seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

.

På årets siste dag må jeg reflektere over året som snart er gått og tenkerpå året som kommer. Jeg har gitt opp nyttårsforsetter – det får være som det er, men jeg prøver fortsatt å bli litt snillere, litt mindre opphisset over småting og bli flinkere til å lytte enn til å prate. Uansett forbeholder jeg meg fortsatt retten til å hisse meg opp over asylpolitikken, oljeletingen og de øktende forskjellene. Så da så.

Det er trist og leit å oppleve at venner og bekjente blir syke, og at døden kommer tettere på oss. Det er slik det må være når vi begge to befinner oss rundt 80-tallet, 83 og 78. Enda viktigere blir det da å gripe fatt i dagen i dag og gjøre det beste ut av den. I dag på nyttårsaften skulle vi feiret som de 40 tidligere årene sammen med fire andre gode venner på fjellet. Slik ble det ikke, så vi to forbereder oss på å feire utgangen av 2019 og ankomsten av 2020 (hvis vi klarer å holde oss våkne) i tosomhet på Lilleborg. Heldige er vi som har hverandre og kan gå inn i det nye året sammen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg sitter og ser på adventsstjernen vår som jeg er så glad for og beundrer det fantastiske kveldslyset på sørvesthimmelen mens Thor-Øistein følger med på noen andre slags stjerner, de med ski på bena. Det får meg til å tenke på hvor forskjellige stjernene våre er og hvilken rolle de har som nettopp stjerner. Vi har en, nå avgått, alpinstjerne som virkelig tok stjernestatusen alvorlig og viste seg den verdig. Alltid hyggelig, blid og smilende i medgang (som det var mye av), men også i motgang. Hyggelige ord til konkurrenter og arrangører, ja til og med til fansen som så gjerne ville ha en bit av ham, som en autograf. Dessverre finnes også motstykket, stort sett lite hyggelig, dytter bort småbarne med autografblokkene, ofte misfornøyd med arrangørene og lite vennlighet overfor konkurrentene. Ellers må jeg få rose langrenns- og kombinertstjernene våre – de virker som de har skjønt at stjernestatus forplikter. Vår aller største stjerne i en idrett uten ski på beina har dessverre ikke skjønt det.

Da gjenstår det bare for meg på årets siste dag å takke for følget, takk til alle dere som leser bloggen vår og av og til kommenterer. Dere skal vite hvor mye dere betyr for oss.

Takk for det gamle året og GODT NYTT ÅR.

Hilsen Ragnhild

Jeg har tidligere innrømmet at jeg er usedvanlig julete, dvs at tanken på julen tar mesteparten av desember og adventstiden. Det betyr at jeg koser meg med å følge opp endel gamle tradisjoner og å lage noen nye. Husvask ligger langt nede på listen, dvs er ikke eksisterende, likeså 7 slag. Men noen kaker er det blitt, baking sammen med to døtre og to barnebarn. En hel lørdag går med til Kjerstis og mine julepølser. Ettersom det går et år mellom hver gang må vi finne opp mye av det nødvendig tekniske på nytt. Men pølser ble det og riktig gode også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg innser at manglende armstyrke er et problem – synd at Thor-Øistein får rett der. Må nok trene hvis jeg skal henge med til neste år. Jeg innser også at det gamle husmortrenden var fysisk krevende, både kakedeiger og pølsestapping krever sitt

For oss starter julen Lille julaften med samling av alle barn og barnebarn som befinner seg innen rekkevidde. I år var vi 25 fra 83 år til 8 måneder + tre hunder. Naturlig nok ble det svært livlig og maten fikk absolutt ben å gå på. Dvs, jeg forestiller meg at sild, rakefisk og røkelaks er hovedmenyen, men kjøttkaker, pølser, ribbe og skinke var tydeligvis mer populært – i alle fall hos den yngre garde. Den svenske sildesalaten som jeg er spesielt stolt over ble gjenglemt på verandaen, men alle ble Mette og vi kommer til å spise mye sild og røkelaks resten av julen. Lydnivået nærmet seg faregrensen og jeg med noe redusert hørsel måtte gi opp å høre hva som ble sagt. Det ble delt ut bøker og som takk ble det lest dikt, vist tryllekunster og sunget. Vi er kjempefornøyd.

Julaften feiret vi hos sønn og svigerdatter med to store barn. Koselig, fredelig, tradisjonelt og akkurat slik jeg/vi ønsker oss det. Vi gikk ikke rundt juletreet, men vi sang julesangene ,med play back, det hadde jeg ønsket meg og slik ble det. Selvfølgelig ble det delt ut gaver, det sto Jørund 16 år for. Og det gikk riktig for seg, tydelig at her var det voksne og store barn.

Nå på 1.juledag er vi kommet opp til Norefjell, til vintereventyret og strålende skiføre. Sesongens første skitur er alltid spennende – blir det skigåing i år også? Og ja, det blir det. Jeg var ustø og redd for å falle i starten, men etterhvert gikk det bedre på mine 3 år gamle felleski med helt nye feller. Bakkene som jeg har forsert i over 40 år blir brattere og brattere, særlig nedover. Men heldigvis sitter plogen fortsatt og den firbente turkameraten Pia venter trofast på meg. Det blir ikke bedre enn dette: 11/2 time på ski i solnedgang og skumring, hjem over myrene i den blå timen og så hvil i sofaen ved peisen.

Så nå gjenstår det bare å ønske alle som følger bloggen vår en fortsatt gledelig og god jul.

Hilsen Ragnhild

For noen måneder siden skrev jeg om Sorab fra Iran som ble hentet av politiet på arbeidsplassen og sendt tilbake til Iran. Der ble han raskt arrestert og torturert, noe som er bevist stemmer, for så å bli løslatt mot meldeplikt. Tanken på nytt fengselsopphold og mer tortur var uutholdelig, så han rømte ut av landet og lever i skjul. Norge nekter å ta ham tilbake.

Hva har Sorab med Gunnar Stålset å gjøre? Jo, nå viser det seg at hun som han drev pizzabakeriet sammen med, Live Glesne Kjølstad er siktet for å ha arbeidet sammen med Sorab og hun nekter å vedta boten hun har fått. Nå er bedriften hennes siktet og hun må i retten hvor hun sannsynligvis får en dom i likhet med Stålsett.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I likhet med Stålsettsaken er dette utrolig vrient. Det er klart at å arbeide uten oppholdstillatelse er galt og det er galt å ansette noen som ikke har papirene i orden. På den annen side dreier det seg om mennesker i en meget utsatt og vanskelig situasjon, mennesker vi ut fra human tankegang gjerne vil hjelpe. Det undrer meg at det ikke var mulig å få Stortinget med på å finne en løsning for ureturnerbare papirløse, men her sto vel FrP klar med partipisken og brukte den på hele regjeringen.

Det undrer meg også at det er så lettvint å sende mennesker tilbake til land hvor de risikerer fengsling og tortur. Jeg synes det virker meningsløst at UDI nektet å omgjøre utvisningsvedtaket på Sorab, selv når det er bevist at han ble utsatt for tortur. Men her er vel instruksjonen fra regjeringen (les FrP) så klar at det ikke var mulig. Innvandringsregulerende bestemmelser her også?

UDI og politikerne synes det er feil at vi bryr oss om enkeltskjebner hvor bestemmelsene kan virke hjerteløse. Vi må se helheten. Men består ikke helheten av enkeltindivider og enkeltskjebner? Mister vi ikke noe av vår menneskelighet den dagen vi slutter å bry oss om enkeltmennesker og deres skjebner?

Jeg skammer meg over den hjerteløsheten som mye av asylpolitikken viser. Jeg er glad og stolt over at det finnes medmennesker som Gunnar Stålsett, Arne Viste og Live Glesne Kjølstad.

Hilsen Ragnhild som har hatt PC break-down, noe som gjør det vanskelig å følge opp bloggen.

Jeg skrev om mors julebok for noen år siden, men den er en så viktig del av juleforberedelsene at den fortjener enda en omtale. Og selv om jeg ikke på noen måte hverken kan eller vil følge opp alle mors nitide forberedelser til julen, så inneholder boken noen av de tradisjonene og forberedelsene som jeg bærer med meg.

Juleboken er en uanselig kladdebok, litt lefsete etter mange års bruk. Denne juleboken starter i 1979 – mor hadde sikkert tidligere julebøker også, men de er dessverre borte. I boken er alle forberedelsene til julen nøye nedtegnet med dato og egen karaktersetting som”vellykket, meget vellykket eller for mye mel” og som en gang:”NB må huske å sette ut smør til Berlinerdeigen” (for at smøret skulle bli mykt). Boken starter i slutten av november hvert år med adventskalendere til barnebarna, bestilling av UNICEF-kort og sending av julekort til USA. Så går det slag i slag med juleskinke som prepareres på svensk vis (arv etter min svenske mormor) og baking med og uten barnebarn. Innkjøp av bøker og julepresanger, pakking og sending av bøker til venner og bekjente utenfor Osloområdet. De siste opptegnelsene er fra julaften 2002, den dagen falt far om med slag og kom aldri mer til seg selv igjen. Han levde til 2005 og mor besøkte ham på sykehjemmet hver dag og leste høyt for ham. Det ble ikke mer julebok etter dette.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Tradisjonene lever imidlertid videre, jeg har tatt med meg noen av dem , men er dessverre ikke så velorganisert som mor var og noterer ikke ned hver dag i desember hva jeg gjør. En viktig førjulstradisjon var at mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser sammen. Far serverte rødvin og sto for smultstekingen. Nå baker Kjersti, Karoline og jeg sammen hver førjul. Vi har gitt opp hjortetakken, men holder på berlinerkransene. Dessuten har vi innført biscotti (håper mor ikke snur seg i graven, en italiensk kake til norsk jul!). Årets bakst er om 2 dager og jeg skal huske å sette ut smøret.

I tillegg til kakebaking holder jeg på den svenske juleskinken – med bein og knoke – som legges i sukkersaltet lake 14 dager før jul før den kokes 22 eller 23 desember og paneres med egg, sennep og brødrasp.  Når det gjelder julebrev er jeg dessverre dårlig på det, har kjøpt inn både UNICEF-kort og frimerker – håper det kan bli noen julekort i løpet av neste uke.

Mor var veldig opptatt av at vi skulle lese bøker og bøker ble utdelt til alle barn og barnebarn på den tradisjonelle 1. juledagsmiddagen hos mor og far. Dette har jeg videreført, men ettersom vi ikke har noen 1. juledagsmiddag, men en samling av alle barn og barnebarn som kan komme lille julaften, blir det dagen for utdeling av bokpakker til alle. Siden vi har 7 barn og svigerbarn og 15 barnebarn blir det mange bøker. Planleggingen er startet og fem bøker er sendt til familien i Tromsø som ikke kommer sydover i julen. Det var noen år at lesing var helt ut for noen av ungdommene våre, men jamen har de kommet seg og nå har mange av dem som tidligere bare leste på mobilen til og med kommet opp med egne bokønsker. Verden går fremover og man (jeg) må aldri gi opp.

Kjersti og jeg har innført en ny juletradisjon, mor hadde elsket den. Vi lager julepølser fra bunnen av. Etter flere år begynner vi å få dreisen på det og pølsene blir bare bedre og bedre (synes i alle fall vi). Så når vi nå er i 2. søndag i advent og tenner to lys i adventskransen som er laget av egenplukket granbar i mors ånd, kan vi se frem mot julefeiring som vi alltid har gjort det, med gamle og nye tradisjoner.

Hilsen Ragnhild som nok er ekstremt “julete”.

Jeg må bare fortelle det med engang, Børge Ousland og jeg har de siste 20 årene vært venner med alt det det innebærer. Vi går turer og vi prater sammen.Kanskje jeg har sagt det tidligere, sommerturene i marka går ut på at Børge bærer sekk på 20 kg og drar 2 bildekk etter seg, mens jeg har mer enn nok med å følge han med en vannflaske i hånden.

Nå om dagen følger vi sørafrikaneren Mike Horn og Børge på ski over Arktis fra Alaska iskanten til iskanten nord for Svalbard. De har nå gått i 86 dager i opptil 40 minusgrader. De trekker pulk med nærmere 90 dagsrasjoner mat og brensel, omlag 130-150 kg. ialt. Åpne råker har bremset fremdriften og isen har stort sett drevet mot skiløperne. Dvs. at 30 km på ski har noen ganger gitt nærmest ingen fremdrift.

I utgangspunktet er ikke Mike noen stor skiløper sammenliknet med Børge. Hans eventyrlig ekspedisjoner verden rundt har vært til de høyeste topper, de vanskeligste isbreer, ekvator rundt osv. Den mest halsbrekkende øvelsen foretok han for vel 20 år siden. Han lot seg drive/svømme fra kildene til Amazonas floden til utløpet. Omlag 7000 km og 6 måneder for å fullføre dette.

Nå begynner jeg å nærme meg mitt poeng. Mike er 53 år gammel og Børge er 57.  De har hele livet utfordret seg selv i naturen. Snart 90 døgn i stupmørke har denne gangen klart vært i overkant av hva de greier. De kommer tilbake og kan fortelle om de svære klimaendringene som skjer i Arktis. Men denne kunnskapen har vel de fleste fått med seg. Tenk feks at norsk kystvaktskip i sommer gikk helt til polpunktet uten isbryter assistanse! Disse 2 karene har nå foretatt enn tur som er i ytterkant av hva vi mennesker kan tåle. Det er på linje med hva polfarerene Nansen,Amundsen, Scott og en rekke andre har gjort. Utfordringen har vært å utfordre egne ytterste grenser. Men en klar forskjell har det dog vært. Tidligere polfarere hadde ikke kontakt med omverdenen med satellitt telefoner og det var ikke noe rednings-apparat som sto klar for uthenting.

Sjikane har det vært tilløp de siste ukene med ord som overdramatisering osv., og ikke minst at evt redningsaksjoner vil koste masse av våre skattepenger. Men nei da. Gutta har betalt en mer enn voksen forsikringspremie for en evt uthenting fra isen. Og la det være helt klart, her er det ikke snakk om å plante flagg på en uoppdaget del av jordkloden. Det er snakk om å utfordre seg selv, teste egne grenser i ekstrem natur.

Vi nordmenn har alltid satt pris på beretningene til kvinner og menn som utfordrer naturen. Jeg gleder meg til høre hva Børge og Mike vil fortelle, og lese boka om det noen vil kalle den ekstreme macho- tur. Det får vi heller leve med.

Hilsen Thor-Øistein som synes det er helt greit at en nordmann av 5,3 millioner gjør en slik ferd.

Når vi passerer 80 år blir mye annerledes. Helt bevisst sier jeg ikke dårligere. Vi går ikke fullt så raskt lenger, vi løfter ikke så mange kg som for 10 år side. Balansen er krevende, det er fort gjort å snuble osv. Hukommelsen krever litt tålmodighet, leveringstiden av gammel kunnskap har blitt lengre. Alt dette er i sum, ” det å bli gammel “. Utfordrende, men er helsa brukbar, kan det bli fine år.

Noen ganger endrer ting seg, og vi kan lure på om noe ikke er på stell. Jeg pleier å si, at hvis forandringene ikke bedrer seg på 2-3 uker, gå og snakk med fastlegen din.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Selv om leger også har en fastlege, vet vi at leger drøyer med å konsultere kollega når vi føler at noe er galt. Vi prøver i første omgang med egenvurdering, kanskje noe blodprøver og kanskje en rtg-undersøkelse. Noen ganger kan dette gi et hint om hva det kan være, andre ganger kan tiden gå og en riktig diagnose dukker opp i seneste laget. Med de konsekvenser det kan få.

Jeg er heldig og har en flink og hyggelig fastlege jeg har kjent i mange år. Jeg spør han om ting, men svært ofte blir det til at jeg bare informerer om ting jeg har gjort. Feks at jeg har blitt undersøkt av en kardiolog, en ortoped eller hva det måtte være. Det er bare slik det har blitt.

Forleden var jeg hos en spsialist som har fulgt meg opp noen år. Ting hadde endret seg slik at han ville foreslå ett inngrep. Og da kommer jeg til hovedpoenget. Vi hører stadig om kolleger som er dårlig til informere i forkant og følge opp i etterkant. Han brukte god tid til å informere om behandlings-alternativ, og da jeg som naturlig er, spurte han om hva han selv ville valgt i min situasjon, fulgte han dette skikkelig opp, og vi ble enige om hva som måtte gjøres. Jeg følte at han var den rette håndverkeren.

For å bruke legespråket, nå har han stelt på meg. Hvis jeg lurer på noe i etterkant fikk jeg telefon-nummer både til han og spesialsykepleier. Forøvrig ble jeg ringt opp av henne som spurte om hvordan jeg hadde det etter 24 timer.

Jeg hører om andre som også gjør slike fine erfaringer, men også noen horrible  historier. Jeg skjemmes når en barndomsvenn kunne fortelle om 4 måneder med smerter pga et prolaps. Papirer skrives ikke, avtaler utsettes osv., Den siste legen sa “du må nok opereres” uten at det skjedde noe på flere uker. Men nå ser det ut som han blir operert, etter at det har gått fire måneder med smerter.

Hilsen Thor-Øistein  som enda en gang har vært heldig

Etter 16 dager på Gran Canaria er det godt å være hjemme igjen. Den siste uken var totalt avslappende, i en fin leilighet på Anfi del mar hvor vi kunne tilberede og nyte våre egenproduserte måltider etter restaurantmat i over en uke. Daglige morgenbad i havet som holdt 22 grader og ikke alt for lange fjellturer var restitusjon etter intens trening i Mogan.

Vi har en spise-ute favoritt i Puerto Rico, en kort busstur unna Anfi, som heter Balcon Canario. Den samme servitørstaben som vi har møtt der de siste 10 årene løper mellom bordene, men smilende og blide. El Padron kommer som regel innom ved 19.30 tiden, håndhilser på alle og kysser utvalgte damer (også undertegnede) på kinnet. Her er selvfølgelig masse turister som over alt i Puerto Rico, men også et visst innslag av lokalbefolkningen, noe som etter vår mening er et kvalitetsstempel. Her er ingen hvite duker, men rustikke trebord, rause porsjoner uten for mye fiksfakserier, god husmannskost med spansk vri og vi ruinerer oss på ingen måte selv om vi avslutter med Carlos Primero.

Men så var det til ungdommen. Det viser seg at Unge Høyre har fattet et vedtak som, stikk i strid med moderpartiet som får oss til å nikke anerkjennende. De har nemlig forstått at nå haster det med å fatte vedtak som gjør Norge klimanøytralt i løpet av de neste 15 årene, noe vi har forpliktet oss til. Og det de ønsker å få Stortingspolitikerne med på er ikke å legge ut nye oljefelt for prøveboring og la noe av den oljen som er funnet bli liggende. I liket med alle andre innser de og vi at vi kommer til å være avhengige av olje i mange år fremover. Olje er det nok av i de feltene som allerede er operative. Men det blir nok i mindre og mindre grad etterspørsel etter olje, prisene vil også falle og det må de som styrer ta inn over seg. Motpartens argumenter er stadig hensynet til vår velferd og den økonomiske tryggheten oljen gir oss. De vil ikke innse at dette rett og slett er en tapt sak, fornybar energi blir billigere og viktigere for hvert år som går – selv om regjeringspartiene stikker hodene i sanden. Konstituert leder av Unge Høyre (se bildet) gjorde en utmerket figur i debatt på Politisk kvarter i går, han argumenterte sikkert og klart for ungdommens premisser og konklusjoner. At han kom langt bedre fra det enn motdebattanten i mine øyne kan kanskje skyldes at jeg likte så godt det jeg hørte. Jeg heier på ungdommen og håper at de blir lyttet til. Noe annet ville være en skam.

Hilsen Ragnhild som går inn i adventstiden med nye krefter så det blir nok jul i år også.

Ikke før har vi pakket ut, vasket tøy og kommet over jet-lagen etter New York- reisen så er vi på tur igjen. Denne gangen først sammen med 37 65+’ere og to trenere for en ukes intens trening i Puerto Mogan på Gran Canaria. Jeg har skrevet om disse treningsturene tidligere, men det er så oppløftende, morsomt og inspirerende at en reprise synes på sin plass. Første gang vi var med på en slik tur var våren 2014 og siden er det blitt mange flere, de fleste til Mogan og i november.

Seniorturene med trening tre ganger om dagen er populære, noe som gjenspeiles i at mange av de samme deltagerne kommer igjen og igjen, år etter år. Men hver gang kommer noen nye til og de blir ganske raskt inkludert i fellesskapet. For når vi bøyer og tøyer, puster og peser og svetter sammen så må det bli et spesielt fellesskap. Formkurven varierer og slik må det være når de yngste blant oss så vidt har passert 60 mens de eldste er godt over 80. Treningen er imidlertid lagt opp slik at alle kan få utbytte og kan ta i så mye eller lite som kroppen tåler. Våre to eminente trenere har variert bakgrunn som fysioterapeut og trenerutdanning og klarer tross den store gruppen å se hver enkelt og veilede individuelt.

• Et av turens høydepunkter er fjelltur fra Mogan til Veneguera, en liten fjellandsby. Turen er ikke lang, men bratt opp og bratt ned, 4 km hver vei. Vel fremme i Veneguera er det lunsj under platantrærne på torget. Vi melder fra på forhånd så vi er ventet og får servert lokale spesialiteter i tillegg til leskende drikke etter en varm tur over fjellet. Omtrent halvparten går samme vei tilbake, resten tar lokalbussen tilbake til Puerto Mogan. Noen av oss hadde litt lenge å vente på buss fra Mogan til Puerto Mogan så da ble det Sangria på lokal kafe.
  

Med så mange gamle mennesker og ekstremt mye fysisk aktivitet må det skje små (og noen større) uhell. Dessuten er det mange spørsmål rundt fysiske problemer i eldre år, det være seg hjerte-kar eller hofter, knær, ankler mm. Heldigvis er Thor-Øistein med som stevnets lege medbringende assistent (undertegnede) som også har litt kunnskap uti medisinen. Bagasjen vår består av medikamenter, plaster og tape. Tape ble etterhvert mangelvare og måtte fylles på fra den lokale Farmacia. Det ble etterhvert såpass mange konsultasjoner at han kunne føle seg svært nyttig og rettferdiggjøre at en slik tur har med egen lege.

Årets tur ble like vellykket som de foregående. Thor-Øistein og jeg tok farvel med gamle og nye treningskompiser, leiet bil og kjørte til midten av øya for to dager i Tejeda, en av de vakreste små landsbyer på Gran Canaria. Her bodde vi hos Maria i et lite hus beliggende i en bratt bakke og smekkfullt av bilder, veggtepper og stæsj av ymse slag. Dessuten egen takterrasse.

Her var temperaturen vesentlig lavere enn ved kysten i sydvest, godt vi var utstyrt med gensere og langbukser. Det ble noen turer i omgivelsene, her er fjellene brattere og spissere enn i sør og dalene trange og dype. Vi bega oss ikke ut på alt for strabasiøse fjellturer, men nøt den lokale koloritten (og lokal mat og vin).

Nå er vi tilbake ved kysten, på Anfi del Mar hvor vi skal rekrere en uke. Heldige oss. Det blir morgenbad, frokost på balkongen og turer i fjellet. Mer om livet her senere.

Hilsen Ragnhild som pleier sine ømme muskler og prøver å praktisere spansken.

Continue reading “Støre og jeg ble enige.”

Vi har nettopp vært med på Eldre legers forenings høstmøte. Hyggelig, morsomt og lærerikt – møte med gamle kolleger og mange gode foredrag. På dette møtet var to viktige legeaksjoner tilstede med stands og oppfordring til å melde seg på/inn, Legenes klimaaksjon og Norske leger mot atomvåpen. Klimaaksjonen har Thor-Øistein skrevet om, jeg vil konsentrere meg om motstanden mot atomvåpen.

Alle er enige i at atomvåpen er den aller største trussel mot livet på jorden. Bare tanken på det som skjedde i Hiroshima og Nagasaki for 74 år siden og at de atomvåpnene som atommaktene sitter på i dag er hundrede ganger sterkere og farligere, må få det til virkelig å gå kaldt nedover ryggen på oss alle. Alle er enige i at atomvåpen ikke for noen pris må brukes, men allikevel sitter en rekke land, inkludert noen av våre nærmeste allierte i NATO, på sine atomvåpen for at de skal virke avskrekkende.  Norske myndigheter dilter etter et USA med en uforutsigbar president og nekter å underskrive FNs forbud mot atomvåpen. Med den internasjonale situasjonen vi har i dag virker dette mildt sagt uforståelig.

Norske leger mot atomvåpen ble stiftet i 1982 og er endel av den internasjonale legebevegelsen mot atomvåpen og partner i den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN). Foreningen har 844 medlemmer av de nærmere 30.000 legene i Norge, noe som selvfølgelig er alt for lite.  Stand på Kirurgisk forenings høstmøte og Eldre legers forening ga 63 nye medlemmer – også det alt for lite. Vi som leger burde mer enn noen andre se de enorme helsemessige konsekvensene en atomvåpensprengning ville forårsake, hvilke lidelser en stor befolkningsgruppe ville gjennomgå. Situasjonen i dag er farligere enn noen gang tidligere, også under den kalde krigen, med store spenninger mange steder i verden og en ustabil amerikansk president med fingeren på utløserknappen.

At Norge skylder på NATO-medlemskapet og derfor ikke vil underskrive FNs forbud mot atomvåpen er skammelig og holder ikke vann. Påstanden om at norsk ratifisering av forbudet strider mot vårt NATO-medlemskap er grundig tilbakevist av Folkerettsinstituttets rapport “The TPNW and its implications for Norway” fra 2018. http://intlaw.no/en/reports-2/nail-report-the-tpnw-and-its-implications-for-norway-2/

Vi som leger har forpliktet oss til den Hippokratiske eden som også sier: “Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noen skade”. Passivitet i viktige spørsmål kan også volde skade, jeg tolker det i alle fall dithen at vi må anstrenge oss til det ytterste for å få verden og Norge til å forstå at den eneste riktige veien å gå er å underskrive og ratifisere et forbud mot kjernevåpen. FNs forbud mot atomvåpen, vedtatt i 2017 av 122 land og til nå ratifisert av 33 land. Når 50 land har ratifisert vil kjernevåpen være forbudt etter folkeretten.

Nobelinstituttet ga i 2017 Nobels fredspris til ICAN, organisasjonen som kjemper for forbud mot kjernevåpen, en pris som alle må være enige i virkelig er en fredspris. Jeg har fortsatt et bilde på netthinnen av en Statsminister på første rad under Nobelseremonien som ikke klappet for tildelingen. Jeg og mange med meg var skuffet.

Hilsen Ragnhild som har vært medlem nesten siden starten og håper mange flere vil melde seg inn.

https://legermotatomvapen.no/