seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Vi kaller dagene våre ” i disse korona tider” og “disse usikre tider”, og det har vi vendt oss til å leve med. Er vi av de heldige med rimelig god helse, kan vi fremdeles gjøre mye hyggelig og attpåtil spennende. Det blir bøker, vi ser noen venner, barn og barnebarn, og vi  drar på tur. Selvsagt tar vi våre forholdsregler, både av hensyn til andre og oss selv. Når jeg ser på ting vi kanskje kunne ha gjort, reiser f.eks, så hadde det for det meste blitt repetisjonsøvelse av tidligere opplevelser, og er det nødvendig da?

I Norge må vi ha gjort utrolig mye riktig i forbindelse med Pandemien. Pr idag er det 13400 bekreftet smittede og 270 døde. Samtidig kan vi lese at det Spania bare i igår var 240 dødsfall. Hvorfor de store forskjellene? Spanjolene bruker også maske og har innført nødvendige isolasjonstiltak og karantene. Vi vet at faktorer som dårlige sosiale forhold, trangboddhet ol spiller inn. Men det burde ikke være så store forskjeller på levekårene i Norge og Spania. Og forskjellene rimer dårlig med observasjoner vi feks gjør i våre rusmiljøer. Få blir smittet og få dør. I noen afrikanske land hvor store deler av befolkningen lever i stor fattigdom, med alt dette medfører, ser vi også noe av det samme med lite smitte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg leste senest igår at franske forskere mente å kunne påvise forskjellige mutanter av det aktuelle virus, Sars cov 2. Man har i lengre tid forventet at dette koronaviruset kunne mutere til både snillere og sintere varianter. De aktuelle forskerne mente å kunne påvise at nettopp virus-varianten som var mindre virulent, kunne være årsak til at færre av de smittede døde i enkelte områder. Denne mulige utviklingen har vi lenge håpet på, så vi får at dette kan bli virkelighet over det hele.

Covid-19 vaksinen kommer nok til Norge over nyttår etter kjempeinnsats rundt på forskninglaboratoriene. Det tar nok såpass tid for å være trygg på sikkerhet og mulige bivirkninger. At russerne og Trump setter igang med massevaksinasjon etter å ha tatt noen snarveier, får være så sin sak.

Hva er det så som gjør hverdagen litt spennende og utfordrende? Jeg er rundt og følger med på ungdommens aktiviteter. Dvs de fleste er i barneårene. Denne uken har vi sett Iben som keeper i fotball, Jørund som hardtspillende midtbanespiller, Hedda som sprinter og hekkeløper, Kaspar som back på ishockey laget. Kaspar ble bare kjørt til banen. Av smittehensyn fikk ikke gamledoktern slippe inn, selv med maske. I unnarennet i hoppbakken er det greiere med smittereglene. Hoppingen til Jarl er strålende på plast i Midtstubakken. Jeg gleder meg til resten.

Artig å få være med på alt dette og slik håper jeg det fortsetter.

Hilsen Thor-Øistein

Fra verandaen vår på Sagene ser vi ut på trærne langs Akerselva i fantastiske høstfarger. Vi gleder oss over høstdager med sommertemperaturer både her hjemme og på fjellet, men med en uro over at temperaturen på jorden stiger og stiger. Og det er grunn til bekymring, nesten alle er enige i det, selv om noen ganske få, også her hjemme, påstår at global oppvarming er “fake news”, selv om det nå er vist at isen i arktis er på sitt nest laveste noen sinne.

Vi som er pensjonister i dag kan glede oss over den velstanden vi har vært vitne til og vært med på. Våre barnebarn kan akkurat i dag glede seg over det samme, men hvordan vil livene deres være når de blir voksne og må se på resultatet av vårt vettløse misbruk av jordens resursser for nye generasjoner?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Alle” er enige om at oljebruken må reduseres, at fossil energi må fases ut til fordel for grønn energi. Men så stopper enigheten. For hvor vanskelig er det ikke å få oss som lever i dag til å innse at vi må legge om stilen? Og hvilken regjering tør å fortelle folket at det er slutt på den eventyrlige pengebruken som oljen har gitt oss muligheten til?

Det er vanskelig for en gammel kvinne som meg å forstå hvordan våre myndigheter kan snakke varmt om det grønne skiftet samtidig som de lyser ut nye oljeletefelt på norsk kontinentalsokkel. Samme myndigheter sendte ut et høringsnotat med frist 24 august om 25 konsesjonsrunde: 11 blokker i Norskehavet og hele 125 i Barentshavet. Vi kan forvente nye lisenstildelinger, dvs startskudd til boring etter mer olje, når som helst. Eksisterende oljefelt, som Johan Sverdrup, kan forsyne oss med olje i minst 20-30 år fremover, hvorfor i all verden må vi bruke massevis av resursser på å lete etter mer olje? Spesielt siden dette er statlige penger, dine og mine skattepenger, som finansierer letingen etter at oljelobbyen greidde å utmanøvrere flertallet på Stortinget til å gi oljeinvestorene en gavepakke i form av fravær av økonomisk risiko for de private investorene i oljeleting. Ansvarlige miljøforkjempere sier ikke at vi skal skru igjen oljekranene nå, de sier bare at vi må konsentrere oss om de olje- og gassfeltene som allerede er funnet og la resten bli liggende i bakken (eller på havets bunn). Men når NHO og LO går sammen og truer med massive tap av arbeidsplasser i leverandørindustrien hvis vi ikke fortsetter å bore etter olje, ja da bukker og nikker Stortinget og glemmer alle fagre ord om miljø, omstilling og det grønne skiftet.

For meg er det helt uforståelig at et selskap som Equinor som har tapt milliarder på miljøfiendtlig oljeleting på den andre siden av jordkloden skal få lov å være med og sette agendaen for norsk oljepolitikk. Men det kan jo skrives bøker om alt jeg ikke forstår.

Hilsen Ragnhild, oppgitt og litt opprørt (som alltid)

Forrige uke var travel – først avslutning av sommeren på Bråtane med stenging – noe jeg ikke skal skrive om her. Så en flott femtiårsfeiring av Nyfeministene med et seminar til å bli klok av samtidig med et herlig gjensyn med gamle (og noen unge) feminister. Heller ikke det skal jeg skrive om selv om jeg vil ta utgangspunkt i seminarets siste taler, Sofia Srour, 26 år gammel norsk-libanesisk samfunnsdebattant og en av de skamløse jentene. Hun holdt et strålende innlegg om hvordan livet som muslimsk innvandrerkvinne arter seg, om sosial kontroll og hvordan hennes og hennes medsøstres kamp på mange måter likner kampen Nyfeministene kjempet tidlig på 1970-tallet. De må også kjempe mot og passe seg for rett å slett å bli drept ettersom en æreskultur på ingen måte vil godkjenne det livet disse kvinnene lever og ønsker å leve. Vold mot kvinner både i og utenfor hjemmet er imidlertid ikke bare et innvandrerkvinneproblem, det er et stort problem for alle kvinner, et problem som er blitt synliggjort nettopp på grunn av kvinnekampen. Og her er ett av poengene, vi må støtte hverandre i kampen, vi fra fødselen av norske kvinner som har kommet lenger i  likestilling enn Sofia og hennes medsøstre, må rope høyt for å støtte dem. Vi kan ikke kjempe deres kamp, det må de selv gjøre, men vår tydelige støtte må de få.

http://Somaliske kvinner er et viktig integrerende ledd i Norge. Derfor må de representeres i moskeens styre. Kvinner rundt bordet, nå! KRONIKKUbah Aden, bystyrepolitiker for Oslo Ap

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mai-Bente Bonnevie og jeg hadde et innlegg i Aftenposten fredag 11.9 som en feministisk lojalitetserklæring til de somaliske kvinnene i Tawfiiq-moskeen som kjemper for likebehandling. Innlegget måtte riktignok bli barbert ned til det halve, men hovedbudskapet fikk nå bestå. Jeg tillater meg allikevel å sette inn det opprinnelige innlegget her, hvis noen gidder å lese det.

“Feministisk støtte til somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen i Oslo

I disse dager er det 50 år siden Nyfeministene startet sin kamp for likestilling, en kamp som var en videreføring av Kvinnebevegelsens kamp for stemmerett, for valgbarhet og en selvfølgelig plass i styrende organer i Norge. Allerede i 1975 dannet norske feminister Kvinnepolitisk Aksjon med krav om 50% kvinner i Storting, fylkes- og kommunestyrer samt andre offentlige etater. Dessuten to krav til: kvinners rett til utdanning og økonomisk selvstendighet. Vi er på god vei til at disse kravene er innfridd.

Kampen for antipatriarkaIske demokratiske strukturer i samfunnet, likeverd og likestilling for kvinner og menn har fått oss dit vi er kommet i dag. Mange av de sakene vi kjempet for er en selvfølgelig del av hverdagen i Norge.

I innvandrermiljøene er likestilling på ingen måte en selvfølge. Vi feminister er opprørte over den behandlingen somaliske kvinner med tilhørighet i Tawfiiqmoskeen blir utsatt for av moskeens mannlige lederskap. Moskeen styres av en mannsdominert klan som praktiserer en arkaisk patriarkalsk ukultur som ikke hører hjemme i et demokratisk Norge i dag. Kvinnene i moskeen blir brukt som hushjelper til rengjøring, matlaging og barnepass uten å være representert i styret eller bli hørt. Når høyt kvalifiserte kvinner henvender seg til ledelsen med ønske om medbestemmelsesrett blir de bagatellisert og tilsidesatt uten å bli vist respekt. Da kvinnene stilte et mistillitsforslag endte det med at de ble utestengt fra generalforsamlingen 8.august.

Ubah Aden etterlyser i sin kronikk i Klassekampen 26.8 om konflikten, støtte og bistand fra en norsk institusjon til en ny valgprosess for Tawfiiqmoskeens styre. slik kan moskeen komme i drift igjen med et nytt styre med kvinner valgt ut fra kvalifikasjoner. Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet er en norsk institusjon som arbeider for de samme verdiene som feministene samt fredsarbeid. Denne institusjonen som internasjonalt representerer Women International League for Peace burde kunne være en god støttespiller for de somaliske kvinnene i deres kamp.

Denne teksten er en feministisk solidaritetserklæring, en støtte til våre somaliske medsøstre. Vi kan ikke kjempe deres kamp, men vi kan bidra med våre erfaringer og vår støtte i deres kamp for selvfølgelige menneskerettigheter, for likeverd og medbestemmelsesrett.”

Vi feminister har i løpet av disse 50 årene måttet tåle mye nedvurdering og nedlatende kommentarer, særlig fra bedrevitende menn. Noen av kommentarene har gått på hvor egoistiske vi norske kvinner er som maser om likestilling – se hvor fælt de har det andre steder i verden. Det er helt riktig at kvinner har det forferdelig andre steder i verden, men for å bidra til deres kamp måtte vi først konsentrere oss om vår egen. Det er som på flyet når oxygenmaskene skal tas i bruk – ta først på din egen maske før du hjelper andre.

Hilsen Ragnhild som fortsatt gleder seg over en vellykket 50-årsmarkering.

Det er mye penger i helse selv hos oss som har et aldeles utmerket offentlig helsevesen. De som kan annonsere på førstesiden av Aftenposten er ikke i mangel av likvide midler.

Den annonsen som slo i mot meg på førstesiden da jeg tok inn Aftenposten lørdag morgen kunne fortelle meg at en ny klinikk gir 20% rabatt på Helsekontroll med ultralyd. Her var det ingen ventetid og heller ikke nødvendig med henvisning. Tilfeldig? Neppe. For hvis henvisning hadde vært nødvendig og fastlegene måtte inn i bildet ville dette tilbudet avgått ved døden nærmest umiddelbart. Et slikt tilbud er absolutt ikke forenlig med god helseskikk og slett ikke legeforeningens opplysningskampanje “Gjør gode valg”. Her vil jeg skrive litt om hvorfor det er slik.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er naturligvis ikke noe galt i å ta hensyn til helsen sin, være oppmerksom på mulige symptomer på sykdom og oppsøke lege når man tror man kan være syk. Det finnes også programmer for forebygging av sykdom som innvolverer spesifikke tester av ellers friske mennesker. Eksempler på slike er mammografi for å påvise brystkreft i tidlig stadium, coloskopi for å oppdage tykktarmkreft og celleprøver av livmorhalsen for å nevne noen. Dette er undersøkelser som er godt dokumenterte som nyttige for å forebygge sykdom (selv om mammografi er gjenstand for ulike oppfatninger om nytten, her strides de lærde). Det som blir helt feil når det stadig dukker opp private sentre som spiller på vår frykt for sykdom og ønske om å kunne være 100% sikre på at vi er friske, er ikke målrettede undersøkelser av friske mennesker.

Ultralydundersøkelser er et viktig verktøy ved undersøkelser av en rekke organer og lidelser. Men når ultralyd tas i bruk for å lete planløst etter tegn på sykdom hos friske mennesker kan det virke helt mot sin hensikt. Det vil alltid kunne finnes små eller større avvik fra det “normale” som ikke nødvendigvis er tegn på sykdom. Ved å bruke ultralyd uten å lete målrettet i forbindelse med symptomer vil slike funn kunne føre til en rekke uhensiktsmessige videre undersøkelser som i sin tur kan være direkte helseskadelige. Menneskekroppen er ikke en maskin som kommer ut fra et samlebånd hvor alle deler er nøyaktig like.

Legeforeningens kampanje “Gjør kloke valg” var nettopp laget for å forhindre unødige undersøkelser som i beste fall ikke gir noen gevinst, i værste fall er direkte skadelige. Når noen kolleger ønsker å slå (økonomisk) mynt på vår alles engstelse for sykdom, så gjør de oss en gedigen bjørnetjeneste. Så mitt råd er: La deg ikke lure av annonser som viser vakre friske mennesker som angivelig lar seg undersøke med ultralyd uten å ha symptom på sykdom, lytt heller til kroppens egne signaler – det er det aller tryggeste.

Hilsen Ragnhild som opprøres av hvordan medisinsk kunnskap misbrukes.

I dag var det igjen demonstrasjon foran den SaudiArabiske ambassaden. Vi var flere enn det ser ut til på bildet, men avstand og smittervern ble praktisert. Som alle tidligere fredager ropte vi “Free Raif Badawi” og “Free all prisoners of concience. Dette har vi holdt på med i regi av Amnesty i 5 år. Selv om Saudierne lukker ørene er de ikke immune overfor internasjonal fordømmelse. De gjør alt de kan for bedre sitt omdømme  for å få vesten til å tro at de er en fredselskende likestillingsnasjon som følger menneskerettene. Her kommer hvitvaskingen inn.

I dag var de appell ved Håvar Melnæs, redaktør i Norges eneste seriøse fotballmagasin, Josimar. Han kunne fortelle hvordan stater vi nødig vil sammenlikne oss med, bruker sport og idrett for å sminke sitt omdømme, bl.a. Saudi Arabia. Det er mange eksempler på sportsvasking som det kalles – nemlig hvitvasking av menneskefiendtlige regimer ved hjelp av store sportsarrangementer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er eksemplene mange. Det mest nærliggende akkurat nå er fotball-VM i Qatar. Alle vet at Qatar bruker slavearbeidere som lever og arbeider under de mest forferdelige forhold til å bygge stadier og andre faciliteter til VM i 2022. Og nesten ingen sier noe. Norges fotballforbund sitter helt stille i båten og kommer til å sende utøvere til et arrangement som burde vært boikottet.

Det var nære på at SaudiArabias kronprins fikk kjøpt den engelske premier league klubben Newcastle United gjennom sitt Public Investment Fund. Store internasjonale protester fra menneskerettsgrupperinger førte til at kronprinsen trakk budet sitt til stor skuffelse for Newcastle fans som så for seg mange friske penger til klubben. De mange og uhyrlige menneskerettighetsbruddene i SaudiArabia kunne ikke trumfe utsiktene til mer penger til fotballen.

Andre nærliggende eksempler er Kina som soler seg i glansen fra sommerOL i 2008, et OL som førte til at en million kinesere ble tvangsflyttet fra sine hjem for å gi plass til lekene. Ingen nasjoners idrettsforbund lot til å la seg skremme bort fra å delta eller tok dette opp med kineserne. Og nå, når vi vet hvordan Kina behandler sine minoriteter som Uigurene, er Kina tildelt vinterOL i 2022. Dit reiser norke utøvere uten å tenke på at de er med på en gedigen sportsvasking.

At internasjonal og nasjonal idrett er med på denne groteske sminkingen av regimers omdømme er helt enkelt ufattelig. De gjemmer seg bak at idretten er samlende og bra for integreringen, hvilket er riktig. Men disse store idrettsarrangementene som OL og VM i land som undertrykker befolkningen er hverken samlende eller bra for integreringen. Det er rett og slett skammelig at Norges fotballforbund ikke setter foten ned og nekter å være med på et VM som bygger på slavearbeid. Likeledes kunne Norges olympiske komite være i front for å peke på hva Kina gjør med sin befolkning for å kunne sole seg i glansen fra et OL. Men der er de ikke,

Hilsen Ragnhild som lar seg opprøre over unfallenheten i idretten.

Med denne overskriften mener jeg ikke at vi er opptatt av å krenke hverandre – men heller at mange av oss så lett lar seg krenke. Er dette et tegn i tiden? At det gjør oss så vondt å se eller høre slikt vi ikke liker at vi vil ha det som plager oss fjernet?

To saker i nyhetene denne sommeren har fått meg igjen til å tenke over om “no platforming” er måten å imøtegå rasisme, sexisme eller annen krenkende adferd på. Den første var den såkaldte “tyskervitsen” på universitetet i Bergen. Når en professor sier om tyskere i en forelesning at de har vært her før så har han jo rett i det. At en ung tysk student blir lei seg for å bli minnet om hvorfor forfedrene hans var her, kan man vel forstå. Men at dette skal føre til varsling, advokatmat, erstatning og offisiell undskyldning er for meg helt uforståelig. Ledelsen ved rektor syntes sikkert det var vanskelig å håndtere varselet, men det omfanget saken fikk er vel i drøyeste laget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den andre saken handler om Kunsthøyskolen i Oslo og et fotografi. Noen studenter føler seg ubekvemme ved å måtte se dette fotografiet daglig slik det henger lett synlig. Bildet er rasistisk mener de. Javel – kanskje noen oppfatter det som rasistisk mens andre ser helt andre tolkninger. Er ikke det nettopp hva kunst skal være – provoserende og gi mulighet for ulike tolkninger? Her blir muligens løsningen at bildet flyttes til en mindre åpenlys plass på skolen slik at de som føler seg krenket kan slippe å se det. Jeg undres bare på om løsningen på ulike syn og at noen føler seg krenket er å komme de krenkede i møte i stedet for å tørre å ta debatten.

Jeg har tidligere skrevet om “no platforming” som først og fremst stammer fra amerikanske universiteter hvor studentene misliker hva noen av forelesene deres står for. Selvfølgelig skal ikke forelesere gi uttrykk for meninger som er ulovlige, men utover det er vel noe av vitsen med universiteter at det skal kunne være stor takhøyde og rom for ulike syn. Min uro ligger i at i redsel for å krenke blir ytringsrommet innsnevret.

Den dagen vi blir redde for å si meningen vår offentlig fordi noen kanskje vil føle seg krenket, har vi tapt noe vesentlig.

Hilsen Ragnhild

Forleden fikk jeg et tilbud i postkassen som det skulle være umulig å si nei takk til. Et brev adressert til meg som starter med “et spesialtilbud til deg, Ragnhild”, og som lover meg både en lav introduksjonspris og gratis gaver på kjøpet. Jeg må innrømme at det irriterer meg grenseløst å få slike tilbud, men jeg vet jo at det er helt uproblematisk for produsenter og markedsførere å finne ut at jeg er en kvinne som nærmer meg 80 og bruke mitt navn og adresse til å markedsføre ulike produkter. Denne gangen var det kosttilskuddet VitaePro som lovet meg mindre tretthet, bedre immunforsvar (!) og god effekt på muskler og ledd. Alt dette effekter som er viktige for kvinner (og menn) i min alder. Det er bare en hake ved denne “vidunderpillen” – ingen av effektene er dokumentert ved bruk av kosttilskuddet.

Nå er det kanskje urettferdig å henge ut VitaePro, det bugner av annonser for ulike kosttilskudd som skal gjøre livet lettere for oss. Idrettsstjerner og godtroende eldre mennesker får sikkert godt betalt for å stå frem i aviser og blader og fortelle om den fantastiske effekten disse midlene har. VitaePro er imidlertid spesielt aktive i sin markedsføring og sender nå altså “personlige” brev med gode tilbud. Jeg har også blitt oppringt av dem så jeg burde føle meg spesielt godt tatt vare på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er det så VitaePro inneholder?

De viktigste innholdsstoffene er flere typer antioxydanter (olivenoljepolyfenoler, Astaxanthin, Lutein og Zeaxanthin), Omega-3-fettsyrer og vitaminene B12, C og D, og Selen. Dessuten og Boswellia serrata som bidrar til “å holde leddene komfortable”. Jeg vil jo gjerne ha komfortable ledd, men Boswellia? Heldigvis er det liten sjanse for at jeg skulle være gravid, men Boswellia kan interagere med andre legemidler og være skadelig – spesielt for gravide. Selv om et produkt er naturlig er det ikke nødvendigvis ufarlig, knfr gullregn, giftslørsopp og revebjelle (digitalis) for å nevne noen.

Hvorfor kosttilskudd?

Ved et balansert kosthold som inneholder mye frukt og grønnsaker, grove kornprodukter og fisk får vi i oss alt vi trenger av næringsstoffer. Så er det noen som ikke vil spise fisk – da kan en teskje tran eller annen olje som dekker behovet for omega-3-fettstoffene være viktig tilskudd. Betydningen av omega-3 for hjertehelse er godt dokumentert, men vi vet lite om omega-3 i en blanding med naturproduktet Botswella og vitaminer. Innholdet av vitaminene B12 og C er vanskelig å forstå. Dette er vannløslige vitaminer, så direkte skadelig er det ikke – blir det for mye av dem bare skilles de ut med urinen. Hvis det foreligger B12-mangel derimot, må vitaminet erstattes, men ikke i en VitaePro-tablett. Det skal et ekstremt dårlig kosthold til her til lands for at det skal foreligge vitamin C-mangel – såpass mye C-vitamin får vi i oss med et veldig vanlig kosthold som også inneholder f.eks. frukt og poteter.

Det er bare dokumentert effekt av de enkelte næringsstoffene i VitaePro hver for seg – ikke samlet. Og det er slett ikke sikkert, og i hvert fall ikke dokumentert, at essensielle fettsyrer og vitaminer virker på samme måten når de gis i en pille i motsetning til i naturlig form i maten. Noe av “dokumentasjonen”  VitaePro viser til, er lite tillitvekkende og kontrollen av kosttilskudd fra myndighetenes side er mangelfull.

Den eneste indikasjonen for tilskudd er manglende matlyst og mulighet for å få i seg næring. Da kan det være en ide å dosere kosttilskuddene etter behov hver for seg og ikke i en ikke dokumentert blanding. Vitamintilskudd ved dokumentert mangel. Men de som produserer og selger kosttilskudd tjener store penger på at vi forbrukere stoler blindt på flerfargede annonser og tror på det som sies – at akkurat dette tilskuddet vil gi deg et friskere og bedre liv. Vi fortsetter å la oss lure – og markedskreftene rår.

Hilsen Ragnhild som heldigvis er glad i fisk og grønnsaker

I disse dager er det 50 år siden Nyfeministene som bevegelse startet. Som mann kan også jeg se at utrolig mye har skjedd. Kvinner utdanner seg og har en selvstendig økonomi. Men for å ha forståelse for dette, kan det være nyttig å se på noen av de endrete forutsetninger.

Som de fleste som leser denne bloggen vel vet, jeg er født i 1936 og vokste opp på landsbygda. Bestemødrene på begge sider var født mellom 1870 og 1880. Sammen med bestefedrene mine drev de middelstore gårdsbruk på Østlandet. De drev med stor- og småfe og dyrking av korn og rotvekster. Bestemødrene fikk første barn ett par og tyve år gamle og som vanlig var, hvis helsa holdt, ble det tilsammen mange barn. Det ble selvsagt mye barnestell og matlaging til en stor husholdning. Hvis tiden tillot det, ble det også stell av dyra og evt å ta et tak på jordet. Jeg opplevde bestemødrene som mer eller mindre utslitte som 60-åringer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mor var født i 1905. Etter realskole, handelsskole og husmorskole (kfr bildet!), ble det giftermål og 2 barn. Særlig i vinterhalvåret ble arbeidsdagene for far fra 0630 til det ble mørkt i skogen, 6 dager i uka. Det er særlig perioden fra 1940 til 1950 jeg husker hjemmet som en strevsom arbeidsplass. Vi dyrket mange forskjellige ting i hagen. Vi hadde gris, kaniner og høner. Det ble slaktet og hermetisert slik at vi hadde bra med mat året rundt. Klær ble sydd av all verdens stoffrester og vi frøs ikke.  Mao. mor sto for alle de hjemmebaserte tjenester og far stod for familiens inntekter. Som jeg pleier å si, generalisering er en farlig øvelse, men jeg tror denne arbeidsdelingen var ganske vanlig i Norge i disse 2 generasjonene. Slik ble det, og få så noen kjønnskamp i dette.

Jeg er også sørgelig klar over at de 2 generasjonene jeg her beskriver,  på mange måter var privilegerte. Både på landsbygda og i byene var det mye fattigdom hvor mor og far slet tungt for å få endene til å møtes.

Så til kvantespranget. Det er ikke uvanlig i dag at på gårdsbruk jeg her har beskrevet, er bondekone lærer og gubben selv kjører buss osv.  Både ute og inne er det meste mekanisert og vanlig gårdsarbeid tar lite tid. Det inntektsgivende er noenlunde likt fordelt

Omlag 75 prosent  av uteksaminerte leger og jurister er kvinner og for første gang er det mer enn 50 jenter som er tatt inn på politihøyskolen (inkludert ett av våre barnebarn). Inntektene til familien, barneomsorgen og arbeidet i heimen burde gi seg selv. Alle undersøkelser viser nok dessverre at kvinnene fremdeles må ta den største børa i heimen. Men vi menn lærer vel med tiden.

Så til noe av poenget mitt. Våre forfedre slet, men de fleste opplevde livet likevel som bra. Naturgitte forutsetninger var annerledes, selv om noen av datidens gubber også da tok vel mye styring.

Hilsen Thor-Øistein

Svaret på spørsmålet i overskriften er naturligvis et rungende JA. Ja fordi det som vi var med på for 50 år siden har vært med på å forandre livene til kvinner og menn, ja hele samfunnet vårt. Så kan jeg naturligvis si at tiden var moden, noe måtte skje og et moderne samfunn kan ikke hvile på et patriarkalsk og undertrykkende system. Et system hvor halvparten av befolkningen er passive i samfunnet og forventes å ha innflytelse via en ektemann, en ektemann som styrer økonomien i hjemmet og hele samfunnsmaskineriet.

Vi var selvfølgelig ikke de første og eneste som tok opp kvinnens plass i samfunnet – vi som var unge på 70-tallet og var med på å starte en ny kvinnebevegelse, støttet oss på kvinnene som hadde gått foran og banet veien, kvinnene som hadde sørget for allmenn stemmerett og valgbarhet til Storting og kommunestyrer. Nå var det vår tur til å føre kampen videre, kampen for full råderett over egen kropp, for adgang til prevensjon, selvbestemt abort, for å kunne forsørge oss selv og aller viktigst: være med på å bestemme hvordan landet vårt skulle styres.

Nyfeministbevegelsen kom fra USA – et land hvor likestillingen den dag i dag ligger langt etter oss. Mitt første møtet med ordet Nyfeminist var en kronikk i Dagbladet i januar 1970, skrevet av Siri Nylander (storesøsteren til Gro). Den het Nyfeminister i alle land – foren dere. Og det var akkurat det vi gjorde – 8 stykker av oss slo oss sammen og dannet den første bevisstgjøringsgruppen. Så begynte snøballen å rulle – i september kom Jo Freeman, amerikansk student og feminist, og holdt foredrag på Blindern, organisert av noen av oss sammen med Kvinnesaksforeningen. Vi tenkte at det kom kanskje noen som vi kunne verve inn i bevegelsen, men det som skjedde var at det var stinn brakke – stappfullt. Vi var totalt uerfarene med organisering, men gikk på med krum hals og sørget for at det ble dannet bevisstgjøringsgrupper hvor vi hjalp til i starten med vår lille erfaring fra noen ganske få måneder i gruppen BB.

Hva ville vi og hva trodde vi på?

Vi var selvfølgelig ikke enige om alt. Men det vi var enige om var at vi  ville ha en flat struktur (dvs ingen ledelse), at kjernen i bevegelsen var kvinnegrupper som diskuterte og økte vår egen bevissthet om hva som var galt og hva vi måtte gjøre. Vi påpekte viktigheten av at kvinner ble økonomisk uavhengige og skulle kunne forsørge seg selv, også gifte kvinner. Derfor måtte kvinner ut av hjemmet og inn på arbeidsplassene, noe som skjedde i stort monn i løpet av 70 og 80-årene. Vår drøm var at dette skulle bringe mennene tilbake til hjemmet, noe som vi vel bare har delvis lykkets med. Vi var heldige med at bevegelsen vår kom samtidig med oljeboomen, noe som skapte stort behov for arbeidskraft. Det sies at kvinnenes yrkesdeltagelse har hatt større betydning for norsk økonomi enn oljen.

Kvinne kjenn din kropp

På den tiden var kunnskapen om vår egen biologi utrolig dårlig. Prevensjon var nærmest et ikketema, og legestanden var ikke akkurat velvillige når det gjalt å hjelpe unge ugifte kvinner med prevensjon, selvfølgelig med endel meget hederlige unntak. Kvinnekroppens anatomi og funksjon var på mange måter skambelagt. Bladet Sirene hadde en egen spalte som het Vårt besværlige underliv. Det var en slags Klara Klok-spalte hvor alle kunne sende inn spørsmål om alt som hadde med kroppen å gjøre. Og det kom haugevis av spørsmål som vi prøvde å besvare så godt som mulig. Vi oversatte og tilrettela for norske forhold den danske boken: Kvinne kjenn din kropp, en slags kroppsveileder for kvinner. Jeg skal ikke skrive om kampen for selvbestemt abort – det må bli tema for et eget blogginnlegg.

Hvor står vi i dag?

Kvinnebevegelsen har fått utrettet mye – alt unge kvinner i dag tar som en selvfølge som like muligheter i utdanning og yrkesliv, barnehageplass til alle, helsehjelp også når det gjelder vår reproduktive helse for å nevne noe. Men vi har et stykke igjen. Kvinnene har tatt sin naturlige plass i samfunnet, mennene har ikke inntatt en like naturlig plass i hjemmene. Lik lønn for arbeid av samme verdi er det et stykke igjen til. Hvorfor skal en ingeniør i industrien tjene mer enn en bioingeniør på sykehus? Og hvorfor ligger sykepleierne fortsatt et godt stykke nede på lønnsstigen og har lite muligheter for lønnsmessig avansement? Men jeg har tro på fremtiden – som når jeg ser unge pappaer med baby i sele på brystet eller alene ute med barnevogn – et helt uhørt syn i 70 årene. For ikke å snakke om hvordan kvinnene har tatt en helt naturlig plass i styre og stell, i Regjering og på Stortinget. Ingen rettigheter er imidlertid vunnet for alltid – vi må fortsette å stå på krava.

Hilsen Ragnhild som skal feire med andre gamle og unge nyfeminister i september.

Nå har vi hatt noen dager med mye å glede seg over. For en gammel gubbe er det storveis å oppleve et spebarn som smiler og lager gurglelyder, aktive 12åringer som finner på masse moro og unge mennesker på begynnelsen av spennende karrierer.

Men aller først litt om hva samfunnet prøver å legge til rette for oss gamle. I Norge er det omlag 220 000 som er 80 år og eldre. Mange greier seg godt, mens noen trenger omsorg og etterhvert pleie. De fleste jeg kjenner foretrekker å bo slik at vi naturlig er i kontakt med alle generasjon. Gretne gamle gubber og sure kjerringer plassert i eldreboliger eller på eldre-tun, er ikke bare suksesshistorie.Vi er heldige og bor i et hus med 22 leiligheter. I sameiet er vi eldst og de yngste er noen og tyve. Her er det småbarn og store barn. Det er katter og hunder og vi prater alle med hverandre. Noen kjenner vi godt, mens andre er vi bare på smilende nikk med. De gangene jeg føler for en rolig prat om alderdommen, er det ikke problem å få til det. Men det er ikke slik hverdagen skal være, hvertfall ikke for meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Idag var jeg med unge venner i Midtstuen og “overvåket” Jarls glimrende hopping på plast. Men dagens opplevelse var Ronja, 3 måneder gammel. Jeg så henne første gang 1 uke gammel, 2400 gram og 46 cm. Idag er hun 6000 gram og 60 cm. Vi hadde skikkelig blikk-kontakt og lagde de godlydene som gleder oss. Det er helt greit å bli litt sentimental.

For noen dager siden var vi sammen med barnebarnet Hedda og venninnen Anja, begge 12 år. Jentene er spreke, men det er likevel litt rørende at de blir med på morfars morgengym  i nesten 45 minutter med etterfølgende bading. De var også entusiastisk med på bær- og kantarell-tur i varmen og det varmet særlig mormors hjerte. Om kvelden spilte vi oldemors  Liverpool kortspill til det ble mørkt.

Vi har et hyggelig spisested “rett over tunet”. Noen ganger har vi spist der men daglig passerer jeg uteserveringen med hunden Pia som skal luftens. Jeg vil ikke legge skjul på at det nok er Pia som først og fremst har tiltrukket seg to unge serverings damers oppmerksomhet. Det har etterhvert blitt noen hyggelig samtaler, og for å si det rett ut, de unge damene er imponerende. Den ene er utdannet danser og har vært på senen også som syngende skuespiller. Den andre er profesjonell fotograf. “I disse koronatider” er begge på vent i sin karriere og livnærer seg som servitører. Lange og tøffe arbeidsdager. Fint for en gammel gubbe er det å få ta litt del i de utfordringer de flotte unge damene står overfor. Det er bare å si lykke til.

Til slutt er det vel bare å si, det er godt å fremdeles ta del i de yngre genersjoners liv, selv om det blir litt på avstand.

Hilsen Thor-Øistein som har gode dager.