I dag kom Time magazine i postkassen med hele forsiden prydet av en tenksom Netanyahu. Dette magasinet hadde jeg tenkt å si opp ettersom det var Thor-Øistein som leste det og jeg bare bladde litt i det eller leste når han anbefalte noe som viktig. I dag begynte jeg å bla bakfra og kom over noe som var virkelig interessant, nemlig svar på spørsmålet i overskriften.
Romance is literature skriver Casey Mcquiston, selv forfatter av bøker i sjangeren romance eller chick lit som det tidligere het. Chick lit tilhører 1990-tallet og bøker om unge single kvinners strabasiøse yrkes- og kjærlighetsliv i storbyen, som bøkene om Bridget Jones. Den typen literatur er like gammeldags som smale jeans og forsvant innerst i bokhandlenes mørke inntil en smart rebranding som det heter på godt norsk har brakt denne typen bøker inn i varmen under navnet romance eller general fiction. Hva fenomenet kalles på norsk ser ut til å være romantikk eller romantiske bøker. Også hos oss er romantikk inne i varmen og ligger godt synlig i kjedebokhandlene.
Så tilbake til spørsmålet, er romantikk god litteratur. Disse bøkene er skrevet av kvinner og for kvinner og beskriver kvinners hverdagsliv på godt og vondt, kanskje med en obligatorisk happy end. Og det må være kjærlighet, masse kjærlighet, gjerne av typen som ville fått min foreldregenerasjon til å rødme, men som vi i dag ikke hever et øyenbryn over. Denne typen “kvinnelitteratur” som mannlige forfattere snakker så foraktelig om, er vel som all annen litteratur, noe er veldig bra og noe kan være skikkelig dårlig. Når kvinner skriver om kvinners liv må da det være like viktig som når menn skriver om Livet. Det som skiller god litteratur fra dårlig er språket og evnen forfatteren har til å levendegjøre personer og miljø. Noen kjærlighetsromaner (som vi kalte det da jeg var ung) evner nettopp å gi gode person- og miljøskildringer med et godt språk, andre klarer det i mindre grad.
Hvis vi ser på historien så er ikke denne typen litteratur noe nytt. Allerede på 1700-tallet kom Frances Burneys Cecilia som har overlevet frem til i dag. Alle kjenner søstrene Bronte fra 1800-tallet, men de kan vel ikke bare regnes som rene romantikkforfattere. Jane Austens Pride and Predjudice er en klassiker, men tematikken er typisk chick lit eller romance, likeledes som flere andre av hennes bøker. Grunnen til at disse har overlevet som klassikere er vel nettopp at de tilfredsstiller kravene til god litteratur selv om tematikken kan være det som foraktfullt kalles kvinnelitteratur.
Mcquistons artikkel i Time ga meg en aha opplevelse. Hun skriver at “romance is an emotional composition. It’s a magic trick that turns words on a page into pleasure chemicals in the brain”. Husker ikke vi åttiåringene (kvinner) hvordan det var da vi som tenåringer fikk tak i en virkelig god kjærlighetsroman? Jeg er helt sikker på at den fikk frem lykke og glede kjemien i hjernen. Jeg skal allerede i morgen skaffe meg Casey Mcquistons bestseller Red, White & and Royal Blue og lese den med et åpent sinn.
Hilsen Ragnhild som nå er alene om bloggen. Savnet er stort.
Så godt å se at du er i gang med bloggen igjen. Jeg tror det er lurt, det å fortsette med noe dere sammen hadde mye glede av. Bra for oss som følger bloggen også, det flommer ikke akkurat over av gode blogger for oss 70+’ere.
Jeg tror forøvrig at nettopp i såre og vonde perioder i livet, så kan «lett» litteratur være akkurat det en trenger. Virkelighetsflukt, og det å slippe å forholde seg til alt som er vanskelig en liten stund er bra for både kropp og sjel. Det er jo kanskje lurt å unngå de romantiske bøkene som er for «lette», men som du skriver, det finnes mye bra i denne sjangeren også.
Hilsen Merethe, som håper på mange nye blogginnlegg fra deg
Kjære Merethe. Takk for at du følger og takk for dine gode ord. Jeg skal komme i gang med bloggen igjen, det er viktig for meg, men akkurat nå er det litt for mye. Men jeg har kommet igang med å lese og leser sånn ca 3-4 bøker samtidig. Det vil jeg skrive om og også noe annet. Håper dere som følger bloggen ikke gir opp. Den kommer i gang igjen. Hilsen Ragnhild