Her vi sitter i 30 grader +/- virker det helt ulogisk å se TV- bildene fra Norge og Beitostølen med minus 10 og massevis av snø. Langrennssirkuset 2023/24 er i gang, neste uke starter kombinert og i Østerrike raser Henrik Kristoffersen over de hersens miljøaktivistene som ødelegger moroa for ham og lagkameratene. Alt er altså som før – vinteren er kommet til Norge. Men alt er ikke som før – kloden koker og verre skal det bli.

I følge en ny rapport setter Kristoffersen og co klimaavtrykk som mange-mangedobler avtrykket til den jevne nordmann ( og de avtrykkene er også for store). De avsindig store klimaavtrykkene skyldes trenings-og konkurransereising jorden rundt mange ganger i året. Alpinistene er verst, deretter kommer langrennsløperne.

Heldigvis har vi utøvere og ledere   som tar denne problemstillingenpå alvor og foreslår tiltak for å redusere reisingen. De innrømmer at det burde være unødvendig å reise til New Zealand og Chile for å trene når det er norsk og europeisk sommer, men dette fordrer internasjonalt samarbeid om blant annet å forandre på sesongstarten og rennkalenderen.

Når vi vet hvor kommersiell idretten er blitt, hvilke enorme summer som håves inn via TV-rettigheter og hvor korrupt deler av idretten (les fotball) er blitt så kommer det til å sitte langt inne å forkorte sesongen eller prøve å unngå lange reiser for trening og konkurranse.

Det er skuffende å oppleve hvordan noen av våre idrettshelter (i alle fall helter i manges øyne, ikke mine) krangler med forbundet sitt for å oppnå økonomisk vinning for seg selv. Det er jamen fort gjort å glemme hvordan de kom til toppen, blant annet ved hjelp av økonomisk støtte fra nettopp forbundet. Fra å være en liten utøver som trener og konkurrerer på det jevne er det noen ganske få som når toppen og derved blir veldig attraktive for sponsorene. Disse ganske få burde se det som en lojalitetshandling å skaffe forbundet sponsorpenger som igjen kan brukes på alle. Dessverre er det ikke alle som ser det slik, noen vil helst ha mest mulig sponsorinntekter for seg selv på bekostning av fellesskapet.

Men tilbake til klima og miljø – jeg heier på den unge fotballspilleren på høyt nivå (les Morten Thorsby) som bruker tid, krefter og penger på å arbeide for en mer klimavennlig idrett. Jeg heier også på de alpinistene og langrennsløperne som innser hvor ødeleggende utøvelsen av idretten deres er for jordkloden og prøver å gjøre noe med det. Men de må stå opp mot et rigid og delvis korrupt system så det kommer til å koste.

Og her sitter vi i glasshus på Gran Canaria, for flyreisen ned og opp setter avgjort avtrykk. Men selv om vi sitter godt i glasshuset må det være lov å mene noe om internasjonal og norsk idrett som virkelig har mulighet til å redusere karbonutslippene.

Hilsen Ragnhild