Hva med en treningspille?

Er det alltid greit å bevege seg litt?

Idag 6. april,er det fortsatt vinter med snø på Sagene. Regnet trommet mot takvinduene, så det det første jeg tenkte på var nok ikke en skitur. Denne vinteren med stabilt kaldt og fint vær har invitert til mange fine turer på langrennski. De første skiene fikk jeg for 79 år siden!  Jeg har den samme gleden av skiturene som før. Jeg pleier å si at jeg har på følelsen av at jeg går omtrent like fort som tidligere, bare at det tar så MYE lengre tid å komme frem. Og så er jeg veldig forsiktig i nedoverbakkene. Vel, jeg puttet skiene i bilen og kjørte opp i Maridalen. Bare meg på parkeringsplassen og jeg møtte ingen i sporet. En time var nok til å bli våt. Men skogen var vakker, det var spor etter elg og hare og det gjorde godt i kropp og sjel. Da jeg kom hjem fant jeg frem et utklipp fra en artikkel fra The New Yorker fra nov 2017 og Innsikt 2018, skrevet av Nicola Twilley. Hun spør i denne om vi vil finne frem til “Treningspillen” som vil kunne gi oss de fysiske fordelene av trening uten å løfte en finger. Kunne det være et alternativ når det er dritt-vær?

Vi er skapt forskjellig og noen “blitt sånn”.

Det ser ut til ikke å være noen grenser for hva man finner av genetiske detaljer. I denne sammenhengen kan jeg fortelle at noen er genetisk utstyrt slik at trening hjelper lite både på utholdenhet og styrke. Andre er utstyrt med gener som gir klare signaler om å bevege seg minst mulig. Men positiv helsegevinst ser det ut til å være ved trening for de alle, bare så det er sagt. Uansett alder, fra de yngste til de eldste, er ca 70 prosent for lite fysisk aktive. Det er idag ca 100 000 publiserte artikler som forteller at vi har godt av å bevege oss. Fysisk aktivitet forebygger 40 forskjellige sykdommer og plager. Uansett hva vi skriver og sier, blir de fleste av oss likevel sittende  med de farer dette innebærer. Er det da noe rart at det forskes på en treningspille?

Treningspillen 516.

Biolgen Aron Evans i SAN Diego fant i 2007 fram til en interessant substans han kalte 516. Etterhvert mente han å kunne påvise at 516 hadde samme effekt som utholdenhetstrening på et spesielt gen, PPAR-delta. Dette sendte i sin tur ut signaler som rasket på forbrenning av fettstoffer samtidig som forbrenning av glukose ble bremset. Dette var i museforsøk. Musene ble mer utholdende og sprekere. Farmasigiganten Glaxo-Smith-Kline startet opp utvidete forsøk. De så for seg et lovende medikament for å behandle diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer og annet.  Etter ett par år stoppet alt opp etter at mange av musene utviklet kreftsvulster. Så til det utrolige. Substansen som idag i beste fall er til for videre forskning, omsettes til “hvermannsen” på nettet. Det står på forbudslisten til det internasjonale dopingbyrået og proffsyklister er tatt og utelukket. Man lukker øynene for de mulige komplikasjoner. Det omtales en rekke andre “quick fix” medikamenter som folk nok også er villige til å ta sjansen på.

Hilsen Thor-Øistein som valgte en flott regnværstur.

 

Pessimist eller optimist?

Husker dere Pollyanna? 

I 1913 kom boken om Pollyanna ut. Den handlet om ei jente som uansett greide å se noe positivt i tilværelsen. Hun fikk etterhvert oppkalt et syndrom etter seg. Det dreide sg da om en nærmest blind optimisme som det var vanskelig å leve med, både for den det dreide seg om og for omgivelsene. Jeg har etter beste evne prøvd å ha et realistisk og optimistisk syn på livet. I noen situasjoner har det øyensynlig vært i overkant for menneskene rundt meg, men jeg har levd bra med det som en slags Pollyarthur. Noen ganger kommer virkeligheten som en ubehagelig vegg mot deg. Jeg tror det er lettere å møte den uten å ha tenkt dystre tanker ukesvis i forveien.

Konsekvenser av et positivt livssyn?

Det er gjort massevis av undersøkelser rundt dette. Stort sett har det vært såkalte observasjonsstudier. Man har feks sammenliknet mennesker med en optimistisk holdning til livet med en snittgruppe av befolkningen og/eller en gruppe med pessimister. Sammenfattet har man funnet at de med positivt syn på livet er friskere og lever lengre enn de andre to gruppene. Det er ganske nylig også publisert arbeider som viser at eldre med et optimistisk syn på alderdommen utsetter den mentale aldring og begynnende demens og lever lengre. Det får meg til å tenke på en jeg traff forleden. Han hadde problemet med beina og en kreftsykdom han måtte ta hensyn til. “Sålenge jeg har god helse, så går jo dette”, avsluttet han samtalen med. Han var i stand til å takle dagliglivets små og litt større utfordringer, og det var “god helse for han”. Så et bilde jeg kjenner godt fra idretten: Skihopperen på toppen av stillaset visualiserer det perfekte hopp og gleder seg å gjennomføre det, og det går som oftest bra. Så til hopperen som tenker på vinden, et dårlig prøvehopp osv, ja hvordan gikk det?

“Negativismens kraft”.

De siste årene har dette også dukket opp både fag- og populær-litteraturen. Slik jeg ser det har de som fremmer disse tankene lest litteraturen temmelig selektivt og de har tøyet funnene som er gjort ganske langt. Ett eksempel som bringes til torgs er “optimisten” som tar lite hensyn til en rekke helseanbefalinger som kan forebygge hjerte- kar sykdommer. Han/hun blir syk og dør tidligere enn pessimisten som tar en rekke hensyn. Å sammenlikne med den karikerte optimist virker ikke troverdig for meg. En rekke liknende eksempler brukes. Jeg sier ikke mer om dette.

Hilsen Thor-Øistein som foretrekker å tro at ” det går nok bra”!