September er tydeligvis en konfirmasjonsmåned. Vi har i løpet av 10 dager vært i ikke mindre enn 3 konfirmasjoner. Stemningsfulle og vakre seremonier, (den siste hadde til og med en prest med sangstemme som messet med høy klar vakker røst) forventningsfull og spent ungdom og festkledde og stolte foreldre, besteforeldre, faddere og annen familie. Ungdom som har vært på leir sammen med prest, kateket og ungdomsarbeidere. De har ganske sikkert fått anledning til fordypning i etiske spørsmål i tillegg til all den moro ungdom har sammen på leir. Men føler kirken et virkelig ansvar for å ruste ungdommen til den konfliktfylte og brutale verden vi lever i eller ser den (kirken) det som sin viktigste oppgave å formidle troen og prøve å få flere kirkegjengere? Jeg er i tvil.
Prekenene henvendte seg til de unge direkte, men først og fremst med budskapet at Gud ser deg og verner om deg, ikke at her må du ta selvstendige og viktige valg på egen hånd. Jeg forstår kirkens anliggende og at den ser en gylden mulighet i å være med på å forme unge mennesker i den aller mest formbare perioden i livet. Vil det lykkes? Jeg tror nei. Norge blir mer og mer et sekulært land og antall aktive kristne som går regelmessig i kirken er få i forhold til alle som blir konfirmert og lar seg velsigne på konfirmasjonsdagen. Vi er kommet dithen at kirken brukes som en ramme om viktige begivenheter i livet, en seremonimester som fortsatt holder stand som nettopp det, seremonier. En stor del av det norske folk bruker kirken til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, ja også på julaften for det gir så god julestemning.
Tilbake til “våre” konfirmasjoner som alle har vært flotte feiringer. Konfirmasjonen har gitt anledning til storslagne fester for familie fra fjern og nær, noe som i seg selv er viktig. Kusiner og fettere, tanter og onkler som ser hverandre sjelden får en mulighet til å treffes, oppdatere hverandre og feire en 15 åring som vi alle er glade i. Dette kunne selvfølgelig skje uten en kirkelig ramme og flere og flere velger nok det. Men kirken har den lengste og sterkeste konfirmasjonstradisjonen og det benyttes selvfølgelig i stor grad. Dessuten har kirken modernisert seg og snakker et språk de unge forstår, det skal de ha. Nå kan bidrag til kollekten også gis med VIPPS! Kirken tenker nok at selv om hovedtyngden av årets konfirmanter ikke kommer til å bruke kirken annet enn til bryllup og på julaften så er det verd innsatsen. Jeg er i tvil – er det riktig å overlate noe så viktig som å lære unge om verden vi lever i, tro og tvil, etiske verdier, til et trossamfunn? Dette er så viktige verdier at de burde formidles uten å blande inn en gud med sine følgere enten de heter Mohammad eller Jesus.
Hilsen fra en tvilende Ragnhild
