Vi er så heldige at vi har vært med datter Karoline og hennes familie i Val Gardena to ganger tidligere, siste gang for fire år siden i 2018. Korona stoppet oss fra å dra i 2020 og 2021, men nå var det endelig mulig. Mye har forandre seg på fire år, men forandringene er først og fremst på oss selv. Vi er blitt fire år eldre og det merkes når vi er blitt 86 og snart 81 år. Barnebarna som er 14 og 16 er blitt så spreke at vi har bare måttet gi opp å holde følge med dem, i motsetning til for fire år siden.
Men enkelte ting er som de alltid har vært. Selva di Val Gardene ligger aller øverst i dalen og selv om det er kommet til noen nye hoteller er stedet akkurat som vi husker det. Morgen og ettermiddag passerer kuene hotellet vårt, før og etter en lang dag ute med gjetergutten for å delikatere seg med friskt alpegress. Det lokale språket, Ladin er førstespråk til folk i dalen, men de aller fleste snakker enten tysk eller italiensk som annet språk, noen begge deler. Ladin er et romansk språk og i slekt med retroromansk som snakkes i Graubunden i Sveits.
Aguel er lite og familiedrevet, ligger aller øverst i Selva med store deilige rom og et vell av blomster på balkongen hvor jeg kunne innta morgenkaffen i solen. Familien som driver Aguel, Margaret og Bruno var helt de samme, men de fire døtrene deres var naturlig nok blitt større, den yngste var nok ikke født for fire år siden. Frokosten var akkurat slik vi husket den der Margaret og Bruno går rundt og småprater med gjestene, forhørter seg om natten hadde forløpet vel og gir tips og råd om dagens utflukter. Bruno har en innebygget værvarsling, der Yr forteller oss at dagen blir regnfull kan Bruno fortelle at nei, det blir bra vær, men regn og torden til kvelden. Og slik gikk det.
Ferie i Val Gardena betyr fjellturer. Selva hvor vi bor, ligger på 1600 meter, men gondoler (og dem er det mange av) bringer oss opp i rundt 2500 meter. Hver morgen reiste vi opp i fjellet sammen, Karoline, Christian, Kaspar og Hedda og de to gamle. Men vi innså fort at for at alle skulle ha glede av turene måtte vi dele oss. Thor-Øistein og jeg i vårt tempo og de unge i sitt. Det finnes mange mulige rasteplasser, dvs hytter med forbausende god mat og drikke hvor vi kunne stoppe underveis. Mulighetene var mange fra bare litt drikke til full lunsj eller kanskje en Apfelstrudel med krem.
Naturen i Dolomittene er fantastisk. Selv i over 2000 meters høyde er det en blomsterprakt og grønne åkere med enda høyere stupbratte fjellsider rundt. Utsikten fra der vi sitter blir vi ikke ferdige med så selv om vi hverken går fort eller langt så har vi fullt utbytte av turene. Så møter vi resten av familien som både har gått fort og langt og tar gondolen ned i dalen igjen.
Det har vært noen storartete dager som vi skal leve lenge på. Det sniker seg inn en tanke på hvor lenge vi kan være med på noe slikt. Men igjen, vi får ta det som det kommer. Kanskje klarer vi en tur til Val Gardena og Aguel igjen, kanskje ikke. Denne gangen var vi helt avhengig av hjelp fra de unge. Karoline kjørte oss fra Munchen, jeg tror den tiden er forbi at vi kjører på Autobahn i Tyskland og Østerrike alene. Men kanskje blir det flere muligheter, vi får se. Uansett har dette vært noen strålende dager..
Hilsen Ragnhild