Fellesskapsmodellen.

Er det en egen norsk modell?

Redaktør Bjørn G. Sælid fra R.A skriver i Dagsavisen idag, 6. februar om toppidretten vår. Han tar utgangspunkt i suksessen i vinter-OL og ser litt på hva som er sagt og skrevet. Det er bestandig fint å lese at noen formulerer på en bra måte, hva man selv tror er rett. Toppidrettssjefen vår, Tore Øvrebø som jeg kjenner helt fra 1988, da han var roer i OL, er en rimelig rolig kar som “ikke tar av”. Han siteres med vektlegging på “Fellesskapsmodellen” med vennskap, kameratskap, respekt og empati for hverandre. Tore nevner også at nedtoning av konkurranse aspektet inntil 13 års alder og allsidighet, er en god base for de som vil satse på idretten. Utøverne våre fremsto i mediene på en fin måte. Det er ingen tilfeldighet at jentene på stafett-laget er avbildet her. 2 gikk strålende bra, en gikk greit og en hadde det tungt. Og hva var jentene opptatt av etterpå ? Selvsagt voldsomt lettet og glade for at det gikk bra til slutt. Mest snakket de om hva gruppa hadde prestert sammen, samtidig som de klemte og holdt om den uheldige. Vi har tro på at det er lettere å lykkes individuelt når man er i en trygg og stø gruppe.

Det starter nok i barne- og ungdomsidretten.

Jeg har nok nevnt det flere ganger tidligere, jeg har vært heldig som har kunnet følge barn i treninger og konkurranser gjennom mange år. Jeg har nå smurt 9 åringens ski  til dagens langrenn med like stor glede som tidligere. Etterpå vil jeg nok om høre om dette var bra ski, eller ikke, og ellers om dette hadde vært moro. Ungene er mest opptatt av “at de får det til”, det vi på godt norsk kaller mestring. De som tror at langrenn bare er å gå på ski, må tro om igjen. I skøyting og i klassisk er det flere forskjellige teknikker som det må instrueres i. Ungene er stolte når de greier det. Siste gang det var renn overhørte jeg at en av 9 åringene syntes det var litt dumt å ta igjen de andre. Da hun til slutt nådde igjen bestevenninnen, tok hun følge med henne til mål. Vi har lett for å glemme at den fine masse-barne-idretten har en egenverdi som ikke skal undervurderes. At det blant 1000 lekende barn på idrettsarenaen kan vokse frem en som blir en ener, er flott, men det må ikke styre hva vi gjør for de 999 andre. 

Fotballen har store utfordringer.

I Aftenposten idag tas opp utfordringen ved at norsk toppfotball er for dårlig. “det må gjøres noe med barnefotballen” er det gjennomgående mantra. 10 000-vis av små-gutter og små jenter har det moro på fotballbanen. La de fortsette med det oppover i aldersklassene. Ikke tenk utelukkende på 13 åringene som har lyst til å trene og spille 7 dager i uka. Jeg vet om flere klubber som grovt forsømmer store barn som først og fremst vil ha det moro. Kanskje det dukker opp en “late bloomer”—– som en tilleggs-gevinst for klubben?

Hilsen en Thor-Øistein som helst ikke gir seg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg