I går var vi på foredrag i Norsk biografisk selskap på Nasjonalbiblioteket. Tittelen på foredraget var Alltid oppreist og handlet om min mor, Ebba Haslund. Det var en fin, men samtidig underlig opplevelse. Fin fordi jeg fikk et annerledes bilde av moren min og en litt ny vinkling til mange av romanene hennes, underlig blant annet å høre sitater fra personlig brev (som biografen Janke Klok hadde fått tilgang til) som ga meg en sorg over alt jeg ikke snakket med moren min om.
Mor og jeg hadde et nært forhold og fant felleskap i mye, kanskje særlig i kvinnekampen i 1970-årene. Vi ble på en måte i fellesskap radikalisert (et belastet ord i dag). Hun var allerede en kjent person som sto i spagat mellom sine borgerlige venner og omgangskrets og det radikale kunstnerlivet hun var del av og som leder av Forfatterforeningen. Privat ble det mange tårer, offentlig sto hun alltid oppreist. En gang tidlig på 70-tallet satt hun og gråt på mitt kjøkken etter å ha blitt latterliggjort i et selskap av en såkalt venn (mann selvfølgelig). Ingen sto opp for henne der og da, selv far som elsket henne dypt og inderlig og var hennes store støtte hele livet forsto ikke hvor vondt det gjorde. For meg kostet det mindre å stå på barrikadene, det var på en måte mer forventet av en 30 åring enn av en midt i femtiårene.
Mor hadde et skarpt og ironisk blikk på det meste, noe som kom til uttrykk i morgenkåseriene hennes og utallige signertartikler i Klassekampen. Hun ble på ingen måte mildere med årene, men samfunnet forandret seg slik at hun ble oppfattet mindre kontroversiell. Hun var en yndet foredragsholder og bidragsyter i aviser og tidsskrifter. Etter et usedvanlig skarpt morgenkåseri ble hun riktignok vraket som morgenkåsør i P2 så sent som på 2000-tallet, men stort sett ble hennes skarpe meninger godtatt og satt pris på.
En av våre uenigheter var forholdet til Kirken. Hun trodde på Gud, gikk i kirken, men var overbevist om at Jesus var et perfekt menneske, men ikke guddommelig. Det synet rimet dårlig med medlemskap i Den norske kirken syntes nå jeg, selv utmeldt ikke troende. Mor sa også flere ganger at det største problemet med å være kristen var den norske kirken. Hun engasjerte seg sterkt i saken for Helge Hognestad og mot biskopene, men kirkegjenger fortsatte hun og være og næret dyp respekt og vennskap med liberale teologer som Stephan Tschudi og Anne-Lise Brodtkorb.
Jeg savner henne hver dag og forstår nå at det er flere av romanene hennes jeg må lese om igjen. Takk til Biografisk selskap, Sigrun Slapgard, Janke Klok og Thorvald Steen for et minnerikt møte i går.
Jeg var en ivrig leser av Ebba Haslund. Så hyggelig å “finne” deg! Ja det er spennende å leve. Deilig å lese bøker. Ha en fin fredag! Hilsen Mari
Ebba was a wonderful friend to an American woman with a Norwegian husband. We were often togeher in her later years and we shared long conversations during our “twosome lunches” in her living room. I read all her books in Norwegian and we spoke only English together. Our hearts spoke the same language. I will always miss her.