Alle kjenner vel Christian Kroghs Kampen for tilværelsen. At en tilsvarende kamp skulle utkjempes i Oslo i 2022 var det vel egentlig ingen som hadde trodd. Hva er det som har skjedd?

Nå er vi siste dag på GC og nyter solen og varmen mens vi vet at hjemme er det tilnærmet kuldegrader og lange køer hos de frivillige som deler ut mat. Det har skjedd noe gradvis over mange år, noe som topper seg nå når matprisene har øket kraftig, strømprisene gallopperer og rentene stiger. I en slik situasjon trodde vi at Norge hadde sørget for et sikkerhetsnett som kunne fange opp dem som sliter og gi økonomisk hjelp i en krisesituasjon. I stedet ser vi at det er ikke det statlige sikkerhetsnettet som trer i kraft, det er de frivillige organisasjonene som trår til (og ære være dem for det). Men slik skulle det ikke være, vi lever jo tross alt i et sosialdemokratisk land hvor vi stiller opp for hverandre og hvor de som har minst skal få hjelp i en vanskelig situasjon.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har vi kunnet følge med på regnestykkene som viser med all mulig tydelighet at de sosiale ytelsene for dem som er for syke til å arbeide eller er gamle med minstepensjon rett og slett ikke kanleve av de ytelsene som gis. Elisabeth Thoresen, leder av AAp aksjonen og Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner, sa det begge med all mulig tydelighet på Debatten tirsdag at nå MÅ noe gjøres, syke og uføre sulter og fryser, slik kan vi ikke være bekjent av å ha det i Norge. Grunnbeløpet i folketrygden må økes og sosialhjelpsatsene likeså.

Men det har skjedd noe med det norske velferdssamfunnet siden 80-årene. Markedsliberalismen er blitt dominerende og det som tidligere var hjelp til syke og uføre ble langsomt gjort om til en hjelp det skulle være mer enn vanskelig å få. Det som i Arbeiderpartiets glansperiode i 50 og 60 årene lovet at nå skulle ikke trengende lenger måtte “stå med lua i handa”  ble langsomt omgjort til nettopp det – lua i handa. Stønader skulle kunne gis, men det var arbeidslinja som gjalt og gjelder fortsatt. Og arbeidslinja tilsier at alle sosial ytelser måtte være så dårlige som mulig for at ikke noen, fri og bevare oss vel, skulle få så mye at det ikke ville lønne seg å arbeide. Denne tankegangen som nå gjennomsyrer norsk sosialpolitikk mistenkeliggjør hjelpetrengende i en slik grad at nyfattige i dag heller går til Frelsesarmeens matutdeling enn å søke hjelp hos NAV. NAV er slik innrettet at søker man hjelp der må man stå skolerett og gjennomgå nedverdigende forhør om hvorfor man ikke vil være en god samfunnsborger og arbeide. Det er lite som heter å ikke kunne arbeide pga f.eks. sykdom, “så syk kan du da ikke være, du greide jo å karre deg hit.”

Nå dukker de frem, alle historiene om hvordan systemet mistenkeliggjør syke og hjelptrengende. Det er selvfølgelig ikke de som sitter på NAV-kontorene sin feil – de gjør bare jobbem sin slik de er blitt fortalt av politikerne hvordan den skal gjøres. Dessuten er det nærmest umulig å nå frem til NAV – i mange kommuner finnes ikke åpne kontorer og ikke alle det dreier seg om er like drevne på å utnytte de digitale mulighetene. Ebba Wergeland har uttrykt det slik at NAV-reformen var siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som ga oss “arbeidslinja” og brakte skammen tilbake i stønadssystemet. For den som søker hjelp, enten det er trygd eller sosialhjelp er inntil det motsatte er grundig bevist en unnasluntrer som ikke gidder å arbeide, men heller vil gå på trygd. Som Bjarne Håkon Hansen sa da han var arbeidsminister at “folk må stå opp om morran” . Som om ikke syke og uføre gjerne skulle ha kunnet stå opp om morran og gå på jobb eller få arbeid der det er mulig.

Det er forstemmende og utrolig trist at Arbeiderpartiet har vært med på og gått i bresjen for den tankegangen som nå gjennomsyrer norske sosialpolitikk. Dessverre har både Gro Harlem Brundtland  og Jens Stoltenberg stått for markedsvending mot nyliberalismen som løsningen på alle problemer. Vi husker vel kanskje også Rune Gerhardsens bok fra 1991 “Snillisme på norsk” som peker på trygdemottakere som snyltere på velferdsstatens ytelser. Det blir vanskelig å gjenkjenne et raust og godt sosialdemokrati.

Hilsen Ragnhild som håper på en sosialpolitisk snuoperasjon.