født i årene 1936-1942. 105 ble inkludert i undersøkelse og 85 fullførte..

Undersøkelsens hensikt var å se om forskjellig type trening kunne bremse aldringsprosessen i hjernen. Litt enkel anatomi: I den Grå hjernesubstansen i hjernebarken finner vi nervecellene. Under denne finner vi den Hvite substans, som består av milliarder av nervefibre og gliaceller. Dette er hjernens kommunikasjonsnett som er grunnlaget for at alt kan samordnes. Med årene blir dette nettet svekket, tildels pga gradvis dårligere mikrosirkulasjon og deponering av proteiner her. Ved Alzheimer og kognitiv svikt finner vi svekkelse av dette nettet

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hypotesen for undersøkelsen var om moderat sammenhengende trening i de ene gruppen og  intensiv intervalltrening i den andre gruppen kunne bremse skadene i og rundt nervefibrene. Disse  to gruppene ble av statistiske grunner slått sammen. Funnene ble sammenliknet med en kontrollgruppe som mosjonerte etter de nasjonale rådene for fysisk aktivitet.

Til manges overraskelse ble det ikke funnet at at de to gruppene med systematisk og tildels hard trening ga noen bedre hjernehelse. Det er fortsatt all grunn til å fremsnakke fysisk aktivitet til de gamle som beveger seg for lite. Men vi vet samtidig at en spasertur 20- minutter daglig pluss litt styrketrening er tilstrekkelig aktivitet for oss gamle. Forskning har vist at slik fysisk aktivitet er bra nok for vår fysiske og kognitive helse, noe denne undersøkelsen understøtter.

Tidligere har museforsøk vist at hard fysisk trening med høye laktat (melkesukker) verdier kunne mobilisere stamceller til hjernen. Det peker jo litt i en annen retning. Vi får vente å se. Det er fortsatt forskjell på mus og menn.

Jeg tror at at de fleste av oss gamlinger har det best i skog og mark uten nummer på brystet. En sårbar blodsirkulasjon bør nok ikke utfordres i overkant, Maraton og Birken var morsomme utfordringer for mange tidligere i livet og slik burde det være.

Hilsen Thor-Øistein som selv prøver å leve ett moderat aktivitetsliv.