I går fikk vi Vi over 60 i postkassen – et blad vi begge blar i og leser med glede. Denne gangen kom bladet med en gave til deg – eller rettere sagt til meg som kvinne. Gaven var en typisk Bladkompanietbok – starten på en ny serie med et gjenkjennelig plot: Herregårder, rike piker og fattige menn. Dette fikk meg til å reflektere litt over begrepet kvinnelitteratur og kvinner som lesere. Det er en kjent sak at det er kvinner som utgjør den største gruppen lesere av all slags litteratur, både såkalt kiosklitteratur og den mer intellektuelt krevende litteraturen. Moren min som var en meget klok kvinne og som jeg vil skrive litt mer om i morgen sa alltid at det er det samme hva barn leser bare de leser. For mange er den litt enkle og lette litteraturen inngangsporten til mer krevende lesning.

Så til kvinnelitteratur. For meg som gammel 70-tallsfeminist betyr kvinnelitteratur bøker skrevet av kvinner som behandler kvinners hverdag på en realistisk måte, langt fra herregårdsromantikken og kjekk lege (mann) oppdager den litt forskremte og beskjedne hjelpepleieren (kvinne) og det oppstår søt musikk. Arvtakerne til Camilla Collett, Amalie Skram og Sigrid Undseth var blant andre på 70 tallet Bjørg Vik, Liv Køltzow, Cecilie Løveid, Tove Nilsen og av de litt eldre Margaret Johansen og Ebba Haslund. Dette er for meg den ekte kvinnelitteraturen, litteratur som angår oss som mennesker sett fra kvinners ståsted. Men så er det de som mener at kvinnelitteratur stort sett er lik bøker som den nevnte med herregårdsromantikken og at bøker skrevet av kvinner “ikke er verd å lese” for å sitere en kjent mannlig forfatter. Når et seriøst blad som Vi over 60 legger ved en slik gave til sine lesere sementeres slike utdaterte holdninger til kvinner som brukere av litteratur. Bladkompaniet vet akkurat hva de gjør når de er gavmilde og sender ut en teaser som denne, for kiosklitteratur selger. Heldigvis selger annen litteratur også.

Hilsen Ragnhild