seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Å generalisere er en risikoøvelse, men noen utfordringer vil jeg gjerne ta, selv nå midt i 80 årene. “I disse korona tider”, er for tiden den vanligste intro i enhver diskusjon. Det er nettopp dette jeg skal reflektere over.

Når vi går tur langs Elva med hunden Pia er det mange grunner til å se blid og utadvendt ut. Er vi friske, er det all grunn til å smile. Det er kanskje en overtolkning av situasjonen idag, men jeg tror folk er ekstra hyggelige når de møter gamle. Er det ukjente som stopper for å klappe Pia, eller kjente som sier hallo, blir det gjerne en hyggelig prat ut av det. Jeg har valgt å tolke det som ektefølt omsorg når folk spør, “hvordan går det om dagen?”. Det virker som de fleste er interesserte i svaret også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så litt om hvordan livet for oss gamle “egentlig” er og hvordan det kanskje vil være det neste året. Våre strålende helse-myndigheter er klare på at noen flokk-immunitet vil vi ikke kunne bygge opp i Norge før vi får en effektive koronavaksine. Alt tyder på et tidsperspektiv på rundt ett år. Det er nå liten smitte i befolkningen og vi er svært så flinke med smitteforebyggende tiltak. Av de få som dør er det fortsatt flest gamle med annen sykdom.

Skal vi være redde for en ny bølge med smitteøkning ? At det blir lokale småbølger med smitte, tror nok de fleste meningsberettigete. Noen stor generell smitteøkning er det få som forventer. Jeg tror vi i så fall har en beredskap som også vil kunne takle dette.

Hva har vårt kjære broderfolk foretatt seg fra mars til nå? Omlag 5300 er døde ( i Norge PR 1. juli 251) og fortsatt dør 40-50 mennesker daglig i Sverige.  Vel halvparten er eldre enn 80 år, og mange er på sykehjem. Til å begynne med skyldte man på privatisering av eldreomsorgen, men etterhvert har det vist seg at det er like ille med de kommunale tjenester. Det ser ut til at manglende bemanningsforskrifter og for få fagmennesker er vesentlig. At smittegeneral Tegnell fortsatt ikke har noe godt å si om Norges omsorg for eldre,  får vi bare ta til etterretning.

Min far, født i 1900, sa på sine eldre år, “jeg tar en dag om senn”. Arkaisk idag, men vi forstår det. Vi reiser ikke langt. Vi ser familie og nære venner. Vi leser og ser på Nettflix. Fremfor alt, vi går turer og puster dypt. Tilsammen blir ikke dette så galt.

Hilsen Thor-Øistein som også har masse glede av å snakke med barn og ungdom.

En uke med to barnebarn på Bråtane og attpåtil hetebølge, herlig. 141/2-åring og 12-åring har holdt mormor og morfar beskjeftiget med diverse aktiviteter fra morgenen til noe som for oss synes som sen kveld – dvs rundt klokken 23. Vi startet med morgengymnastikk under morfars kyndige ledelse ved 9.00-tiden, deretter morgenbad i vann som holder 22 grader, frokost som varierer mellom havregrøt og egg/bacon og så går det slag i slag med hvilepauser med telefonene innimellom. Det har ikke blitt noen lange turer, til det har det vært for varmt, men noen båtturer for å bunkre mer forsyninger er det blitt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva gjør vi i 28 varmegrader og stekende sol med to aktive barnebarn? Bade selvfølgelig, hoppe, stupe og plaske rundt (ikke vi – vi glir forsiktig ned i vannet fra badetrappen). Så har vi (de, ikke jeg) skrapt den gamle prammen og gjort den klar for oljing. Barna padler og ror, vi har ingen motoriserte farkoster annet enn den som bringer oss trygt frem og tilbake til fastlandet. Morfar som er gammel norgesmester i pistolskyting har instruert i skyteteknikk og hvordan behandle skytevåpen. Da holder jeg meg unna, akkurat som jeg gjør når han (morfar) instruerer i boksing.

Oppe i det hele har vi bodd på en byggeplass med to trivelige lokale snekkere som etter instrukser fra eierne (som ikke lenger er jeg) har lagt om taket på hovedhuset og bygget en gedigen platting med fjernet takstein som fundament. I tillegg til å snekre har de fisket makrell som det rett og slett har vært mengder av rett utenfor bryggen vår. Hedda 12 var med på å fiske og fikk gleden av å trekke inn fisk som jeg fikk gleden av å rense. Vi hadde en stor felles makrellmiddag til glede for alle.

Foreldrene kom med væromslag lørdag ettermiddag. Det vil si vi hadde en fantastisk, varm og deilig  kveld og natten var om mulig enda varmere enn de foregående, men søndag sank temperaturen og naturen fikk gleden av litt regn. Jeg som pleier å bruke endel tid på å trimme rosene og luke bort brennesle og annen styggedom, fikk endelig ork til å gjøre litt av det mens resten av familien spilte boccia på nyklippet plen og skjøt med pil og bue.

Det å luke her er et skikkelig sisyfosarbeide. Ikke før det ser sånn noenlunde ut og jeg forlater stedet, så spretter ugresset frem igjen og hvis jeg er borte en uke eller to så er det akkurat like mye villniss som før jeg startet. Men dette er god mosjon og godt tidsfordriv for meg så jeg gir meg ikke. Og pent blir det så lenge det varer selv om jeg aldri blir ferdig.

Dette ble en solskinnshistorie og selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. To søsken må krangle om dette og hint, men stort sett har det vært mest velstand. Og for oss to har det vært en glede. Så nå når været likner mer på vanlig norsk sommer pakker vi sammen og overlater kjernefamilien til seg selv og eventuelle venner som kommer på besøk. Vi tar noen dager hjemme og kanskje en fjelltur? Vi får se, pensjonistlivet er priviligert. Og de av våre lesere som skulle savne min vanlige opprørthet – jeg er ikke blitt gammel og fredelig – enda – men varmen kaller for ro og late dager uten for mange opphisselser. Dessuten er det blitt lite nyheter og avislesing.

Hilsen Ragnhild som elsker Bråtane, og gleder seg over at det gjør etterkommerne også.

Ikke alle 84-åringer er så heldige at de kan bade i Akerselva. Mange over 80 år er så svekket helsemessig at de ikke kan bo hjemme, langt mindre nyte badelivet. Det er den gruppen jeg vil skrive om her.

Sykdommen Covid-19 er spesielt farlig for de riktig gamle, dvs over 80 år og med multiple helseutfordringer. Ikke slik at det er de gamle som fyller opp respiratorene på sykehusene, men hvis de gamle først blir smittet er sjansen for å dø vesentlig større enn for en middelaldrende. Dette har Norge tatt på stort alvor og rådet til megen forsiktighet ved å unngå unødig kontakt med gamle foreldre/ besteforeldre. Sykehjemmene har vært lukket for besøkende og er det fortsatt selv om mye av samfunnet ellers er i ferd med å åpnes opp. Er det en annen måte å “ofre” de gamle på?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I Norge utgjør de over 80 år bare 2% av de smittede, men 64 % av de døde. Letaliteten blant de smittede over 80 år er 14 ganger høyere enn for dem i alderen 60-79 år og 574 ganger høyere enn blant smittede under 60 år. http://Smittespredningen driver dødeligheten av covid-19 | Vatten, Munkvik og Alsnes Regnestykkene viser at covid-19 er ekstremt farlig for de eldste. Disse tallene kaller for ekstrem forsiktighet når det gjelder faren for å bringe smitte inn på sykehjemmene, noe sykehjemmene har tatt på stort alvor. Det må vi selvfølgelig ha respekt for. Men hva med de gamle som sitter rundt om på sykehjemmene med minimal kontakt med slektninger de er vant med å ha på besøk? Ofrer vi de gamles livskvalitet og psykiske helse ved et rigid smitteregime som ikke åpner for noen lettelser bortsett fra for dem som er i en helt terminal fase? Og da får de treffe sine kjære utstyrt med fullt smittevernutstyr – kanskje mer egnet til å skremme enn til gode møter?

Hvis sykehjemmene skulle lette på restriksjonene og gjøre livet lettere for beboerne var de nødt til å ha en bemanning som gjorde det mulig med god oppfølging for å passe på at de som kom på besøk ivaretok alle smittevernhensyn. Slik bemanning har ikke sykehjemmene i dag. Slik sykehjemmene er organisert er bemanningen så vidt tilstrekkelig under helt normale forhold og langt fra nok til å ivareta godt smittevern ved  lettelser på de alt for rigide reglene som gjelder nå. Slik ofrer vi de riktig gamle som bor på sykehjem. De holdes i live, men til hvilken pris?

Vi ønsker på ingen måte svenske tilstander med nesten 5000 døde, en stor andel av dem sykehjemsbeboere. Sykehjemmene i Sverige har ikke klart å skjerme beboerne fra smitte og resultatet er gruoppvekkende. Sannsynligvis har dette sammenheng med en økende privatisering av sykehjem uten klare regler for bemanningen slik at den holdes på et absolutt minimum. Resultatet er mye ufaglært (og billig) arbeidskraft, ofte med mangelfulle språkkunnskaper og i deltidsstillinger slik at de gjerne arbeider på flere sykehjem og drar smitten med seg rundt.

Norske sykehjem har heldigvis strenge krav til bemanning, også for de private. Men også vi kunne trenge sykehjem med flere ansatte slik at en ekstraordinær situasjon som denne kunne takles bedre. Nå når samfunnet langsomt åpner er ikke tiden inne for å myke opp muligheten for besøk, selvfølgelig med god smittehåndtering? Vi vet at det er viktig å vaske hender, sprite og ikke gå på besøk hvis vi har det minste tegn til sykdom. Ingen ønsker å komme inn på sykehjem med smitte, det må være mulig å lempe litt på de veldig strenge regimene mange sykehjem har og gjøre livet til de gamle litt lettere. Det er jo bare det vi ønsker, bedre livskvalitet den tiden vi har igjen.

Hilsen Ragnhild, som ikke har passert 80 enda og heldigvis får lov å treffe barnebarna.

Vi skal ikke tro på alt professorene sier! I Afteposten 17. Juni fikk professor Terje Haugaa bred dekning til at fortelle at han er skremt når han ser  hvor mange som løper feil både på tredemølle og ellers. De løper med hællanding og bruker sko med myke hæler. De får vondt i beina og får dårlig trening. Hans terapi er løping med ull raggsokker på mølle og sko med mye mindre dempning enn de de fleste foretrekker idag. Han mener at disse rådene vil føre til mindre skader og bedre løping. At dette er råd som han synes funker for han selv, greit nok, men for de fleste?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror hans observasjoner er temmelig selektive. For “de fleste”, om du løper barbeint  eller med raggsokker, det er ingen merkbar forskjell. Belastningen blir for stor og skader kommer.

La oss gå tilbake til 70 åra da løping ble en fin aktivitet for folk flest. Begrepet “Jogging” kom fra USA samtidig som Nike begynte å lage sko med vaffelsåle og god hældempning. Dette ble starten på en bølge som førte til at svært mange på en eller annen måte har løpt eller jogget i lengre eller kortere perioder og for endel har det blitt en vedvarende aktivitet livet ut. Det går saktere etterhvert, og naturlig er det.

I løpet av et rimelig langt liv med omsorg for løpere på alle plan, har jeg fått stor respekt for hvor vanskelig/ farlig det er å forandre på hvordan vi beveger oss. For folk flest er det ikke aktuelt å etterlikne fotisettet til brødene Ingebrigtsen. Noen få av oss “folk flest”, er tå løpere, mens de aller fleste lander på midtfot eller hæl.

For vel 40 år siden anbefalte en av joggebølgens generaler at vi alle burde endre stilen til en mer elegant forfotløping. For 10-15 år gjentok dette seg og det ble laget spesielle sko som skulle egne seg for slik løping. Hvis du ikke vår tå-løpet fra naturens side, førte disse rådene galt avsted med skader og overbelastninger. Konklusjon: løp med ett fotisett som har vært naturlig for deg! Har du problemer med beina, gå til en forretning som har ekspertise og som kan gi deg de beste rådene om sko valg. For noen år siden kom produsentene Hoka med en sko med en ny type avdemping og stabilitet som tar vare på gamle og fremdeles aktive føtter på en overraskende god måte. Og dette følger de andre produsentene opp.

Så litt tilbake til tredemølleløping og rådene med barbeint i raggsokker. Vel 10 prosent av oss trener på treningssenter i løpet av et år og det er der møllene finnes. Skal du bare varme opp eller gjøre mer trening på mølla, løp som du pleier med sko. For de aller fleste holder det, og skade-risiko er liten.

Hilsen Thor-Øistein som trodde at Mette Bugge i Aftenposten hadde gått på en aprilspøk

–

Regjeringen har lagt mye penger og prestisje i å bli valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Argumentene som serveres for at dette skal lykkes er i følge regjeringen blant annet at “For et land som Norge, med et stort internasjonalt engasjement, er det naturlig å søke å ta vår del av ansvaret”. Vel og bra, Regjeringen.no skriver også ganske riktig at “mange av dagens utfordringer kan bare løses i samarbeid med andre land”. Og her kommer barna i Moria inn.

FNs Høykommisær for flyktninger har høylytt kritisert Norge for ikke å være med på listen over de 12 villige EU-landene som har lovet å bli med på EUs plan for relokalisering av16000 barn fra de overfyllte greske leirene. Det er blitt lagt merke til at Norge ikke vil ta i mot noen av barna før åtte-ti andre land har gjort det først. Leder for Høykommisæren i Hellas, Philippe Leclerc sier det helt klart at det ikke er ønskelig at noen land skal stille betingelser for å bli med. Hvis alle land skulle gjøre det, ville det forsinke prosessen og barna vil tape enda mer av sin barndom. “Vi forventer at Norge står sammen med de som ønsker å hjelpe” sier Leclerc. Men Norge har ikke tid til slikt, Norge vil nemlig bli medlem av FNs sikkerhetsråd.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

6000 par barnesko

Tirsdag aksjonerte aksjonsgruppen “Evakuer barna fra Moria” foran Stortinget for å legge press på regjeringen. Venstre og KrF har fått til et halvhjertet løfte fra storesøster Høyre om å hente barn fra flyktningeleire i Hellas “hvis 8 – 10 andre land gjør det samme”. Slik kan Høyre, ved Monica Mæland lene seg tilbake i trygg forvissning om at dette kommer til å ta tid så kanskje vi slipper å hente flyktningebarn og derved tirre FrP før etter valget i 2021. Da er også tiden ute for barna i Moria, de er enten døde eller så skadet at de aldri vil kunne leve et godt liv.

Om å sitte i FNs sikkerhetsråd

Dette kan synes viktig for å fremme norske interesser internasjonalt, særlig er vi opptatt av havretten. Dessuten gir det internasjonal prestisje. Men om jorden blir et bedre sted å leve og at konflikter mellom nasjonene blir mindre om Norge deltar, er vel heller tvilsomt. Som Harald Stanghelle så treffende sier det i en artikkel i Aftenposten i dag: FNs sikkerhetsråd er ikke et sted for de rene og ranke, men for kynisme”. http://FN – et sted for kynisme FNs sikkerhetsråd er ikke stedet for de rene og ranke, men for kynisme. Derfor kommer Norge til å skuffe mange om vi nå kommer inn. Her gjelder det ikke å irritere de store, faste medlemslandene, som en furten Trump eller kinesiske Xi. Tove Gravdal sier det slik i sin bok: “Norges utfordring er kunsten å bevare troverdighet og kjempe for menneskerettigheter og klima uten å terge Kina, hisse opp Russland eller bli uvenn med USA”.

Ofres barna i det storpolitiske spillet?

Høyre trodde nok de skulle få fred for disse masete Moriaaksjonistene ved å gi juniorpartene i regjeringen et bittelit bein å tygge på. Det det nå gjelder er å få Norge inn i Sikkerhetsrådet. Om det betyr å fri til stater som er åpenbare diktaturer eller øystater som risikerer å bli liggende under vann hvis vi fortsetter å lete etter nye oljekilder så langt nord som mulig, så virker det som hensikten helliger middelet. Og mens vi snakker høyt om frihet, internasjonalt samarbeid og en levelig jordklode, dør barna i Moria.

Hilsen Ragnhild som også i varmen kan hisse seg opp.

Her sitter vi på drømmestedet Bråtane og kunne ikke ha det bedre. Etter noen dager med polarvind og iskulde, (ned mot 5 grader om natten i juni er virkelig iskaldt) har vi fått væromslag med milde vinder og gode temperaturer både natt og dag. Ja temperaturen er slik at selv Thor-Øistein tar morgenbad. (Ragnhild har dyppet seg hver morgen siden i april)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagene går med sedvanlige Bråtanesysler. Stort sett Sisyfosarbeid, det vil si vi luker og klipper gress og så går noen dager og ingen kan se at vi har luket og klippet gress. Men akkurat når det er gjort er det en enorm tilfredsstillelse å se hvor fint det blir selv om jeg vet det hele må gjentas ganske snart.

Vi har hatt besøk av Old Docs med feller. Dette er kullinger av Thor-Øistein som liker å spille golf og som siden 2007 har vært her nesten hvert år. Det blir lange morgener i solen, golfspill og middag, og mange gode samtaler hvor verdensproblemene drøftes inngående.Et assosiert medlem spiller ikke golf, men deltar i den mer sosiale siden av arrangementet. Jeg legger ved et bilde fra et tidligere arrangement da vi fortsatt var fulltallige og ett fra årets sosiale del, vordrinken på plattingen i kveldssol.

Vi er ikke helt avsondret fra verden og det som skjer ettersom vi følger med på TV og leser aviser på nettet. Jeg har derfor rikelig anledning til å gremmes både over iskanten som ikke ble flyttet sydover tross faglige råd og oljelobbyen som sikret milliardoverføringer til nettopp olje. Og ja, jeg vet at vi ikke kaneller skal skru av oljekranene og stenge ned oljeindustrien, men milliardoverføringer som sikrer selskapene mulighet til å bygge ut enda flere felt… Var det virkelig nødvendig? Og AP dilter med de borgelige, hvor blir det av miljøengasjementet? I forhold var det småpenger som gikk til det grønne skiftet som regjeringen skryter av at de er så opptatt av. Det er all mulig grunn til å gremmes, noe jeg selvfølgelig gjør.

Vi som andre er selvfølgelig opptatt av alle demonstrasjonene som foregår rundt om i verden mot rasisme. Det er mange stemmer her hjemme som maner oss til å se oss selv i speilet og sette ord på våre egne fordommer. Den hverdagsrasismen vi ser og hører om er en del av oppveksten og livene til mange her i landet. Jeg kan bare oppfordre alle til å lese Facebookinnlegget til Thor-Øisteins gode venn Yngvar Andersen. Det er til ettertanke og til å gråte litt over. http://Puls-Yngvar var 13 år første gang han ble kalt «helvetes svarting»

Men så faller jeg tilbake i sommermodus, vandrer rundt og nyter synet av alle blomstene, gleder meg over at det ser ut til å komme bra med bær i år (hvis vi får litt, men ikke for mye, regn). Nå skal jeg ut og lukte på nattfiolen. Det er en unnselig liten blomst som bare er å finne enkelte steder og kun frem til St.Hans. Når solen går ned bak åsen dufter den vidunderlig, men bare etter solen er forsvunnet fra vekstplassen.

Dette er nattfiol, dessverre kan jeg ikke formidle duften.

Hilsen Ragnhild i sommermodus

Vi har vært med på en rivende utvikling i norsk helsevesen, organisatorisk og med hensyn til antall helsearbeidere, her illustrert ved økning i antall leger.  I 1961 da Thor-Øistein var ferdig lege var det 3897 leger i Norge, i 1968 da Ragnhild var ferdig, 4720, ca 10 % kvinner i begge årgangene. I dag er det ca 27000 yrkesaktive leger, hvorav 53% er kvinner. Hva er skjedd? Veldig mye, blant annet kvinnenes inntog i arbeidslivet fra 1970-årene, men det får bli en annen historie.

Norge ligger blant de landene i verden som har flest leger og sykepleiere per innbygger med 4,7 leger per 1000 innbyggere og 4 sykepleiere per lege. Den største organisatoriske forandringen kom i 2001 med innføring av Helseforetaksmodellen og New Public Management i sykehusene. Fra en tro på at faglig styring gir best helse ble nå troen på at god ledelse er uavhengig av fag et mantra. Mer helse for pengene høres jo besnærende ut, men når mer helse betyr mer topptung styring som først og fremst ser på økonomistyring, ja da er det lov å undre seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Befolkningen er svært opptatt av sykehustilbudet sitt, det har vi sett de siste 10-15 årene med mye folkelig opprør mot nedleggelser og nybygg og hvor skal sykehuset ligge. Alle vil gjerne ha nærhet til helsetjenesten og et godt fungerende sykehus, noe som blir helt umulig i et land som vårt. Noen må reise, det er ikke til å unngå. Noen må ta upopulære avgjørelser, noe vi må akseptere bare avgjørelsene er basert på både faglig skjønn og økonomi. Det er nå mistanken brer seg – for hvor er det faglige skjønnet når økonomien trumfer det meste?

Nå kommer jeg til mitt anliggende – OUS og Helse Sør-Øst.  Ingen kan ha unngått å få med seg det store opprøret vi ser og har sett etter at Helse Sør-Øst la frem sitt prestisjeprosjekt – et nytt Rikshospital på Gaustad. For å få til dette må Ullevål sykehus legges ned. Hvorfor? Fordi Ullevål sykehus ligger på et område med meget attraktive boligtomter. At Ullevåltomten egner seg utmerket til å bygge ut mer sykehus er uinteressant for de herrer/damer i styret i Helseforetaket. For som styreleder i Helse Sør-Øst så treffende sa det, hans agenda er ikke helse, men økonomi. Så nå vet vi det – helse er ikke viktig ved utbygging av et nytt Rikshospital – der er penga som rår. Ved å selge tomtene på Ullevål til høystbydende (og det blir meget høye bud) kan økonomien i det nye sykehusprosjektet sikres. At et nytt Rikshospital på Gaustad må bygges i høyden pga svært liten, nettopp, tomteplass og at høyhus absolutt ikke egner seg for sykehusbygg, f.eks. ved en større epidemi eller pandemi, ja det prøver de (les styret i Helseforetaket) å skyve under teppet.

Hva slags ledelse trenger vi i helsevesenet? Jeg er ikke i tvil – selvfølgelig trenger vi god økonomistyring, men fremfor alt trenger vi god faglighet. Dessverre blir fagligheten og de som skal arbeide i de nye prestisjeprosjektene ikke hørt. De aller fleste fagpersoner har skreket og ropt NEI til planene om et skyhøyt nytt Rikshospital på Gaustad med nedleggelse av Ullevål som premiss, men styret i Helseforetaket med styreleder på toppen snur det døve øret til. For helse er ikke deres agenda, men alle milliardene tomtene på Ullevål kan sørge for.

Hilsen Ragnhild, som vanlig opprørt, veldig opprørt.

Det er lite originalt å si at samfunnet de siste 3 månedene har stått på hodet. Pandemien traff brutalt, om enn noe forskjellig. Selv naboland har prøvd å stoppe covid- 19 på forskjellig måte, les Norge og Sverige. I vårt naboland er vel 4000  og i Norge 340 døde. Snittalder er i begge land cirka 82 år og litt over 50 prosent var innlagt sykehjem.

Norske sykehjem har i det store og hele taklet utfordringen med syke, gamle på en prisverdig måte. Noen tragiske unntak har vi også hatt hvor manglende testing, isolasjon og vanlige smittevern tiltak, ikke har vært gjennomført.

Overvekt, høyt blodtrykk, diabetes-2, alvorlig hjerte/lungesykdom, langtkommen kreft, har vært medvirkende faktorer til at det har gått galt. Men intet vekter så kraftig som høy alder, dvs, mer enn 80-85 år. Noen svenske sykehjem tok “konsekvensen” av dette og avsluttet behandlingen av syke gamle temmelig tidlig. Det ble gitt lindrende morfin slik at livet kunne avsluttes uten for mye angst og smerter. Resultatet ble over 2000 døde på sykehjem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forleden ble en norsk 91 åring presentert i mediene etter flere ukers intensiv behandling. Han var sliten men så nå frem til videre gode dager med familiens store og små. En slik historie forteller at uansett alder, er det fortsatt forskjell på oss og hva vi tåler.

Når regnskapet med tiden skal gjøres opp, vil vi se at nedlukkingen av samfunnet har kostet oss mange hundre milliarder. Det Norske Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet ga Storting og Regjering råd, som i sin tur, forløpig har brakt oss ganske helskinnet gjennom denne krisen. Rask og effektiv inngripen førte til at vi ikke endte opp i såkalte italienske tilstander med feks flere hundre døde helsearbeidere.

Noen har tatt opp helseregnskapet ut ifra hvor mange menneskeliv som blir spart og spesielt hvor mange gamle dette gjelder. “80-85 åringene har jo likevel ikke så mange årene igjen”. Jeg vil bare la dette utsagnet bli hengende, men vil gi utrykk for takknemlighet for den offisielle gjennomføring som har blitt oss til del i Norge.

De siste 3 dagene har vi gått rolige, for oss lange turer i skogen. Jeg leser nå Shane O’Maras bok “In praise of walking” og tenker spesielt på kapitlet “balsam for kropp og hjerne”. Bildet av Ragnhild ved tjernet idag får symbolisere dette.

Hilsen Thor-Øistein som forløpig har hell og lykke med seg.

Den siste uken har vært preget av to avstemninger i Stortinget, avstemninger med mye oppmerksomhet både i de tradisjonelle mediene og i sosiale medier. Det dreier seg naturligvis om oppdatering av bioteknologiloven og om å hente mindreårige ut fra flyktningeleiren i Moria. Vi kjenner nå resultatet, mern det er fristende å skrive litt om prosessene vi har vært vitne til.

Det har lenge forundret meg hvordan enkelte politikere synes å mene de besitter den hele og fulle sannhet om hva som er rett og galt. I ukene som førte frem til avstemning om bioteknologiloven ble det enda tydeligere hvordan noen mente å være mer etisk bevisste og ha en høyere moral enn andre, spesielt enn de som tenkte annerledes. Da det smertefulle nederlaget var et faktum, at det ble en liberalisering av loven, kunne vi høre hvordan den bitre pillen ble svelget. Med knekk i stemmen kunne den tapende part fortelle oss at nå gikk vi mot et samfunn uten høyere moral og etisk ansvar, et samfunn som setter menneskerettene på spill.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er selvfølgelig helt i sin orden at noen mener at deres syn er det eneste rette og alle andre tar feil. Men det er ganske drøyt å stemple politiske motstandere som amoralske og uten omtanke for kvinner og barn. At kvinner selv er best egnet til å vurdere sin livssituasjon er for disse herrene (for det dreier seg hovedsakelig om herrer) uvesentlig. At Norge har hatt den strengeste bioteknologiloven av land vi ellers sammenlikner oss med er i følge dem riktig og helt i sin orden. En liten andel av Norges befolkning vet mye bedre enn alle andre hvordan et slikt lovverk skal utformes og forvaltes.

Og nå kommer jeg til spillet – for dette har vært et grovt politisk spill med kvinner og barn i potten. KrF fikk vetorett i Granavoldenerklæringen og ettersom det ikke ble noe av Ernas fisketur med abortloven på kroken, har dette vært den eneste mulighet for en blank seier til KrF. Alle vet at det er flertall både i befolkningen og i Stortinget for de endringene som nå er blitt lov. Men spillet fortsatte og Høyre som egentlig har programfestet eggdonasjon måtte stemme med sin mikroregjeringspartner. Spillet gikk videre da Regjeringspartiene fikk føle partipisken og Granavoldpisken mens alle andre ble oppfordret til å stemme etter sin overbevisning. Forstå det den som kan. Noen sier at politikk er det muliges kunst – i dette tilfelle ble det ganske umulig å forstå. Men heldigvis gikk det som det gikk og de eneste med besittelse av høy moral måtte se seg slått av dem de karakteriserte som lite etisk bevisste.

Jonas Gahr Støre sa det omtrent slik: Det er ingen (les KrF) som kan påberope seg de eneste med moralsk ansvar.

Når det gjelder barna i Moria er det bare å gråte over regjeringens unfallenhet. Alle vet at noe felles EU-initiativ kommer ikke og innen 8-10 land har hentet ut mindreårige har enda flere dødd av underernæring, sykdommer og vold. Men regjeringen kan nå skjule seg bak at de har satt døren på gløtt. Snakk om manglende etisk bevissthet.

Hilsen Ragnhild som er glad for Stortingsvedtaket om Bioteknologiloven

At USA er et stokk konservativt samfunn er det vel liten tvil om. Men det har skjedd positive (i mine øyne) ting der i fortiden og det skjer fortsatt noe. La meg gå tilbake fremveksten av en ny kvinnebevegelse i USA. Det startet allerede i 1920 årene med stemmerettskampen og første utkast til Equal rights amendment (ERA), som selvfølgelig ikke gikk igjennom i kongressen. Først i 60-årene og på begynnelsen av 70-tallet fikk Kvinnebevegelsen (Womens Liberation Movement) virkelig vind i seilene. I 1972 ble Equal Rights Amendment  godkjent i Kongressen og nå gjensto bare å få dette grunnlovstillegget ratifisert eller godkjent i 38 av de 52 statene innen 1979. For kvinnebevegelsen syntes dette å skulle være en parademarsj mot endelig å få gjort slutt på kjønnsdiskriminering i forbindelse med skilsmisse, eiendom, ansettelser og flere andre samfunnsoppgaver. Så enkelt viste det seg ikke å være. Selv om ERA ble støttet av presidentene Nixon, Ford og Carter og begge de to store politiske partiene, var tillegget bare godkjent i 35 av de nødvendige 38 statene i 1977. Hvordan kunne det skje?

Advokaten og 6-barnsmoren Phyllis Schlafly mobiliserte andre konservative kvinner til kamp mot ERA og godkjenning i de enkelte statene. Det var for en stor del hjemmeværende, middelklassehusmødre som fryktet at grunnlovstillegget skulle ødelegge deres ellers relativt behagelige liv. Ved hjelp av skremselspropaganda som at kvinner skulle kunne bli mobilisert i militæret, at kvinner ikke skulle få ha sine egne offentlige toaletter, at kvinner ikke skulle kunne få underholdsbidrag etter skilsmisse og en rekke andre “privilegier” ble motstanden så stor at selv om tidsfristen for ratifisering ble utsatt, er ERA pr i dag ikke et grunnlovstillegg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I en tid med mye hjemmeliv er det også blitt mye mer TV-titting en vanlig. Jeg har også sett HBO-serien Mrs America som beskriver kampen mellom kvinnebevegelsen og motbevegelsen. Phyllis Schlafly fremstilles som den nifst gode organisator hun sannsynligvis var, av Cate Blanchett. Jeg har faktisk trodd at USA hadde en slags lov mot kjønnsdiskriminering, men det har de altså ikke. ERA ligger fortsatt der og venter på ratifisering. Nå diskuterer juristene om det er mulig å fortsette der det glapp i 1982, eller om hele prosessen må starte om igjen, med å introdusere et lovforslag i kongressen, for så å sende det ut til alle statene. I dag er en godkjenning i Kongressen høyst tvilsomt. Helt nylig har Representantenes hus, mot stemmene til Republikanerne, godkjent at ERA kan godkjennes hvis de manglende statsgodkjenningen kommer, dvs at tidsbegrensningen oppheves. Slik det politiske liv ser ut i USA, kan det se mørkt ut. Godkjenningen går neppe igjennom i Senatet (hvor republikanerne er i flertall) og heller ikke i Høyesterett hvor det er en overvekt av konservative dommere.

Har nå dette egentlig noen betydning i dag? Selv om kvinner har beskyttelse via andre lover står det mye igjen. Kvinner har ingen lovfestet beskyttelse mot diskrimirenering på arbeidsplassen, f.eks. ved  svangerskap, eller beskyttelse mot seksuell trakassering. Likelønn og betalt svangerskapspermisjon også for fedre er andre viktige saker for kvinnebevegelsen som kunne vært avhjulpet ved en lov om likestilling. Motstanderne er fortsatt bekymret for familiens status i samfunnet og religionsfriheten blant mye annet. Og motkreftene er mange og mektige med den politiske ledelsen USA har. Det er all mulig grunn til å bekymre seg for om det kommer en sak om abort til Høyesterett som nå er overveiende konservativ. Allerede har en rekke stater sørget for å kunne være mer restriktive i abortspørsmål, nå er frykten at Høyesterett vil få en ny restriktiv kjennelse, etter at Roe vs Wade har stått siden 1973 og derved legalisert selvbestemt abort.

Hvordan administrasjonen ser på Likestilling mellom kvinner og menn kan symboliseres ved at Trump holdt tale i bisettelsen til Phyllis Schlafly i 2016.

Hilsen Ragnhild som fortsatt har et elsk/hat forhold til USA