Etter åtte uker mer eller mindre stillesittende med benet i sofaen har jeg en sterk følelse av å ha vært på treningsleir. Vi er nå helt på tampen av vårt 15-dagers sydeopphold og er klar for hjemreise. Hvordan kan late dager på Gran Canaria føles som et treningsopphold? Vel, her har min (u)venn mosjonsappen mye av skylden. Den har heiet meg frem og fortalt meg hvor flink jeg er som daglig slutter bevegelsesringen. Dessuten kan skrittelleren på telefonen fortelle meg at daglig antall skritt er mellom 9 og 13.000. Altså treningsleir.
Hvordan har nå dagene gått og hvor er de blitt av? Dagen starter ved 7-tiden med kaffe og aviser (digitale). Etter ca to timer en kort spasertur til morgenbadet i sjøen, et bad som gjerne tar en time inkludert småprating på stranden. Så er det frokost og vips så er klokken passert 11 og vel så det. Så er det dagens tur – mellom en og to timer hvis det ikke er alt for varmt, da tar vi turen før bad og frokost klokken 8.
Det har vært tid for venner som også er her nede – veldig hyggelig å være sammen over en hjemmelaget lunsj eller brunsch. Etter alle årene på ordentlig treningsleir i Mogan har vi fått noen usedvanlig hyggelige venner som vi møtte til lunsj i nettopp Mogan i går. Så helt asosiale har vi ikke vært selv om vi etter alle disse årene trives godt alene i hverandres selskap.
Innimellom fysiske aktiviteter og foring av mosjonsappen er det blitt god tid til lesing. Ettersom vi reiser lett, med bare håndbagasje, er det liten plass til tykke bøker tilstrekkelig for et så langt opphold Redningen har vært lesebrett og to av bøkene jeg har lest kan trygt anbefales. Den første er The spy and the traitor av Ben MacIntyre, om KGB- dobbel agent under den kalde krigen – en førsteklasses spennende dokumentar. Den andre boken er Babysitter av Joyce Carol Oats. En forferdelig historie mesterlig fortalt og nesten ikke til å legge fra seg. Jeg har akkurat lest Them, også av Oats, og enda så forskjellige de to historiene er så kjenner jeg igjen hennes måte å skrive på og fortelle historier så det gjør vondt langt ned i magen.
Dette blir da siste rapport fra oss ferierende. Nå skal vi hjem og det gleder jeg meg veldig til. Hverdagen er tross alt aller best
Hilsen Ragnhild
