Nå er det virkelig høst og snart kommer snøen. På Norefjell i helgen var snøkanonene i full gang og laget kunstsnø som hunden Malte kunne kose seg i. Det kan sies mye om snøfattige vintere og alpinanlegg som er avhengig av å hjelpe naturen med sine energikrevende kanoner. Men jeg skal la det ligge og bare konstatere at forhåpentligvis kommer det snø fra himmelen også.

Det blir alltid bråk når statsbudsjettet legges frem. Alle må få komme med sine skuffelser over at hjertesakene ikke blir tatt med i budsjettet og slik må det være. Prioriteringer er krevende og nødvendige og regjeringen er nødt til å prioritere selv om det er smertefullt. Dette er et spill som alle forstår og alle som er skuffet må få lov til å rope ut sin skuffelse. Denne gangen ble det annerledes. Selvfølgelig er det stor skuffelse over at gratis ferge og sletting av studiegjeld ikke videreføres, men det er ikke saken. Dette er en prioritering som kan aksepteres. Det som ikke aksepteres, hverken av sine egne eller opposisjonen er at regjeringen skrøt av gratis ferge og sletting av studiegjeld mens de meget godt visste at dette ikke kom til å bli videreført i budsjettet. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det, jeg er ikke skuffet over prioriteringene, men over at vi som velgere ble lurt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så er det en rekke andre prioriteringer i budsjettet som sikkert blir snudd opp ned på i forhandlinger med de fire rødgrønne partiene og slik må det være. Dessverre tror jeg at ferge- og studiegjeldsaken kommer til å henge ved Arbeiderpartiet lenge og har forvoldt stor skade. Man kan undres, går det virkelig an å være så dum?

Av de mer humørfyllte sakene som står på agendaen for tiden er trad-wifedebatten. Jeg trodde vi var ferdig med den etter at KrFU hadde fått sagt sitt, blitt motsagt av KrF-veteranen Valgerd, fått støtte av FrPU og blitt motsagt av diverse både kvinner og menn av ulike politiske valører. Men nei, saken lever i beste velgående i kommentarfeltene. Nå tror ikke jeg at KrFU-lederen ser for seg et liv som trad-wife, hun vil bare kvotene for mødre og fedre i foreldrepermisjonen til livs. Hun fremmer det etter min mening svært dårlige argumentet at foreldre vet best selv hvordan ordne livet sitt og hvordan fordele foreldrepermisjonen. Vi vet at får KrF det som de vil og hele kvotesystemet i permisjonen skrotes så vil vi være tilbake der fedre får noen uker å være alene sammen med spedbarna mens mor kan ta mesteparten av permisjonen. Nå er jeg ikke så bekymret for det, for det er lite trolig at KrF som er et miniparti får det som de vil. Men med FrP med på laget kan det se mørkt ut for fedrene så snart det blir en blå regjering. Vi har en raus permisjonsordning med totalt 49 uker med full lønn. Noen mødre synes tiden blir for knapp med bare de 15 ukene mødrepermisjon og fellespotten på 15 uker som de fleste mødrene får og tar ulønnet permisjon i tillegg. Det er deres fulle rett, men er det noe samfunnet skal betale for i en tid hvor det må tas tøffe prioriteringer? Mange synes det er tidlig å sende 1-åringer i barnehage, men er det ikke da rimelig at man ordner med barnepass selv og ikke forventer at samfunnet skal betale?

Det er mange avgjørelser som familiene må og skal ta selv uten at staten blander seg inn i valgene deres. Når det gjelder deling av permisjonen har det vist seg igjen og igjen at det trengs en liten dytt fra samfunnet for å få ordningen på rett spor. Her heter dyttet pappapermisjon som har værtg meget vellykket både for foreldre og barn. Vi ønsker oss ikke tilbake til en tid da barna var mors eneansvar og far var en litt fjern figur som sørget for det økonomiske.

Hilsen Ragnhild

Dette er uken verden har holdt pusten og mediene har vært fulle av spenning: Blir det en etterlengtet våpenhvile i Gaza. I går kom svaret – det blir våpenhvile om enn veldig skjør. Hver dag uten bomber over Gaza er en god nyhet.

Samtidig har verden ventet med spenning på kunngjøringen av hvem som får Nobels fredspris. Alle vet hvem som syntes han burde få den mens de fleste forståsegpåere her hjemme var sikre på at han i alle fall ikke ville få den. I dag klokken 11.00 ble spenningen utløst – fredsprisen går til den venezuelanske opposisjonspolitiker og demokratiforkjemper Maria Corina Machado, “en modig, prinsippfast og fredssøkende menneske” som komiteen uttrykte det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går ble lNobelprisen i litteratur kunngjort og som vanlig gikk den til en fantastisk forfatter som jeg i alle fall ikke kjente til. Ungarske Laszlo Krasznahorkai (jeg kommer dessverre aldri til å kunne huske og uttale navnet) sto på listen over favoritter og er oversatt til norsk med fire titler på Cappelen Damm. Jeg tror ut fra beskrivelsene at bøkene hans ligger langt over min ringe fatteevne.

Men også på hjemmefronten i Norge har det vært store tumulter de siste ukene. Barn ned i 12-13 års alderen rekrutteres til kriminalitet av utenlandske nettverk. I den anledning fikk jeg en nær times god voksenopplæring i Debatten forrige torsdag. To politiledere, en svensk journalist og forfatter som er kjent for sitt gravearbeid på Foxtrotnettverket og har laget TV-serier og dokumentar om emnet og en norsk psykolog med ungdom og rekruttering til kriminalitet som spesialfeldt. Programmet var ikke det vanlige krangleprogrammet med ulike synspunkter og ståsted, dette var et program som langt på vei ga god innsikt i et veldig sammensatt og alvorlig problem. Kudos til NRK og Fredrik Solvang for meget god voksenopplæring.

For noen dager siden var jeg på Litteraturhuset og hørte Sidsel Wold i samtale med Cathrine Sandes om sin nye bok “Israel – et land i kamp med seg selv”. Sidsel Wold har en lang historie med stor kjærlighet til det sekulære Israel og hun ser med forferdelse på hvordan Netanyahu med sin ultrakonservative regjering skaper en dyp splittelse i landet og folket hun er så glad i. Boken som jeg gleder meg til å lese inneholder mange møter med Israelere som bare ønsker å leve fredelig for å kunne fortsette og dyrke jorden. Hun avslutter med fortellingen om en 84 år gammel mann som var et av gislene til Hamas, men ble frigitt i en tidlig gissel og fangeutveksling.

Det er så fint å høre Sidsel Wold snakke, hun er klar og tydelig og forklarer komplekse sammenhenger på en måte som er til å bli klok av. Takk også til Litteraturhuset som har et mikrofon- og lydsystem som gjør at selv litt hørselshemmede gamle damer får med seg alt som blir sagt.

Hilsen Ragnhild

Har du ikke ordnet med adventskalender til tenåringsdøtrene? Da ligger du tydeligvis dårlig an da de mest populære adventskalendrene til den nette sum av opptil 3000 kroner ble utsolgt på kort tid. Nå er det høst og snart jul så det haster. Men mer om dette senere.

Søster Bente og jeg har vært i Stockholm, en kort tur med to overnattinger, en hel dag og to halve – perfekt for oss. Jeg spurte datter og svensk svigersønn til råds før avreise, i tillegg til en god venninne. Jeg fikk gode råd om hotell, museer og andre severdigheter. Jeg må med skam bekjenne at ingen av rådene, bortsett fra hotell ble fulgt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi ankom med tog torsdag ettermiddag. Det ble buss fra Oslo til Ørebro og tog derfra. Jeg var blitt sterkt anbefalt å ta fly, men i mitt 85ende år gjør jeg som jeg vil og Bente var enig med meg. Været i Stockholm var fantastisk, sol og deilig og varmt midt på dagen så det ble Stockholm til fots og ingen museer. Vi “gjorde” Gamla stan første kvelden, Aperol i kveldssolen og vandring i de trange og pittoreske gatene. Dag to ble det Djurgården med Waldemars Udde, Prins Eugens hjem. Vi vandret i den flotte parken og så ingen grunn til å gå inn og bort fra det deilige været og de vakre blomstene. Det ble også tid til strandpromenaden, også i solen, og fortauskafe. Dag tre var på Søder. Min svenske svigersønn hadde på det aller sterkeste anbefalt Fotografiska museet. Vi kom så langt at vi gikk rundt museet, det så veldig fint ut. I stedet kom vi oss opp i bydelen, tok en fika (ute) og vandret Fjellgatan med fantastisk utsikt over store deler av byen. Hjemreise lørdag kveld med tog fra Centralstationen til Kil (som hvis den hadde vært med e ville den ligget i Tyskland) og buss derfra til Oslo. Vi syntes vi hadde hatt en strålende tur og prøver å la være og skamme oss for alle museene vi gikk glipp av. Det får bli neste gang i regnvær.

Så var det adventskalenderene. Jeg husker fra min barndom kalendere som kom i posten fra Sverige – de var ikke vanlige her i landet enda. De kalenderene hadde hverken små ting eller sjokolade i lukene, bare et bilde. Men vi barna elsket dem og gledet oss hver morgen i adventstiden til å åpne en ny luke med et nytt bilde (jeg tror forresten broren min ikke klarte å vente, men åpnet de fleste lukene med en gang). Så da mine barn var små var det kalendere med små pakker som inneholdt småting, en fargeblyant, et viskelær, hårstrikker eller noe annet. Noen hadde sjokolade av den nærmest uspiselige sorten. Etterhvert ble kravene større og det ble kalendere med noe dyrere ting og nå er vi altså der at kalendre til mellom 1500 og 3000 kroner er så etterspurt at de blir utsolgt i løpet av kort tid. Hvis jeg skal se til mine tenårings jentebarnebarn så er de allerede meget velutstyrt med diverse skjønnhetsmidler og det er de sikkert ikke alene om. Så en kalender med diverse sminkesaker, kremer o.l. har de helt sikkert ikke bruk for. Men det er vel svært sannsynlig at markedsføringen via influensere og Min Mote i VG gjør disse kalenderene til noe unge jenter bare “må ha”, selv om de slett ikke har bruk for innholdet. Vi snakker om overforbruk og skjønnhetspress og likevel er en seriøs avis som VG med på å fremsnakke produkter som både er overflødige og samtidig “sinnsykt” dyre. Hvordan vi skal komme denne typen vanvittig kjøpepress til livs burde være noe alle seriøse aktører ville være med på. Jeg forventer ikke at de unge influenserne tar den jobben, det er jo nettopp slikt som dette de lever av og lever godt av, dessverre. Heldigvis kom Markedsøkonom Kornelia Minsaas fra Lendo til Dagsnytt 18 i går og var krystallklar på hvilken farlig utvikling markedsføringen av slike produkter er med på, både når det gjelder kjøpepress og skjønnhetspress for unge kvinner og jenter. Hun møtte Beate Amundsen Koren fra MinMote (VG) som mente hun bedrev god forbrukerjournalistikk. Henne om det. Jeg heier på Kornelia.

Hilsen Ragnhild som kanskje skal satse på en appelsin med nellikspiker til adventstiden

Det velkjente munnhellet “Den som ikke er radikal i sin ungdom har intet hjerte, den som ikke er konservativ som voksen har ingen hjerne” er ofte tilskrevet Winston Churchill uten at det er sikkert at det kommer fra ham. Uansett, det var lett å bli minnet på sitatet da jeg hørte på Politisk kvarter i morges. Det var en debatt mellom ungdomspolitiker og nylig innstilt som KrFU leder Ingrid Olina Hovland og tidligere KrF-leder Valgjerd Svarstad Haugland.

Jeg har hørt og sett Hovland i debatter tidligere og for det meste går det ut på at likestillingen er gått for langt. Så også i denne debatten hvor hun altså møtte partiveteran Svarstad Haugland. Hovland fremsnakker familienes totale frihet til å velge selv, i denne sammenhengen velge fritt hvordan  foreldrepermisjonen skal brukes. Hovland forfekter, i likhet med KrF-ledelsen forøvrig at kvoter for mor og far er gammeldags og tar ikke hensyn til familienes behov. Hun hopper suverent bukk over all forskning som viser at hvis fedrekvoten fjernes vil bare et lite fåtall fedre ta permisjon og vi er tilbake til tiden da fedrene var perifere figurer i små barns liv. Svarstad Haugland som også er tidligere likestillingsminister var dypt uenig med Hovland. Hun fremhevet at foreldrepermisjon med kvote for fedrene handler vel så mye om fedrenes rettigheter som om likestilling for kvinner.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå er KrF et parti som så vidt karret seg over sperregrensen, sikkert ved hjelp av kristenkonservative velgere på SørVestlandet, ikke noe stort problem for likestillingen. De aller fleste toneangivende innen politikk og samfunnsliv er glade for det likestillingsarbeidet som er kjempet frem og som tok fart fra 1970-tallet og fremover. Det er likevel bekymringsfullt at et ansvarlig parti har programfestet tiltak som vil sette likestillingen og mange menns rettigheter flere tiår tilbake.

Det er sikkert endel unge menn som ønsker seg tilbake til tiden som KrF glorifiserer, da mor var hjemme og passet hus og barn. Den gang mor måtte be pent om å få noen kroner til nye strømper og skilsmisse selv i voldelige ekteskap var umulig for kvinner som da ville bli stående helt på bar bakke. Unge menn som følger Andrew Tate og Jordan Peterson på sosiale medier og frykter den såkalte kvinnedominansen. Forhåpentligvis og sannsynligvis blir de samme unge mennene voksne og klarer å se verden mer mangefasettert.

Svarstad Haugland ble i politisk kvarter konfrontert med at hun på landsmøtet til KrF hadde advart mot at de skulle bli et tradwife-parti og at det kanskje var nedlatende. Valgjerd Svarstad Haugland står for det hun sa og henviste til hvordan KrF nå og tidligere har kjempet innbitt mot småbarnsmødres inntog i arbeidslivet. Det har ikke vært fullt så tydelig de senere årene, men nå med KrF-leder Ulsteins frieri til de konservative kristne med KrFU diltende etter er det blitt helt tydelig hva KrF ønsker, en tilbake-til-kjøkkenbenken for unge mødre slik at mennene kan dyrke karrieren og komme seg lengre frem. At små barn har behov for begge foreldrene og for at far skal bli en tilstedeværende figur i små barns liv må far få mulighet til å ta ansvar allerede i spedbarnsperioden. Dette er aspekter som er fremmed og truende for KrF og også for deres ungdomsparti.

Tilbake til sitatet som muligens stammer fra Churchill, jeg mistenker ikke Ingrid Olina Hovland for å mangle hjerte, men hjerte for sine medsøstre og unge fedre ser ut til å delvis mangle. Med fare for å virke nedlatende så håper jeg at hun lytter litt til den tidligere KrF-lederen og likestillingsministeren som hadde og har et varmt hjerte for både kvinner og menn. Dessuten bør den unge lederkandidaten ikke være så historieløs som hun virker i debatter om likestilling.

Hilsen Ragnhild som er opprørt og lei meg over historieløsheten til endel unge.

Vi har unnagjort en lang og hektisk valgkamp med påfølgende valg.  Alle medier har vært fulle av valgstoff/flesk og vi, i alle fall vi gamle, har fulgt spent med fra sidelinjen. De unge som har fulgt med via diverse sosiale medier har tydeligvis fått med seg et helt annet bilde enn det vi som sverger til de gammeldagse, redaktørstyrte avisene og NRK har forstått av det som har foregått. Men nå er valget overstått og det ble som forventet meget jevnt med sperregrensen som en betydelig faktor for å vippe i den ene eller andre retningen.

Nå puster vi ut og blir tvunget til å vende blikket  bort fra vår enn så lenge fredelige andedam til alle uhyrlighetene i den store verden. Men ikke før vi har pustet ut og tror vi lever trygt her oppe i nord opplever vi det rasistisk motiverte drapet på Tamima Juhar på Kampen i Oslo. Etter bare noen uker kommer nyheten om drapet på Charlie Kirk i Utah, USA, et drap som har rystet en hel verden. Dagen etter at nyheten nådde oss spurte jeg meg selv og mange av mine jevnaldrende om de/vi visste hvem Kirk var og det visste ingen av oss inntil dette skjedde. Deretter spurte jeg mine barnebarn, den yngste 17 år, om de kjente til Charlie Kirk og det gjorde de, alle sammen. Dette viser meg den skremmende kjennsgjerningen at vi i min generasjon, og til dels generasjonen etter lever i en helt annen virkelighetsverden enn barnebarna våre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Begge disse helt forskjellige drapene på forskjellige steder på jordkloden ble møtt på helt ulikt vis. Begge ble fordømt på det sterkeste, alle vet at vold avler vold og at politisk motivert vold er helt uakseptabelt. Men mens Tamima ble hedret med gule roser og en repektfull folkemasse som sørget møtes drapet på Kirk med rop om mer våpen og dødsstraff. Dette sier kanskje noe om vår for det meste fredelige fortid mens USA har en fortid fra de første Conquistadorende kom til landet på 14-1500 tallet og frem til i dag med skoleskytinger og rasistisk motivert vold, en hverdag preget av vold. Vold mellom folkegrupper og vold fra myndighetenes side, en våpenlobby som ser det å eie ett eller flere våpen som en viktig menneskerett – en rett til å beskytte seg selv. Ikke rart at et opprørende drap møtes med ønske om mer vold og dødsstraff. Så går retten til å beskytte seg selv over absolutt alle vedtatte grenser som Israels krigføring i Gaza med uforbeholden støtte fra USA.

Mens verden er full av krig, vold og drap har mediene her hjemme fått noe annet å henge fingrene i – nemlig kongehus, rebelske prinsesser og Trump som mottas med all mulig pomp og prakt i Londen. Jeg ser for meg hvordan det engelske kongehuset med sin “stiff upper lip” holder seg for nesen og tar i mot USAs president for andre gang. Vårt kongehus har mer enn nok å slite med når nå prinsessen for n’te gang bryter avtalen med far Kongen og slipper Netflixdokumentaren om seg selv og ektemannen. Ledende kongehuseksperter og kommentatorer tar til orde for at Kongen bør frata henne prinsessetittelen. Denne såpeoperaen får gå sin gang, fortsettelse følger sikkert. Dette er i alle fall ikke voldelig.

Hilsen Ragnhild

Bildene er fra klassefesten, 65 år siden vi forlot Valler skole. Men først litt om dagen i dag.

Så er den store dagen kommet, en festdag for demokratiet. Selv om allerede nesten halvparten av oss allerede har stemt så er det likevel denne dagen da avgjørelsen tas – hvem som skal styre landet vårt de neste fire årene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi er kjempeheldige som får lov til å være med å bestemme, det er ingen selvfølge i verden i dag. Vi er også ekstremt heldige som har ansvarlige politikere i alle partiene som har en sjanse til å bli representert på Stortinget. Alle disse partiene er med på å verne om demokratiet og selv med store meningsforskjeller er alle verd å lytte til. Vi har noen småpartier som ønsker å undergrave vår samfunnsorden, de har rett til å si sin mening, men de har ingen mulighet til å bli bestemmende for hvilken retning landet vårt går i, heldigvis.

Jeg kjenner noen som klager over at det er så mange partier i Norge og at noen små partier er med på bestemme da de er representert på Stortinget. Jeg sier heldigvis, så bra at vi ikke har et tilnærmet toparti- system som i noen andre demokratiske land som USA og England. De små partiene som har en mulighet for å bli representert enten de er under eller over sperregrensen har tross alt mange velgere som fortjener å bli hørt.

Det er ikke bare valget som opptar meg for tiden. For noen dager siden feiret jeg sammen med gamle klassekamerater at det 65 år siden vi gikk ut av videregående skole eller tok artium som det het den gangen. Vi var 19 og det er ikke dårlig etter så mange år, 19 som har en felles fortid som selv om den ligger langt tilbake i tiden har vi et fellesskap. Det ble mingling og latter og løfte om å sees igjen om ett år på kafe og om fem (!) år til en samling tilsvarende den vi hadde nå.

I går gikk jeg en lang tur med svoger Per Christian. At vi to 84-åringer kommer oss opp og ned til Fagervann (det er en stigning på 272 meter) må jeg si er bra. Men belønningen er å komme frem til denne veldig vakre innsjøen på toppen av Nordmarka og se hvor mange som benytter seg av en tur dit opp, med hengekøyer, fiskeutstyr og annen oppakning for en lang dag ute i det fri. Dette er Norge på sitt beste. Som vanlig greide jeg å rote oss bort på vei ned, jeg har vært der oppe mange ganger, men nå er det noen år siden. Resultatet var at turen ble både lengre og mer krevende enn jeg hadde sett for meg, men vi kom frem og det ble bare et kvarter å vente på Maridalsbussen – den går bare hver halvtime og var stappfull. Skulle ønske Ruter hadde råd til å sette inn litt større busser til Maridalen i helgene.

Nå er det bare en ting å gjøre – å gå til mitt valglokale og stemme.

Godt valg ønsker Ragnhild

Vi er blitt fortalt det om og om igjen hvor vanskelig det er å være unge gutter og hvordan kvinnene overtar fra barnehage til universitet. Da kommer også det betimelige spørsmålet “Er likestillingen gått for langt”. Vi som tilhører syttitallsfeministene er vel stort sett fornøyd med hvordan utviklingen har gått i likestillingens navn uten at vi kan skrive under på at likestillingen er gått for langt. To interessante saker i Dax18 denne uken illustrerer noe av virkeligheten.

En ny rapport fra Retriever som er et uavhengig medieovervåkings- og analysebyrå, viser en annen virkelighetsforståelse enn den gjengse oppfatningen. Den avdekker hvordan godt voksne hvite menn med nordiske navn dominerer både som kilder og journalister i norske medier. Seks av ti kilder i norske nyhetsartikler er menn som uttaler seg i posisjon som ledere eller beslutningstakere. Kvinner opptrer sjeldnere og da som privatpersoner eller med utgangspunkt i et omsorgsyrke. Rapporten viser også at det er flest menn blant journalister og kommentatorer, men interessant nok øker forskjellene jo eldre aldersgrupper som er undersøkt. Når journalistene er i 20-årene er kvinner i flertall, ubalansen er størst i 50- og 60årene hvor rundt syv av ti journalister er menn. Tre av fire kommentarer er skrevet av menn, men i aldersgruppen 30-39 år er det like mange kvinner som menn. Dette forteller oss noe om at det kan synes som verden tross alt går fremover og at de yngre kvinnene er i ferd med å tette igjen gapet mellom kvinner og menn i mediene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det som kanskje forblir et større problem er mangelen på mangfold når det gjelder etnisitet. Rapporten viser at ni av ti som kommer til orde i norske medier har nordiske navn. Personer med utenlandsklingende navn er sjeldne, både som kilder og journalister.

Det er interessant at jo større mangfold det er blant journalistene jo større mangforld blir det blant kildene. Mediene har derfor et stort ansvar når det gjelder å rekruttere et større mangfold av journalister, både når det gjelder alder, kjønn og etnisitet. Skal mediene speile samfunnet vårt må flere enn godt voksne, hvite menn komme til orde. De yngre kvinnene ser ut til å være på vei, men fortsatt er det altså eldre menn som dominerer nyhetsbildet. Når det gjelder større etnisk mangfold har norske medier en lang vei å gå.

En annen debatt som tok opp spørsmålet om likestillingen er gått for langt var i Dax18 mellom KrFUs generalsekretær Ingrid Oline Hovland og nestleder i Grønn ungdom Frøya Skjold Skjursæther. Det ble en debatt fra KrFUs side som fikk meg til å føle meg hensatt tilbake til 1970- og 80tallet. Hovland trakk frem som de grelleste eksemplene på for langt kommet likestilling er tredeling av foreldrepermisjonen og krav om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer. Argumentene hennes minnet om en tilbake til kjøkkenbenkentenkning og et ønske fra gutter og menn om å få tilbake femtitallshusmoren. Når vi vet at unge gutter spesielt ser på likestilling mellom kvinner og menn som en trussel er vel dette KrFs svar til denne gruppen. De vil åpenbart kjempe for mindre kjønnslikevekt og tro at det skal holde dem over sperregrensen. Som Frøy Skjursæther meget godt hevdet er ikke likestillingspolitikk et kakediagram hvor det å gi rettigheter til den ene gruppen må gå på bekostning av den andre. Ja, mange unge gutter har utfordringer, men de løses ikke ved at kvinnene skal komme seg raskest mulig tilbake til hjemmet og overta hele fødselspermisjonen. Debatten endte ut i en liten pussighet. Hovland angrep kjønnspoeng i høyere utdanning, men ville ikke fjerne kjønnspoeng for gutter til psykologistudiet. Dette er en helt annen diskusjon, men Hovland viste tydelig inkonsekvens i sin tenkning.

Det som er virkelig bekymringsfullt er at diskusjonene rundt likestilling har ført til at en høyere andel unge gutter tror på at likestilling mellom kjønnene er en stor ulempe for dem. Det vi har prøvet å formidle siden 70-tallet er at et mer likestilt samfunn fører til bedre liv for både kvinner og menn. Så er det bare å håpe at KrFs budskap ikke blir retningsgivende enten det går sånn eller slik på mandag.

Godt valg

Ingen kan være i tvil om at vi nærmer oss valgdagen – nå 12 dager igjen. Daglig pepres vi med meningsmålinger og dypsindige kommentarer på de samme målingene. Jeg har ikke tall på antall debatter i TV – først og fremst mellom de arme partilederne. Regner med at de alle trenger minst to ukers ferie for å komme seg etter en helt sinnsyk (for å bruke et ungdomsuttrykk) valgkamp. Samtidig med at politikerne fra alle partier bruker tid og krefter på å lokke til seg noen stemmer så har en stor del av oss allerede stemt og dermed utelukket at de kan lokkes over til et annet parti. De har i alle fall bevist at de ikke skal bli sittende hjemme i sofaen. Selv har jeg tenkt å bruke stemmen min på selve valgdagen. Det er noe litt høytidelig over den dagen, og det vil jeg ha med meg.

Som mange andre er jeg nå nokså lei av TV-debattene som neppe kan bidra til noen viktig folkeopplysning lenger ettersom det aller meste allerede er sagt. Men mandag var jeg på et kjempespennende debattmøte om – ikke formueskatt heldigvis, men om ungdomskriminalitet. Møtet ble holdt på CARLS på Carl Berner, et stort og flott lokale som huser kafeer og møtelokaler. Arrangør var ikke en politisk interesseorganisasjon eller et politisk parti, ei heller NRK eller TV2. Arrangør var Riksteateret og anledningen var teaterstykket Ord for blod som har premiere i begynnelsen av september.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette var en panelsamtale med 8 deltakere, perfekt regissert og ledet av Hilde Sandvik. Blant deltakerne var justisminister Astri Aas-Hansen, enhetsleder forforebygging i Oslo Politidistrikt Jane Bechmann Dahl, Ungdomsarbeider og forfatter Ghulam Abbas, Forfatter og journalist Shazia Majid og fire andre meget taleføre og spennende personer. Det alle var enige om var at ungdomskriminaliteten er et viktig problem og særlig siden de kriminelle blir stadig yngre. Det de også var enige om var at det dreier seg om en liten andel av hovedstadens ungdommer, man snakker om 55 “verstinger” og ca 200 med gjentatte lovbrudd. Ingen prøver å bortforklare at innvandrerungdommen er overrepresentert blandt de unge kriminelle, men alle syntes det var viktig å presisere at de aller fleste ungdommene i Oslo, både innvandrerungdom og etnisk norske er lovlydige og gode samfunnsborgere. Det er viktig å få med seg når det ropes høyt om “svenske tilstander” og at samfunnet er mer opptatt av å beskytte de kriminelle. Samtidig som det foreslås lavere kriminell lavalder og avskaffelse av ungdomsfengsler, noe alle paneldeltakerne var enige er tiltak som er vist at ikke virker.

Ghulam Abbas, tidligere en av lederne i den beryktete B-gjengen, nå ungdomsleder og forfatter er viktig å lytte til. Hans oppskrift for tiltak er tidlig innsats, forebyggende arbeid og jobbmuligheter. Sårbare barn bør fanges opp tidlig, gjerne allerede i barnehagen. Han fikk bred støtte blant de andre paneldeltakerne. Noen tiltak som prøves ut og synes å virke er en til en oppfølging og deling av informasjon mellom ulike etater. Når en skole får en elev som er i barnevernets eller politiets søkelys på grunn av vold bør skolen absolutt få kjennskap til dette uten at taushetsplikten er til hinder.

Dette var en debatt det var verd å få med seg og som festet seg i meg. Den var velregissert og godt ledet med deltakere som var godt forberedt. Jeg ser frem til å se forestillingen Ord for Blod neste uke på Riksteateret. Dette er en sann historie, en innsiderapport fra søsteren til den farligste gjenglederen i Sverige om å havne midt i et dødelig gjengoppgjør i en verden der voksne ikke er til stede.

Det er trist når det viser seg at unge mennesker er mer opptatt av formueskatt (som de aller fleste ikke får) enn hvordan det er å vokse opp i Oslo og Norge i dag. Uansett håper jeg alle bruker stemmeretten sin.

Hilsen Ragnhild

Jeg kom til å tenke på en film fra 1985 av samme navn som overskriften på denne posten – produsert og regissert av duoen Wam og Wennerød. Filmen handler om solidaritetstanken som lett forsvinner i det de som var unge og fremadstormende i 1968 blir selvfornøyde samfunnsstøtter når de runder 40-årene som vellykkede besteborgere. Er vi der i dag også?

Det er en rar tid vi lever i. Mens verden står i brann og Putin og Trump møtes som de aller beste “buddies” i Anchorage er vi og norske medier mest opptatt av det kommende Stortingsvalget 8.september. Et Stortingsvalg hvor det kan synes som det partiene er mest opptatt av (med noen få hederlige unntak) er hvordan rike Norge skal bli enda rikere slik at vi skal få mer å rutte med. Mer til å shoppe og skaffe oss flere ting som vi ikke trenger skal man tro nettavisenes stadige opptatthet med unge influensere. Samtidig med at endel ikke har nok penger til mat på bordet for seg og sine, og “slik skal vi ikke ha det” sier politikerne og fortsetter sin utrettelige diskusjon om penger og ffortsatt vekst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en svoger som bedriver voksenopplæring. Han ringer meg når det er noe han har lest eller hørt (ikke i og på norske medier) som han synes jeg bør vite og forstå. I morges ringte han meg og fortalte at han hadde hørt om lekkasjer fra hva som skjedde i Alaska på BBC. Det han fortalte var at Trump og Putin var blitt enige om at bytte av land var den beste veien til en fredsløsning, og byttet ville på ingen måte gavne Ukraina. Dette hørtes så skremmende at jeg gikk inn på de største norske nettavisene pluss NRK for å se hva de skrev om saken. Enda mer skremmende var det at de stort sett skrev om sport og roasten av Erna som har vært en gjenganger de siste dagene.  Utover dagen er det kommet både stoff og kommentarer om “landbytte”, jeg skal ikke være urettferdig, men hvorfor er de norske mediene så sene med så viktige nyheter?

Men tilbake til vår egen andedam og det som skal skje i september. Jeg blir bekymret og lei meg når jeg ser og hører at det som opptar oss og politikerne våre mest er vår private økonomi, vår egen lommebok. Når et av de største partiene går inn for å redusere all bistand, skrote alle grønne prosjekter og bytte ut fellesskapsløsninger med individuelle løsninger, da lurer jeg på hvor det ble av  solidariteten, vårt ansvar for hverandre, bygging av velferdstaten og “yte etter evne, få etter behov”. I Klassekampen torsdag sto en fokusartikkel av Sigbjørn Johnsen – Barn av velferdstaten – som det gjorde godt å lese. Sigbjørn Johnsen er født i 1950 og selv om han er 9 år yngre enn jeg er, har han som jeg vokst opp i etterkrigstiden da solidariteten sto i høysetet, velferdsstaten ble bygget og fellesskapsfølelsen var viktig. Han skriver at det er i krevende tider vi tydeligst kjenner hvor viktig dette fellesskapet er, men at det må bestå også når det går bra. Det er ikke en ordning med sluttdato, den må være der hele livet, for oss alle. Når det er krefter som vil flytte mer ansvar over på enkeltindivider og la markedet løse oppgaver som tidligere var fellesskapets ansvar, da står velferdsstaten i fare. Sigbjørn Johnsen er en klok mann og tankene og refleksjonene som kommer til uttrykk i denne lille artikkelen i KK gjør meg glad og jeg tenker at akkurat slik er det. Gid våre nåværende politikere kunne la seg belære av ham.

En liten tanke helt til slutt. Det er trist at miljøbevisstheten er på vikende front og at selv de unge setter miljøet langt ned på listen over viktige saker. Det er unntak og jeg heier på AUF som står opp mot moderpartiet og en oljesmurt politikk, de er mer enige med MDG enn sine partifeller. Her er det mange som burde lytte til de unge.

Hilsen Ragnhild som tror på velferdsstaten og fellesskapet

Jeg har hatt en veldig fin sommer, den første som enke, en status som fortsatt er uvirkelig for meg. Sommeren er ikke slutt, men nå det er sensommer føles det godt å komme tilbake til hverdagen.

Den siste uken har vært en uforglemmelig tur på Vestlandet med venner. Start på Dovre, derfra over Sognefjellet til Luster og derfra igjen til Hardanger. På vei fra Dovre passerte vi Sel med den vakre statuen Kristin Lavransdatter av Kari Rolfsen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et av mange høydepunkter på turen var fire konserter på Baroniet i Rosendal med Leif Ove Andsnes som arrangør og konsertdeltager. Strålende opplevelser i den gamle låven, nå Riddersalen, som er blitt et ypperlig konsertlokale, Kvinnherrad kirke og Den røde sal i hovedbygningen. Dette er tiende og siste året Leif Ove Andsnes har arrangert denne festivalen, men han lover å fortsette som mentor og deltaker på musikkarrangementer på Baroniet i årene som kommer.

Det er blitt endel bilkjøring, men også fergetransport som Kaupanger – Gudvangen gjennom fantastiske landskap med imponerende fossefall og høye fjell.  Biltur fra Utne til Jondalen etter ferge Kvanndal-Utne ble en eple-og-morelltur på snirklete småveier, etter sigende (sannhetsvitne datter Gry) er dette det virkelige Hardanger.

Turen ble avsluttet på hytte ved Møsvann, fjelltur og usedvanlig gode måltider. På hjemveien tre timers besøk på Vemork kraftstasjon og Tungtvannskjelleren med en meget kunnskapsrik og god guide. Meget god voksenopplæring, i alle fall for meg som bare hadde sporadisk kunnskap om Vemork, Rjukan, Hydro og Tungtvann.

Men nå er altså hverdagen her og som jeg alltid har sagt, hverdager er det flest av og det er det beste. I år starter hverdagen med åpning av valgkampen, Arendalsuke, partilederdueller og ikke minst partilederdebatt. Partilederdebatten i går kveld ble som forventet med hovedfokus på de tre store partiene og småpartiene som strevet med å komme til orde og sette sine preg på debatten. I følge VG var det Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og Guri Mellby som var kveldens vinnere. Personlig syntes jeg Listhaug slapp alt for lettvint unna å ramse opp sine hjertesaker i stedet for å svare på programledernes spørsmål.

Etter å ha sett Energiministeren i debatt med leder i Oslo SV, en debatt som jeg synes Sunniva Holmås Eidsvoll vant, er jeg skuffet og lei meg over at AP fortsatt kverner i vei på “utvikle og ikke avvikle”.  Dessuten tok Energiministeren alt for lettvint på forskjellen mellom å ikke lete etter mer og å pumpe opp det som allerede er funnet. Det virker som han vil tåkelegge det faktum at Miljøpartiene SV, Venstre og MDG ikke snakker om å skru igjen oljekrana nå, men derimot vil unngå å lete etter nye felt som tidligst kan komme i produksjon om 25-30 år. Det er sørgelig å se at denne valgkampen først og fremst dreier seg om økonomisk vekst og at miljøet blir glemt i alt snakk om penger og vekst. Det eneste partiet som setter miljøet først blir stort sett nedsnakket og latterliggjort av de store partiene. Selv ikke hetebølger, jordskred, flom og andre naturkatastrofer får politikerne bort fra å prioritere vekst og olje fremfor miljøvern, bortsett fra MDG. Vi skal være glade for at vi har dem, de må fortsette å være små klegger som skaper kløe for AP, H og FrP.

Hilsen Ragnhild