Påskeferie på fjellet?
Bilkøene til fjells er ganske voldsomme. Det starter før Palmesøndag og fortsetter onsdag i påskeuken Hjemturen 1. og 2. Påskedag er også temmelig krevende. Ca 15-20 prosent av Stor-Oslos befolkning drar til fjells samtidig som flere 10-tusen reiser på syden ferie. Etter en mørk og kald vinter fortjener vi noen ferie-dager. Det er greit, men tenker vi i det hele tatt på at Påsken er en kristen høytid? For de fleste av oss er nok svaret nei. Vi drar til fjells for å ha det hyggelig med venner og familie, vi går på ski og vi er i bakken. Vi spiser og drikker godt. Kanskje helt ubevisst prøver vi å få mest mulig sol i ansiktet og kanskje på armer og bryst i solveggen. En ting er at vi blir fine og brune, men kanskje enda viktigere er D-vitaminene som dannes i huden. D- vitamin er viktig for de fleste funksjoner i kroppen, kanskje mest styrt gjennom et velfungerende immunsystem. Gjennom en lang Nordisk vinter har de fleste av oss for lave verdier. Vi snakker ofte om vårslapphet og noe kan forklares nettopp ved D-vitamin-mangel.
Tror vi på noe som helst lenger?
Norge har vært et kristen land med en Statskirke inntil ifjor. Inntil 1980 årene skjedde ikke så mye. Vi var medlemmer av Statskirken og det var et rimelig aktivt menighetsliv. Vi kan undres over hva som skjedde, men de siste 30-40 årene har flere og flere meldt seg ut og benkene i kirkene er tomme ved gudstjenestene. Min kloke svigermor sa: “det vanskeligste ved å tro på Gud, er at vi har den norske kirken”. En undersøkelse viser at bare halvparten av medlemmene i Statskirken idag kaller seg selv kristne. I beste/verste fall bruker vi kirkerommet til barne-dåp, bryllup og bisettelser. Tradisjon og ritualer (riter), betyr det noe for oss utover det at “vi bør gjøre det”? Moderne prester snakker idag lite om helvete, snakker heller om Jesu liv enn om oppstandelsen og det evige liv. Er dette en “light” versjon som skal få oss tilbake på sporet?
Dette er ikke lett, men påske med barn og barnebarn gir mening, synes Thor-Øistein.