seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Solveig Aareskjold er ikke nådig i sin kritikk av kvinner som nedsnakker seg selv (og derved også andre) når de passerer 70 og ikke lenger har den betydning de tidligere har hatt. Hva med å gripe fatt i de mulighetene alderdommen gir oss? Det skriver jeg litt om.

Jeg vet det jo – vi gamle kvinner har ikke veldig høy markedsverdi. Vi er stort sett ute av yrkeslivet, har ikke store omsorgsforpliktelser overfor barn og kan ikke brukes til stort annet enn å sitte i gyngestolen og strikke – eller?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når selv ellers taleføre, resurssterke kvinner forsterker dette uttrykket ved å klage over å måtte gå over i pensjonisttilværelsen, de føler seg ubrukelige og lite verdsatt så forsterkes dette inntrykket, over 70 år er vi ikke noe verd – like greit å legge inn årene.  Kvinner som tidligere har hatt en status i samfunnet, som professor eller leder i næringslivet blir med et blunk redusert til en stakkars eldre kvinne når de bikker 70. Hallo, er vår verdi bare knyttet til en tittel eller en såkaldt status? Har vi ikke lenger verdi i kraft av den vi er, den erfaring vi bringer med oss og det vi kan yte i samfunnet uten at det har merkelappen inntektsgivende arbeid?

Solveig Aareskjold har i sin spalte i Klassekampen på lørdag meget treffende beskrevet dette fenomenet med en god porsjon humor, men også berettiget sinne på kvinnekjønnets vegne. “For det er nettopp det me er lærte opp til å tru, frå bøkene og frå kateteret, frå evolusjonsbiologi til høgkultur: Kvinnene er det uheldige kjønnet, og kroppen din er en oppsamlingssentral for sjukdom og forfall. Du blir aldri sytten år igjen, aldri meir gjenstand for siklande begjær”.

Er det slik vi ønsker å betrakte oss selv? Som udugelige og unyttige fordi vi blir pensjonister og lite attraktive fordi livet har satt sine tydelige spor i ansiktene våre? Har vi ikke kommet lengre enn at vi definerer oss selv ut fra attraktivitet på kjøttmarkedet (og der har vi ingen sjanser lenger, det er i hvert fall sikkert)? Hvorfor kroer vi oss fornøyd hvis noen sier vi er ungdommelige og tar det som et stort kompliment? Er målet for en vellykket alderdom å være ungdommelig?

Heldigvis er det ikke bare det negative som beskrives når forskere og andre skriver om eldre. Professor Laura Carstensen ved Stanford Center on Longevity ser vår aldrende beforlkning som en ressurs. Hun har funnet ut i sine studier at mange får en større emosjonell stabilitet og positiv livsholdning med økende alder. Det ser ut til at eldre legger vekt på, og husker, det positive fremfor det negative, noe hun kaller positivitetseffekten. Det vil i alle fall jeg prøve å gripe fatt i – å tenke positivt. Ettersom jeg lever sammen med en mann som i utgangspunktet er positv – av og til i overkant synes nå jeg – så skal jeg nok klare det. Og jeg nekter å sammenlikne meg med syttenåringene, det er på ingen måte der jeg ønsker å være.

Vi gamle, over 70 år og som nærmer oss eller har passert 80, kan fortsatt være svært så nyttige i lokalmiljøet, som frivillige eller som aksjonister. Se bare til alle de frivillige organisasjonene, se til Bestemødre for fred eller Besteforeldrenes klimaaksjon. Vi må forlange å bli hørt i Seniorrådene, ikke bare være sandpåstrøingsorgan for bydelene eller kommunene. Vi vil og må bli hørt.

Hilsen Ragnhild som nærmer seg 79

Bråtane kan også vises frem i regnvær og med ny våt platting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men gløtt av sol og daglig morgenbad har vi.

Dette har vært en annerledes sommer på mange måter og jeg tenker ikke akkurat på kulderekorder og sne i juli. I stedet for late dager og agurknytt har vi måttet forholde oss til Koronaoppdateringer, fra Norge og verden, og en stadig økende bekymring for hvordan det går med vår viktigste allierte som politikerne ynder å kalle USA. Land i Europa går fra rødt til grønt og tilbake til rødt igjen ettersom smittetallene varierer og reisehungrige nordmenn sitter på startstreken for å komme seg til sol og varme. Hadde denne våte og kalde juli i Sør-Norge vært en vanlig juli ville det gått massevis av fullbookede fly sydover, men slik gikk det ikke når viruset SARS COV 2 herjer i de viktigste turistlandene.

Her på Bråtane lever vi på gamlemåten og nyter gode dager tross julikulden. Med en varm juni og en våt juli er sopp- og bærhøsten upåklagelig. Våre gamle og overgrodde solbærbusker bærer som vi sjelden ser og bringebærkrattet er så dryssene fullt av bær at vi har kunnet mette flere familier med syltetøy og dessert mange dager. Og enda er det ikke tomt. Bringebærkrattet er et mysterium for meg – det virker som det en gang har vært hagebær som er forvillet mens vi ikke har fått nyplantete bringebærbusker til å overleve. Søster Bente er en racer i soppskogen og mens vi var en helt nødvendig handletur i Kragerø plukket hun en kurv full.

Men tross det gode liv og fine dager med datter Gry og to barnebarn 19 og 16 år, gir daglig avislesing (på nett) all mulig grunn til både bekymring, avmakt og sinne. I USA herjer en inkompetent president med landet og verden forøvrig ved å stille spørsmål  og trekke seg ut av samarbeidsformer som har vært helt nødvendige for freden vi og store deler av Europa har hatt siden 1945. For ikke å snakke om hvordan han turnerer interne protester og helt legitime demonstrasjoner og truer med militæret! I eget land, mot egen befolkning!

Jeg kan ikke forstå at regjeringen vår tar seg ferie uten å være med på å hente ut barn – vi snakker om små barn som lever under de grusomste forhold – fra overfylte leirer i Hellas som Moria. Jeg har skrevet om dette før og skal ikke gjenta alt, men det er ufattelig at regjeringen inngikk et internt kompromiss og lovet å hente ut barn HVIS 8 ANDRE LAND GJORDE DET SAMME. Helt ufattelig å sette slike betingelser og så selvfornøyd ta ferie mens barna dør og andre Europeiske land stiller opp. Storbritannia og Sveits har tatt i mot barn fra Moria; Tyskland, Luxembourg, Finland og Portugal har begynt å ta i mot noen mens Frankrike vil ta i mot 50 barn frem til desember. Og i Norge sitter regjeringen på gjerdet og venter og venter….. Skammelig.

I gårsdagens Aftenposten leste jeg hvordan generalsekretær i NOAS Ann-Magrit Austenå beskriver og dokumenterer hvordan Utlendingsmyndighetene våre (UNE og UDI) systematisk tolker regelverket strengere enn det som var ment fra lovgivernes side. http://Utlendingsmyndighetene tolker regelverket strengere enn lovgiverne har ment | Ann-Magrit Austenå Er det slik at Justisministerene fra FrP satte en standard som den nåværende Justisminister fra Høyre ikke bryr seg om å revurdere? Eller er det faktisk slik at den nåværende regjeringen ønsker at lovverket praktiseres strengere enn det som egentlig var ment? I så fall er dette en skandale – Stortinget står over Regjeringen i vårt demokrati. Det hjelper dessverre lite å bekymre seg i avmakt og raseri. Men vi må bry oss og “ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv”.

Mens jeg skriver dette trommer regnet mot vinduene og det blåser friskt. Uansett blir det morgenbad og dagen vil forløpe slik den skal her på Bråtane med litt morgentrening (Thor-Øistein og barnebarna), kanskje en tur, bærhøst og tredje dag av surdeigsbrødet etter svigerdatter Marits oppskrift. Vi er så heldige og priviligerte at det nesten er flaut. Heldige er vi som ikke behøver å ønske oss sydover siden vi har alt vi ønsker oss for sommeren her.

Hilsen Ragnhild fortsatt i sommermodus

Jeg håper det bildet jeg legger ut av en smilende, tannløs gubbe, er her. Strålende, at det ser ut som han har det bra. Slik er det dessverre ikke for de fleste gamle når tannstellet sviktet.

Etter at vi er blitt 80 år (det er vel 220 000 av oss), er det forbausende mange med sviktende tannhelse. Er vi ellers sunne og friske, fortsetter de fleste av oss hos tannlegen vår og i Norge betaler vi selvsagt for det fullt ut. Vi er faktisk det eneste nordiske landet som ikke får dekket tannbehandling på samme måte som helseutgifter ellers. Men det er unntak. Gamle som er på sykehjem eller får hjemmesykepleie mer enn 3 måneder, får gratis behandling i den offentlige tannhelsetjenesten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dårlige og manglende tenner er et stort problem når vi ikke lenger er i stand til å ta hånd om oss selv. Ubehag og smerter når vi tygger maten, fører ofte til elendig matinntak. Dette får konsekvenser for den totale helse. Forskning viser at infeksjoner i tannkjøtt og tannrøttene kan være årsak til en rekke systemsykdommer. På det veldrevne store sykehjemmet i vår bydel, Akerselva (Bjølsen Sykehjem), får de som trenger det, hjelp til å stelle tennene 2 ganger daglig. Ikke bare er det fint forebyggende helse-arbeide, det har også et viktig trivsels aspekt.

Hvorfor i all verden dette nå ?  På turen vår i går i Maridalsalpene kom vi til skiltet som forteller at “Her døde Bernhard Herre i 1849 ved et vådeskudd”, dvs, når jeg leser biografien får vi vite at sannsynligheten for at dette skjedde med vilje, var ganske stor. Historien om Herre er tragisk og har også med hans helse å gjøre, og derfor disse assosiasjonene. Hans far var kjøpmann som etter konkurs i København flyttet til Christiania. Her leiet de ut et rom til studinen Camilla Wergelang fra Eidsvoll. Hun var jevnaldrende med Bernhard ( født 1812). Fra første stund og til siste dag var det voldsom forelskelse fra hans side.

Så til hans funksjonshemmende lyte som kom til å prege livet hans. Tennene hans ble beskrevet som råtne og var årsaken til at han luktet ille. Nærkontakt med andre var mer enn problematisk. Istedet ble det kjærlighetsbrev til Camilla, som oftest anonymt og tildels tillagt annen avsender. Livet i Nordmarka ga han mening og han ble den første skikkelige kjentmann. Han skrev også noen historier fra turene i Marka med den kjære hunden sin og med rifla over skulderen. Og slik endte en tur i Maridalen på en tragisk måte for en ensom mann som luktet vondt.

Hilsen Thor-Øistein

Eldrerådet er et lovpålagt, rådgivende organ for kommuner og fylkeskommuner. Formålet er å bidra til å sikre bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder de eldre. Høres det ikke fint ut? Vi eldre er klart underrepresentert i alle folkevalgte organer og Eldrerådene skal sikre at vi blir hørt. Medlemmene av Eldrerådet regnes som folkevalgte etter ny kommunelov som trådte i kraft høsten 2019. Alle kommuner skal ha et Eldreråd, i Oslo har hver bydel sitt Eldreråd med et sentralt plassert Råd på toppen. Så nå må vi eldre være godt fornøyd og virkelig føle at vi blir hørt.

Jeg vet ikke hvordan dette fungerer rundt om i landets kommuner, men noen av Eldrerådene i Oslos bydeler synes å fungere mer som sandpåstrøere og supperåd enn et virkelig rådgivende organ. Jeg har to eksempler.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Et eksempel er det virkelig graverende vedtaket som ble gjort i bydelsutvalget i Vestre Aker 18.juni. Der ble det nærmest som et hastevedtak besluttet å kutte i en rekke velferdsgoder beregnet på blandt andre eldre. Kuttene ble foretatt i avdeling Helse og mestring og gjelder en rekke forebyggende tiltak: Seniorsentre, Frivillighetssentral, Frisklivstilskudd, forebyggende tiltak eldre for å nevne noen. I en kommentar i Dagsavisen 15.7 går medlem av Eldrerådet i Vestre Aker, Terje Bjøro skarpt i rette med vedtaket som ble fattet uten at Eldrerådet var konsultert eller informert. Rådet hadde et møte uken før møtet i Bydelsutvalget uten at det ble informert om at disse kuttene skulle diskuteres og vedtas på møtet uken etter. Så mye for Eldrerådets funksjon som et rådgivende organ som skulle sikre at vi eldre blir hørt i saker som angår oss!

Det andre eksemplet er fra min egen bydel Sagene/Torshov som har et aktivt og oppegående Eldreråd. Men hva hjelper det når Rådet ikke får seg forelagt saker som skal diskuteres i Bydelsutvalget, men først og fremst får vedtakene forelagt til informasjon og sandpåstrøing etter at vedtak er fattet?

All honnør til våre folkevalgte som har sett behovet for at vi eldre skal få anledning til å uttale oss i saker som angår oss. Men hva hjelper det når bydelene og kanskje også kommunene saboterer et viktig og godt tiltak? Burde ikke Eldrerådene få ha fysisk kontakt (etter korona) med bydelsutvalgene/kommunene? Bare slik kan de bli meningsfulle samtalepartnere og reelle rådgivere. Vi vet at folkevalgte i styre og stell land og strand rundt har en gjennomsnittsalder som ligger langt under det som kan kalles eldre, selv når eldre defineres helt ned til 65 år. For å sitere en gammel og meget oppegående venninne: De vet jo ikke hvordan det er, de har jo aldri vært gamle.

Hilsen Ragnhild, gammel og opprørt på oss eldres vegne

I sommer har jeg til og fra, stykkevis og delt, lest Shane O’Maras bok, “In praise of walking”, Jeg vet ikke hvor mange artikler og bøker jeg har lest om ” å gå” og alt som skjer med oss når vi beveger oss.. Etter å ha levd med O’Mara  en stund nå, føler jeg at jeg er oppdatert pr. 2020. Han dokumenterer med bakgrunn i bred forskning at ” Å gå ” er basis for alt i livene våre. Mesteparten er selvsagt forskning foretatt av andre, men noe har han gjort selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det enkleste er ofte det beste. Intet er er enklere enn å gå, hvis helsa tillater det. Er vi ikke istand til å stå oppreist og greier å flytte det ene benet foran det andre, så vil  enhver annen form for bevegelse være bra for oss. Er vi i stand til å mobilisere noe muskulatur i det hele tatt, setter dette i gang en rekke prosesser som er bra for både kropp og sinn.

Både fordi O’Mara sier det, og fordi vi erfarer at det er riktig, vi bør prøve å bevege oss hele dagen. Jeg har skrevet tidligere om farene ved lengevarende sitting, så det skal jeg ikke si mere om. Helsegevinster ved regelmessig bevegelse er overveldende. Likevel føler jeg det viktigste er opplevelsen av det er bra for meg “her og nå”.

Sist helg besøkte vi venner på Hafjell. Vi var 4 generasjoner sammen. 80- 50-20- åringer og lille baby på 5 kg og 55 cm. God mat og hyggelig prat innendørs var deilig, men flere timer utendørs i fjellet blir  grunnopplevelsen av en slik tur. Etter at ungdommen hadde hatt sine treningsturer, ble det kosetur med baby i sele på magen. Dette har i generasjoner vært vanlig i feks Afrika og er ingen lang tradisjon i Norge. Godlyder fra lille barn sier vel nok.

Hafjell er det ideelle terreng etter hvert som årene går. Passe bratt og mye flatt terreng. Enten vi sykler, beveger oss rundt med eller uten ski på beina, så er ikke utfordringene for store. Vi blir ikke i overkant slitne og vi snubler ikke for lett. Mao, helt passe. Tur i fjellet gir ro i sinnet. Vel å merke når vi ikke trekker opp til diskusjoner som blir for heftige. Og det bør vi ikke gjøre!!

Om noe sau og 7-8 kyr er utrykk for et bærekraftig landbruk på Hafjell skal ikke jeg si noe om. Men hyggelig var det å kjenne lukta av kumøkk. Attpå til sto det melkerampe ( restaurert) i veikanten.

Takk for fin tur, som bare bekrefter det vi vet. Tur i det grønne er godt for alt.

Hilsen Thor-Øistein som går så lenge beina holder og som sansynligvis fortsetter uansett hva fremtiden bringer.

Da jeg var ung var Oslo en liten by hvor hovedattraksjonen for oss unge var strekningen slottet – Østbanen (som det het den gangen) og fra UB (nå Nasjonalbiblioteket) til Universitetet – ikke på Blindern, men i sentrum. Nille, mellom Nasjonalteateret og Undergrunnen (som nå selvfølgelig er T-banen, var byens eneste utekafe og et viktig samlingspunkt for russ, studenter og andre unge i sommerhalvåret. I løpet av noen tiår er byen vår blitt totalt forandret med mange flere tyngdepunkter og spennende steder å oppholde seg. Vi har selvfølgelig beveget oss rundt i byen, har vært i Middelalderparken og Bjørvika og har også badet på Sørenga. Nå tok vi en ny runde som startet ved nye Deichmanske bibliotek og fikk med oss nye opplevelser i byen vår.

Biblioteket er fantastisk – det er ikke mer enn en mening om det. Derfra gikk vi det som egentlig skulle blitt en av byens paradegater, Dronning Eufemias gate, til den flotte fotgjenger- og sykkelbroen som går over jernbanelinjene. Der tok vi inn til høyre til Stasjonsalmenningen – og der åpnet det seg en stor lekeplass for barn, springvann og fontener og en bygningsmasse en ikke skulle tro var mulig i en så nøktern og gråfarget by som mye av Oslo har vært. Turen vår videre gikk forbi Munchmuseet som fortsatt står noe uferdig med en utstikker som skal huse den 9 meter høye bronsestatuen The Mother, av den engelske kunstneren Tracey Emin og være en grønn lunge. Blomsterfloraen rundt statuen skal komme fra frø hentet fra øyene i Oslofjorden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha beundret museet som fortsatt ser litt trist ut uten tydelige vinduer i solskinnet, krysset vi Akerselva og undret oss på om det gikk an å leie/låne de mange trebåtene som lå fortøyd langs elvebredden. Det gjør det! Vi kom i snakk med en ung mann (sannsynligvis mer middelaldrende, men for oss er alt under 65 ungt) som holdt på å fortøye en tresjekte. Han kunne fortelle oss om Akerselva Trebåtforening mens han ventet på moren sin som han hadde gitt robåttur til Gressholmen med middag i bursdagspresang. Heldig for dem begge at det ikke blåste.

Nå var vi nesten ved Akerselvas utløp og fant enda en severdighet, nemlig Grønlands flytende hage. Akkurat nå sto den flytende hagen på land for noen justeringer. Vi fikk komme opp i den og se hvordan frukt og grønnsaker dyrkes helt uten jord ved hjelp av vann tilsatt mineraler og næringsstoffer. Vannet sirkulerer og gjenvinnes i store rør i taket på “boblen”, såkaldt hydroponisk dyrking. Dette er i følge våre hyggelige informanter fremtiden for urban hagebruk. Nede på bakken holdt en rekke ungdommer på med snekring av forskjellige remedier til dyrking, plantekasser og liknende. Som det fremgår av informasjonsplaten ved området er dette en læringsarena for ungdom i bydel Gamle Oslo. Ansvarlige er Hersleb vgs og Grønlands flytende bybondelag.

Et flott tiltak som bare må applauderes.

Nå meldte trangen til en liten kaffepause seg og valget sto mellom Sørenga og SALT. Vi valgte SALT på strandpromenaden mot Rådhusplassen og det angret vi ikke på. Selv om de to brødrene ser litt lite entusiastiske ut på bildet er det på ingen måte representativt for den stunden vi hadde med en Isbjørn, kaffe og kake.

Etter den stoppen gikk turen forbi Oslo Militære Hospital som ligger på Grev Wedels plass i Kvadraturen og nå huser blandt andre Oslo Bys Vel og Kulturrådet. Bygningen sto i Empirekvartalet som ble revet i 1950 årene og ble gjenoppbygget takket være mye privat initiativ og penger i 1981-1984, og deretter hjem til Lilleborg. Brødrene Thor-Øistein og Per-Christian og jeg hadde en strålende byvandring med mye formidlet kunnskap fra PC og folk vi traff på vår vei. Takk til dere alle.

Hilsen Ragnhild som stortrives i Sommer-Oslo

Å generalisere er en risikoøvelse, men noen utfordringer vil jeg gjerne ta, selv nå midt i 80 årene. “I disse korona tider”, er for tiden den vanligste intro i enhver diskusjon. Det er nettopp dette jeg skal reflektere over.

Når vi går tur langs Elva med hunden Pia er det mange grunner til å se blid og utadvendt ut. Er vi friske, er det all grunn til å smile. Det er kanskje en overtolkning av situasjonen idag, men jeg tror folk er ekstra hyggelige når de møter gamle. Er det ukjente som stopper for å klappe Pia, eller kjente som sier hallo, blir det gjerne en hyggelig prat ut av det. Jeg har valgt å tolke det som ektefølt omsorg når folk spør, “hvordan går det om dagen?”. Det virker som de fleste er interesserte i svaret også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så litt om hvordan livet for oss gamle “egentlig” er og hvordan det kanskje vil være det neste året. Våre strålende helse-myndigheter er klare på at noen flokk-immunitet vil vi ikke kunne bygge opp i Norge før vi får en effektive koronavaksine. Alt tyder på et tidsperspektiv på rundt ett år. Det er nå liten smitte i befolkningen og vi er svært så flinke med smitteforebyggende tiltak. Av de få som dør er det fortsatt flest gamle med annen sykdom.

Skal vi være redde for en ny bølge med smitteøkning ? At det blir lokale småbølger med smitte, tror nok de fleste meningsberettigete. Noen stor generell smitteøkning er det få som forventer. Jeg tror vi i så fall har en beredskap som også vil kunne takle dette.

Hva har vårt kjære broderfolk foretatt seg fra mars til nå? Omlag 5300 er døde ( i Norge PR 1. juli 251) og fortsatt dør 40-50 mennesker daglig i Sverige.  Vel halvparten er eldre enn 80 år, og mange er på sykehjem. Til å begynne med skyldte man på privatisering av eldreomsorgen, men etterhvert har det vist seg at det er like ille med de kommunale tjenester. Det ser ut til at manglende bemanningsforskrifter og for få fagmennesker er vesentlig. At smittegeneral Tegnell fortsatt ikke har noe godt å si om Norges omsorg for eldre,  får vi bare ta til etterretning.

Min far, født i 1900, sa på sine eldre år, “jeg tar en dag om senn”. Arkaisk idag, men vi forstår det. Vi reiser ikke langt. Vi ser familie og nære venner. Vi leser og ser på Nettflix. Fremfor alt, vi går turer og puster dypt. Tilsammen blir ikke dette så galt.

Hilsen Thor-Øistein som også har masse glede av å snakke med barn og ungdom.

En uke med to barnebarn på Bråtane og attpåtil hetebølge, herlig. 141/2-åring og 12-åring har holdt mormor og morfar beskjeftiget med diverse aktiviteter fra morgenen til noe som for oss synes som sen kveld – dvs rundt klokken 23. Vi startet med morgengymnastikk under morfars kyndige ledelse ved 9.00-tiden, deretter morgenbad i vann som holder 22 grader, frokost som varierer mellom havregrøt og egg/bacon og så går det slag i slag med hvilepauser med telefonene innimellom. Det har ikke blitt noen lange turer, til det har det vært for varmt, men noen båtturer for å bunkre mer forsyninger er det blitt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva gjør vi i 28 varmegrader og stekende sol med to aktive barnebarn? Bade selvfølgelig, hoppe, stupe og plaske rundt (ikke vi – vi glir forsiktig ned i vannet fra badetrappen). Så har vi (de, ikke jeg) skrapt den gamle prammen og gjort den klar for oljing. Barna padler og ror, vi har ingen motoriserte farkoster annet enn den som bringer oss trygt frem og tilbake til fastlandet. Morfar som er gammel norgesmester i pistolskyting har instruert i skyteteknikk og hvordan behandle skytevåpen. Da holder jeg meg unna, akkurat som jeg gjør når han (morfar) instruerer i boksing.

Oppe i det hele har vi bodd på en byggeplass med to trivelige lokale snekkere som etter instrukser fra eierne (som ikke lenger er jeg) har lagt om taket på hovedhuset og bygget en gedigen platting med fjernet takstein som fundament. I tillegg til å snekre har de fisket makrell som det rett og slett har vært mengder av rett utenfor bryggen vår. Hedda 12 var med på å fiske og fikk gleden av å trekke inn fisk som jeg fikk gleden av å rense. Vi hadde en stor felles makrellmiddag til glede for alle.

Foreldrene kom med væromslag lørdag ettermiddag. Det vil si vi hadde en fantastisk, varm og deilig  kveld og natten var om mulig enda varmere enn de foregående, men søndag sank temperaturen og naturen fikk gleden av litt regn. Jeg som pleier å bruke endel tid på å trimme rosene og luke bort brennesle og annen styggedom, fikk endelig ork til å gjøre litt av det mens resten av familien spilte boccia på nyklippet plen og skjøt med pil og bue.

Det å luke her er et skikkelig sisyfosarbeide. Ikke før det ser sånn noenlunde ut og jeg forlater stedet, så spretter ugresset frem igjen og hvis jeg er borte en uke eller to så er det akkurat like mye villniss som før jeg startet. Men dette er god mosjon og godt tidsfordriv for meg så jeg gir meg ikke. Og pent blir det så lenge det varer selv om jeg aldri blir ferdig.

Dette ble en solskinnshistorie og selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. To søsken må krangle om dette og hint, men stort sett har det vært mest velstand. Og for oss to har det vært en glede. Så nå når været likner mer på vanlig norsk sommer pakker vi sammen og overlater kjernefamilien til seg selv og eventuelle venner som kommer på besøk. Vi tar noen dager hjemme og kanskje en fjelltur? Vi får se, pensjonistlivet er priviligert. Og de av våre lesere som skulle savne min vanlige opprørthet – jeg er ikke blitt gammel og fredelig – enda – men varmen kaller for ro og late dager uten for mange opphisselser. Dessuten er det blitt lite nyheter og avislesing.

Hilsen Ragnhild som elsker Bråtane, og gleder seg over at det gjør etterkommerne også.

Ikke alle 84-åringer er så heldige at de kan bade i Akerselva. Mange over 80 år er så svekket helsemessig at de ikke kan bo hjemme, langt mindre nyte badelivet. Det er den gruppen jeg vil skrive om her.

Sykdommen Covid-19 er spesielt farlig for de riktig gamle, dvs over 80 år og med multiple helseutfordringer. Ikke slik at det er de gamle som fyller opp respiratorene på sykehusene, men hvis de gamle først blir smittet er sjansen for å dø vesentlig større enn for en middelaldrende. Dette har Norge tatt på stort alvor og rådet til megen forsiktighet ved å unngå unødig kontakt med gamle foreldre/ besteforeldre. Sykehjemmene har vært lukket for besøkende og er det fortsatt selv om mye av samfunnet ellers er i ferd med å åpnes opp. Er det en annen måte å “ofre” de gamle på?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I Norge utgjør de over 80 år bare 2% av de smittede, men 64 % av de døde. Letaliteten blant de smittede over 80 år er 14 ganger høyere enn for dem i alderen 60-79 år og 574 ganger høyere enn blant smittede under 60 år. http://Smittespredningen driver dødeligheten av covid-19 | Vatten, Munkvik og Alsnes Regnestykkene viser at covid-19 er ekstremt farlig for de eldste. Disse tallene kaller for ekstrem forsiktighet når det gjelder faren for å bringe smitte inn på sykehjemmene, noe sykehjemmene har tatt på stort alvor. Det må vi selvfølgelig ha respekt for. Men hva med de gamle som sitter rundt om på sykehjemmene med minimal kontakt med slektninger de er vant med å ha på besøk? Ofrer vi de gamles livskvalitet og psykiske helse ved et rigid smitteregime som ikke åpner for noen lettelser bortsett fra for dem som er i en helt terminal fase? Og da får de treffe sine kjære utstyrt med fullt smittevernutstyr – kanskje mer egnet til å skremme enn til gode møter?

Hvis sykehjemmene skulle lette på restriksjonene og gjøre livet lettere for beboerne var de nødt til å ha en bemanning som gjorde det mulig med god oppfølging for å passe på at de som kom på besøk ivaretok alle smittevernhensyn. Slik bemanning har ikke sykehjemmene i dag. Slik sykehjemmene er organisert er bemanningen så vidt tilstrekkelig under helt normale forhold og langt fra nok til å ivareta godt smittevern ved  lettelser på de alt for rigide reglene som gjelder nå. Slik ofrer vi de riktig gamle som bor på sykehjem. De holdes i live, men til hvilken pris?

Vi ønsker på ingen måte svenske tilstander med nesten 5000 døde, en stor andel av dem sykehjemsbeboere. Sykehjemmene i Sverige har ikke klart å skjerme beboerne fra smitte og resultatet er gruoppvekkende. Sannsynligvis har dette sammenheng med en økende privatisering av sykehjem uten klare regler for bemanningen slik at den holdes på et absolutt minimum. Resultatet er mye ufaglært (og billig) arbeidskraft, ofte med mangelfulle språkkunnskaper og i deltidsstillinger slik at de gjerne arbeider på flere sykehjem og drar smitten med seg rundt.

Norske sykehjem har heldigvis strenge krav til bemanning, også for de private. Men også vi kunne trenge sykehjem med flere ansatte slik at en ekstraordinær situasjon som denne kunne takles bedre. Nå når samfunnet langsomt åpner er ikke tiden inne for å myke opp muligheten for besøk, selvfølgelig med god smittehåndtering? Vi vet at det er viktig å vaske hender, sprite og ikke gå på besøk hvis vi har det minste tegn til sykdom. Ingen ønsker å komme inn på sykehjem med smitte, det må være mulig å lempe litt på de veldig strenge regimene mange sykehjem har og gjøre livet til de gamle litt lettere. Det er jo bare det vi ønsker, bedre livskvalitet den tiden vi har igjen.

Hilsen Ragnhild, som ikke har passert 80 enda og heldigvis får lov å treffe barnebarna.

Vi skal ikke tro på alt professorene sier! I Afteposten 17. Juni fikk professor Terje Haugaa bred dekning til at fortelle at han er skremt når han ser  hvor mange som løper feil både på tredemølle og ellers. De løper med hællanding og bruker sko med myke hæler. De får vondt i beina og får dårlig trening. Hans terapi er løping med ull raggsokker på mølle og sko med mye mindre dempning enn de de fleste foretrekker idag. Han mener at disse rådene vil føre til mindre skader og bedre løping. At dette er råd som han synes funker for han selv, greit nok, men for de fleste?

Jeg tror hans observasjoner er temmelig selektive. For “de fleste”, om du løper barbeint  eller med raggsokker, det er ingen merkbar forskjell. Belastningen blir for stor og skader kommer.

La oss gå tilbake til 70 åra da løping ble en fin aktivitet for folk flest. Begrepet “Jogging” kom fra USA samtidig som Nike begynte å lage sko med vaffelsåle og god hældempning. Dette ble starten på en bølge som førte til at svært mange på en eller annen måte har løpt eller jogget i lengre eller kortere perioder og for endel har det blitt en vedvarende aktivitet livet ut. Det går saktere etterhvert, og naturlig er det.

I løpet av et rimelig langt liv med omsorg for løpere på alle plan, har jeg fått stor respekt for hvor vanskelig/ farlig det er å forandre på hvordan vi beveger oss. For folk flest er det ikke aktuelt å etterlikne fotisettet til brødene Ingebrigtsen. Noen få av oss “folk flest”, er tå løpere, mens de aller fleste lander på midtfot eller hæl.

For vel 40 år siden anbefalte en av joggebølgens generaler at vi alle burde endre stilen til en mer elegant forfotløping. For 10-15 år gjentok dette seg og det ble laget spesielle sko som skulle egne seg for slik løping. Hvis du ikke vår tå-løpet fra naturens side, førte disse rådene galt avsted med skader og overbelastninger. Konklusjon: løp med ett fotisett som har vært naturlig for deg! Har du problemer med beina, gå til en forretning som har ekspertise og som kan gi deg de beste rådene om sko valg. For noen år siden kom produsentene Hoka med en sko med en ny type avdemping og stabilitet som tar vare på gamle og fremdeles aktive føtter på en overraskende god måte. Og dette følger de andre produsentene opp.

Så litt tilbake til tredemølleløping og rådene med barbeint i raggsokker. Vel 10 prosent av oss trener på treningssenter i løpet av et år og det er der møllene finnes. Skal du bare varme opp eller gjøre mer trening på mølla, løp som du pleier med sko. For de aller fleste holder det, og skade-risiko er liten.

Hilsen Thor-Øistein som trodde at Mette Bugge i Aftenposten hadde gått på en aprilspøk

–