seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Inntil for 5-6 år siden var Bjørn Einar Romøren  en av våre beste skihoppere. Han satte bl.a verdensrekord i Planica med et hopp på 239 meter. Sommeren 2019 oppdaget han kul som viste seg å være en sjelden krefttype, et Ewing sarkom. Bare 5-10 unge mennesker rammes  av dette i året i Norge. Han kom raskt inn i et godt behandlingsforløp, men livet ble fullstendig snudd på hodet for pappaen til 2 barn under 2 år. Men mer om dette senere.

23. september arrangerte “Aktiv mot kreft”  et seminar på Radiumhospitalet, “Hvor viktig er trening for kreftpasienter”?, som hadde samlet et nesten fullt auditorium. Forskere fra USA, England og Norge gav oss en fin oppdatering. Jeg skal prøve å gi til beste noen av de viktigste poengene.

1. Kan fysisk aktivitet forebygge kreft ? Dette har mange sett på og det er fortsatt mange uklare faktorer. Uansett er  uflaks og tilfeldigheter kanskje noen av de viktigste faktorene som fører til kreftsykdom. Sansynligheten for at vi blir kreftsyke øker uansett også med alderen. I store observasjonsstudier hvor vi sammenlikner gruppen fysisk aktive  med en gruppe ikke aktive, ser vi at regelmessig aktivitet i varierende grad kan være kreftforebyggende. Dette gjelder særlig tykktarm- og bryst- kreft.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

2.Jo tidligere vi kommer igang med fysisk aktivitet i behandlngsforløpet, jo bedre går det. Risiko for tilbakefall blir redusert. Særlig synes dette å gjelde kreft i tykktarm, bryst (mamma) og prostata.

3. Det er all grunn til å understreke at den fysiske aktiviteten legger grunnlaget for en bedre livskvalitet, uansett hvor mange år vi får.

“Aktiv mot kreft” er en stiftelse startet av Grete Waitz og Helle Aanesen i 2007. Det startet med å etablere et lite treningsrom på Ullevål sykehus, et “Pusterom”. Slike har blitt opprettet på 17 sykehus her i landet og flere skal det bli. Her kan pasientene begynne trening, ta en prat og komme i felleskap med andre. Helle er nå pådriver alene og Stiftelsen har også etterhvert midler til å bistå i forskning!

Tilbake til Bjørn Einar. På seminaret fortalte han om dagene som pasient på Radiumhospitalet. Han skal ha 13 cellegift kurer. Han er over halvveis. Håret er borte, matlysten er dårlig, kreftene er elendige. Bare å stå opp av senga for toalett-besøk, er en kraftanstrengelse.  Når er så tiden inne for en toppidretts-utøver  å komme igang med litt trening? Vi ble enige om at dette  må ta litt tid. Så lenge det å ta av bruskorken på Soloen krever bistand, sier dette seg selv. Han vet at han er lovet å bli frisk igjen, så dette fikser han med tiden. Godt å vite at muskelcellene har hukommelse. Har vi en gang vært sterke, svarer muskulaturen raskere på treningen. Selv etter sykdom med lengre pauser.

Hilsen Thor-Øistein som hadde en fin prat med en optimistisk Bjørn Einar. Vi legger til, “Hadde fysisk aktivitet vært en pille, hadde den blitt forskrevet på Blå Resept”.

Jeg husker svært så godt at jeg satt på fanget til kunstmaleren Erling Enger en gang under krigen. Det skal jeg fortelle mer om. Men først om vennen Rolf Drage som hadde vernisage igår, 21.sept. Han stilte ut omlag  30 bilder. Fine farger og motiver vi blir glade i. Rolf satt i sofaen og var med rette begeistret over at så mange kom. Det var gamle venner fra idretten, familie og andre interesserte. Flott Rolf, fortsett å glede oss med nye malerier. Vi har ryddet plass til maleriet  fra en gate som vi forbinder med en tur vi hadde til den greske øya Lesvos for mange år siden. Vi hadde en hyggelig middag på et torg under et platan tre. Sansynligvis var ikke du akkurat der, men det spiller ingen rolle.

Så til Erlng Enger. Han gitt på Landbrukshøyskolen og ble forstkandidat sammen med far (født 1900). Han kom på besøk hjem til oss og far fortalte at Enger var blitt en kjent og berømt kunstmaler. Jeg tok fram tegneblokk og fargeblyanter og forventet at han skulle tegne og fargelegge hus, hester og mennesker. Men nei da, det ble masse farger som ikke forestilte noe som helst. For en liten gutt levde han ikke opp til forventningene. Sorry, jeg tok ikke vare på utkastet. Et par ordentlige bilder endte opp på veggen istedenfor og de har jeg arvet.

Yngste barnebarn Hedda, et svært aktivt barn, løper, spiller fotball, går på ski og skøyter, og så maler hun bilder. Herlig å se at barna er opptatt av annet den evinnelige skjermen. Spennende å se hva det blir til. Oppmuntring blir det i hvertfall.

Hilsen Thor-Øistein som er fullstendig uten kunstneriske anlegg

Det er alltid trist å stenge Bråtane for vinteren. Kanskje spesielt denne gangen siden solen flommet og gradestokken bikket 20-tallet. Vi dro ned på dagstur for tross varme og sol midt på dagen så står solen så lavt at det blir utrolig fuktig og kjølig mot kvelden og natten. Heldigvis hadde vi gjort endel grovarbeid sist vi var her nede som å tømme kjøleskapet og flytte inn det tyngste av utemøblene.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Dette er noen av de mest fantastiske blomstene jeg vet om – Natt-og-dag. De blomstrer i vilden sky (hvis det går an å blomstre i vilden sky) når vi kommer ned i april, fortsetter å blomstre hele sommeren, og jamen sto de ikke og blomstret over alt da vi kom ned igjen for å stenge i går.

Vi var nok litt for tidlig ute for sammen med stengingen pleier vi å plukke bjørnebær. Vi gjorde det i går også, men det var fortsatt mye som ikke var modent nok enda. Og det som var modent prøvde så godt det var mulig å ikke la seg plukke – vi kommer sjelden fra bjørnebærhøsten uten sår og risp etter forsøkene på å forsere tornebuskene. Vi fikk da med oss noen glass som kan bli til desserter sammen med iskrem utover høsten og vinteren.

Nå er badetrappen tatt opp, robåten brakt på land etter felles anstrengelser og alt er lukket og låst. Dvs låst – da vi kom ned i april var det tydelig at vi hadde hatt ubudne gjester. Låsen til hovedhuset var ødelagt og så slik ut:

De ubudne hadde imidlertid oppført seg pent, ikke stjålet noe bortsett fra en flaske Kragerø-konjakk (som vi faktisk savner for den var god). Dessuten hadde de også låst pent etter seg, det viste seg at med en enkel skrutrekker gikk det an både å låse og åpne døren. Vi har brukt sommeren til å prøve å få kontakt med Kragerøs eneste låsesmed, det viste seg å ikke være så lett. Han var full av velvilje, men når det kom til konkrete avtaler…. Vel vel, låsen ser fortsatt slik ut og er låst med nevnte skrutrekker. Jeg tror jo at hvis noen vil inn så kommer de inn enten låsen er sånn eller slik.

Men nå er altså Bråtane klargjort for vinteren med en ørliten varme på for å holde fuktigheten ute.  Denne sommeren har vært herlig (som de fleste sommere når jeg tenker nøye etter). Vi har hatt mye tid her, både alene og med barn og barnebarn. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til at det igjen blir vår og sommer selv om vi selvfølgelig skal ha en lang og fin høst og likeledes vinter. Det er det aller beste med å bo i dette landet, at vi har disse årstidene vi kan glede oss over. Takk til Bråtane for denne sommeren og på gjensyn (forhåpentligvis) i april.

Hilsen en litt nostalgisk Ragnhild

I går strikoste jeg meg med en av mine guilty pleasures, en to timer lang film, nemlig Downton Abbey. Jeg må beskjemmet innrømme at de to timene godt kunne vart lenger og at jeg ikke ville vært ett minutt foruten.

Selvfølgelig er jeg helt enig med Inger Merete Hobberstad i Dagbladet  https://www.dagbladet.no/kultur/derfor-er-downton-abbey-filmen-snobbete/71598485 som kaller filmen snobberi anno 2019 og går til felts mot gammelmodige myter, skjønnmaling av historien og det engelske kongeparet i 1920-årene. Jeg skal ikke engang prøve å bortforklare at de to timene jeg tilbrakte sammen med både de adelige og de kongelige var nettopp, pleasures. Egentlig er jeg slett ingen stor royalist, snarere tvert i mot, men denne filmen så jeg som et eventyr uten særlig kontakt med virkeligheten – et eventyr som jeg altså slukte rått og med stor appetitt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg drister meg da til å spørre: Er det så farlig da? Er det så ille at vi serveres en historie som i beste fall er litt tidstypisk, i verste fall forskjønner et klassedelt og urettferdig samfunn som vi ikke på noen måte kan gå god for. Kan vi ikke bare akseptere at dette er et eventyr, at dette hører hjemme i en fjern fortid og rett og slett ha det moro med små og store intriger, forelskelser og pomp og prakt. For vi vet jo at bak all glamouren skjuler det seg en samfunnsstruktur i oppløsning og som etter 2. verdenskrig rett og slett ble borte. Det lille som er igjen må britene slite med i form av Brexit.

Guilty pleasures er nettopp guilty fordi vi skal skamme oss litt over dem. Jeg skammer meg ikke over at vi, Thor-Øistein og jeg, brukte en lørdagskveld på kino med Downton Abbey i stedet for å se noe mer lødig eller heller lese en god bok. For det ene utelukker ikke det andre – vi ser mange gode filmer og leser bøker. Men jeg tillater meg altså å fryde meg over noe så virkelighetsfjernt som Downton Abbey eller en skikkelig dårlig, men spennende krim.

Hilsen Ragnhild som har flere guilty pleasures, f.eks. sjokolade.

Vi skryter av å være likestillingslandet, av å ligge langt foran andre land når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. I dag vil jeg skrive litt om hvordan Norge har vært en nasjonal og internasjonal bremsekloss i likestillingsarbeidet ved hjelp av to eksempler: Kvinner i idretten og kvinner i høyere utdanning. Og hovedbremseklossene i begge tilfeller har vært – mannlige leger.

Kvinner og idrett

Når vi ser oss omkring i dag briljerer kvinner i mange idretter, i fotball, langrenn og mosjonsidretter. Dette er dobbelt imponerende når vi ser tilbake hvilke hindringer kvinnene har måttet overkomme for i det hele tatt å få lov til å delta. Norske mesterskap for kvinner i langrenn startet ikke før i 1954 mens mennene hadde hatt NM siden 1908. Til sammenlikningen hadde Sverige nasjonale mesterskap for kvinner siden 1917. Før OL i Oslo i 1952 ble det holdt avstemning i IOC om kvinnelangrenn skulle med på programmet. Norge var det eneste landet som stemte i mot. Men kvinnelangrenn ble olympisk gren fra 1952 mot Norges stemme. Det norske idrettsforbundet innførte stil-langrenn for kvinner fra 1947 slik at tilskuerne skulle slippe å se noe så uskjønt som svettende kvinner! Motstanden mot kvinner i ikke estetiske idretter ble frontet av, ja – mannlige leger. De fremholt på sviktende vitenskapelig grunnlag at hvis kvinner anstrengte seg slik det var nødvendig for f.eks. å gå langrenn ville det være så fysiologisk unormalt at de risikerte ikke å kunne få barn og, enda værre – ingen ville gifte seg med!

Vendepunktet kom under OL i Grenoble 1968 da det norske stafettlaget til Ingrid Wigernæs tok gull. Den suksessen utløste imidlertid ikke reelle prioriteringer for å satse på kvinnelangrenn – den satsingen begynte først på slutten av 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet.

Ett annet eksempel fra idretten er Holmenkollstafetten som fra 1923 var forbeholt menn. Det var rett og slett ulovlig for kvinner å stille opp og Gerd von der Lippe som trosset forbudet i 1972 ble utestengt fra landslaget. Hun og hennes medsammensvorne vant alikevel en seier i og med at Holmenkollstafetten ble åpnet for kvinner fra 1975. Også her var legene ute med advarsler om hvor farlig det kunne være for kvinner med en slik kraftanstrengelse som å løpe opp til Besserud. Vi som ville løpe ble latterliggjort med kommentarer som at det ville være umulig for et idrettslag å stille med 15 kvinner i den stafetten!

Kvinner i høyere utdanning

Jeg leser Cecilie Arentz-Hansens strålende bok om kvinnelig leger og deres kamp for likestilling: “Kvinder med begavelse for lægevirksomhet”. Boken er resultat av et grundig forskningarbeid for å finne frem til de første kvinnelige legene som stort sett har vært glemt tross deres nybrottsarbeide på flere områder. Der de arbeidet sammen med menn ble mennene nevnt og husket, kvinnene glemt. I annen halvdel av 1800-tallet vokste kvinnesaken frem med krav om likebehandlig av kvinner. Krav om kvinnelige leger var en internasjonal kvinnesak, ikke for at noen få kvinner skulle få lov til å studere medisin, men først og fremst for å sikre at kvinner kunne oppsøke lege av eget kjønn. I Sverige og Danmark kunne kvinner studere medisin fra tidlig i 1870-årene, likeledes i England, Frankrike og Sveits. Til slutt kom kravet også til Norge – i 1881 reiste Stortingsmann Livius Smitt saken. Det var imidlertid ett stort problem. I 1881 kunne ikke jenter ta examen artium og kunne derfor ikke få adgang til universitetet. Stortinget ønsket en løsning og sendte en forespørsel til Universitetet for uttalelse. Forespørselen ble videresendt til det medisinske fakultet som brukte meget god tid på å uttale seg. Professorene Lochman og Schønberg, begge sterke motstandere av at kvinner skulle få studere noe som helst og absolutt ikke medisin ble satt til å utforme et svar til Stortinget. Da de medisinske professorer endelig kom med en erklæring var den gjennomsyret av professorenes kvinnesyn. Kvinner hadde ikke tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle studiet uttalte de. Fakultetet må fastholde at det er en prinsipiell forskjell mellom kvinner og menns intelligens, at “lægens kald fordre en vis sindig og rolig Overveielse, en Fasthed i Karakteren og Viljen, en vis Rolighed og Likevegt i Tanken som kvinden oftere savner …” For professorene var det imidlertid helt greit at kvinner var jordmødre – et virkelig fysisk slitsomt yrke.

Fra boken til Cecilie Arentz-Hansen et siste grelt eksempel på Universitetet og Det medisinske fakultets behandling av kvinner og kvinnelige leger. Alexandra Ingier, den først norske kvinne med medisinsk doktorgrad måtte til Dresden for å få den anerkjennelse hun fortjente. Avhandlingen hennes som ble betegnet som banebrytende ble kastet av Universitetet i Oslo. Den finnes imidlertid fortsatt på biblioteket ved Institutt for Pathologie i Dresden.

“Folk flest” og ikke de medisinske professorene sørget for at døren til Universitetet ble helt åpnet for kvinner ved lov av 14. juni 1884. Dette var da over ti år etter de andre nordiske landene og enda lenger etter Europa generelt. Også her har Norge vært en likestillingssinke.

Hilsen Ragnhild som står på skuldrene av våre foregangskvinner i medisinen. Takk til dem.

Omlag 90 prosent av barn og unge er innom organisert idrett en kortere eller lengre periode. De fleste starter med en eller annen aktivitet fra 5-6 års alderen. Som oftest i allidretten eller fotball. For mange dabber interessen av etter noen år, og barna slutter. Hvorfor blir det slik? Vi vet endel om det og det skal jeg forsøke å si noe mer om.

idrettslagene som driver dette må vanligvis betale for bruk av haller og anlegg. Instruktørene kan være ivrige foreldre eller andre som prøver å holde styr på barna uten vederlag. Noen klubber betaler 15-16 åringer for å være instruktører. Jeg har noen ganger opplevd pinefulle treninger hvor de unge trenerne ikke på noe måte har fungert.  Fra 11-12 års alderen er instruktørene på en eller måte skolerte gjennom kurs osv. og noen klubber har allerede fra denne alderen profesjonelle trenere.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For noen blir utgiftene i allidretten ett hinder for at barna kan starte der. Dette baller på seg slik at organisert idrett for 10-11 åringer allerede blir kostbart og noen sluttet av den grunn. Unger elsker å leke og ha det gøy sammen. Det er litt av syn å se de minste barna de første gangene på fotballtrening. 10-15 unger som løper høylytt etter ballen uten mål og mening, men moro er det. Etterhvert avløses dette av ønsker om å lære å mestre ting. Barna må få litt instruksjon i “hvordan gjøre ting” for å lære mestring. Dette er nok det vesentligste når vi ser på hva som gjør 10-11 åringen glad og entusiastisk.

Alle vet idag at fysisk aktivitet er sunt og bra for det meste her i livet. Mye av dette starter i barneårene og  jeg synes det er eiendommelig at vi ikke investerer mye mer i barne- og ungdomsidretten. Kanskje den viktigste arena for utjevning og integrering i samfunnet.

Nå skal jeg fortelle hva Island med rundt 320 000 mennesket gjør. Alle haller og anlegg eies av stat og kommune. Klubbene betaler ikke leie. Det har utdannede trenere i barneidrett fra første stund. For hvert barn på trening betales kr. 4000.- (norske). 25 prosent av dette dekkes av kommune. I lagidrettene trener de tidlig i grupper, vurdert etter hvordan de fysiske ferdigheter er. Islendingene har tro på at like barn leker best. “10 åringen som er klumsete med ballen synes det ikke er moro å bli driblet rund av de beste”. Dette er til ettertanke for oss i Norge som er livende redde for slik tenking.

Hva så? Oslo kommune har milliard overskudd i 2018. Ellendig vedlikehold av anleggene krever ett vedlikeholds kraftak. Behovet for nye allbruks anlegg er på minst 40. Bruken av anlegg burde være gratis. Klubber som viser stor og bra aktivitet for barn bør få kommunale tilskudd til avlønningen av skikkelige instruktører. Frivilligheten lovprises med rette. Men en velvillig mor/far er som oftest ikke den beste trenerløsningen for at barna skal synes det er så bra at de fortsetter.

Å bruke penger på masse-idrett for barn og unge fremmer folkehelsa. At noen også blir veldig gode, får vi så glede oss over i neste omgang!

Hilsen Thor-Øistein som idag rir en av kjepphestene

Jeg presenterer med en gang en virkelig spreking. President Mathahir i Malaysia er 94 år. Han mente at andre burde overta for noen år siden. Den etterfølgende president som nå har styrt, er imidlertid i retten. Sansynligvis har han beriket seg selv og familien på en ikke akseptabel måte. Mathahir var klar for en ny periode med opprydding. Han skrev kronikker, han ble intervjuet i mediene, men det siste som måtte til for å vise at han igjen er styringsdyktig, ble en sykkeltur med journalistene på slep. At han fikk litt hjelp av en elektrisk hjelpemotor, spiller i denne sammenheng ingen rolle. La dette være en liten intro  til noen ord om at mye er mulig, bare vi har hell, flaks og “litt til” med oss

For noen dager siden var jeg på en Pensjonistforbundssamling i Knarvik ved Bergen. Omlag 600 seniorer var samlet i den moderne store kirkesalen. Gamle-rektoren i Knarvik, Helge Brekke, har i 20-30 år laget flere dagers arangementer som både går på kultur og fysisk aktivitet. Og dette skal fortsette, men sansynligvis med et profesjonelt sekretariat. All heder til Helge som sikkert neste år er ett eller annet stede i kulissene.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Pensjonistforbundet har vel 210 000 medlemmer. De er politisk uavhengig, de følger og overvåker samfunnsutviklingen og er aktive i debattene.  De er aktiv høringsinstans der det er relevant. At de atpåtil har Jan Davidsen som leder, bare understreker at pensjonistene må og vil bli hørt. Hans orientering og tildels appell  førte til stor fagning.

Oddvar Brå, nå 68 år og fremdeles svært sprek snakket om glede i idretten. Han ga til beste opplevelser fra barneidretten til han la startnummeret til side. Vi kjente hverandre godt fra de aktive årene, så dette var moro. Det ble stadig stor applaus.  PS. Jeg satt på legekontoret på Holmenkollen da staven brakk !!

Min treningsvenn Yngvar Andersen og jeg prøvde å si litt om “Det skal lite til for å bli litt sprekere”, De aller fleste vet selvsagt at noe fysisk aktivitet er bra for alle sider av helsa. Dessuten gjør det godt “her og nå”. Det ble litt historier fra hverdagsaktiviteter og aktivisering av tilhørerene. Vi hadde det moro og det så ut til at den store hvithårede skaren hadde en artig stund også.

Hva har jeg egentlig tenkt å si med det jeg opplevde i Knarvik? Pensjonister er spreke og aktive idag. Jeg håpet samfunnet ser dette klarere etterhvert.

Johan Baumann, god venn i alle år, står nå på valgliste for Fylkestinget i Buskerud. Han har i mange år sittet i bystyre og formannskap. Partiet hans og han selv gir seg ikke. Han er 85 år, en gang til, 85 år og er like klar i diskusjonene som for 20-30 år siden. Men ellers, det er utrolig få gamle på valglistene., men vi kan komme!

Fortsett Johan, sykl videre. Det er 9 år til du har nådd igjen president  Mathahir.

Hilsen Thor-Øistein

Overskriften er direkte sitat fra lederartikkelen til sjefredaktør Are Brean i Tidsskrift for den norske legeforening. Det er en stygg tendens i høyrepopulistiske miljøer å ønske å styre forskningen inn på spor de selv liker og kan stå for. I Ungarn skjer det en gradvis økende kontroll med akademiske institusjoner under den høyrepopulistiske regjeringen. “Målet er å hindre at milliarder av regjeringens midler forsvinner uten håndfaste resultater” uttalte den ungarske minister for innovasjon og teknologi. Liknende forsøk på inngrep i den akademiske friheten skjer også ved det populistiske Brexitpartiet i Storbritania og blant høyrepopulister i Nederland, for ikke å snakke om President Trumps uttalte skepsis til vitenskapen. Vårt hjemlige Fremskrittsparti henger seg på denne farlige populistbølgen ved å foreslå politiske krav om meningsmangfold i forskning på innvandring. Det er uklart hva som menes med meningsmangfold, men det kan bety krav om en politisk agenda ved ansettelse av forskere eller bevilgning av midler. Heldigvis står slike forslag fra FrP alene hos oss, men det betyr ikke at det ikke er viktig å følge nøye med slik at populistene ikke får overtak.

Skal vi kunne forby alt vi ikke liker?

Populistiske grep for å styre forskningen i en bestemt retning kan også sammenliknes med debatten rundt “no platforming” og behovet for ikke å bli krenket. Støyen rundt den nye § 9 A i Opplæringsloven som trådte i kraft for 2 år siden illustrerer hvor vanskelig det er å definere det å føle seg krenket. Paragrafen har som mål å beskytte elever fra å bli krenket av medelever eller ansatte. Det er ikke tvil om at mobbing fortsatt er et kjempeproblem og krever tiltak også i form av lov. Elevundersøkelsen viser at 2% av elever i grunnskolen og videregående skole føler seg mobbet av læreren – et problem det naturligvis må gripes tak i. Støyen oppsto fordi det er uklart hva elevene legger i å bli krenket. Kan det være slik at vanlig forsøk på tilrettevisning fra lærers side kan av enkelte elever oppleves som krenkelser?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

No platforming enda en gang

Retten til ikke å bli krenket kan gi seg absurde utslag som i USA hvor studenter krever at lærere og professorer avsettes eller nektes å undervise hvis/når de har meninger som flertallet av studentene ikke liker. Men hva skal jeg og vi mene om at personer jeg/vi synes har forferdelige meninger som inviteres til å holde foredrag i enkelte fora? Skal vi være en del av koret som forlanger at slike personer ikke skal inviteres eller skal vi holde fast ved ytringsfrihetens grunnprinsipper? Grensen mellom uspiselige ytringer og hatefulle ytringer er hårfin, debatten går og er fryketelig vanskelig. Lysglimt Johansens invitasjon til Arendalsuka som ble trukket tilbake er et eksempel som viser hvor vanskelig denne debatten er. Ingen, aller minst jeg klarer å trekke grensen for hvilke ytringer som er så ille at ytringsfriheten må vike.

Kan ytringer føre til skade?

Anine Kierulf, som er en av våre fremste eksperter på ytringsfrihet er tydelig på at nesten alt kan sies, uansett om noen føler seg støtt av det. Hun viser også til sosialfilosofen John Stuart Mills skadeprinsipp: Bare ytringer som kan føre til ganske umiddelbar fysisk skade, bør forbys. Oppfordringer til vold og voldsomheter er av en slik art. I virkeligheten har vi flere rettslige yttergrenser for ytringer, vi har ærekrenkelsesbestemmelser og beskytter folk mot redsel og frykt ved å forby trusler. Men, som Anine Kierulf sier, hvilke ytringer som forbys, og hvorfor, bør kontinuerlig debatteres.

I den pågående politiske debatten er dette spørsmål som stadig debatteres og godt er det. Vi må komme videre etter den lammende bomdebatten.

Hilsen Ragnhild som nok mener at de jeg intenst misliker meningene til må få komme til orde.

Nå vil jeg skrive litt om bompenger og danseglade eldre i lys av et lokalvalg.

Ingen er vel i tvil om at det er valg om snaue 3 uker. Alle medier er opptatt av valget og hvordan det går med de ulike partiene, hvem som mister velgere og hvem som med et bredt smil kan innkassere stadig nye velgere. Og diskusjonens bølger går høyt om, ja bompenger. Som om ikke lokalmiljøene rundt om i landet (for dette er faktisk et lokalvalg) har andre, større og viktigere problemer enn bompenger. Hva med miljøtiltak, helse, skole, eldreomsorg? I beste sendetid, ved utspørring av partilederne, går mesteparten av tiden med til å diskutere bompenger. Hva med å snakke mer om de virkelige utfordringene vi har som er miljø og fordeling.

Nå er det ikke vanskelig å forstå at for noen familier, spesielt i de større byene, synes det som bompengengebelastningen kan bli vel stor, selv om trafikkforskerne mener den siste omleggingen med nye bommer ikke førte til større belastning. Men at mediene og politikerne gjør dette til en hovedsak i valgkampen er for meg helt ubegripelig. Bommer er sikkert viktig for noen (mange???), men ikke tilnærmelsesvis så viktig som mediene gjør det til med god hjelp fra politikerne. Selv om en stor del av Norges befolkning bor i Oslo, Bergen eller Stavanger så har vi mange mange lokalsamfunn med store utfordringer som ikke har noe med bommer å gjøre.

Miljøsaken seiler opp som en av de viktigste sakene ved dette valget og takk for det, endelig begynner vi å forstå at det haster å gjøre mye mye mer for miljøet. Selv om mange grep hører rikspolitikken til så er det mye som må skje på individ- og lokalplan. Noen prøver å rope høyt at bommer også handler om miljø (Une Bastholm er forbilledlig), men det drukner i forferdelighetsbeskrivelser om økonomisk belastning. I stedet for å late som om vi skal fikse miljøet uten at det skal koste oss noe som helst, hverken av bekvemmelighet eller på pungen, må andre enn Une si med utestemme, uansett hvor upopulært det er, at ja, det kommer til å koste og det må vi være forberedt på.

Så en liten gladsak som også handler om lokalmiljø og lokale initiativ. Jeg blir så glad når jeg leser og hører om lokalmiljø som står opp for hverandre og gjør det trivelig på forskjellig vis. Jeg ble kontaktet av en slik lokal gledesspreder som lager fester for eldre med danseband. Og vi eldre elsker å danse – helst med en partner. Hans hjertesukk var at det er så mange danseglade kvinner og alt for få menn som våger seg utpå. Det er dessverre slik at eldre menn har større problemer med å komme seg ut av sofaen enn kvinner. Hva kan vi gjøre med det? Jeg vil i alle fall oppfordre alle som kan å komme seg ut, treffe mennesker, gjøre noe hyggelig sammen, f.eks. danse. Vi har tidligere skrevet om seniordans, en fantastisk aktivitet for oss eldre.

Hilsen Ragnhild