To gode grunner til å skrive litt om løping idag. Oslo Maraton og boka, “Livsløp” av Andreas Hompland som ble lansert for noen dager siden.
løpt har vi mennesket gjort av livsnødvendighet fra tidenes morgen. Vi har jaktet etter mat og vi flyktet fra fare. “Homo currens” , det løpende menneske, heter det.
Jeg har løpt hele mitt liv fordi jeg har hatt glede av det. Ikke veldig fort og ikke utover det å være mosjonist. Ingen løping de siste årene, nå krever vel 80 år gamle ledd noe mer varsomhet.
Noen ord om mine maratonopplevelser. Jeg løp det siste rett før 50 års dagen og av alle steder fra Maraton til Athen!! Som de aller fleste som løper 42195 meter så føles det bra til ca 30 km. Bena føltes bra, pulsen var grei og pusten var uanstrengt, kanskje noen ord med kompisen du hadde følge med. Så nærmet det seg 10-12 km til mål og gradvis føltes alt tungt. Farten gikk ned, begynnende vondt her og der og kreftene avtok. Tanker som, “hvorfor iallverden gjør jeg dette” og etterhvert, “er dette meningen med livet?”
For å si det kort, løping har vært deilig og utfordringen med EN maraton burde ha holdt. Treningen og løp opptil halv maraton (21 km) er for de fleste moro og vi kommer helskinnet fra det både kroppslig og mentalt.
Så til Andreas Hompland og “Livsløp”. Han sier selv at den handler om så mangt i livet og kanskje spesielt å løpe overalt med løpelyst og løpeglede. Og dette har blitt en avhengighet! Når jeg nå leser om 79 år gammel dame som løper og løper den en maraton etter den andre og ser et hun smiler over det hele, så er det et bevis på hvor forskjellige vi er. Det går på hva vi tåler og orker og hva vi synes gir mening og glede. Men for de aller fleste seniorer er livet noe annerledes. Enten vi småløper (jogger) eller går kort eller langt, så får det være vår form for maraton. Har vi lyst til å gjøre dette sammen med mange, så tilbyr Oslo Maraton mange kortere måter å gjøre dette på.
Fra tid til annen kommer bussen min for tidlig. Til min egen forbauselse kan jeg fortsatt prestere noe som likner en spurt. Jeg hiver etter pusten og hjertet slår raskt. Herlig. Når jeg setter meg ned kan jeg enda en gang fastslå, jeg tålte det. Turene i skogen og morgengymnastikken er effektiv nok ! Og helt til slutt: hvorfor bruker vi ikke skogsstiene mer?? Vi får bedre tanker i hodet vårt og beina har det mye bedre.
Nå drar vi med hund på skogstur, Hilsen Thor-Øistein
Løping for meg er ein livsstil, det er glede og dei aller beste opplevelsane har eg i skogen, nesten heilt åleine. Berre naturen, stillheita og to løpande føter. Deilig.