seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

BMJ, en av de mest prestisjetunge medisinske tidsskriftene, publiserte allerede i 2013 en undersøkelse som hevdet at det var grunnlag for å si dette. Etterhvert er det flere artikler om latteren, det er skrevet bøker og det er “latterklubber” med egne instruktører.

Når vi ler, føles det som oftest godt. Noen ganger ler vi ondsinnet,med i etterkant, en ikke helt god smak i munnen. Men la oss se på hva slags “latter forskning” som har vært gjort. For å se på de fysiologiske effektene, er det vanligvis vært feks 100 studenter delt i 2 grupper. Den ene halvparten får se en morovideo som alle ler av. Den andre halvparten, den såkalte kontrollgruppen, setter seg ned med en vanlig underholdning film. Det blir registrert hjertefrekvens, blodtrykk og en rekke ting i blodet. Hva fant man så? I lattergruppen ble det gjort funn som vi vanligvis ser etter fysisk aktivitet i 20-30 minutter. Blodtrykket steg på en sunn måte og det ble generelt en økt blodgjennomstrømning feks i hjernen, stresshormoner (kortisol) sank, balansen blodsukker/insulin ble normalisert, betennelses dempende substanser tiltok og immunsystemet syntes å bli stimulert. I kontroll gruppen skjedde intet.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Såkalte observasjonsstudier er den andre måten som kan gi oss kunnskap. En gruppe ler mye, dvs de har en naturlig lav terskel for  å le. I kontroll gruppen er det motsatt, lite latter. Ut i fra hva jeg allerede har skrevet, er det ingen overraskelse at “lattergruppen” har det best. Det er lite angst og depresjon og mindre med såkalte livstilsykdommer, og de lever lengre. Men hva kommer først, “høna eller egget”? Er deltakerne i “lattergruppen” i utgangspunktet sunnere, eller er det latteren i seg selv som er helse bringende? Uansett, alt tyder på at et ett liv med mye latter er bra for det meste.

Jeg tror at blide smilende mennesker stort sett ser lyst på livet og for den saks skyld også har en god latter på lur. På våre skogsturer kommenterer vi ofte på hvordan vi får kontakt med møtende. De aller fleste vi møter sier hei og smiler og kanskje det blir en liten, hyggelig samtale også. Særlig blir det slik hvis de har med seg en hund. Bare det å gå i skogen inviterer jo til at man ihvertfall for en stund har det bra med både kropp og sjel. Jeg må bare tilstå det med en gang: en tur på fortauet til Storsenteret gir meg ikke den sanne opplevelsen. I Japan og særlig i Tokio området er det flere milioner som har organisert seg i “skogsbading” eller Shinrin Yoku bevegelsen. Det blir nødvendigvis ikke så lange turene men det blir mye å sitte ned for å nyte naturen. Japansk forskning viser klare helsegevinster ved å være i skogen. Så da gjelder det vel for oss også?

Hilsen Thor-Øistein som skrev mer om skogsbading for ett års tid side.

Nylig dumpet en bok ned i postkassen vår – en relativt stor og tykk bok med tittelen Byoriginaler. Det hyggelige følgebrevet fra forfatteren gjorde meg nyskjerrig så jeg satte meg godt til rette i sofakroken og begynte å lese. Dette er en bok som handler om de anonyme kjendisene, om kvinner og menn som har muntret og forarget Osloborgere pga sin eksentriske oppførsel, annerledes klesdrakt eller spesielle form for humor og underholdning.

Noen av personene som boken handler om husker jeg selv godt, enten fordi jeg har truffet dem på gatene i Oslo eller fordi de var endel av historiefortellingene i min oppvekst. Jeg ante f.eks. ikke hvem Køla-Pålsen var, men vitsene og historiene om Køla-Pålsen fortalte vi hverandre og lo godt av da jeg var barn. Nå vet jeg at Køla-Pålsen var grosserer (i kull) og en av Christianias rikeste menn best kjent for sin grovkornete humor og saftige replikk. Boken gjengir noen av historiene om og av ham som florerte i min oppvekst på 50-tallet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Selvfølgelig husker jeg Advokat Hermansen som kunne dukke opp i det ene kostymet merkeligere enn det andre midt i Oslo sentrum, men kanskje spesielt på Bøler hvor han var bosatt. Han har en mangslungen og spennende historie utførlig beskrevet i boken. En fjern slektning av advokat Hermansen var Appelsin-Herman som startet som fattiggutt med talent for løping og forretninger og endte som mangemillionær i St.Petersburg. Ikke visste jeg at det var hans formue som søsteren Martina arvet som sørget for at Martina Hansens hospital i Bærum ble bygget og driftet via en stiftelse. Foran sykehuset står en byste av Martina Hansen og inne i resepsjonsområdet en byste av broren Herman.

Dette var bare en smakebit på de 25 spennende historiene om mennesker som  gikk sine egne veier, kledde seg som de ville og oppførte seg litt utenfor A4-rammen. Den som skrev boken om byorginalene som kom ut i 2008 med en ny og revidert utgave nå i 2019 er Even Saugstad som jeg vil betegne som en typisk entusiast. I tillegg til denne boken har han skrevet bøkene “Sarabråten – godset i skogen”, “Østmarka fra A til Å” og “Mystikk og overtro i Oslomarka” i tillegg til en håndfull andre, alle utgitt på hans eget forlag Frie Fuglers Forlag. Han er uttdannet typograf, men lever nå av forlags- og forfattervirksomheten samt å holde foredrag. Foredrag basert på Byorginalene er meget etterspurt og jeg vil holde øyne og ører åpne for å få med meg et slikt.

Vi skal være glade så lenge vi har mennesker som våger seg ut av komfortsonen for slik å berike våre liv. Vi skal også hylle entusiastene som er med på å åpne øynene våre for andre kvaliteter. Jeg håper riktig mange vil kjøpe og lese Byoriginaler – det er den vel verd.

Hilsen Ragnhild som også husker Ole Kopreitan med barnevognen og Nei til atomvåpen. Skremmende aktuelt også i dag.

Vi er omlag 24000 leger i Norge idag. I løpet av kort tid har vi greid å samle nesten 1000 kolleger i en aksjon som fokuserer på vår tids største utfordring, de truende globale klimaendringene. Legene vet neppe mer enn andre yrkesgrupper om hva som skjer, men vi vet nok. Helseutfordringene for store folkegrupper i Afrika og Asia er enorme, og størst i fattigste områdene.

Min venn Børge Ousland har nå i snart 2 måneder vært på vei over isødet fra Alaska, over Nordpolen mot Svalbard. Og hva ser han og følgesvennen Mike Horn? Isen er betraktelig tynnere og åpne vann-råker dominerer mer og mer. Og så? Nedsmeltingen av Nordområdene er en av de vesentligste årsakene til de menneskeskape klimaendringene. CO2 og andre klimagasser bare øker og øker.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

De aller fleste (tror og håper jeg) gjør en innsats i det daglige. Vi kildesortere søppel, vi tror på elektrifisering av transport, vi vil spise mindre kjøtt, vi vil reise mindre med fly osv, osv. Jeg skal ikke ramse opp mer av dagliglivets viktige innsatser. Jeg vil heller se på hva som vil koste samfunnet og oss selv betraktelig mer.

Noen eksempler: I Oslo har vi ett forbrenningsanlegg som daglig spyr ut CO2 tilsvarende 10 tusenvis av biler. Et prosjekt for karbonfangst som var godt igang, stopper opp fordi staten ikke lenger vil bidra. Hvor mange slike anlegg har vi rundt i landet? Hva med videre elektrifisering av oljefeltene og av havnene for store cruise-skip, av store jernbanestrekninger som er diesel-basert ?

Så til det største og viktigste av alt i den store globale sammenheng. Uten å stoppe den enorme befolkningsveksten i Afrika blir en oppbremsing av jordens energiforbruk mer enn vanskelig. Forsking og erfaring fra enkelte Afrikanske land har vist at det eneste som duger er å legge forholdene til rette for jenters/kvinners utdannelse. Dette skaper arbeidsplasser og arbeid og antall barn som fødes blir kraftig redusert. Å legge til rette for slike endringer vil koste og det greier neppe fattige land alene.

Oljefondet, pensjonsfondet som skal være til for fremtidige generasjoner, må kunne brukes. Gjør vi ikke de rette grep nå, vil det kanskje ikke være noen ” fremtidige generasjoner”.

Legenes  klimaaksjon vil nok bli så stor at politikerne vil høre på oss. Det er planlagt et møte hos Elvestuen. Stopping av videre oljeboring må skje!!!, men som sagt, tiltak som vil gå utover vår personlige økonomi, for ikke snakke om oljefondet, bør få førsteprioritet.

Kolleger som vil bli med i Aksjonen, gå inn på nettet: legenesklimaaksjon.no og signer oppropet.

Hilsen Thor-Øistein som ikke gir seg.

Etter at hele det menneskelige genomet ble kartlagt på starten av 2000 tallet har interessen for å få kunnskap om våre genetiske egenskaper nådd stadig nye høyder. Firmaet Myheritage tilbyr gentesting for å finne ut slektskap og hvor vi egentlig kommer fra og brukes av menge nordmenn. Det er ikke dette jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om gentesting som søker å forutsi helseplager og sykdommer.

Kartleggingen av menneskets arvestoff åpnet for nye muligheter å skreddersy nye medisiner og behandle sykdommer som tidligere hadde vært umulig å bekjempe. Mulighetene syntes uten ende og optimismen var stor. Det dukker opp stadig nye firmaer som kan teste genene våre bare ved å få tilsendt en spyttprøve.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Loven skiller mellom tre ulike grupper til testing
a) diagnostiske tester som er for å teste pasienter
b) tester av friske mennesker for å forutsi risiko for å utvikle sykdom eller helseplager
c) genetiske undersøkelser for kjønnsbestemmelse

Diagnostiske tester benyttes for å stille en sykdomsdiagnose eller for å vurdere om en sykdom skyldes en genfeil og om risikoen for å videreføre en sykdom til neste generasjon. Dette er tester som hører hjemme i helsevesenet og brukes bare der.

Annerledes blir det med tester i gruppe b), dvs tester som kan brukes til å forutsi risiko for en bestemt sykdom eller tilstand. Her dreier det seg om testing av friske personer og slik testing er strengt lovregulert i Norge. Det er stor forskjell på om en syk person blir testet for å kunne få en diagnose og om en helt frisk person ønsker å teste seg for å få vite noe om fremtidig risiko for sykdom hos seg selv eller hos fremtidige barn. De sykdommene man ønsker å teste friske personer for, må godkjennes for dette. Institusjonene som skal utføre gentestingen, må også godkjennes. Gentesting for å påvise gener eller genfeil som kan ha betydning for fremtidig sykdom skal alltid følges opp med genetisk veiledning. Det betyr at personen som er blitt testet blir forklart hvilken betydning resultatet av testen har. Det blir noe helt annet enn å få et testresultat med opplysning om en prosentvis risiko for en sykdom.

Vi har et Bioteknologiråd og en Bioteknologilovgivning som regulerer bruken av gentesting i Norge. Det er riktig og viktig og tar vare på etiske og medisinske dilemmaer som kan oppstå. Problemet er imidlertid at det er en rekke land som ikke har slik lovgivning og hvor kommersielle krefter råder villt. For det har vist seg å være god butikk å teste genene våre. Vi mennesker er av natur nyskjerrige og vil gjerne vite mest mulig om oss selv og helsen vår selv om det vi får vite ofte hverken er til nytte eller glede.Og det er dessverre ingen lover som kan forhindre oss i å sende spyttprøver til kommersielle foretak i utlandet for så å få tilbake et testresultat som de fleste av oss ikke er i stand til å tolke.

I Dagsnytt i morges hørte jeg om en ung kvinne som hadde fått et gentestsvar som fortalte henne at hun hadde en 60-80% sjanse for å få Alzheimers sykdom. Jeg tviler på at det er en helsemessig gevinst i å vite. For det første er det slett ikke sikkert at hun noen gang får Alzheimer og for det andre skal hun da de nest 50-60 årene leve i utrygghet ved tanken på den sykdommen hun kanskje kan få. En helt annen sak er det om det i en familie er en opphopning av f.eks. Alzheimers sykdom og en ung person i familien oppsøker helsevesenet for å få undersøkt sin risiko. Hun vil da få kvalifisert veiledning og forklaring for hva testen kan si og hva den ikke kan si. Slik skal og bør det gjøres – ikke via egentesting i utlandet.

Selv er jeg helt sikker på at jeg ikke ønsker å vite hva genene mine kan fortelle meg, men det er min helt personlige mening.

Hilsen Ragnhild som ikke er testet og ikke skal testes.

I går hørte jeg forfatteren Tor Åge Bringsvær snakke om det elendige prosjektet “å bli gammel”. Han har nok noen poeng og det har han skrevet en artig bok om. Nå skal jeg fortelle om en tur til New York sammen med Ragnhild, kona mi. Det ble mange utfordringer for gamlingen på 83, men moro ble det.

Ragnhild var invitert med ektefelle til de gamle skolevennene som avsluttet High School  for 60 år siden.  Uansett hvor gamle vi er, kan flyturen bli slitsom. Koffert på omlag 20 kg og trillebagger og lange avstander på flyplassen, tilsier en viss sprekhet. Jeg husker forøvrig en eldre dame som fortalte meg at den viktigste grunnen for henne å slutte å reise, var at hun ikke orket vekten av bagasjen lenger. Historien er også at etter noen måneders trening, gjennopptok hun turene til syden igjen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Uansett, noen overraskelser kan det bli. Da vi kom til Newark og hadde fått av kofferten fra bagasjebeltet, skulle vi videre opp 2 etasjer til toget. Rulletrappen sto og det var ikke heis. Intervall-trening skal være bra for gamlinger også, men med tung koffert og høye trappetrinn i stående rulletrapp, ble det nesten en munnfull for mye.

Vi har besøkt New York City noen ganger tidligere. For å føle byen på pulsen går vi mye og det ble fra 15- til -20000 skritt daglig. Vi leiet hverandre og tok det pent. Vi kunne ikke la være å tenke tilbake på New York maraton vi greide å fullføre for vel 35 år siden. “Alt har sin tid”, bare tanken på antydning til løping i gatene nå, gjorde oss svimle. Løypa går fortsatt gjennom Harlem, men denne gangen ble det Metodistgudstjeneste. Menigheten var hovedsakelig afro-amerikanere i sine fineste søndags-habitter, også var vi endel turister. Nydelig gospelsang og en pastor som holdt en fin preken i Martin Luther King stil gjorde dagen minneverdig.

Selve re-union var en samling nesten 300 km fra NYC, og den har Ragnhild allerede skrevet om. I etterkant var det kanskje eplekjekt å si at det enkleste selvsagt er en leiebil. Det gikk bra, men jeg tilstår umiddelbart at rundkjøringer og motorveier i flere plan, krever sin gamle mann. Verst var det å komme ut og inn i byen, særlig når GPS ikke får med seg vei-arbeider osv. Uten Ragnhild som Co-pilot, hadde vi vel fremdeles virret rundt derborte.

Og selve møtet med Ragnhilds skolevenner fra 1959? Kjempevellykket, også for meg som påheng.

Flyturen til NYC tok godt og vel 7 timer og hjem litt kortere tid. Slitsom er det uansett, men det vi har merket mest til, er 6 timers tidssoneforskjell. Selv om vi tar litt Melatonin før sengetid, blir det urolig søvn utpå natten og i overkant trøtt utpå neste dag. Men uansett,slitsomt? Det var verdt det.

Flyskam nå? Vi får kutte ned på andre ting og ta den diskusjonen senere.

Hilsen Thor-Øistein, fremdeles litt døgnvill.

For 60 år siden var jeg på high school i staten New York som AFS utvekslingsstudent. Dette året har preget meg hele livet først og fremst på godt. Tross alle umulighetene som skjer i dette merkelige landet så elsker jeg fortsatt USA. Og helt spesielt elsker jeg New York. Hvis noen foreslår en tur til the Big Apple er jeg rask til å slå til.

For tyve år siden var jeg på reunion med klassen min. Da var vi fortsatt ganske unge – i slutten av 50-årene. Det var mange som møtte opp og det var en flott opplevelse. Gamle skolevenninner og noen gamlekjærester – veldig morsomt å være med på.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Nå er det gått tyve nye år og vi er blitt i slutten av 70-årene. Færre kom til reunion denne gangen av den enkle grunn at ganske mange (23) ikke lenger er blant oss og 4 stykker meldte avbud i siste liten pga sykdom eller dødsfall i nær familie. Men vi som var der, mange med ektefeller, hadde to strålende dager sammen nord i New York state ved Lake George. Det var mimring og oppdateringer på livene våre, som alle har artet seg forskjellig uten at det la en demper på stemningen.

Thor -Øistein og jeg leiet bil og kjørte opp 4-5 timene til Lake George – den største utfordringen var å komme ut av og inn igjen i New York (byen). Når vi nå sitter trygt tilbake på vårt lille, men kjempekoselige hotell like ved biblioteket tar vi et glass vin og er overlykkelige over at det gikk bra denne gangen også. Tror det er siste gang vi prøver å kjøre bil på Manhattan.

Hva vi sitter igjen med etter dette stevnemøte med glemte år (for meg)? At uansett hvor forskjellig vi lever så har vi fortsatt så mye felles. For meg å treffe igjen gamle klassekamerater som betydde så mye for meg for 60 år siden – ja det var herlig. Tross Trump (som alle var absolutt fortvilet over) så elsker jeg fortsatt Amerika og iallfall mine samtidige skolevenner.

Av ulike grunner får Thor-Øistein og jeg noen ekstra dager i New York. Det skal vi gjøre det meste ut av for det finnes ikke problemer, bare utfordringer.

Hilsen Ragnhild full av gode opplevelser.

Nok er nok når unge afghanere blir deportert fra Norge til internflukt i Afghanistan eller rett og slett til ny flukt hvor de ender på gaten i et annet europeisk land. Vår regjering som i flyktningespørsmål domineres av FrP sørger for at UDI/UNE ikke viser noen barmhjertighet når det gjelder de såkaldte Oktoberbarna.

Nok er nok når en norsk hjelpearbeider treffer en afghansk familie med barn som snakker norsk i flyktningeleiren Moria i Hellas. For fem år siden ble familien deportert fra Norge til Afghanistan hvor det i følge norske myndigheter (men ingen andre lands myndigheter) skulle være trygt. De ble forfulgt i Afghanistan og flyktet påny. Barna som nå er 13 og 16 år gamle har norsk som språk, de kjenner ikke språket i Afghanistan.

Nok er nok når unge mennesker som er godt integrert i Norge blir sendt tilbake til land som Iran hvor de blir forfulgt, fengslet og torturert.

Nok er nok når vår regjering (som altså lar FrP dominere innvandrings- og asylpolitikken) setter foten ned for å hente hjem en norsk dødssyk fireåring som bor med mor og søster i den beryktede AlHol-leiren nord i Syria. Nok er også nok når KrF og Venstre går med på slik umenneskelig behandling for å regjeringsmakt. Hvilken makt kan man spørre når de igjen og igjen må stemme mot sin overbevisning.

Nok er nok når Hussein med norsk kone og to norske barn får endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse etter 11 – elleve- år i Norge. Hussein som er godt integrert i det norske samfunnet risikerer å bli skilt fra kone og barn og sendt tilbake til et land hvor han risikerer forfølgelse,

Nok er nok når Norge vurderer å sende ungdommer med midlertidig oppholdstillatelse tilbake til Syria etter at de har lært seg norsk, begynt å jobbe eller studere og funnet seg godt tilrette i det norske samfunnet.

Nok er nok når Norges regjering gjentatte ganger nekter å være med på en europeisk dugnad for flyktninger. Når andre land tar sin del vil ikke Norge delta. Da fem europeiske land i august tok på seg å ta i mot flyktninger som var reddet av det norske skipet Ocean Viking ville ikke Norge være med på hjelpeaksjonen.

Nok er nok når vi er så inderlig fornøyd med oss selv, når vi vil bli medlem av FNs sikkerhetsråd, men ikke vil leve opp til FNs Høykommesær for flyktninger eller Barnekonvensjonen som viser til barnets beste. Når barn og foreldre skilles eller barn må dø under kummerlige forhold i flyktningeleirer er det ikke til barnets beste.

Det er nok nå.

Hilsen Ragnhild som er glad det finnes organisasjoner og mennesker som i Dråpen i havet og Leger uten grenser.

Kan vi fortsatt være rimelig spreke som 70-,80 og 90 åringer? Ja, erfaring og forskning viser at dette er mulig. Kanskje en forutsetning, at vi ikke er ødelagt av sykdom.

Før jeg går løs på “teorien” vil jeg fortelle om en spreking født i april 1924. Jeg besøkte han forleden i Bærum og vi hadde hyggelig prat om en aktiv alderdom og livet generelt. Etter hvert som praten gikk ble jeg klar over at jeg selv er for ungdom å regne (1936 årgang).

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Han vokste opp på en gård på nordsiden av Randsfjorden og det la grunnlaget for en generell styrke og utholdenhet. Deretter ble det Krigsskolen og tjeneste inntil majors grad, før  det ble sivilt arbeide. Hele tiden var han en aktiv mann med turer i skog og mark, på ski, på beina eller på sykkel. Etter den første Birken 48 år gammel, har det blitt 40 turer over fjellet og 38 merker, siste gang 90 år gammel. Jeg var selvsagt mest interessert i hva han hadde å fortelle om de siste 20 årene og her kommer kortversjonen.

Han begynner dagen med morgengym.og det er ikke bare litt svinging med armene og bøy og tøy. Han bruker kroppen som “egen-vekt” og tillegg et såkalt trim hjul, kfr bilde. Dette har resultert i skikkelig styrke i kjerne- og overkroppsmuskulaturen. Han er handy-mann og bistår familie og naboer når dette trengs. Det blir arbeide i egen hage med hakke, spade og manuell gressklipper, og han trenger ikke hjelp til å skifte jul på bilen. Er det trapper i nærheten, så er de til for å brukes.Det er nesten daglig sykling og gåturer, både langs veien og i skogen. Mange av oss er forsiktig med skiturene etter 75, men med gode “plogferdigheter”, er han ikke redd for utforbakkene i marka. Vi var begge enige om unge sprekinger som kom bakfra som torpedoer kunne være et faremoment. Treningssenter er for noen av oss gamle et fyord, men fra han var 85, har han sammen med noen venner, vært der 2 ganger i uken.

For 3 år siden ble det et skikkelig tilbakeslag som han  med tiden har kommet seg godt over, Iden grad at han ikke er fjern fra å vurdere en ny tur fra Rena over fjellet, og det har evt  ingen 95 åring gjort før han. Jeg sier det med en gang, en så sterk og sprek 95 åring har jeg ikke sett noen gang !!

Et langt, sprekt liv uten særlig sykdom skyldes først og fremst hell og flaks. Det første hellet er at vi “valgte” forfedre med det rette genetisk materiale for et langt liv. Når vi så legger til regelmessig fysisk aktivitet som gir oss styrke og utholdenhet,så er vi langt på vei. Men overdreven fysisk aktivitet, kan ha sin pris med tidlig slitasje. En artig ting å vite, er at muskelcellene våre har hukommelse. Har vi vært sterke, men må ta en pause pga sykdom eller annet, så vil vi bygge oss raskere opp med trening i etterkant.

Min sluttsats er: daglig moderat fysisk aktivitet og styrketrening av hele kroppen er basis for å greie oss så lenge som mulig. Ikke undervurder hverdagsaktivitetene! Jeg vil også legge til at godt kosthold med mye fisk,frukt og grønnsaker og grove kornprodukter er bra for oss. Vår venn sa, “også daglig gammel-ost og pult-ost”

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er imponert. Takk til Birger Brandsæter

I dag hadde jeg tenkt å skrive om en lang og fin søndagstur i Maridalsalpene. Men det føles helt feil å sitte her i min trygge stue og skrive koseblogg når medmennesker behandles urimelig og direkte uansvarlig av norske myndigheter. Derfor skriver jeg heller om to (av mange) saker som har opptatt meg i den siste tiden.

Først historien om en mor som etter å ha blitt fratatt barnet sitt har kjempet i åtte lange år.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) dømte 10 september Norge for menneskerettsbrudd i en av mange saker om omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Dommen ble fattet i Storkammeret som er ankeinstans slik at en avgjørelse her er endelig, som en avgjørelse i norsk Høyesterett. Jeg kan ikke se at norske myndigheter eller barnevernet har kommet med en beklagelse for dette bruddet på menneskerettene, men dommen må selvfølgelig først studeres nøye.  Det står nå barnevernsaker i kø for å bli behandlet i EMD, noe som må være veldig vanskelig for norsk barnevern å håndtere. Det barnevernet kanskje mest kan kritiseres for er at det fattes hastevedtak som veldig lett blir vedvarende. Barnevernet er til nettopp for å verne om barn og i noen tilfeller er det sikkert riktig å fjerne barn fra en dysfunksjonell familie.

Men det er all grunn til å understreke at barnevernets viktigste oppgave er å veilede foreldre slik at barn om mulig kan bli værende i sin biologiske familie eller tilbakeføres etter et akuttvedtak. På den annen side har barnevernet også vært kritisert for å være for lite oppmerksomme og latt barn bli boende for lenge med manglende omsorg. Det er krevende og vanskelige avgjørelser som skal tas, avgjørelser som må være grundige og faglig begrunnet. Hvordan denne aktuelle saken blir håndtert vil bety mye for barnevernets omdømme. Staten er dømt til å betale erstatning, dommen betyr ikke at adopsjonen blir opphevet. Det er å håpe at moren blir behandlet på en god og omsorgsfull måte – hun har stått i en umenneskelig krevende situasjon over lang tid.

Om det ikke dreier seg om internasjonal lov så dreier det seg i hvert fall om oppfordringer fra FN om å ikke deportere asylsøkere til land hvor vi vet  forfølgelse og tortur venter  kritikere av regimet. Her har UDI/UNE  gjentatte ganger fattet utvisningsvedtak hvor de påstår det er trygt å returnere til f.eks. Iran. Siste grelle eksempel er pizzabakeren Sorab Abolfathi som etter 18 – atten år i Norge hvor han har lært norsk, tatt utdanning, arbeidet og betalt skatt ble deportert til Iran som han flyktet fra for 18 år siden. At Iran skulle være et trygt land for kritikere av regimet er uforståelig for de fleste bortsett fra kanskje UNE og Landinfo. Selvfølgelig hadde han knapt landet før han ble pågrepet og torturert på det grusomste. Nå lever han i skjul, hans eneste håp er å bli hentet tilbake til Norge. Hva gjør så utlendingsmyndighetene? De ser på saken og det kan nok ta tid. Og vår innvandringspraksis skal være human og rettferdig! Forstå det den som kan.

Hilsen en opprørt Ragnhild som undres om vi virkelig er blitt oss selv nok

“Skog er betraktet som en uvurderlig ressurs for å bremse den tiltagende overoppheting av  kloden, ved å lagre CO2”. Dette har jeg kunnet lese i The Guardian Weekly fra 29. august i år. Det blir også referert til en nylig publisert studie som kunne vise til at planting av 1 trillion  ( i engelsktalende land er 1 trillion, 10 i tolvte) trær i verden, ville kunne fjerne 2/3 deler av alle utslipp. De konkluderer med at det sansynligvis er den billigste måten å takle klimakrisen på, ved at trærne lagrer karbon.

Samtidig har verdenssamfunnet kjempeutfordringer ved at regnskog brenner, både i Sør-Amerika og I Asia. Tildels skyldes det branner som bare oppstår og tildels skyldes det brenning av skog for å få mark til dyrking, feks av soya. Vi importerer omlag 1 million tonn soya til Norge som kraftfor, hvorav omlag 80 prosent går til fiskeoppdrett. Har vi et indirekte ansvar? Norge betaler store summer til Regnskogfondet for å bevare skog, uten at dette ser ut til å fungere. Ett eller annet må likevel glippe.

The Guardian tar også opp utfordringen med skadedyr som langsomt dreper  trærne. I USA er det nå registrert omlag 450 nye skadeinsekteter (pests). De har et potensiale til ødelegge opptil 40 prosent av skogens biomasse. Forskerne mener at denne invasjonen av skadedyr skyldes globalisering av handel og ved utstrakt reising. Hva er så botemiddelet? Utover det å plante ny skog, har ikke jeg sett noe umiddelbar løsning nevnt.

Hva med skogplanting i Norge ? Stort sett har det blitt planting etter hugst  eller på grund som ikke egner seg som jordbruksområde. Vel 90 prosent av det som plantes er gran. Fra 2003 til 2016 har antall plantede trær øket fra 23 til 40 millioner. Alt tyder på at vi burde plante mye mer. Skogeierne fikk inntil 2003 økonomisk tilskudd for planting. Hvorfor dette insentivet opphørte, har ikke jeg sett begrunnet. Er tiden moden for en revurdering? På våre stadige vandringer i Marka ser vi lite til rydding etter hugst og nesten ingen skogsplanting.

Det tar selvsagt mange år fra liten skogsplante til stort tre som binder karbon så det monner. Men det er nødvendig med både kort- og lang-siktige strategier.

Hilsen Thor-Øistein som stadig ser optimistisk på det meste