seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Jeg tviler ikke på Helseministerens gode intensjoner når han snakker om pasientenes helsetjeneste. Jeg skal til og med være så storsinnet at jeg ikke skal tvile på at regjeringen ønsker at vi skal ha en helsetjeneste som gavner alle og derfor innfører fritt behandlingsvalg.  Men her kommer forskjell i ideologi inn og hvordan synet på hva som gavner oss best gjør at ulike aktører kan komme til vidt forskjellige konklusjoner.

For snart 20 år siden innførte Stoltenbergregjeringen fritt sykehusvalg. Dette har det vært bred enighet om og har fungert fint i disse tyve årene. Pasienter har fått anledning til selv å velge sykehus når de henvises til sykehusbehandling. Valget har da stått mellom offentlige sykehus alle steder i landet eller private institusjoner der plasser er kjøpt av det offentlige. På den måten har det offentlige helsevesen kunnet sørge for ekstra kapasitet der det er nødvendig, men ikke ubegrenset ekstra kapasitet.

Fritt behandlingsvalg innebærer at pasientene selv velger hvor og av hvem de skal behandles enten det er innenfor det offentlige systemet eller på en privat klinikk – og det offentlige betaler. Med andre ord, helsekronene følger pasientene og de står fritt til å velge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå vet vi at når det gjelder helsetjenester er etterspørselen alltid større enn tilbudet og de velutdannede og resurssterke vet alltid hvilke muligheter som finnes. Ny diagnostikk og nye behandlingsmetoder dukker stadig opp og helsebudsjettene øker i en slik grad at kontroll er tvingende nødvendig. Dette skriver Tiril Rustad Halvorsen om i Dagsavisen 19.10. http://Når valgfrihet trumfer fornuft Helseminister Bent Høie er glad for å gi enda mer valgfrihet. Men hvem kommer den til gode?   Prioriteringer må til for at helsekronene skal kunne utnyttes best mulig og til glede og nytte for hele befolkningen. Fastlegene er kontrollinstansen som sørger for at det bare blir henvist til nødvendig diagnostikk og behandling. Men alle som har drevet med pasientbehandling vet hvor vanskelig det er å stå i mot den veltalende pasienten som bare MÅ ha den MR-undersøkelsen eller vurderingen for en spesialistbehandling. Når pasienten selv sitter på midlene er veien kort til både overdiagnostikk og overbehandling.

Slik det er i dag er de private helsetilbudene nyttig og viktig korrektiv til det offentlige og bidrar med øket kapasitet der det offentlige trenger flere hender. Men det er tydelig at private helsetilbud er et marked med økende potensiale. Stadig dukker det opp nye private tilbud og befolkningen får vite via store kampanjer hvor viktig det er med helseforsikring. Vi har faktisk verdens beste helseforsikring og den heter syketrygden. Spør amerikanerne som er henvist til privat forsikring som på ingen måte dekker alle og hvordan de har det som faller utenfor. Nå mister ikke vi syketrygden selv om vi sper på med privat helseforsikring, men tilbudene antyder at det offentlige ikke er bra nok. Slik blir behovet for private tjenester selvforsterkende. Så lenge de private helsetjenestene er lønnsomme øker de i antall. Fritt behandlingsvalg kan komme til å sluse endel behandling over i det private markedet og slik tappe det offentlige for økonomiske resursser.

Jeg mistror ikke kolleger i det private helsetilbudet og tror at deres viktigste insentiv er økonomisk. Men med økende konkurranse blir det helt nødvendig å tjene mer penger for å styrke driften og holde på pasientene. Slik kan det etterhvert være fristende å tilby mer diagnostikk og behandling enn det som egentlig er nødvendig og riktig ut fra et helhetssyn. Slik øker overbehandlingen og Legeforeningens kampanje “Gjør kloke valg” er fort glemt.

Vi har et offentlig helsevesen som vi er stolte av og som vi vet gir den behandlingen vi trenger når vi trenger den. Det er ikke alltid legene er enige med deg i at du trenger den og den behandlingen. Det er faktisk ikke alltid at pasientene vet best. Derfor bør vi beholde systemet vi har og ikke gi pasienten rett til fritt behandlingsvalg.

Hilsen Ragnhild som er en svoren tilhenger av et godt offentlig helsevesen. Det har vi enn så lenge.

I løpet av de siste ukene har vi vært på besøk til Roseslottet på Frognerseteren 2 ganger, først med tolvåringen  Hedda og så igår med Kaspar snart 15 år.

Roseslottet er en imponerende kunst-installasjon. Maleren Vebjørn Sand har malt tilsammen 153 kunstverk. Dominerende er selvsagt de monumentale 3 – 4 meter høye friluftsbildene som viser motiver fra okkupasjonen fra 1940-1945. Nå skal ikke jeg prøve å beskrive hva vi så i kronologisk rekke følge, men heller prøve å gjenskape hva barna lurte på og hva vi prøvde å utdype i tillegg til de fine tekstene som sto ved vært enkelt bilde.

Jeg var 4 år  da nazi-tyskerne den 9 april 1940 kom til Norge. I etterkant kan jeg være i tvil om hva jeg husker og hva som har blitt meg fortalt. Jeg mener jeg med sikkerhet husker store svarte fly som feide over grantoppene i Ski på vei til Fornebu. Der var det et militærdepot og en mindre forlegning. Far mente at det var tryggest å evakuere oss enda lenger ut på landet. Han hadde en skogsdrift i Enebakk og vi ble kjørt med lastebil ut til Brevik gård ved Mjærvannet. Her ble vi i en måned til det skulle bli “roligere”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innfallsporten til denne historien her, var bilder av norske familier som flyktet på lastebil og 129 norske soldater i kamp med tyske tropper ved Fossum bro. Fra Mjærvannet til brua over Glomma var det ikke lenger enn at vi hørte krigshandlingene og så lysgranater. Barna spurte naturlig nok om jeg var redd. Tror faktisk ikke det. For en 4 åring på det tidspunkt, var krig og skyting fremdeles et fjernt begrep.

At jødedeportasjonem har fått en bred plass er mer enn rimelig og kan selvsagt bli bakgrunn til noe utdypning. Både enkeltbilder av norske jøder og hus-installasjonen Ellinors hus, kan for oss ikke forbli ukommentert. Ellinor 5 år gammel ble sammen med mammaen sendt med skipet Donau til Stettin og deretter Auschwitz for umiddelbart ført til gass-kammeret. Barna leste historien ved bildene og hva jeg la til husker jeg egentlig ikke. Bare jeg tenker på det, er nok til at føler at “stemmen knekker”.

Slik gikk vi fra bilde til bilde. Hvorfor brant tyskerne ned Finmark og Nord-Troms? Hvorfor ble noen nordmenn nasister og støttet tyskerne? Hvorfor sprengte hjemmefronten fabrikken på Rjukan? Hvordan gikk det med skuespillerne Knut og Sonja Wigert som på hver sin måte var krigshelter?

Og slik gikk det i 2 timer før vi avsluttet med varm Kakao. Vi, datter, 2 barn har opplevd noe sammen. Snakket mye uten at mobilen har vært fremme.

Stor takknemlighet til familien Sand.

Hilsen Thor-Øistein som har hatt enda en fin dag.

Continue reading “Stå opp du unge mann og gå til Fagervann”

Continue reading “Tull at alle må løpe intervaller?”

Mens verden går av skaftet på grunn av en koronasyk president, og vi her hjemme både har sett konturene av et nytt parti og en overgang mellom to partier, har vi hatt noen fredelige dager på Norefjell. Men verden kommer til oss der oppe også, så vi har ikke gått glipp av hverken internasjonale eller nasjonale hendelser.

At den amerikanske presidenten er blitt smittet er vel ingen bombe ettersom vanlige smittevernregler er blitt totalt oversett. Det at han er blitt syk er vel heller ingen overraskelse tatt alder og habitus i betraktningen. Det som nå verden og vi her hjemme avventer med stor spenning og utallige reportasjer i aviser, radio og TV, er hvilken betydning dette vil få for valget i november. Her er alt i det uvisse så den som lever får se.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er ingen tilhenger av Senterpartiet og deres forsøk på å lage en motsetning mellom by og land, men min sympati for Jan Bøhler er stor og jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår ham. Hans agenda er utenforskap og Groruddalen, sammen og hver for seg. Da han ble vraket til en sikker plass på forslaget til Arbeiderpartiets Osloliste for stortingsvalget, mistet Groruddalen sin fremste forkjemper på Stortinget. Med ham som nr 1 på  listen har Senterpartiet og Groruddalen igjen fått en mulighet – en vinn/vinn situasjon både for partiet (ikke AP) og alle som heier på forsøk på å jevne ut de dramatiske forskjellene vi ser mellom fattig og rik – de som er innafor og de som er utafor.

Dette er ingen politisk blogg så jeg skal ikke si så mye om muligheten for et nytt sentrumsparti, et sentrum-venstreparti. Bare at jeg er så gammel at jeg husker partisplittelsen i Venstre og stiftelsen av Det nye folkepartiet, etterhvert Det liberale folkepartiet som levde mellom 1972 og 1988. Det ble ingen suksess hverken for gamle Venstre, det nye partiet eller Venstre etter at utbryterne vendte tilbake i folden (Venstre) i 1988. Det nye folkepartiet hadde en anseelig stortingsgruppe før de gikk til valg som eget parti – en gruppe på 8 personer av utbrytere fra Venstre. Etter partidannelsen var stortingsgruppen på en mann i en Stortingsperiode.

Med så mye nasjonalt og internasjonalt rabalder var det godt med noen fredelige dager på fjellet i tåke og regn. En hel dag hadde vi sammen med familien Karoline som hadde høstferie. Dagen ble for det meste brukt til bålbrenning og å lære Hedda (12år) å kløve ved. Med morfar som læremester gikk det forbausende greit og Hedda er nå fullbefaren vedkløver.

Hilsen Ragnhild

Overskriften henviser ikke til korona – det er ikke den jeg er redd for. Men når ansvarlige politikere viser til at vi skal fortsette å stole på atomvåpenmaktene og tro at de ser på atomvåpen som Tetschner sier “…en teoretisk mulighet, uten noen gang å bli brukt”, da blir jeg redd. Når vår utenriksminister henviser til NATO-medlemskap og at så lenge Russland og Kina ruster opp må også NATO tviholde på sine kjernevåpen, da blir jeg både redd og fortvilet over at NATO-medlemskapet vårt skal være noe politikerne skyver foran seg for å slippe å ta standpunkt.

Vi “feirer” i år katastrofen da hydrogenbomber ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, og gjorde slutt på krigen i Asia med enorme menneskelige lidelser som fortsatt preger Japan. De bombene var nærmest som småting å regne sammenliknet med det atomvåpenarsenalet som en rekke land i Europa, Asia og Amerika sitter på. Og vi vet hva slags ledere som sitter med fingeren på knappen som kan utløse en storkrig. En av dem viste seg frem på TV i beste sendetid i USA, på nattetid her i Europa.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Femtifem tidligere internasjonale ledere, blant dem tidligere statsministere, partiledere og viktige Stortingspolitikere i Norge, står nå frem og trygler verden om å besinne seg, om å støtte et internasjonalt forbud mot atopvåpen. For, som Robert Mood, tidligere forsvarssjef, general og president i Røde Kors, skriver i en kronikk i Aftenposten, et forbud “vil knesette et prinsipp om at atomvåpen er uakseptabelt – humanitært, moralsk og juridisk.” http://Dagens ledere må raskt endre standpunkt om atomvåpen

Når våre tidligere ledere mener at NATO-medlemskapet ikke er til hinder for å underskrive forbudet som er vedtatt i FN, at vårt handlingsrom i NATO er større enn det vi benytter oss av, da bør våre nåværende ledere med Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide i spissen lytte. Det er alt for enkelt å ikke ta et valg om å underskrive. Kanskje ville det bli nødvendig å rettferdiggjøre underskriften overfor Jens Stoltenberg og de andre NATO-landene som sitter på gjerdet. Men den dagen verden virkelig står overfor katastrofen, at en gal leder et eller annet sted trykker på knappen, da blir det ubehagelig å svare på spørsmålet om hvorfor vi ikke gjorde noe før.

Jeg var barn og ungdom under den kalde krigen, den gang var vi også redde selv om trusselen var mye mindre enn den er i dag. Nå må også norske, nåværende ledere våkne og skrive under på FN-traktaten om forbud mot atomvåpen. Mange stater har gjort det, mange, veldig mange nordmenn mener vi også må gjøre det, SÅ GJØR DET.

Hilsen Ragnhild som ikke lenger tror på avskrekking, men på avskaffelse.

Vi nordmenn har det bra. Vi skårer topp på en rekke lister i verden. Vi tjener mest, vi er verdens mest fornøyde befolkning (med oss selv?), vi lever nesten lengst, vi har det beste helsesystem og vi er verdens ledende sportsnasjon (befolkningens størrelse tatt i betraktning). Alt dette tar vi etterhvert som en selvfølge.

Så til våre utfordringer. Vi leser nå i avisene at vi nærmest har spist opp alt kjøtt fra kyr og okser. Mye av kjøttet fra kua har nok blitt solgt som oksekjøtt, det er jo ikke så stor forskjell på smaken likevel. Hva gjør vi så? Med stor sansynlighet skal vi  importere oksesteik og -biff fra Tyskland. Greit for tysk landbruk, men hva for oss ? Denne importen er ikke nettopp kortreist og dyra er hovedsakelig foret opp med karaftfor fra Brasil. Dessuten har vi høykvalitets kjøtt nok, men fra andre dyr. Kan vi endre litt på menyen?

I mars 2020 skrev jeg nettopp her på bloggen vår om reinsdyrkjøtt. Det er godt, det er sunt og det er viktig at vi tar vare på denne næringen med omlag 250 000 tamrein. Jeg har sjekket denne høstens tall som forteller oss at lagrene i de store fryseriene har mer enn rikelig til oss alle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det er vårt forhold til sauekjøttet som også er vanskelig å godta. I løpet av de senere  årene spiser vi så å si bare lammekjøtt. Dvs dyr som slaktes før de er 1 år gamle. Kjøttet fra den voksne sauen (1-4 år gamle) kaller vi fårekjøtt og det blir stort hengende på fryselageret. I høst var det 20 000 skrotter eller 620 tonn.  Mesteparten blir hengende og når datostemplet viser utgått, blir det destruert! Kokker og andre som har greie på det sier at de knapt kan merke forskjell på lamme- og fårekjøtt. Og hvis det er noen forskjell, er det i favør av at fårekjøttet som kan ha et snev av viltsmak!

En aktiv landbruks- og helsepolitikk burde med informasjon få oss til å vri kjøttforbruket vårt bort fra fjøset til utebeitende sau. Hva med sauekjøtt på billigsalg om høsten?

Hvor absurd det hele er, ser vi når det nå Importeres lammekjøtt fra Island. Ifjor importerte vi kjøtt fra New Zealand før vi destruerte vårt eget fåre/sauekjøtt. Dette destruerte kjøttet er forøvrig først subsidiert ved at bondet får fast beløp for hver hver fødte sau.

For å begynne et sted, la oss spørre i butikken etter fåre/sauekjøtt til fårikålen vår. Som sagt, smaken kan bli ett hakk enda bedre enn når vi bruker lamme-kjøtt.

Hilsen Thor-Øistein som stadig undres.

Vi kaller dagene våre ” i disse korona tider” og “disse usikre tider”, og det har vi vendt oss til å leve med. Er vi av de heldige med rimelig god helse, kan vi fremdeles gjøre mye hyggelig og attpåtil spennende. Det blir bøker, vi ser noen venner, barn og barnebarn, og vi  drar på tur. Selvsagt tar vi våre forholdsregler, både av hensyn til andre og oss selv. Når jeg ser på ting vi kanskje kunne ha gjort, reiser f.eks, så hadde det for det meste blitt repetisjonsøvelse av tidligere opplevelser, og er det nødvendig da?

I Norge må vi ha gjort utrolig mye riktig i forbindelse med Pandemien. Pr idag er det 13400 bekreftet smittede og 270 døde. Samtidig kan vi lese at det Spania bare i igår var 240 dødsfall. Hvorfor de store forskjellene? Spanjolene bruker også maske og har innført nødvendige isolasjonstiltak og karantene. Vi vet at faktorer som dårlige sosiale forhold, trangboddhet ol spiller inn. Men det burde ikke være så store forskjeller på levekårene i Norge og Spania. Og forskjellene rimer dårlig med observasjoner vi feks gjør i våre rusmiljøer. Få blir smittet og få dør. I noen afrikanske land hvor store deler av befolkningen lever i stor fattigdom, med alt dette medfører, ser vi også noe av det samme med lite smitte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg leste senest igår at franske forskere mente å kunne påvise forskjellige mutanter av det aktuelle virus, Sars cov 2. Man har i lengre tid forventet at dette koronaviruset kunne mutere til både snillere og sintere varianter. De aktuelle forskerne mente å kunne påvise at nettopp virus-varianten som var mindre virulent, kunne være årsak til at færre av de smittede døde i enkelte områder. Denne mulige utviklingen har vi lenge håpet på, så vi får at dette kan bli virkelighet over det hele.

Covid-19 vaksinen kommer nok til Norge over nyttår etter kjempeinnsats rundt på forskninglaboratoriene. Det tar nok såpass tid for å være trygg på sikkerhet og mulige bivirkninger. At russerne og Trump setter igang med massevaksinasjon etter å ha tatt noen snarveier, får være så sin sak.

Hva er det så som gjør hverdagen litt spennende og utfordrende? Jeg er rundt og følger med på ungdommens aktiviteter. Dvs de fleste er i barneårene. Denne uken har vi sett Iben som keeper i fotball, Jørund som hardtspillende midtbanespiller, Hedda som sprinter og hekkeløper, Kaspar som back på ishockey laget. Kaspar ble bare kjørt til banen. Av smittehensyn fikk ikke gamledoktern slippe inn, selv med maske. I unnarennet i hoppbakken er det greiere med smittereglene. Hoppingen til Jarl er strålende på plast i Midtstubakken. Jeg gleder meg til resten.

Artig å få være med på alt dette og slik håper jeg det fortsetter.

Hilsen Thor-Øistein

Fra verandaen vår på Sagene ser vi ut på trærne langs Akerselva i fantastiske høstfarger. Vi gleder oss over høstdager med sommertemperaturer både her hjemme og på fjellet, men med en uro over at temperaturen på jorden stiger og stiger. Og det er grunn til bekymring, nesten alle er enige i det, selv om noen ganske få, også her hjemme, påstår at global oppvarming er “fake news”, selv om det nå er vist at isen i arktis er på sitt nest laveste noen sinne.

Vi som er pensjonister i dag kan glede oss over den velstanden vi har vært vitne til og vært med på. Våre barnebarn kan akkurat i dag glede seg over det samme, men hvordan vil livene deres være når de blir voksne og må se på resultatet av vårt vettløse misbruk av jordens resursser for nye generasjoner?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Alle” er enige om at oljebruken må reduseres, at fossil energi må fases ut til fordel for grønn energi. Men så stopper enigheten. For hvor vanskelig er det ikke å få oss som lever i dag til å innse at vi må legge om stilen? Og hvilken regjering tør å fortelle folket at det er slutt på den eventyrlige pengebruken som oljen har gitt oss muligheten til?

Det er vanskelig for en gammel kvinne som meg å forstå hvordan våre myndigheter kan snakke varmt om det grønne skiftet samtidig som de lyser ut nye oljeletefelt på norsk kontinentalsokkel. Samme myndigheter sendte ut et høringsnotat med frist 24 august om 25 konsesjonsrunde: 11 blokker i Norskehavet og hele 125 i Barentshavet. Vi kan forvente nye lisenstildelinger, dvs startskudd til boring etter mer olje, når som helst. Eksisterende oljefelt, som Johan Sverdrup, kan forsyne oss med olje i minst 20-30 år fremover, hvorfor i all verden må vi bruke massevis av resursser på å lete etter mer olje? Spesielt siden dette er statlige penger, dine og mine skattepenger, som finansierer letingen etter at oljelobbyen greidde å utmanøvrere flertallet på Stortinget til å gi oljeinvestorene en gavepakke i form av fravær av økonomisk risiko for de private investorene i oljeleting. Ansvarlige miljøforkjempere sier ikke at vi skal skru igjen oljekranene nå, de sier bare at vi må konsentrere oss om de olje- og gassfeltene som allerede er funnet og la resten bli liggende i bakken (eller på havets bunn). Men når NHO og LO går sammen og truer med massive tap av arbeidsplasser i leverandørindustrien hvis vi ikke fortsetter å bore etter olje, ja da bukker og nikker Stortinget og glemmer alle fagre ord om miljø, omstilling og det grønne skiftet.

For meg er det helt uforståelig at et selskap som Equinor som har tapt milliarder på miljøfiendtlig oljeleting på den andre siden av jordkloden skal få lov å være med og sette agendaen for norsk oljepolitikk. Men det kan jo skrives bøker om alt jeg ikke forstår.

Hilsen Ragnhild, oppgitt og litt opprørt (som alltid)

Forrige uke var travel – først avslutning av sommeren på Bråtane med stenging – noe jeg ikke skal skrive om her. Så en flott femtiårsfeiring av Nyfeministene med et seminar til å bli klok av samtidig med et herlig gjensyn med gamle (og noen unge) feminister. Heller ikke det skal jeg skrive om selv om jeg vil ta utgangspunkt i seminarets siste taler, Sofia Srour, 26 år gammel norsk-libanesisk samfunnsdebattant og en av de skamløse jentene. Hun holdt et strålende innlegg om hvordan livet som muslimsk innvandrerkvinne arter seg, om sosial kontroll og hvordan hennes og hennes medsøstres kamp på mange måter likner kampen Nyfeministene kjempet tidlig på 1970-tallet. De må også kjempe mot og passe seg for rett å slett å bli drept ettersom en æreskultur på ingen måte vil godkjenne det livet disse kvinnene lever og ønsker å leve. Vold mot kvinner både i og utenfor hjemmet er imidlertid ikke bare et innvandrerkvinneproblem, det er et stort problem for alle kvinner, et problem som er blitt synliggjort nettopp på grunn av kvinnekampen. Og her er ett av poengene, vi må støtte hverandre i kampen, vi fra fødselen av norske kvinner som har kommet lenger i  likestilling enn Sofia og hennes medsøstre, må rope høyt for å støtte dem. Vi kan ikke kjempe deres kamp, det må de selv gjøre, men vår tydelige støtte må de få.

http://Somaliske kvinner er et viktig integrerende ledd i Norge. Derfor må de representeres i moskeens styre. Kvinner rundt bordet, nå! KRONIKKUbah Aden, bystyrepolitiker for Oslo Ap

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mai-Bente Bonnevie og jeg hadde et innlegg i Aftenposten fredag 11.9 som en feministisk lojalitetserklæring til de somaliske kvinnene i Tawfiiq-moskeen som kjemper for likebehandling. Innlegget måtte riktignok bli barbert ned til det halve, men hovedbudskapet fikk nå bestå. Jeg tillater meg allikevel å sette inn det opprinnelige innlegget her, hvis noen gidder å lese det.

“Feministisk støtte til somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen i Oslo

I disse dager er det 50 år siden Nyfeministene startet sin kamp for likestilling, en kamp som var en videreføring av Kvinnebevegelsens kamp for stemmerett, for valgbarhet og en selvfølgelig plass i styrende organer i Norge. Allerede i 1975 dannet norske feminister Kvinnepolitisk Aksjon med krav om 50% kvinner i Storting, fylkes- og kommunestyrer samt andre offentlige etater. Dessuten to krav til: kvinners rett til utdanning og økonomisk selvstendighet. Vi er på god vei til at disse kravene er innfridd.

Kampen for antipatriarkaIske demokratiske strukturer i samfunnet, likeverd og likestilling for kvinner og menn har fått oss dit vi er kommet i dag. Mange av de sakene vi kjempet for er en selvfølgelig del av hverdagen i Norge.

I innvandrermiljøene er likestilling på ingen måte en selvfølge. Vi feminister er opprørte over den behandlingen somaliske kvinner med tilhørighet i Tawfiiqmoskeen blir utsatt for av moskeens mannlige lederskap. Moskeen styres av en mannsdominert klan som praktiserer en arkaisk patriarkalsk ukultur som ikke hører hjemme i et demokratisk Norge i dag. Kvinnene i moskeen blir brukt som hushjelper til rengjøring, matlaging og barnepass uten å være representert i styret eller bli hørt. Når høyt kvalifiserte kvinner henvender seg til ledelsen med ønske om medbestemmelsesrett blir de bagatellisert og tilsidesatt uten å bli vist respekt. Da kvinnene stilte et mistillitsforslag endte det med at de ble utestengt fra generalforsamlingen 8.august.

Ubah Aden etterlyser i sin kronikk i Klassekampen 26.8 om konflikten, støtte og bistand fra en norsk institusjon til en ny valgprosess for Tawfiiqmoskeens styre. slik kan moskeen komme i drift igjen med et nytt styre med kvinner valgt ut fra kvalifikasjoner. Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet er en norsk institusjon som arbeider for de samme verdiene som feministene samt fredsarbeid. Denne institusjonen som internasjonalt representerer Women International League for Peace burde kunne være en god støttespiller for de somaliske kvinnene i deres kamp.

Denne teksten er en feministisk solidaritetserklæring, en støtte til våre somaliske medsøstre. Vi kan ikke kjempe deres kamp, men vi kan bidra med våre erfaringer og vår støtte i deres kamp for selvfølgelige menneskerettigheter, for likeverd og medbestemmelsesrett.”

Vi feminister har i løpet av disse 50 årene måttet tåle mye nedvurdering og nedlatende kommentarer, særlig fra bedrevitende menn. Noen av kommentarene har gått på hvor egoistiske vi norske kvinner er som maser om likestilling – se hvor fælt de har det andre steder i verden. Det er helt riktig at kvinner har det forferdelig andre steder i verden, men for å bidra til deres kamp måtte vi først konsentrere oss om vår egen. Det er som på flyet når oxygenmaskene skal tas i bruk – ta først på din egen maske før du hjelper andre.

Hilsen Ragnhild som fortsatt gleder seg over en vellykket 50-årsmarkering.