seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

For noen dager siden var vi sammen med noen gode venner på privat guiding gjennom Ullevål sykehus museum. Vår fortreffelige guide, Mons Lie, pensjonert thoraxkirurg og en av entusiastene bak museet, gjorde timene på museet utrolig spennende. Vi fikk en levende beskrivelse av medisinens og sykehusets utvikling, en utvikling som vi også kan kjenne igjen. Både spennende og litt skremmende var det å registrere at vi nå er en del av historien og i ferd med å kunne bli inventar på et museum. Museet har selvfølgelig objekter fra lenge før vår tid, men å oppleve den utrolige utviklingen som er skjedd siden vi var unge doktorer og til i dag er fantastisk. Mange av instrumentene som ble vist var en del av vår hverdag for ganske lenge siden. Selv om polioepidemien på 40 og 50-tallet ikke var en del av mitt tidlige doktorliv, så husker jeg tydelig hvor skremmende sykdommen var og hvor lite man hadde å stille opp med inntil den første vaksinen kom på midten av 1950-tallet. Og historier om jernlungen fikk vi barn levende beskrevet; på museet finnes den, heldigvis ikke i bruk i dag. Men den samme jernlungen var i bruk da Thor-Øistein begynte på Epidemiavdelingen på Ullevål i 1963. De utstilte kuvøsene var de samme som sto på prematuravdelingen i 60-årene. Så da er vi en del av historien.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Vi trenger entusiastene

Som jeg nevnte innledningsvis, museet er startet og drives av entusiaster. Omvisning hver tirsdag og torsdag, eller etter spesiell avtale (som vår lille gruppe på 8). Johan Bruun, professor emeritus i infeksjonsmedisin, har laget en egen infeksjonsmedisinsk utstilling som absolutt er verd å få med seg. Utviklingen innen infeksjonsmedisin er noe av det viktigste i menneskehetens historie. Det å få et innblikk i Ullevål sykehus og medisinens utvikling fra sykehuset ble opprettet som epidemisykehus i 1887 til idag er uhyre interessant. I dag fremstår Ullevål som et topp moderne sykehus med en historie det er all grunn til å være stolt av. Får bare håpe at ikke sykehusets dager er talte og at området skal bli bosted for hovedstadens priviligerte som har anledning til å betale de enorme summene leilighetene sannsynligvis vil koste.

Hilsen Ragnhild som gjerne hører mer av historien vi er en del av.

Idag 8, april kjørte vi til Brovoll, Romeriksåsene for å gå på ski. Det var vår hjemme på Lilleborg, likevel ble det skogen. Masse snø, flotte løyper, lite folk. Gran, furu, hogstfelt og nyplantinger 10 – 15 år siden. Istedenfor å la “snart 83-åringen” prøve å gjengi tanker og refleksjoner, vil jeg heller la Jan-Magnus  Bruheim få gjøre det med diktet,

“Som levende skog” fra 1954:

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Levende skog under stjernor.

Urørleg skog.

Slik skal han stå under himlen

inni din hug.

Det er ikkje lenger time.

Det er ikkje tid.

Urørleg skog under stjernor

er i det som skal bli.

Ein kveld som denne

rører ditt sinn ved æva

og du kan kjenne

at livet er evig

og ingen ting skal ta ende.

Når du må gå-

skal nok av dag bli att.

Som levande skog under stjernor

i still natt.

Hilsen Thor-Øistein

Nå vil jeg skrive litt om mitt forhold til våren – uten å bli for sentimental

Thor-Øisten tror ikke jeg kan eller vil skrive noe som ikke har en type (kvinne)politisk vri. Men det både kan og vil jeg. For selv om jeg er glad for å bo i et land med årstider og har glede av alle tider på året så har jeg et helt spesielt forhold til våren. En av døtrene bodde mange år i Tromsø, og da hun flyttet sydover betrodde hun meg at det hun hadde savnet aller mest var våren (ikke mammaen sin altså!). Jeg forstår henne, for de årene våren forsvinner helt i bare regnvær og så er det plutselig sommer, ja da føler jeg meg riktig snytt. Jeg føler meg også snytt for våren de (få) gangene vi har vært på reise i april/mai.

Vi har vært mye på ski i vinter og det er fortsatt skiføre i marka. Men i går gikk Thor-Øistein og jeg en vårtur med Pia fra Hammern til Skjærsjødammen. Veien oppover var bar, oppover i skogen var det smeltet endel, men fortsatt endel snø. Vi møtte ikke mange mennesker men noen, bl.a. en ung kvinne med barnevogn. Hun kunne fortelle at hun hadde sett tre sommerfugler og en mann i bar overkropp, “så nå er det vår”. Det vi så var en liten bekk med hestehov på bredden, et typisk vårtegn som jeg husker fra barndommen – hestehov i skråninger.

Det er flere vårtegn enn hestehov – gåsunger f.eks. Det fant vi oppe ved demningen. De ble brakt hjem og står nå og strutter på stue- og spisebord. Ikke lett å se gåsungene, men de kan skimtes.

På vei nedover ble det mer og mer vår, men fortsatt blanding av snø og barmark. Her en fornøyd Thor-Øistein på en solvarm sten.

Hvorfor denne nostalgiske prising av våren? Jeg opplever at jo eldre jeg blir jo mer opptatt blir jeg av denne årstiden. Det har kanskje sammenheng med å se det gro litt rundt oss, at naturen våkner enda en gang og jeg er fremdeles her og kan følge med på at den våkner. I år som tidligere år har jeg sådd basilikum i små potter som står i vinduet og kjøpt stiklinger av petunia og geranium som er pottet om og vokser seg større for hver dag – også i vinduet. Jeg kunne selvfølgelig like gjerne kjøpt basilikum ferdig utvokst og det samme med stiklingene. Men jeg har en egen glede ved å se at det gror i min vinduskarm – dvs på et bord ved vinduet – moderne leiligheter har ikke vinduskarm. Og så får venner og bekjente finne seg i å få en liten potte basilikum ved leilighet.

Hilsen en vårglad Ragnhild

Dette blir litt om gamle gutter på tur. Om det å ha hell og flaks, om at det er like naturlig å være gammel som ung. Det er bare litt annerledes og det er andre utfordringer.

For noen dager siden stilte vi 6 av 7 mann med ski på Brovoll i Romeriksåsen. Sol, noen varmegrader og nykjørte løyper. En av oss hadde mer enn lovlig forfall. Vi andre, med  snittalder 80 pluss, hadde en rolig tur på vel 2 timer. Vi ble knapt svette på ryggen, tross endel høydemeter. Vi gikk i det vi kaller “prate tempo” og vi ble rimelig oppdatert om hverandre. Selvsagt kom vi ikke unna den gale Trump og vindmølle/vindgenerator parker som ødelegger (???) vår natur osv. Det høres svært seriøst ut, men både på turen og på overnattingshytta, ble det også tid til mer “eksistensielle” spørsmål. Flaks og hell med helsa og fysisk form var det første vi tok tak i. At vi fremdeles er i stand til å gå diagonalgang på flatene  og ikke for ofte går på tryne i utforbakkene, skyldes nok litt egeninnsats gjennom mange år. Men såpass ydmyke er vi, uten mye flaks og tilfeldigheter, kunne situasjonen vært en helt annen.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Den “fjerde alder” er en utfordring.

De 3 første fasene av menneskelivet er 1. Barndommen og ungdommen. 2. Det voksne livet. 3. Livet som eldre. Etterhvert er vi klar er vi klar over at livet som eldre kan fortsette i ganske mange år som gammel, dvs Fase 4. Befolkningen i Norge er nå ca. 5,3 millioner, hvor omlag 220 000 er 80 år eller mer. Er vi så heldige at vi har kommet så langt, er vi alle klar over at vi nærmer oss vekslingsfeltet for å gi stafett-pinnen over til neste generasjon. Sissel Gran har nylig skrevet en bok som handlet om “at inne i den gamle kroppen, er vi alle litt unge”. Uansett hvor begeistret jeg har vært og er for henne, hun stakkarsgjør de siste årene våre på en måte.

Hva synes så jeg om å se at sanden renner ut av timeglasset?

En av mine beste venner, ett par år eldre enn meg, står på og håper fortsatt på flere fine år med de han er glad i. Men, den dagen han dør, vil han gråte. “Det har vært et fint liv, men jeg vil savne dere alle”. Jeg håper at vi kan se på og akseptere, uten å bli for sentimentale, at ungdommens Fase 1, er like naturlig som alderdommens Fase 4. “Ord” gir holdninger, la oss slutte å snakke om at muskelkraften er elendig, jeg orker det samme som før, balansen er dårlig og hukommelsen er elendig. Kan vi ikke heller si at disse fenomenene har blitt litt annerledes de siste årene, og det må jeg forholde meg til. Kanskje jeg att på til, på for forskjellige måter kan påvirke de største utfordringene?

Hilsen Thor-Øistein som er fornøyd med sine snart 83 år (neste mnd.)

NÅ SKAL JEG SKRIVE OM TENDENSEN TIL Å SYKELIGGJØRE NORMALE AVVIK OG SETTE UNØDIGE DIAGNOSER. EN KONSEKVENS AV DETTE ER AT DEN FARMASØYTISKE INDUSTRI FØLGER OPP MED FORSLAG TIL MEDIKAMENTELL BEHANDLING SOM KAN VÆRE HELT UNØDVENDIG.

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Aftenposten 24. mars der Finn Skårderud intervjuer Psykiatriprofessor Allen Frances. Hovedbudskapet hans er at livet kan være og er til tider smertefullt uten at det skal behandles eller at det skal settes en psykiatrisk diagnose. Psykiatrien har i beste mening laget flere og flere diagnoser som i ytterste fall kunne føre til at små avvik fra det “normale” førte til en diagnose som måtte og skulle behandles. Han refser seg selv og sine kolleger for ikke å være varsomme nok i å diagnostisere og sette merkelapper på handlingsmønstre og små avvik. Men aller mest er han lei for hvordan psykiatrien spiller opp til legemiddelindustrien som griper fatt i diagnosene og fremsnakker medikamentell behandling.

Tre psykiatriske epidemier

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Frances mener selv han har bidratt til tre epidemier i forbindelse med den nye diagnosemanualen DSM-IV som kom i 1994. Det var ADHD, autisme og en variant av bipolar lidelse- bipolar 2. Og den farmasøytiske industrien hadde botemidlene som det ble reklamert heftig for. Her i Norge har vi strenge regler for markedsføring av legemidler, men industrien har lov til å markedsføre overfor legene så lenge de holder seg innenfor regelverket, dvs ikke kommer med påstander de ikke har forskningsmessig belegg for.

Hva er ADHD og hvorfor er det blitt en epidemi, også i vårt land?

ADHD betyr Attension Deficit Disorder Hyperreactivity og er en psykiatrisk diagnose som stilles på gitte kriterier. I USA tok det helt av etter de nye diagnosekriteriene som myket opp kriteriene og gjorde det enklere å stille en ADHD diagnose. Også i Norge ble det etter 1996 en dramatisk økning i bruken av medisiner for ADHD, bare mellom 2004 og 2005 var det en 27% økning i personer som ble behandlet for ADHD. Det er store forskjeller i hvor ofte diagnosen stilles fra land til land. I USA stilles den oftere enn i Norge og i Norge stilles den oftere enn i Sverige og Danmark. Forskjellene kan ha sammenheng mef ulike krav til diagnosen. Det kan også ha sammenheng med hvordan offentligheten, du og jeg og naboen ser på såkaldt uro hos barn.

Er urolige barn unormale?

I den tiden jeg arbeidet med barn og reaksjoner på mat var det påfallende hvor mange foreldre som mente barna deres var unormalt aktive og satte det i sammenheng med maten. Det kan være mange grunner til at uro oppfattes mer “unormalt” i dag enn f.eks. i min barndom eller i barndommen til mine barn. Et moment kan være at foreldrerollen har mye større krav til perfeksjon enn tidligere. De perfekte barna vises frem via sosiale og andre medier og små avvik fra det perfekte kan lett oppfattes som unormalt. Hvis det så ikke stilles an ADHD – diagnose, ja da må det være en annen grunn til at barnet ikke er like rolig som venninnens barn på Facebook. Slik ble det ofte grepet til maten, for en diagnose var det viktig å få. Jeg har brukt mye tid og krefter på å snakke om de store variasjonene barn i mellom, variasjoner som på ingen måte trenger en diagnose.

ADHD er en psykiatrisk diagnose og skal behandles

Det kan imidlertid være en tendens til overfokusering på små tegn og overtolking av kriteriene for å stille diagnosen. På den måten blir stadig flere diagnostisert. Det er viktig som Frances gjør å rope et varsko når 10% av amerikanske gutter får diagnosen og går på sterke medisiner. Dessuten er det farlig å overvurdere medikamentell behandling og droppe den sosiale og psykoterapeutiske tilretteleggingen når diagnosen er stilt. Vi må være klar over at medikamentene som brukes er sterke hjernestimulerende midler. Og et urolig barn er ikke nødvendigvis sykt – det trenger kanskje mer fysisk tilrettelegging og mulighet til å være urolig på en konstruktiv måte. Så jeg er enig med Allen Frances, vi må redde det normale – overdiagnostisering er ikke veien å gå.

Hilsen Ragnhild som beveger seg litt utenfor egen komfortsone.

Hva har vi et mattilsyn til?

Jeg har tidligere skrevet om L-serin Hukommelse og markedsføring og får solid støtte av professorene Finn Wisløff og Knut Engedal i Aftenposten 10.3   http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/1k16QK/Markedsforingen-av-L-SERIN-Hukommelse-er-uetisk–Wisloff-og-Engedal. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Professorene etterlyser god dokumentasjon på at produktet holder det det lover, nemlig å forebygge demens og mener Mattilsynet svikter sin oppgave når det bare uttaler seg om at produktet er trygt og ikke undersøker om det finnes dokumentasjon for den påståtte virkningen. I et tilsvar som for meg virker som et “God dag mann, økseskaft”- fra Mattilsynet 14.3   https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/6nm5gW/Kort-sagt_-torsdag-14-mars

blir det skrevet at joda, Mattilsynet skal følge med på om produsenter og markedsførere av bl.a. kosttilskudd kommer med helsepåstander som det ikke er forskningsmessig dekning for. Det er produsentenes eget ansvar å følge loven, Mattilsynet fører tilsyn og skal påse at loven følges. Hvorfor de ikke har ført tilsyn med og forbudt de udokumenterte påstandene som Pharma Norge kommer med når det gjelder L-Serin er ubegripelig.

På Mattilsynets hjemmeside ligger en veileder

Veilederen beskriver akkurat det som professorene Wisløff og Engerdal etterlyser: Det er bare påstander som er tilstrekkelig vitenskapelig dokumentert som kan godkjennes. I avisene blir vi daglig møtt av annonser for ulike former for kosttilskudd som skal hjelpe oss med alt fra å få bedre blodsirkulasjon, bedre sexlyst og unngå natt-tissing til, som for L-Serin, å få bedre hukommelse. Det meste underbygget av enkeltpasienters gode opplevelser og noen artikler i populærvitenskapelige medier. Hvorfor følger ikke Mattilsynet sitt eget regelverk og forbyr mye av denne reklamen med tvilsomme helsepåstander? Når vi vet hva en helsides annonse (med farger) i en dagsavis koster, er det tydelig at disse produktene selger som varmt hvetebrød, er det noe vi gjerne vil tro på så er det at vi på en enkel måte kan slutte å tisse om natten og få bedre hukommelse,

Hvem skal ta ansvar?

Noen må ta ansvar for å rydde opp i dette kaoset av udokumenterte påstander. Produsentene skjuler seg bak formuleringer som kanskje gjør at de ikke kan tas juridisk. Etisk er det klart at veldig mange påstander kommer inn under villedende markedsføring selv om jussen kanskje ikke holder. Noen må ta ansvar på vegne av alle som blir lurt. Det er tydelig at Mattilsynet ikke vil eller kan, hvem da? Er det mulig å spille ballen over til Helsetilsynet eller?

Hilsen Ragnhild som er oppgitt over all uetisk markedsføring av kosttilskudd

Nå skal jeg skrive litt om Skoleelevenes Klimaaksjon, om hvordan noen politikere bagatelliserer denne og om hvor alvorlig selve saken egentlig er. NRK inviterte noen ungdommer til en samtale med stortingspolitiker Jon Helgheim i Politisk kvarter. Han syntes at ungdommens aksjon var på grensen til klimahysteri.

På Stortinget diskuterte de stadig klima, og at den siste varme og tørre sommeren, mente han var innenfor naturlige variasjoner. Han mente at det var fint at ungdommen engasjerer seg, men en demonstrasjon foran Stortinget burde være helt unødvendig, han gjentok enda engang at dette var hysteri.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Uhederlig omgang med fakta av en stortingsmann er ugreit, for å si det mildt. Det virket som han ikke hadde fått med seg selv de korteste sammendrag fra FNs klimapanel. Flott at de snakker på Stortinget, men gjør de noe som egentlig monner? Vi bør ha i tankene at vi PR innbyggere er blant verden heftigste forurensere.

Så til en tur i marka som satte det hele i perspektiv. Jeg har for en tid siden også skrevet om min venn polfareren Børge, som fra tid til annen inviterer meg på tur i marka. Han skal snart besøke isbreer på Baffin øya, nord for fastlands Canada. Dette blir bare noen uker. Sen sommer blir det en tur igjen til Nordpolen med 130 kg kjelke. Vår første time på turen ble han litt andpusten med vel 20 kg sekk og 2 bil hjul på slep. Dessuten går han fortere enn meg. Åttiåringer har nok med sin egen kroppsvekt i bakkene. Hjemover gikk det utfor og da begynte den egentlige den alvorlige samtalen.

Forandringene i Arktis sier oss hvor forferdelig raskt klimaendringene skjer. For 15 år siden kom ekspedisjonen til omlag 80 breddegrader før de nådde den såkalte iskanten. Nå vi de kunne seile til 85 grader. Isen videre til Nordpolen har blitt 30 prosent tynnere. Temperaturen i polhavet har steget med flere grader. De store breene på feks Grønnland smelter. På Svalbard skjer endringene rasker enn vi kunne forestille oss for bare 10 år siden. Isfjorden er ikke islagt lenger, permafrosten smelter og mye av nedbøren kommer nå om vinteren som regn. Hva betyr så alt dette? De som kan dette, er klare på at et varmere Arktis er en av grunnene til de ustabile, store klimaendringene. Vannstanden i havet vil stige og permafrosten som smelter vil avgi store mengder metan og CO2 som vil forsterke den daglige forurensningen av atmosfæren vi ellers presterer.

Kan så denne “onde sirkel” påvirkes? Vi håper at alle ting monner. Vi kildesorterer, vi reiser mindre,(?), vi kjører EL biler osv. Men vi vet at CO2 utslipp fra oljefeltene, fra havnene våre, fra skipstrafikken og fra forbrenningsanleggene, utgjør mer enn 30-40 prosent av våre totale utslipp. Å elektrifisere dette vil koste masse penger. Vi må tåle å se vind-generatorer/”møller” til lands og til havs. Vi må alle ta vår del av dette. Vi snakker også om det store pensjonsfondet/oljefondet. Det er ment for fremtidens generasjoner. Gjør vi ikke drastiske tiltak idag, kanskje vi ikke har noen klode og etterkommere som kan bruke disse pengene. Vi gamle bør se det i øynene, la oss stemme inn et Storting som vil ta de store tak, ikke bare snakke.

Hilsen Thor-Øistein som roper hipp hurra for de ung som har strømt ut i gatene idag.

Mye av “den norske idrettsmodellen” er basert breddeidrett som grunnfjell. En nylig undersøkelse viste at omlag 90 prosent av ungdommen kunne fortelle at de kortere eller lengre hadde vært med i organisert idrett. Fra 14-15 års alderen starter en naturlig avskalling. Etter flere fine fine år, har mange lyst til å gjøre andre ting. Andre fortsetter og noen ender opp som toppidrettsutøvere. Og det skal jeg se litt nærmere på.

Jeg har nettopp vært på VM i Seefeldt og opplevd norsk skiidrett på det beste.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Etter flere 10- år med idretten, var det enda en gang flott å oppleve Norge på det beste. Langrenn, hopp og kombinert har store tekniske team og støtteapparat som fungerer strålende. Hva ender det ut med? Mange av utøverne presterer opp til beste og noen ganger er det bra nok til heder og medaljer. For meg er det mer enn klart at støtten apparatet rundt og tryggheten de andre utøverne gir, er en suksess-faktor. Jeg skal ikke legge sjul på at det var kombinert gutta jeg opplevde nærmest.De har levd opp til ideene i vår modell med lojalitet og samhandling. Ifjor vedtok de en økonomisk delingsmodell som gir utøverne økonomisk trygghet.

En annerledes opplevelse i Oslo Tingrett.

Jeg skal passe meg vel for noen forhåndsprosedyre, men noen refleksjoner er det allerede lov å gjøre. En av verdens aller beste slalåm/storslalåm utøvere går til sak mot Skiforbundet fordi de har nektet han å fronte Red Bull på hjelmen. Det kreves kr. 15 millioner i erstatning. Så langt vel og bra. Med god grunn roser han far og familie for strålende støtte og hjelp underveis. Men så kommer det, han har nå i flere år reist verden rundt med et stort støtteapparat, ett sted mellom 5-10 personer. Dette er et mannskap som også tar vare de andre utøverne og de er ikke veldig mye dårligere enn han. I retten idag sier han at hjelpen, støtten og bidraget fra forbundets folk har vært minimal. Han sier ikke noe om de andre gutta som ofte er skikkelig kompiser og gode venner som støtter i tykt og tynt. Hvordan tolker de hans signaler? Har jeg opplevd noe liknende tidligere? Ja, heldigvis sjelden, men uansett resultater, de har ikke blitt folkehelter.

Hva så?

Retten vil si noe om det økonomiske oppgjøret, men ikke hvordan komme videre. Han er en strålende alpinist som kanskje greier seg alene uten forstyrrende elementer. Vi får bare fastslå at vi er laget forskjellig og må leve med. For å komme helskinnet unna den sportslige konflikt er det sansynligvis lettest om et helt eget apparat bygges rundt han. Men synd er det at den fine dynamikken vi vanligvis ser mellom norske utøvere kan utebli.

Hilsen Thor-Øistein som synes at 6 dager i Tingretten ikke viser Norge på det beste.

Nå skjer det over hele Europa og verden forøvrig – skoleelever streiker for å kreve politisk handling mot klimaendringene som truer klodens eksistens. Neste fredag streiker norske skoleelever landet rundt for det samme og elever i videregående skole risikerer udokumentert fravær, noe som støttes av kunnskaps og integreringsministeren. Den svenske 15-åringen Greta Thunberg startet et verdensomspennende engasjement som vi rett og slett må lytte til.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Tut og kjør i Oljenorge

Tross advarsler og tydelige tegn på at utslippene fra vår oljevirksomhet bare øker, fortsetter regjeringen å støtte opp om leting etter flere oljefelt, også i sårbare områder. Selv Aftenposten som vanligvis er nokså edruelig støtter på lederplass mer oljeutvinning og viser til uttalelser fra en professor som har sitt professorat betalt av Equinor! Snakk om samrøre. At Direktøren i Norsk olje og gass, Schiøtt-Pedersen taler varmt om olje er jobben hans, men det er ikke nødvendig å vifte med fanen “vi har verdens reneste olje” ettersom alle vet at olje er olje og hovedårsaken til våre katastrofalt høye utslipp.

Vi må feie for egen dør

Det betyr at vi alle må ta vårt ansvar, reise mindre med fly og spise mindre kjøtt. Det må svi på pungen og reisefoten å være med på å redusere utslippene. Myndighetene våre hjelper oss ikke til å ta de riktige valgene med store utbygginger av flyplasser og billige flybilletter. Kjøttkonsumet er alt for høyt, rimelige kjøttpriser og høye priser på fisk, frukt og grønt er ikke med på å snu trenden. Det som vil snu trenden er meget kostbare investeringer som bl.a. elektrifisering av havnene våre, ferger og oljefeltene. Karbonfangst fra de store forbrenningsanleggene må til og det koster. Og så må vi slutte å lete etter mer olje – det er nok å ta av i eksisterende felt.

“Kulturpersonligheter” og akademikere støtter skolestreiken

Et debattinnlegg i Aftenposten i dag undertegnet av en rekke akademikere og kulturpersonligheter gir uforbeholden støtte til ungdommene som streiker for klimaet. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Mg4pMM/25-kulturpersonligheter-og-akademikere-Vi-stotter-skolestreiken. De får refs av Næringsministeren for å være udemokratiske. Hallo, er det udemokratisk å kritisere regjeringen for manglende hanlekraft og uvilje til å gjøre noe aktivt for en levedyktig jordklode?

Jeg heier på skolebarna (i motsetning til Sanner og Røe Isachsen)

Neste fredag blir det en storstilt skolestreik i hele Norge. Her i Oslo blir det demonstrasjoner og appeller foran Stortinget klokkn 12, men streiken vil foregå hele dagen. Et barnebarn (12 år) vil ha med mormor på demonstrasjon foran Stortinget og det er noe jeg med glede blir med på. Det er barnebarna våre som skal arve den kloden vi er i ferd med å ødelegge, derfor er det dem vi må lytte til.

Hilsen Ragnhild som vet at jeg må fly mindre og fortsette å spise mest fisk