seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Nå skal jeg skrive om 3 fine dager l London med barnebarnet Kaspar. Vi gikk og vi gikk, den beste måten å bli kjent i en stor by. Omtrent 20 000 skritt om dagen kjentes godt i føttene. Han fikk ansvar for forflytninger med undergrunnsbanen og bruken av Google MAP fikset han også.

Hva gjorde turen vellykket?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kaspar sa:  “egentlig er vi ganske like, morfar. Vi synes det er moro med sport og historie og vi prater mye”. For å ta det siste med en gang. Jeg prøvde å være lydhør. Han har mye kunnskap som det var viktig å formidle og innimellom fylte jeg på med det jeg kunne noe om. Han er en fredelig og rolig gutt, men i god tid ble det klart at Imperial War Museum måtte bli høydepunktet. Vi kjøpte guide bok og han  ledet meg rundt. Første og andre Verdenskrig ble presentert på en spennende måte og han visste mye om hvordan forskjellige våpen fikk innflytelse på krigenes forløp. Uansett spennende våpen, slaget ved Somme i 1916  var nok noe av det mest forferdelige menneskeheten har prestert. Det varte i nesten 5 måneder, totalt døde omlag 1 million mann.

HMS Belfast, en engelsk krysser som ble bygget fra 1936 (også mitt år), ligger nå som et museum på Themsen. Skipet gjorde en stor innsats under siste krig. I 1945 overtok Norge 3 skip fra England i samme klasse. Jeg tjenestegjorde i all beskjedenhet 2 måneder på det ene, KNM Trondheim. Slik jeg husker det etter 62 år, var mye likt på de 2 skipene. Jeg tror det gjorde litt inntrykk å fortelle at vel 100 mann sov i hver banjer i hengekøyer, 52 cm mellom hver!

Britisk museum krever gode bein og friskt hode. 3 timer med visuell verdenshistorie. Kaspar syntes det var imponerende hva engelskmennene har rappet med seg fra resten av verden. Dog kanskje greit at noen tar vare på det når vi ser hva som gjøres av hærverk rundt omkring.

På våre vandringer så vi det meste av hva man bør se på en Londontur. Fish and chips på full bar med FA cupen (Manchester city vant 6-0) på stor skjerm gjorde nok like stort inntrykk som Buckingham Palace!

Dette ble noe av det mest meningsfylte bestefar på “noen og åtti” kunne foreta seg. 3 dager med mye prating, lite skjermbruk og gode opplevelser, var fint å få med seg videre. Jeg håper, sansynligvis for oss begge.

Ps. Treningsrommet på hotellet ble besøkt 3 ganger, av meg mest som “bivåner”

Hilsen en takknemlig Thor-Øistein

På tur i Bjølsenparken og Hjemmets kolonihager

Som hundeeier blir det mange turer i nærområdene våre. Sammen med Thor-Øistein blir det som oftest skogsturer i Maridalen – alene utforsker jeg heller parkene rett rundt hjørnet fra der vi bor. For noen dager siden gikk jeg gjennom Hjemmets kolonihager, grunnlagt på initiativ av ukebladet Hjemmets direktør i 1912. Området er en liten idyll med velstelte hager og små hytter som ligner dukkehus. I dag kan Oslobeboere stille seg på venteliste for å få tilgang til en av Oslos ni kolonihager og det er ikke nødvendigvis trangboddhet som fører til ønske om en hage, men heller muligheten for en hytte i nesten gåavstand fra hjemmet. Da kolonihagene ble startet på begynnelsen av 1900-tallet var det først og fremst for å gi barnerike småkårsfolk mulighet til å få en hageflekk hvor de kunne dyrke grønnsaker og frukt. I Hjemmets kolonihager som i starten var en del av Bjølsenparken og nå ligger tett inntil parken, ligger også Portveien 2 som noen fortsatt husker fra Barne-TV 1985-1987.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

18-mai tur på Torshov og i Torshovparken

Boligmangelen i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet var skrikende og rammet først og fremst arbeiderklassen. Direktør Johan Throne Holst på Freia var en av de få som så verdien av at arbeiderne bodde skikkelig og bygget ut på Frydenberg for sine arbeidere allerede i 1912. I 1916 – etter initiativ fra Arbeiderpartiet og Venstre, kjøpte kommunen løkkene og jordene på Torshov. Området ble planlagt av kjente arkitekter som arkitekt Harald Hals og bygget ut fra 1917 til de første kunne flytte inn i 1919. Kun gifte og forlovede par som var boligsøkende kunne få leilighet og de måtte kunne dokumentere inntekt for å betale husleien. Men det var arbeidere som skulle få leilighet og de mest trengende (såkaldt verdige trengende) ble prioritert. Men ett av Torshovkvartalene ble hetende Italia fordi ansatte ved den italienske ambassaden hadde behov for bolig og fikk toppleiligheten ut mot Oksefontenen. Noe tilsvarende fikk den franske ambassaden på nordsiden av Hegermannsgate og kvartalet ble derfor hetende Frankrike.

Torshovparken ligger bare en 5-10 minutters gange fra oss og er et trivelig grøntområde med store og gamle trær, hyggelige gangveier og en stor statue over Fernanda Nissen, en av arbeiderkvinnenes store pionerer. Statuen har en fremtredende plass mellom fire flotte og nå blomstrende kastanjetrær.

Fernanda Nissen tilhørte fra starten av de borgelige kvinnesakskvinnene. Hun begynte en lærerutdannelse (som et tidlig ekteskap satte en stopper for) og var aktiv i Kvinnesaksforeningen fra den ble stiftet i 1884. Hun engasjerte seg i Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania 1889, noe som førte til at hun ble radikal og aktiv i Arbeiderpartgiet. Hun var en viktig forkjemper for kvinnelig stemmerett og engasjerte seg sterkt i saker rundt barnehjem, aldershjem, bedre kår for jordmødre og menneskelige boforhold også for arbeiderklassen. Oslo kommunale husmorskole, opprettet av Fernanda Nissen i 1916 fikk senere navnet Fernanda Nissens videregående skoleArbeiderkvinnebevegelsen ønsket å legge til rette for at familiene skulle få sunn og nærende mat tilberedt under hygieniske forhold.. I 1991 opphørte skolen og tilbudene, Helse og Sosialfag, ble flyttet til Bjerke.

Samtidig med sitt sosialpolitiske engasjement for kvinner og vanskeligstilte var hun kulturskribent og litteraturkritiker. Fernanda Nissens minne blir hedret hver 17.mai med kransepåleggelse i Torshovparken. Hun to gater oppkalt etter seg og en grunnskole som ligger på Storo i bydel Sagene.

Oslo øst for Akerselven

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor lite de som bor vest i byen kjenner til østsiden, bortsett fra de trendy stedene på Grunerløkka. Mitt inntrykk er at de fleste vestkantbeboere ikke klarer å ta seg frem lenger østover enn til Ullevål sykehus. Vandringer langs Akerselva kan være med på å bøte på dette misforholdet, men fortsatt er store deler av Oslo øst terra incognita. En vandring i parkene eller i de mange kolonihagene her øst, eller også en tur på Rodeløkka med sin typiske små- og trehusbebyggelse kan anbefales.

Hilsen Ragnhild som er blitt mer og mer glad i området vi bor i.

Når vi her i landet har en tradisjon for at barn/ungdom i 15-årsalder blir konfirmert, enten det foregår kirkelig eller borgelig, er det en viktig overgangsrite. Tidligere markerte konfirmasjonen overgang fra barn til voksen, slik er det ikke lenger. Men konfirmasjonstiden er en tid for 15-åringene til å stoppe opp, tenke seg om, diskutere med voksne ledere og jevnaldrende ungdommer spørsmål som vanligvis ikke er på tapetet i ungdomskulturen. Når konfirmasjonsundervisningen åpner for slike samtaler er det klart at dette er en viktig fase i livet. Selve seremonien og festen etterpå kan vel sees som et punktum eller kanskje heller et komma for en opplevelse som er godt å ha med seg videre i livet.

Thor-Øistein har skrevet om begravelse på landet så nå vil jeg skrive litt om konfirmasjon i Hardanger. Vi har et barnebarn som ble konfirmert i Øystese kirke i Hardanger en solskinnslørdag helt nylig. Vi som kom fra Oslo måtte over på vinterdekk over Hardangervidda, men Norheimsund og Øystese viste seg fra sine vakreste sider. Alt er tidlig i år så noe av fruktblomstringen nærmet seg slutten, men epleblomstene var i gang i hvitt og rosa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selve seremonien var litt annerledes enn vi er vant til. For det første ble ritualene fremført på det aller vakreste nynorsk og hardingmål, bortsett fra noen tilfeller. I Øystese bor det flere familier fra Kongo, og en gutt opprinnelig fra Kongo ble konfirmert sammen med vår Kaisa. Til ære for ham og hans familie ble noen av salmene sunget delvis på Swahili, og presten lyste velsignelsen over ham på Swahili, en fin gest synes nå jeg.

I Hardanger er bunaden nærmest obligatorisk til konfirmasjon, i alle fall for piker. Alle  får bunad til konfirmasjonen, og hvis det er vanskelig er det mulig å leie eller låne. Men bunad skal det være. Her var det var 16 konfirmanter- 10 jenter og 6 gutter. Alle jentene hadde Hardangerbunad med tilhørende sølv, belte, sko osv. Siden alle har bunad brukes heller ikke kapper i forbindelse med konfirmasjonen som er vanlig ellers i landet.

Konfirmasjon – en familiefest

Det er en hyggelig tradisjon at familiene på begge sider inviteres og kommer. Det vil si besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner, samt faddere. I store familier kan det fort bli mange gjester. Vi som tildels tilhører de moderne familiekonstellasjonene stilte da med tre sett besteforeldre. Til sammen var vi 28 med stort og smått og mange hadde reist langt – fra Oslo og omegn, Trysil og Karmøy. Selve festen ble holdt på den videregående skolen hvor Gry (konfirmantens mamma og min datter) arbeider som lærer. Verten visste hva han gjorde da han ønsket velkommen med praktiske opplysninger og foreslo at de yngste forsynte seg av tapasen først. De yngste fetterne og kusinene begynte fort å kjede seg, heldigvis var det en messanin over festlokalet med allehånde muligheter for leker og annet tidsfordriv.

Konfirmasjon tre dager til ende

Ettersom gjestene hadde reist langt og måtte komme dagen før selve seremonien syntes vertskapet det var rimelig å invitere til både en liten samling kvelden før og etter selve festen. Ettersom mormor kom allerede torsdag for å være til litt hjelp (hun strøk tre hardangerbunadskjorter) ble det fort mange dager. Søndagen kjørte vi hjem over fjellet og fikk både sol, kuling og snøføyke. Godt med vinterdekk. Familie er viktig å ta vare på og en slik feiring av en 15 åring er en viktig hendelse hun helt sikkert vil bære med seg videre.

Hilsen Ragnhild som ser viktigheten av tradisjoner, og nå ble det i en kirke.

Bisettelser og begravelser er etterhvert en vanlig del av livet vårt. Når vi selv er rundt 80 år gamle og mange venner og familie også er der i livet, blir dette en like naturlig del av hverdagen som dåp av oldebarna.

Forrige uke var jeg i begravelsen til Marit Amalie som var gift med fetteren min, John Thorvald. Hun ble nesten 88 år, etter et strevsomt og godt liv som bondekone. Nordby kirke i Ås, en gammel trekirke, var fylt til randen av familie, venner og sambygdinger. Av naturlige grunner, kjente jeg til ganske mange.  Noen kjente den avdøde og familien ganske godt. Ellers var det klart at den gamle tradisjonen fremdeles levde med at familie viste familie den siste ære. Dette ble også vist ved at gårdene i bygda flagget på halv stang. Sognepresten forrettet, barna holdt minne tale før vi alle samlet oss ved familiegravstedet. “Av jord har du kommet og til jord skal du bli” og så ble kisten senket.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den første begravelsen opplevde jeg 10 år gammel. En speider-venn døde i en bilulykke. Når en gutt dør fullstendig utenfor rekkefølge og kronologisk orden, er det tragisk. Når Marit nå gikk ut av tiden etter et langt og godt liv, så mintes alle henne med mye glede. Ikke minst kom dette godt frem da vi etterpå satte oss ned for en kopp kaffe, litt mat og en god prat. Slike stunder blir oss ekstra verdifulle ved at vi møter familie og gamle kjente vi i første omgang knapt kjenner igjen.

Det ble mange gode minneord og en slags fellesnevner ble på mange måter “samhold og tilhørighet”. Hun bidro til dette på alle måter til denne tryggheten. En kvinne-prest hadde i en periode bodd i nærheten av gården og hun og Marit ble nære venner og Marit beholdt sin tro. Presten som nå er preses for de norske biskoper sa noen gode ord om vennskapet.

Bisettelse uten de kirkelige ritualer blir vanligere. Jeg må bare tilstå at den tradisjonstro begravelsen til Marit, var en fin og verdig avslutning på et godt liv.

Hilsen Thor-Øistein som kom hjem etter en beriket dag

Dugnad på golfbanen

Jeg vil skrive litt om det norskeste av alle begreper – dugnad – og hva det betyr for samhold og opprettholdelse av en liten golfklubb. Men først litt om golf og oss seniorer.

Jeg er en elendig golfspiller, men for 25 år siden skjønte jeg at hvis jeg ville se noe til han jeg bor sammen med var golf en nødvendighet. Thor -Øistein har vært ivrig på en rekke idretter, men nå, som 83 åring, er det turgåing, boksing (!) og golf som står igjen. Og selv om jeg som sagt er en dårlig golfspiller har jeg stor glede av å gå sammen med Thor-Øistein og eventuelt gode venner og prøve å treffe den lille harde ballen. Nå innser jeg at golf er et perfekt spill for oss eldre. Selv med nye hofter, knær og andre reservedeler er det fullt mulig å gå en runde eller to på golfbanen. Og den som ikke tror golfspill er mosjon må tro om igjen. En 18- hulls runde tar mellom 4 og 5 timer, og 4-5 timer ute hvor vi går mesteparten av tiden er meget god mosjon.

Golf – en folkesport?

I Sverige har golf alltid vært en folkesport, mens vi her i Norge har rynket på nesen og snakket om rikmannsaktivitet. For ca 30 år siden begynte det å ta av her hjemme, “alle” skulle spille golf. Det ble bygget baner over alt og et mantra var at hvis det skulle bli nødvendig var det ingen sak å grave opp golfbanene og sette poteter. Klart at det ble en overetablering og de tidligere svært kostbare aksjene i en golfklubb blir nå nærmest kastet etter den som vil være med å betale årsavgift.

Samhold og arbeidsglede i en liten klubb

Lørdag var den årlige dugnaden i Gumøy golf, en liten golfklubb som ligger på øya vår, i gåavstand fra  Bråtane. 35 kvinner og menn dukket opp med river, hekkesakser, arbeidshansker og pågangsmot. Banen ble frisert og stelt og ser nå enda finere ut, en liten perle i et ferieparadis. Etter 3 timers hardt arbeid med mye smil og latter ble det servert pølser, vin, øl og mineralvann i klubbhuset. Det å gjøre en jobb sammen er viktig for samholdet, vi blir bedre kjent, praten går og alle føler et eierskap til klubben. Gjennomsnittsalderen er godt over ung voksen, Thor-Øistein og jeg er nok med på å dra den oppover. Men dette er en aktivitet og en klubb som gir oss mye glede selv om sesongen er relativt kort. Jeg kan hygge meg med mitt dårlige spill og Thor- Øistein kan konkurrere med seg selv (og også med noen andre).

Hilsen Ragnhild som endelig har forlatt ambisjonene om å bli en bedre golfspiller.

I dag skal jeg skrive om et fenomen som treffer svært ulike personer som de to jeg bruker som eksempler her, nemlig Steve Bannon og Camille Paglia.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

No platforming

Dette betyr å ikke la personer med såkalte uakseptable meninger komme til orde i offentligheten. Fenomenet stammer fra universitetsmiljøer i USA hvor liberale studenter ikke ønsker at forelesere med standpunkter de misliker komme til orde. Spørsmålet er bl.a. Hvem skal bestemme hva som er uakseptabelt når det kommer til meninger? Her i Norge har diskusjonen gått høyt i mediene, bl.a. I Morgenbladet og i Klassekampen. Det hele toppet seg nokså nylig i forbindelse med at Steve Bannon, Trumps tidligere rådgiver og ideolog er invitert til et stort arrangement, Nordiske mediedager Bergen i mai. Bannon står for mye av det vi ikke liker, er en uttalt høyrepopulist og antifeminist, men skal vi derfor nekte ham en norsk talerstol? Er vi ikke trygge nok i vår kultur til å kunne stå i mot hans ekstreme meninger?

På amerikanske universiteter er denne diskusjonen trukket svært langt

Amerikanske studenter tar til orde for å utelukke ikke politisk korrekthet. Jeg får en underlig følelse av at amerikanske studenter er svake og lett krenkbare. De ønsker beskyttelse fra ord og meninger som kan utløse leie følelser hos krenkede individer, f.eks. kvinner som har vært utsatt for vold. Det er all mulig grunn til å ta hensyn til personer som har hatt vonde opplevelser, men må de beskyttes fra all tekst og tale som på noen måte kan minne om alt som er vondt og leit? Beskyttelse får de ved såkalte “trigger warnings”, en advarsel om at nå kommer en tekst som kanskje kan virke krenkende eller kan vekke vonde minner.

Hvorfor ble jeg opptatt av dette?

For noen dager siden hørte jeg et program på radio om Camille Paglia. Jeg har lest om henne tidligere og sett/ hørt henne på YouTube. Men dette programmet skjerpet interessen for Camille Paglia og hennes tanker og meninger. Hun er akademiker, feminist, lesbisk og kaller seg selv også transperson. Som professor ved University of the arts i Philadelphia er hun kontroversiell, mye pga sitt syn på feminisme. Hun tar sterkt til orde for at kvinner er sterke og må kunne ta vare på seg selv. De er ikke ofre og må selv ta ansvar for sine handlinger. Som hun sier: Hvis en studine er på fest og blir invitert til å bli med en medstudent hjem, ja så må hun ta ansvar for det valget om hun sier ja, som kan innebære at medstudenten forventer at hun går med på å ha sex med ham. Hun kan ikke et halvt år etterpå anklage ham for voldtekt når hun selv valgte som hun gjorde. Dette er selvfølgelig sterke meninger som mislikes av mange. Hun ber rett og slett de unge jentene ta tak i eget liv og gjøre valg som de selv kan stå for, ikke skylde på mannen hvis livet ikke blir så lykkelig som de tenkte.

Dette er kortversjonen om Camille Paglia, men hun er vel verd å høre på. En spennende kvinne og en virkelig feminist. Nå stormer det rundt henne fordi studentene vil ha henne fjernet. Hun er på ingen måte politisk korrekt, men meningene hennes er ikke så outrerte at de ikke burde kunne tåles i en akademisk institusjon. Men så krenkbare er amerikanske studiner – håper vi tåler mer her hjemme.

Hilsen Ragnhild som er blitt Pagliafan.

Professor Rune Blomhoff har nå skrevet boken “Mat mot kreft”. Han har arbeidet med antioksydanter mesteparten av doktorlivet sitt og når han nå samler kunnskapene i en bok, er det mer enn viktig å lytte til han.

Det hele begynner gjerne med såkalte observasjonsstudier. I denne sammenheng viste slike studier at en såkalt “litt usunn” livsstil med røyking, for mye alkohol, mat med lite frukt, grønt og fisk, og lite fysisk aktivitet, økte sansynlighetene for utvikling av en rekke krefttyper. I Norge er det nesten 33 000 nye tilfeller med kreft i året. Til enhver tid lever vel 260 000 med en eller annen kreftform. Krefthyppigheten øker med alderen, så på mange måter er det også det vi kaller en aldersrelatert sykdom.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så, hva forteller Rune Blomhoff oss.

Hele livet er vi utsatt for såkalt oksydativt stress. Hele livet dannes stoffer (oksygenderiverte frie radikaler) som virker skadelig på kroppens celler. Dette motvirkes av antioksydanter, som jeg har inntrykk av at “alle” vet noe om. Antioksydanter danner vi selv, men vi er også avhengig av dette i kosten vår. 500 gram frukt og grønt per dag, anbefaler han for at de skadelige og nedbrytende kreftene skal holdes i sjakk. Celler som “løper løpsk” og som kan utvikle seg til kreft, motvirkes av antioksidantene i maten vår. Samspillet av alle antioksidantene i ett grønt kosthold er tingen. Tilskudd av enkelte antioksydanter i pille- eller kapsel- form, kan bringe ubalanse inn i dette systemet og Blomhoff advarer mot det.

Immunsystemet griper inn i det meste.

Et velfungerende immunsystem er på mange måter nøkkelen til god helse. Tarmfloraen (bakterier) er vesentlig for at dette skal fungere bra. Vannløselige fibre som vi finner i alt grønt og grove kornprodukter er riktig føde for de riktige bakteriene i tarmen. Sper vi så på med sure melkeprodukter, legger vi grunnlaget for god tarmhelse og for helsa vår generelt.

Alle snakket om “mindre kjøtt”.

Mange studier viser at mye rødt kjøtt øker sjangsene for både kreft og hjerte-kar-sykdommer. Hva det er med kjøttet i seg selv som er skadelig, er noe usikkert. Endel tyder på at det kan være blodfargestoffet heme, som er syndebukken. Det kan omdannes av tarmbakterier til skadelige substanser, bla nitrosaminer. Bearbeidet kjøtt omdannes i enda større grad til uheldige stoffer. Pølsespising osv bør nok begrenses.

Så er vi der jeg startet. Mye frukt, grønnsaker, fisk og sure melkeprodukter, og mindre rødt kjøtt, er bra for helsa vår. En annen sak er at de fleste kjenner seg sprekere på et slikt kosthold. Litt eiendommelig at kunstneren som konstruerte det flotte hodebildet av grønnsaker må ha visst noe om dette. Det er lettere å holde en grei kroppsvekt også. Jeg kan ikke underslå at fedme øker hyppigheten av de fleste sykdommer, også kreft.

Hilsen Thor-Øistein

Det er mulig at vi som er eldre er ekstra opptatt av tradisjoner, i alle fall er jeg det. Og når vi nå har startet vår- og sommersesongen på Bråtane, ja da er jeg ganske full av tradisjonelle gjøremål og tanker.

Litt om Bråtane

Jeg har sikkert skrevet om Bråtane tidligere, en husmannsplass på Gumøy utenfor Kragerø som mine morforeldre kjøpte i 1947. Det var mormor som var fruen til Bråtane og hun elsket dette stedet. Jeg var her første gang sommeren 1948, nesten 7 år gammel og da så Bråtane litt annerledes ut enn i dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og slik ser det ut i dag

Mye er likt, men endel er annerledes. Den gang var det verken strøm ellert vann, og jeg var voksen før det kom først strøm og så borrevann. Somrene på Bråtane med mormor og mumme (som jeg kalte morfaren vår) var langsomme og til tider kjedet jeg meg skrekkelig. Jeg elsket å bade, men mormor var streng på minimum 1 time etter frokost og 2 timer etter middag før det var lov å bade.

Mormor og mumme var ikke veldig ivrige gartnere, men plukke plommer gjorde de, iført passende antrekk for den tiden – mumme i hvit skjorte, men uten slips – det var jo ferie.

Da mormor døde så alt for tidlig i 1957 overtok mor Bråtane og vi fortsatte å tilbringe somrene her. Etterhvert kom som jeg har nevnt både vann og strøm og de gamle husene ble restaurert. Mor og far drev utstrakt gartnervirksomhet med grønnsaker, frukt og bær i over 30 år, dette har jeg ikke klart å følge opp. Men når jeg kommer hit ned og ser for meg mor iført mine gamle bermudashorts ivrig lukende, ja da ifører jeg meg shorts jeg har arvet etter en av mine døtre og sår urter, steller rosene og prøver så godt jeg kan å bringe Bråtanearvebn videre. For både mormor og mor bor i veggene her og når jeg er her tenker jeg stadig på dem og håper de synes at jeg i alle fall prøver å føre tradisjonene videre.

Barna mine har vokst opp her sammen med sine fettere og kusiner

Når vi holder sommerfest med mine to søsken, deres barn og barnebarn og våre barn og barnebarn, da vet jeg at mor og mormor er fornøyd med oss. For familiesamhold og tradisjoner satte de begge høyt, og det gjør jeg også. Her bilder fra mors 100-årsdag som vi feiret her for 2 år siden og hvor noen fra 4 generasjon på Bråtane er med.

Og nå er det Gry med to døtre som feirer påske på Bråtane med oss. I min barndom var vi nok på fjellet i påsken, uten strøm ble det alt for kaldt å være her. Men vi skal ha lammestek på påskeaften og barna som er blitt ganske så store har funnet påskeeggene sine – sånn må det være. Selv om det bare er 20 april er bjerkene sprunget ut, blåveisen nesten avblomstret og morelltreet på full fart til å springe ut. Så nå har vi startet Bråtanesesongen.

Den siste delen av mitt yrkesliv tilbrakte jeg som overlege på Voksentoppen, et lite barnesykehus for barn med allergier, atopisk eksem, astma og kroniske lungesykdommer. Sykehuset ble grunnlagt i begynnelsen av 1970-årene av Professor Kjell Aas og et vesentlig kjennetegn var tverrfaglig samarbeid. Tidlig på 70-tallet var det ingen selvfølge at alle var på fornavn og at alt pasientarbeid var teamarbeid, mindre kontroversielt var det på 90-tallet da jeg kom tilbake dit. Nå er mange av dem jeg samarbeidet med på Voksentoppen pensjonister, og en del av oss møtes hver fjerde uke til lunsj og mimring. Betegnende er det at vi fortsatt er et tverrfaglig team bestående av sykepleiere, laboratoriesykepleier, sosionom, psykolog, fysioterapeut, kontormedarbeider og lege. Alle som er Vokentopp-pensjonist er velkommen til våre sammenkomster, men vi er bare kvinner som møtes, også nokså typisk. Selve Voksentoppen slik jeg kjente det ble for kostbart for Helseregionen og er nå bare en mikroskopisk del av Barneklinikken på Rikshospitalet på Gaustad. Som det skrevet står, det er en tid for alt.

Nå til kontrastene

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sist gang vi møttes var torsdag før palmesøndag, samme dag som Thor-Øistein og jeg reiste på fjellet. Som vanlig hadde vi en hyggelig lunsj og mye å snakke om, slett ikke bare gamle dager. Merkelig nok, selv om vårt felleskap var rundt jobben vår har vi mer enn nok av tidstypiske samtaleemner. Litt forskjellige er vi, men det gjør bare samtalene mer spennende. Dette kommer vi til å fortsette med, og vi vet om flere vordende pensjonister som gjerne vil være sammen med oss når den tid kommer.

Det å treffe gamle kolleger er verdifullt for meg og jeg prøver å ikke gå glipp av disse møtene. Som det går frem av bildet var det riktig så vårlig og vi satt ute og spiste! Sasmme kveld kjørte vi altså opp på Norefjell og her er det vinter. Riktignok strålende sol, men kuldegrader om nettene. Så kontrastene er store – nå går vi på ski og avslutter vinteren mens våren venter hjemme i byen.

Hilsen Ragnhild som nå godt kan avslutte vinteren og satse på vår og sommer

For noen dager siden var vi sammen med noen gode venner på privat guiding gjennom Ullevål sykehus museum. Vår fortreffelige guide, Mons Lie, pensjonert thoraxkirurg og en av entusiastene bak museet, gjorde timene på museet utrolig spennende. Vi fikk en levende beskrivelse av medisinens og sykehusets utvikling, en utvikling som vi også kan kjenne igjen. Både spennende og litt skremmende var det å registrere at vi nå er en del av historien og i ferd med å kunne bli inventar på et museum. Museet har selvfølgelig objekter fra lenge før vår tid, men å oppleve den utrolige utviklingen som er skjedd siden vi var unge doktorer og til i dag er fantastisk. Mange av instrumentene som ble vist var en del av vår hverdag for ganske lenge siden. Selv om polioepidemien på 40 og 50-tallet ikke var en del av mitt tidlige doktorliv, så husker jeg tydelig hvor skremmende sykdommen var og hvor lite man hadde å stille opp med inntil den første vaksinen kom på midten av 1950-tallet. Og historier om jernlungen fikk vi barn levende beskrevet; på museet finnes den, heldigvis ikke i bruk i dag. Men den samme jernlungen var i bruk da Thor-Øistein begynte på Epidemiavdelingen på Ullevål i 1963. De utstilte kuvøsene var de samme som sto på prematuravdelingen i 60-årene. Så da er vi en del av historien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi trenger entusiastene

Som jeg nevnte innledningsvis, museet er startet og drives av entusiaster. Omvisning hver tirsdag og torsdag, eller etter spesiell avtale (som vår lille gruppe på 8). Johan Bruun, professor emeritus i infeksjonsmedisin, har laget en egen infeksjonsmedisinsk utstilling som absolutt er verd å få med seg. Utviklingen innen infeksjonsmedisin er noe av det viktigste i menneskehetens historie. Det å få et innblikk i Ullevål sykehus og medisinens utvikling fra sykehuset ble opprettet som epidemisykehus i 1887 til idag er uhyre interessant. I dag fremstår Ullevål som et topp moderne sykehus med en historie det er all grunn til å være stolt av. Får bare håpe at ikke sykehusets dager er talte og at området skal bli bosted for hovedstadens priviligerte som har anledning til å betale de enorme summene leilighetene sannsynligvis vil koste.

Hilsen Ragnhild som gjerne hører mer av historien vi er en del av.