Dame Agatha Christie
Jeg har alltid vært glad i å lese og krimlitteratur har også hørt til repertoaret. Som barn elsket jeg Frøken Detektiv, som jeg helst måtte lese i smug da mor syntes det var dårlig litteratur (hvilket det sikkert også var). I tenårene ble jeg kjent med Agatha Christie og lykken var fullkommen hvis jeg kom over en Agatha Christiebok jeg ikke hadde lest. Jeg husker med fotografisk hukommelse en skitur med mor hvor det eneste jeg kunne tenke på var en halvlest “Etter begravelsen” som lå hjemme og ventet på meg.
Senere i livet har krimbøker fulgt meg sammen med så mye annet og jeg kan fortsatt glede meg stort over en god krim. MEN, hva er en god krim? For meg er det et mordmysterium hvor forfatteren legger ut små spor som det er mulig å følge slik at det kan være mulg å gjette seg til løsningen. Men gåten skal helst være så finurlig at jeg på slutten sitter igjen med en stor overraskelse og ikke kunne gjette meg til løsningen.
Mange av dagens kriminalhistorier skuffer meg stort. Nå virker det som det er om å gjøre å vinne konkurransen om det aller mest bestialske mordet som gjerne er skildret i detalj over mange sider. Jeg leste med glede de første bøkene til Jo Nesbø, men da jeg kom til Panserhjerte lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle lese noe av ham, og det løftet har jeg holdt. Karin Fossum skriver drivende godt og får stadig ros og priser for at hennes kriminalromaner virkelig anses som god litteratur. Men også hun har henfalt til konkurranse om bestialitet. Da jeg for tolv år siden leste hennes siste bok hvor en liten gutt ble revet ihjel av hunder, også dette skildret med stor detaljrikdom, ga jeg opp henne. Inntil Thor-Øistein for en uke siden kom hjem med hennes siste kritikerroste bok og jeg litt nølende lovet å gi henne en ny sjanse. Og det er ikke tvil, dette er god litteratur, godt sråk og i tillegg en spennende historie. MEN, hun gir seg ikke, et grusomt drap er skildret i detalj over ti – 10 sider. Er det nødvendig? Kunne ikke en så god forfatter som hun er greid seg uten alle detaljene og heller overlatt til leserne å tenke seg at dette var grusomt.
Nå har jeg bestilt fra vår lokale bokhandel (som selvfølgelig er koronastengt, men leverer ut bestilte bøker) The Thursday Murder Club. Dette er en bok garantert uten blodige detaljer og som har fått gode anmeldelser. Den skal jeg gjemme og kose meg med i påsken.
Jeg ser selvfølgelig det irrasjonelle i et ønske om å kose seg med noe så fælt som mord og ikke tåle en beskrivelse av det som sikkert er virkeligheten. Men kriminallitteratur er eventyr for voksne som en forfatter har uttrykt det, og eventyr tilhører ikke virkeligheten. Så jeg kommer til å fortsette å søke opp god kriminallitteratur uten de mest blodige og bestialske skildringene.
Hilsen Ragnhild som i denne sammenhengen er irrasjonell.
