Når vi passerer 80 år blir mye annerledes. Helt bevisst sier jeg ikke dårligere. Vi går ikke fullt så raskt lenger, vi løfter ikke så mange kg som for 10 år side. Balansen er krevende, det er fort gjort å snuble osv. Hukommelsen krever litt tålmodighet, leveringstiden av gammel kunnskap har blitt lengre. Alt dette er i sum, ” det å bli gammel “. Utfordrende, men er helsa brukbar, kan det bli fine år.

Noen ganger endrer ting seg, og vi kan lure på om noe ikke er på stell. Jeg pleier å si, at hvis forandringene ikke bedrer seg på 2-3 uker, gå og snakk med fastlegen din.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Selv om leger også har en fastlege, vet vi at leger drøyer med å konsultere kollega når vi føler at noe er galt. Vi prøver i første omgang med egenvurdering, kanskje noe blodprøver og kanskje en rtg-undersøkelse. Noen ganger kan dette gi et hint om hva det kan være, andre ganger kan tiden gå og en riktig diagnose dukker opp i seneste laget. Med de konsekvenser det kan få.

Jeg er heldig og har en flink og hyggelig fastlege jeg har kjent i mange år. Jeg spør han om ting, men svært ofte blir det til at jeg bare informerer om ting jeg har gjort. Feks at jeg har blitt undersøkt av en kardiolog, en ortoped eller hva det måtte være. Det er bare slik det har blitt.

Forleden var jeg hos en spsialist som har fulgt meg opp noen år. Ting hadde endret seg slik at han ville foreslå ett inngrep. Og da kommer jeg til hovedpoenget. Vi hører stadig om kolleger som er dårlig til informere i forkant og følge opp i etterkant. Han brukte god tid til å informere om behandlings-alternativ, og da jeg som naturlig er, spurte han om hva han selv ville valgt i min situasjon, fulgte han dette skikkelig opp, og vi ble enige om hva som måtte gjøres. Jeg følte at han var den rette håndverkeren.

For å bruke legespråket, nå har han stelt på meg. Hvis jeg lurer på noe i etterkant fikk jeg telefon-nummer både til han og spesialsykepleier. Forøvrig ble jeg ringt opp av henne som spurte om hvordan jeg hadde det etter 24 timer.

Jeg hører om andre som også gjør slike fine erfaringer, men også noen horrible  historier. Jeg skjemmes når en barndomsvenn kunne fortelle om 4 måneder med smerter pga et prolaps. Papirer skrives ikke, avtaler utsettes osv., Den siste legen sa “du må nok opereres” uten at det skjedde noe på flere uker. Men nå ser det ut som han blir operert, etter at det har gått fire måneder med smerter.

Hilsen Thor-Øistein  som enda en gang har vært heldig