Juleforberedelser og mors julebok

Jeg skrev om mors julebok for noen år siden, men den er en så viktig del av juleforberedelsene at den fortjener enda en omtale. Og selv om jeg ikke på noen måte hverken kan eller vil følge opp alle mors nitide forberedelser til julen, så inneholder boken noen av de tradisjonene og forberedelsene som jeg bærer med meg.

Juleboken er en uanselig kladdebok, litt lefsete etter mange års bruk. Denne juleboken starter i 1979 – mor hadde sikkert tidligere julebøker også, men de er dessverre borte. I boken er alle forberedelsene til julen nøye nedtegnet med dato og egen karaktersetting som”vellykket, meget vellykket eller for mye mel” og som en gang:”NB må huske å sette ut smør til Berlinerdeigen” (for at smøret skulle bli mykt). Boken starter i slutten av november hvert år med adventskalendere til barnebarna, bestilling av UNICEF-kort og sending av julekort til USA. Så går det slag i slag med juleskinke som prepareres på svensk vis (arv etter min svenske mormor) og baking med og uten barnebarn. Innkjøp av bøker og julepresanger, pakking og sending av bøker til venner og bekjente utenfor Osloområdet. De siste opptegnelsene er fra julaften 2002, den dagen falt far om med slag og kom aldri mer til seg selv igjen. Han levde til 2005 og mor besøkte ham på sykehjemmet hver dag og leste høyt for ham. Det ble ikke mer julebok etter dette.

Tradisjonene lever imidlertid videre, jeg har tatt med meg noen av dem , men er dessverre ikke så velorganisert som mor var og noterer ikke ned hver dag i desember hva jeg gjør. En viktig førjulstradisjon var at mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser sammen. Far serverte rødvin og sto for smultstekingen. Nå baker Kjersti, Karoline og jeg sammen hver førjul. Vi har gitt opp hjortetakken, men holder på berlinerkransene. Dessuten har vi innført biscotti (håper mor ikke snur seg i graven, en italiensk kake til norsk jul!). Årets bakst er om 2 dager og jeg skal huske å sette ut smøret.

I tillegg til kakebaking holder jeg på den svenske juleskinken – med bein og knoke – som legges i sukkersaltet lake 14 dager før jul før den kokes 22 eller 23 desember og paneres med egg, sennep og brødrasp.  Når det gjelder julebrev er jeg dessverre dårlig på det, har kjøpt inn både UNICEF-kort og frimerker – håper det kan bli noen julekort i løpet av neste uke.

Mor var veldig opptatt av at vi skulle lese bøker og bøker ble utdelt til alle barn og barnebarn på den tradisjonelle 1. juledagsmiddagen hos mor og far. Dette har jeg videreført, men ettersom vi ikke har noen 1. juledagsmiddag, men en samling av alle barn og barnebarn som kan komme lille julaften, blir det dagen for utdeling av bokpakker til alle. Siden vi har 7 barn og svigerbarn og 15 barnebarn blir det mange bøker. Planleggingen er startet og fem bøker er sendt til familien i Tromsø som ikke kommer sydover i julen. Det var noen år at lesing var helt ut for noen av ungdommene våre, men jamen har de kommet seg og nå har mange av dem som tidligere bare leste på mobilen til og med kommet opp med egne bokønsker. Verden går fremover og man (jeg) må aldri gi opp.

Kjersti og jeg har innført en ny juletradisjon, mor hadde elsket den. Vi lager julepølser fra bunnen av. Etter flere år begynner vi å få dreisen på det og pølsene blir bare bedre og bedre (synes i alle fall vi). Så når vi nå er i 2. søndag i advent og tenner to lys i adventskransen som er laget av egenplukket granbar i mors ånd, kan vi se frem mot julefeiring som vi alltid har gjort det, med gamle og nye tradisjoner.

Hilsen Ragnhild som nok er ekstremt “julete”.

Nansen, Amundsen og Ousland.

Jeg må bare fortelle det med engang, Børge Ousland og jeg har de siste 20 årene vært venner med alt det det innebærer. Vi går turer og vi prater sammen.Kanskje jeg har sagt det tidligere, sommerturene i marka går ut på at Børge bærer sekk på 20 kg og drar 2 bildekk etter seg, mens jeg har mer enn nok med å følge han med en vannflaske i hånden.

Nå om dagen følger vi sørafrikaneren Mike Horn og Børge på ski over Arktis fra Alaska iskanten til iskanten nord for Svalbard. De har nå gått i 86 dager i opptil 40 minusgrader. De trekker pulk med nærmere 90 dagsrasjoner mat og brensel, omlag 130-150 kg. ialt. Åpne råker har bremset fremdriften og isen har stort sett drevet mot skiløperne. Dvs. at 30 km på ski har noen ganger gitt nærmest ingen fremdrift.

I utgangspunktet er ikke Mike noen stor skiløper sammenliknet med Børge. Hans eventyrlig ekspedisjoner verden rundt har vært til de høyeste topper, de vanskeligste isbreer, ekvator rundt osv. Den mest halsbrekkende øvelsen foretok han for vel 20 år siden. Han lot seg drive/svømme fra kildene til Amazonas floden til utløpet. Omlag 7000 km og 6 måneder for å fullføre dette.

Nå begynner jeg å nærme meg mitt poeng. Mike er 53 år gammel og Børge er 57.  De har hele livet utfordret seg selv i naturen. Snart 90 døgn i stupmørke har denne gangen klart vært i overkant av hva de greier. De kommer tilbake og kan fortelle om de svære klimaendringene som skjer i Arktis. Men denne kunnskapen har vel de fleste fått med seg. Tenk feks at norsk kystvaktskip i sommer gikk helt til polpunktet uten isbryter assistanse! Disse 2 karene har nå foretatt enn tur som er i ytterkant av hva vi mennesker kan tåle. Det er på linje med hva polfarerene Nansen,Amundsen, Scott og en rekke andre har gjort. Utfordringen har vært å utfordre egne ytterste grenser. Men en klar forskjell har det dog vært. Tidligere polfarere hadde ikke kontakt med omverdenen med satellitt telefoner og det var ikke noe rednings-apparat som sto klar for uthenting.

Sjikane har det vært tilløp de siste ukene med ord som overdramatisering osv., og ikke minst at evt redningsaksjoner vil koste masse av våre skattepenger. Men nei da. Gutta har betalt en mer enn voksen forsikringspremie for en evt uthenting fra isen. Og la det være helt klart, her er det ikke snakk om å plante flagg på en uoppdaget del av jordkloden. Det er snakk om å utfordre seg selv, teste egne grenser i ekstrem natur.

Vi nordmenn har alltid satt pris på beretningene til kvinner og menn som utfordrer naturen. Jeg gleder meg til høre hva Børge og Mike vil fortelle, og lese boka om det noen vil kalle den ekstreme macho- tur. Det får vi heller leve med.

Hilsen Thor-Øistein som synes det er helt greit at en nordmann av 5,3 millioner gjør en slik ferd.

Gammeldoktern som pasient.

Når vi passerer 80 år blir mye annerledes. Helt bevisst sier jeg ikke dårligere. Vi går ikke fullt så raskt lenger, vi løfter ikke så mange kg som for 10 år side. Balansen er krevende, det er fort gjort å snuble osv. Hukommelsen krever litt tålmodighet, leveringstiden av gammel kunnskap har blitt lengre. Alt dette er i sum, ” det å bli gammel “. Utfordrende, men er helsa brukbar, kan det bli fine år.

Noen ganger endrer ting seg, og vi kan lure på om noe ikke er på stell. Jeg pleier å si, at hvis forandringene ikke bedrer seg på 2-3 uker, gå og snakk med fastlegen din.

Selv om leger også har en fastlege, vet vi at leger drøyer med å konsultere kollega når vi føler at noe er galt. Vi prøver i første omgang med egenvurdering, kanskje noe blodprøver og kanskje en rtg-undersøkelse. Noen ganger kan dette gi et hint om hva det kan være, andre ganger kan tiden gå og en riktig diagnose dukker opp i seneste laget. Med de konsekvenser det kan få.

Jeg er heldig og har en flink og hyggelig fastlege jeg har kjent i mange år. Jeg spør han om ting, men svært ofte blir det til at jeg bare informerer om ting jeg har gjort. Feks at jeg har blitt undersøkt av en kardiolog, en ortoped eller hva det måtte være. Det er bare slik det har blitt.

Forleden var jeg hos en spsialist som har fulgt meg opp noen år. Ting hadde endret seg slik at han ville foreslå ett inngrep. Og da kommer jeg til hovedpoenget. Vi hører stadig om kolleger som er dårlig til informere i forkant og følge opp i etterkant. Han brukte god tid til å informere om behandlings-alternativ, og da jeg som naturlig er, spurte han om hva han selv ville valgt i min situasjon, fulgte han dette skikkelig opp, og vi ble enige om hva som måtte gjøres. Jeg følte at han var den rette håndverkeren.

For å bruke legespråket, nå har han stelt på meg. Hvis jeg lurer på noe i etterkant fikk jeg telefon-nummer både til han og spesialsykepleier. Forøvrig ble jeg ringt opp av henne som spurte om hvordan jeg hadde det etter 24 timer.

Jeg hører om andre som også gjør slike fine erfaringer, men også noen horrible  historier. Jeg skjemmes når en barndomsvenn kunne fortelle om 4 måneder med smerter pga et prolaps. Papirer skrives ikke, avtaler utsettes osv., Den siste legen sa “du må nok opereres” uten at det skjedde noe på flere uker. Men nå ser det ut som han blir operert, etter at det har gått fire måneder med smerter.

Hilsen Thor-Øistein  som enda en gang har vært heldig

Hurra for ungdommen – som våger å stå opp mot maktapparatet

Etter 16 dager på Gran Canaria er det godt å være hjemme igjen. Den siste uken var totalt avslappende, i en fin leilighet på Anfi del mar hvor vi kunne tilberede og nyte våre egenproduserte måltider etter restaurantmat i over en uke. Daglige morgenbad i havet som holdt 22 grader og ikke alt for lange fjellturer var restitusjon etter intens trening i Mogan.

Vi har en spise-ute favoritt i Puerto Rico, en kort busstur unna Anfi, som heter Balcon Canario. Den samme servitørstaben som vi har møtt der de siste 10 årene løper mellom bordene, men smilende og blide. El Padron kommer som regel innom ved 19.30 tiden, håndhilser på alle og kysser utvalgte damer (også undertegnede) på kinnet. Her er selvfølgelig masse turister som over alt i Puerto Rico, men også et visst innslag av lokalbefolkningen, noe som etter vår mening er et kvalitetsstempel. Her er ingen hvite duker, men rustikke trebord, rause porsjoner uten for mye fiksfakserier, god husmannskost med spansk vri og vi ruinerer oss på ingen måte selv om vi avslutter med Carlos Primero.

Men så var det til ungdommen. Det viser seg at Unge Høyre har fattet et vedtak som, stikk i strid med moderpartiet som får oss til å nikke anerkjennende. De har nemlig forstått at nå haster det med å fatte vedtak som gjør Norge klimanøytralt i løpet av de neste 15 årene, noe vi har forpliktet oss til. Og det de ønsker å få Stortingspolitikerne med på er ikke å legge ut nye oljefelt for prøveboring og la noe av den oljen som er funnet bli liggende. I liket med alle andre innser de og vi at vi kommer til å være avhengige av olje i mange år fremover. Olje er det nok av i de feltene som allerede er operative. Men det blir nok i mindre og mindre grad etterspørsel etter olje, prisene vil også falle og det må de som styrer ta inn over seg. Motpartens argumenter er stadig hensynet til vår velferd og den økonomiske tryggheten oljen gir oss. De vil ikke innse at dette rett og slett er en tapt sak, fornybar energi blir billigere og viktigere for hvert år som går – selv om regjeringspartiene stikker hodene i sanden. Konstituert leder av Unge Høyre (se bildet) gjorde en utmerket figur i debatt på Politisk kvarter i går, han argumenterte sikkert og klart for ungdommens premisser og konklusjoner. At han kom langt bedre fra det enn motdebattanten i mine øyne kan kanskje skyldes at jeg likte så godt det jeg hørte. Jeg heier på ungdommen og håper at de blir lyttet til. Noe annet ville være en skam.

Hilsen Ragnhild som går inn i adventstiden med nye krefter så det blir nok jul i år også.

Seniorer på tur

Ikke før har vi pakket ut, vasket tøy og kommet over jet-lagen etter New York- reisen så er vi på tur igjen. Denne gangen først sammen med 37 65+’ere og to trenere for en ukes intens trening i Puerto Mogan på Gran Canaria. Jeg har skrevet om disse treningsturene tidligere, men det er så oppløftende, morsomt og inspirerende at en reprise synes på sin plass. Første gang vi var med på en slik tur var våren 2014 og siden er det blitt mange flere, de fleste til Mogan og i november.

Seniorturene med trening tre ganger om dagen er populære, noe som gjenspeiles i at mange av de samme deltagerne kommer igjen og igjen, år etter år. Men hver gang kommer noen nye til og de blir ganske raskt inkludert i fellesskapet. For når vi bøyer og tøyer, puster og peser og svetter sammen så må det bli et spesielt fellesskap. Formkurven varierer og slik må det være når de yngste blant oss så vidt har passert 60 mens de eldste er godt over 80. Treningen er imidlertid lagt opp slik at alle kan få utbytte og kan ta i så mye eller lite som kroppen tåler. Våre to eminente trenere har variert bakgrunn som fysioterapeut og trenerutdanning og klarer tross den store gruppen å se hver enkelt og veilede individuelt.

  • Et av turens høydepunkter er fjelltur fra Mogan til Veneguera, en liten fjellandsby. Turen er ikke lang, men bratt opp og bratt ned, 4 km hver vei. Vel fremme i Veneguera er det lunsj under platantrærne på torget. Vi melder fra på forhånd så vi er ventet og får servert lokale spesialiteter i tillegg til leskende drikke etter en varm tur over fjellet. Omtrent halvparten går samme vei tilbake, resten tar lokalbussen tilbake til Puerto Mogan. Noen av oss hadde litt lenge å vente på buss fra Mogan til Puerto Mogan så da ble det Sangria på lokal kafe.

Med så mange gamle mennesker og ekstremt mye fysisk aktivitet må det skje små (og noen større) uhell. Dessuten er det mange spørsmål rundt fysiske problemer i eldre år, det være seg hjerte-kar eller hofter, knær, ankler mm. Heldigvis er Thor-Øistein med som stevnets lege medbringende assistent (undertegnede) som også har litt kunnskap uti medisinen. Bagasjen vår består av medikamenter, plaster og tape. Tape ble etterhvert mangelvare og måtte fylles på fra den lokale Farmacia. Det ble etterhvert såpass mange konsultasjoner at han kunne føle seg svært nyttig og rettferdiggjøre at en slik tur har med egen lege.

Årets tur ble like vellykket som de foregående. Thor-Øistein og jeg tok farvel med gamle og nye treningskompiser, leiet bil og kjørte til midten av øya for to dager i Tejeda, en av de vakreste små landsbyer på Gran Canaria. Her bodde vi hos Maria i et lite hus beliggende i en bratt bakke og smekkfullt av bilder, veggtepper og stæsj av ymse slag. Dessuten egen takterrasse.

Her var temperaturen vesentlig lavere enn ved kysten i sydvest, godt vi var utstyrt med gensere og langbukser. Det ble noen turer i omgivelsene, her er fjellene brattere og spissere enn i sør og dalene trange og dype. Vi bega oss ikke ut på alt for strabasiøse fjellturer, men nøt den lokale koloritten (og lokal mat og vin).

Nå er vi tilbake ved kysten, på Anfi del Mar hvor vi skal rekrere en uke. Heldige oss. Det blir morgenbad, frokost på balkongen og turer i fjellet. Mer om livet her senere.

Hilsen Ragnhild som pleier sine ømme muskler og prøver å praktisere spansken.

Eldre og yngre leger – hvor er dere?

Vi har nettopp vært med på Eldre legers forenings høstmøte. Hyggelig, morsomt og lærerikt – møte med gamle kolleger og mange gode foredrag. På dette møtet var to viktige legeaksjoner tilstede med stands og oppfordring til å melde seg på/inn, Legenes klimaaksjon og Norske leger mot atomvåpen. Klimaaksjonen har Thor-Øistein skrevet om, jeg vil konsentrere meg om motstanden mot atomvåpen.

Alle er enige i at atomvåpen er den aller største trussel mot livet på jorden. Bare tanken på det som skjedde i Hiroshima og Nagasaki for 74 år siden og at de atomvåpnene som atommaktene sitter på i dag er hundrede ganger sterkere og farligere, må få det til virkelig å gå kaldt nedover ryggen på oss alle. Alle er enige i at atomvåpen ikke for noen pris må brukes, men allikevel sitter en rekke land, inkludert noen av våre nærmeste allierte i NATO, på sine atomvåpen for at de skal virke avskrekkende.  Norske myndigheter dilter etter et USA med en uforutsigbar president og nekter å underskrive FNs forbud mot atomvåpen. Med den internasjonale situasjonen vi har i dag virker dette mildt sagt uforståelig.

Norske leger mot atomvåpen ble stiftet i 1982 og er endel av den internasjonale legebevegelsen mot atomvåpen og partner i den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN). Foreningen har 844 medlemmer av de nærmere 30.000 legene i Norge, noe som selvfølgelig er alt for lite.  Stand på Kirurgisk forenings høstmøte og Eldre legers forening ga 63 nye medlemmer – også det alt for lite. Vi som leger burde mer enn noen andre se de enorme helsemessige konsekvensene en atomvåpensprengning ville forårsake, hvilke lidelser en stor befolkningsgruppe ville gjennomgå. Situasjonen i dag er farligere enn noen gang tidligere, også under den kalde krigen, med store spenninger mange steder i verden og en ustabil amerikansk president med fingeren på utløserknappen.

At Norge skylder på NATO-medlemskapet og derfor ikke vil underskrive FNs forbud mot atomvåpen er skammelig og holder ikke vann. Påstanden om at norsk ratifisering av forbudet strider mot vårt NATO-medlemskap er grundig tilbakevist av Folkerettsinstituttets rapport “The TPNW and its implications for Norway” fra 2018. http://intlaw.no/en/reports-2/nail-report-the-tpnw-and-its-implications-for-norway-2/

Vi som leger har forpliktet oss til den Hippokratiske eden som også sier: “Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noen skade”. Passivitet i viktige spørsmål kan også volde skade, jeg tolker det i alle fall dithen at vi må anstrenge oss til det ytterste for å få verden og Norge til å forstå at den eneste riktige veien å gå er å underskrive og ratifisere et forbud mot kjernevåpen. FNs forbud mot atomvåpen, vedtatt i 2017 av 122 land og til nå ratifisert av 33 land. Når 50 land har ratifisert vil kjernevåpen være forbudt etter folkeretten.

Nobelinstituttet ga i 2017 Nobels fredspris til ICAN, organisasjonen som kjemper for forbud mot kjernevåpen, en pris som alle må være enige i virkelig er en fredspris. Jeg har fortsatt et bilde på netthinnen av en Statsminister på første rad under Nobelseremonien som ikke klappet for tildelingen. Jeg og mange med meg var skuffet.

Hilsen Ragnhild som har vært medlem nesten siden starten og håper mange flere vil melde seg inn.

https://legermotatomvapen.no/

 

 

 

 

Latter, stillestående jogging !?

BMJ, en av de mest prestisjetunge medisinske tidsskriftene, publiserte allerede i 2013 en undersøkelse som hevdet at det var grunnlag for å si dette. Etterhvert er det flere artikler om latteren, det er skrevet bøker og det er “latterklubber” med egne instruktører.

Når vi ler, føles det som oftest godt. Noen ganger ler vi ondsinnet,med i etterkant, en ikke helt god smak i munnen. Men la oss se på hva slags “latter forskning” som har vært gjort. For å se på de fysiologiske effektene, er det vanligvis vært feks 100 studenter delt i 2 grupper. Den ene halvparten får se en morovideo som alle ler av. Den andre halvparten, den såkalte kontrollgruppen, setter seg ned med en vanlig underholdning film. Det blir registrert hjertefrekvens, blodtrykk og en rekke ting i blodet. Hva fant man så? I lattergruppen ble det gjort funn som vi vanligvis ser etter fysisk aktivitet i 20-30 minutter. Blodtrykket steg på en sunn måte og det ble generelt en økt blodgjennomstrømning feks i hjernen, stresshormoner (kortisol) sank, balansen blodsukker/insulin ble normalisert, betennelses dempende substanser tiltok og immunsystemet syntes å bli stimulert. I kontroll gruppen skjedde intet.

Såkalte observasjonsstudier er den andre måten som kan gi oss kunnskap. En gruppe ler mye, dvs de har en naturlig lav terskel for  å le. I kontroll gruppen er det motsatt, lite latter. Ut i fra hva jeg allerede har skrevet, er det ingen overraskelse at “lattergruppen” har det best. Det er lite angst og depresjon og mindre med såkalte livstilsykdommer, og de lever lengre. Men hva kommer først, “høna eller egget”? Er deltakerne i “lattergruppen” i utgangspunktet sunnere, eller er det latteren i seg selv som er helse bringende? Uansett, alt tyder på at et ett liv med mye latter er bra for det meste.

Jeg tror at blide smilende mennesker stort sett ser lyst på livet og for den saks skyld også har en god latter på lur. På våre skogsturer kommenterer vi ofte på hvordan vi får kontakt med møtende. De aller fleste vi møter sier hei og smiler og kanskje det blir en liten, hyggelig samtale også. Særlig blir det slik hvis de har med seg en hund. Bare det å gå i skogen inviterer jo til at man ihvertfall for en stund har det bra med både kropp og sjel. Jeg må bare tilstå det med en gang: en tur på fortauet til Storsenteret gir meg ikke den sanne opplevelsen. I Japan og særlig i Tokio området er det flere milioner som har organisert seg i “skogsbading” eller Shinrin Yoku bevegelsen. Det blir nødvendigvis ikke så lange turene men det blir mye å sitte ned for å nyte naturen. Japansk forskning viser klare helsegevinster ved å være i skogen. Så da gjelder det vel for oss også?

Hilsen Thor-Øistein som skrev mer om skogsbading for ett års tid side.

Om byorginaler og entusiaster

Nylig dumpet en bok ned i postkassen vår – en relativt stor og tykk bok med tittelen Byoriginaler. Det hyggelige følgebrevet fra forfatteren gjorde meg nyskjerrig så jeg satte meg godt til rette i sofakroken og begynte å lese. Dette er en bok som handler om de anonyme kjendisene, om kvinner og menn som har muntret og forarget Osloborgere pga sin eksentriske oppførsel, annerledes klesdrakt eller spesielle form for humor og underholdning.

Noen av personene som boken handler om husker jeg selv godt, enten fordi jeg har truffet dem på gatene i Oslo eller fordi de var endel av historiefortellingene i min oppvekst. Jeg ante f.eks. ikke hvem Køla-Pålsen var, men vitsene og historiene om Køla-Pålsen fortalte vi hverandre og lo godt av da jeg var barn. Nå vet jeg at Køla-Pålsen var grosserer (i kull) og en av Christianias rikeste menn best kjent for sin grovkornete humor og saftige replikk. Boken gjengir noen av historiene om og av ham som florerte i min oppvekst på 50-tallet.

Selvfølgelig husker jeg Advokat Hermansen som kunne dukke opp i det ene kostymet merkeligere enn det andre midt i Oslo sentrum, men kanskje spesielt på Bøler hvor han var bosatt. Han har en mangslungen og spennende historie utførlig beskrevet i boken. En fjern slektning av advokat Hermansen var Appelsin-Herman som startet som fattiggutt med talent for løping og forretninger og endte som mangemillionær i St.Petersburg. Ikke visste jeg at det var hans formue som søsteren Martina arvet som sørget for at Martina Hansens hospital i Bærum ble bygget og driftet via en stiftelse. Foran sykehuset står en byste av Martina Hansen og inne i resepsjonsområdet en byste av broren Herman.

Dette var bare en smakebit på de 25 spennende historiene om mennesker som  gikk sine egne veier, kledde seg som de ville og oppførte seg litt utenfor A4-rammen. Den som skrev boken om byorginalene som kom ut i 2008 med en ny og revidert utgave nå i 2019 er Even Saugstad som jeg vil betegne som en typisk entusiast. I tillegg til denne boken har han skrevet bøkene “Sarabråten – godset i skogen”, “Østmarka fra A til Å” og “Mystikk og overtro i Oslomarka” i tillegg til en håndfull andre, alle utgitt på hans eget forlag Frie Fuglers Forlag. Han er uttdannet typograf, men lever nå av forlags- og forfattervirksomheten samt å holde foredrag. Foredrag basert på Byorginalene er meget etterspurt og jeg vil holde øyne og ører åpne for å få med meg et slikt.

Vi skal være glade så lenge vi har mennesker som våger seg ut av komfortsonen for slik å berike våre liv. Vi skal også hylle entusiastene som er med på å åpne øynene våre for andre kvaliteter. Jeg håper riktig mange vil kjøpe og lese Byoriginaler – det er den vel verd.

Hilsen Ragnhild som også husker Ole Kopreitan med barnevognen og Nei til atomvåpen. Skremmende aktuelt også i dag.

Legenes Klimaksjon- 1000 med pr idag?

Vi er omlag 24000 leger i Norge idag. I løpet av kort tid har vi greid å samle nesten 1000 kolleger i en aksjon som fokuserer på vår tids største utfordring, de truende globale klimaendringene. Legene vet neppe mer enn andre yrkesgrupper om hva som skjer, men vi vet nok. Helseutfordringene for store folkegrupper i Afrika og Asia er enorme, og størst i fattigste områdene.

Min venn Børge Ousland har nå i snart 2 måneder vært på vei over isødet fra Alaska, over Nordpolen mot Svalbard. Og hva ser han og følgesvennen Mike Horn? Isen er betraktelig tynnere og åpne vann-råker dominerer mer og mer. Og så? Nedsmeltingen av Nordområdene er en av de vesentligste årsakene til de menneskeskape klimaendringene. CO2 og andre klimagasser bare øker og øker.

De aller fleste (tror og håper jeg) gjør en innsats i det daglige. Vi kildesortere søppel, vi tror på elektrifisering av transport, vi vil spise mindre kjøtt, vi vil reise mindre med fly osv, osv. Jeg skal ikke ramse opp mer av dagliglivets viktige innsatser. Jeg vil heller se på hva som vil koste samfunnet og oss selv betraktelig mer.

Noen eksempler: I Oslo har vi ett forbrenningsanlegg som daglig spyr ut CO2 tilsvarende 10 tusenvis av biler. Et prosjekt for karbonfangst som var godt igang, stopper opp fordi staten ikke lenger vil bidra. Hvor mange slike anlegg har vi rundt i landet? Hva med videre elektrifisering av oljefeltene og av havnene for store cruise-skip, av store jernbanestrekninger som er diesel-basert ?

Så til det største og viktigste av alt i den store globale sammenheng. Uten å stoppe den enorme befolkningsveksten i Afrika blir en oppbremsing av jordens energiforbruk mer enn vanskelig. Forsking og erfaring fra enkelte Afrikanske land har vist at det eneste som duger er å legge forholdene til rette for jenters/kvinners utdannelse. Dette skaper arbeidsplasser og arbeid og antall barn som fødes blir kraftig redusert. Å legge til rette for slike endringer vil koste og det greier neppe fattige land alene.

Oljefondet, pensjonsfondet som skal være til for fremtidige generasjoner, må kunne brukes. Gjør vi ikke de rette grep nå, vil det kanskje ikke være noen ” fremtidige generasjoner”.

Legenes  klimaaksjon vil nok bli så stor at politikerne vil høre på oss. Det er planlagt et møte hos Elvestuen. Stopping av videre oljeboring må skje!!!, men som sagt, tiltak som vil gå utover vår personlige økonomi, for ikke snakke om oljefondet, bør få førsteprioritet.

Kolleger som vil bli med i Aksjonen, gå inn på nettet: legenesklimaaksjon.no og signer oppropet.

Hilsen Thor-Øistein som ikke gir seg.