Det er lett å bli minnet på at jeg og mine likesinnede og jevnaldrende er i ferd med eller har allerede har gått ut på dato. Jeg fikk nylig en henvendelse fra en journalist om å si noe om at loven om selvbestemt abort var 50 år i år. Hallo, loven om selvbestemt abort kom i 1978, ikke i 1975 da et lovforslag om selvbestemt abort falt med en-1- stemme. Så må jeg minne meg selv om at de som er unge og middelaldrende i dag enten ikke var født eller var barnehagebarn i 1975 og 1978. I dag når selv KrF motstrebende må innrømme at selvbestemt abort er kommet for å bli er dette ikke bare historie, men veldig fjern historie for mange.
Men dette 8.marsinnlegget er ikke ment å handle om abort – heldigvis ser den tiden å være forbi tross Donald Trump og norske kristenfundamentalister som det er svært få av. Dette skal handle om dem som mener at likestillingen (kvinners likestilling) er gått for langt eller og at “kvinner fortjener bedre enn kvinnedagen” – sitat Kjetil Rolness i Aftenposten.
At Kjetil Rolness synes kvinnekampen er utdatert er ingen bombe, snarere å forvente. Men at han skulle blottlegge seg som historieløs hadde jeg ikke trodd. Det er tross alt ikke mer enn 50 år siden selvbestemt abort ble nedstemt i Stortinget. Det er heller ikke mer enn 50-60 år siden kvinners hovedarbeidsplass var i hjemmet, siden gifte kvinner ikke fyllte ut egen selvangivelse og at kvinner som giftet seg måtte søke bevilling og betale et gebyr hvis de ikke ville ha mannens etternavn. Alt dette er altså historie, men del av vår nære fortid og ingen grunn til å ta for gitt i all fremtid.
I Norge i dag er vi kommet så langt at det er vanlig for par å dele på både omsorgsoppgaver i hjemmet og forsørgelse av barn og hverandre. Likevel er det flere kvinner enn menn som har omsorg og gir hjelp til gamle foreldre og eldre med omsorgsbehov får mer hjelp av døtre enn av sønner. Jeg har tro på at dette vil jevne seg ut i vært land nettyopp fordi kvinnebevegelsen har stått så sterkt og fordi unge menn ser rettferdigheten i å dele på ansvar både hjemme og ute.
Det er imidlertid ingenting som tilsier at tendensen til likebehandling og likestilling bare vil fortsette. Med stemmer som Rolness (han er ikke alene) kan fort folkemeningen snu. For ser vi (de) ikke kvinner over alt i politikken og næringslivet og er ikke det tegn på at pendelen har slått for langt ut? Samtidig ser vi også kvinner i de mest underbetalte og slitsomme yrkene, kvinner som lever liv med smerter etter et langt liv i fysisk slitsomt arbeid. Kvinner som lever i voldelige forhold som de har problemer med å komme ut av. Karrierekvinner er fortsatt et skjellsord i enkelte kretser ettersom karrierekvinnene i følge noen utsagn er med på å undergrave familien og hjemmene.
Drømmen om å få kvinnene tilbake til hjemmene som hovedarbeidsplass lever fortsatt, også hos oss om ikke så tydelig som i USA under Trump og Vance. Vi skal ikke være naive og tro at de rettighetene som kvinner har tilkjempet seg gjennom 50-60 år vil være der for bestandig. Når KrFs nestleder ytrer seg om svangerskapspermisjonen og kaller det en kvinnesak å redusere fedres bidrag i barnets første leveår vet vi hvor kristenkonservative står når det gjelder kvinners plass i hjemmene og i samfunnet. Nå er ikke KrF noe politisk parti med særlig makt, men det kan også endre seg om ikke allerede til høsten. For ikke lenge siden hørte jeg en bokpodkast som tok for seg The handmaids tale. Boken kom ut i 1986, omhandler et ekstremt kristenkonservativt samfunn og er uhyggelig aktuell i dagens USA. Vi er langt derfra og der håper jeg vi forblir.
Gratulerer med kvinnedagen 8. mars til alle kvinner og menn.
Hilsen Ragnhild
