Vi er på fjellet med tre barnebarn – 9-12 år. For et privilegium å være sammen med dem alene og  kunne skjemme dem bort med basseng på hotell i nærheten når det sprutregner og så vafler og kakao med krem etter tilbakekomst til hytta. De er blitt så store at morgenene er fredelige så vi kan få lest aviser og drukket kaffe før de våkner. I morges leste jeg igjen om de mindreårige asylsøkerne, de som har livet sitt på vent og gruer seg intenst til 18 årsdagen sin. Jeg klarer ikke å forstå at innvandringsregulerende hensyn skal trumfe barns liv. Jeg har igjen og igjen hørt alle de for meg komplett uforståelige argumentene om barn som blir sent på en farefull reise for å hjelpe familien sin. Ja og hva så? Disse barna flykter fra en krigssone, Afghanistan er et land i krig og de aller fleste som nå står i fare for å bli hjemsendt kommer derfra. Og ikke nok med det, myndighetene vet at store områder i Afghanistan er livsfarlige, men så sender de barn tilbake til et såkalt trygt område hvor de hverken har familie eller annet nettverk og hvor det når som helst kan bli en ny krigssone. Ingen av de store partiene vil gå tilbake på det menneske- og barnefiendlige asylforliket de inngikk nærmest i panikk. Politikerne må se noe av urimelighetene de er med på, men så er det de innvandringsregulerende hensyn……….

Her sitter vi trygt og godt i en varm hytte, med nok av alt og med våre skjønne barnebarn. Og der ute, i vårt land er det iskaldt og hjerteløst overfor andre av verdens barn som burde få oppleve en trygg oppvekst. Jeg gråter for flyktningbarna som kastes ut av Norge. Hva kan jeg gjøre? Det hjelper lite å gråte og min stemme ved valget var ikke nok til å felle de mest hjerteløse av politikerne våre. Men vi begynner å bli flere – nå må noe skje!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå