Om å skrive brev

old letter and post cards with feather quill and wax seal. vintage background

Jeg er vokst opp med brevskriving. Hvis jeg var hjemmefra mer enn noen dager fikk jeg brev fra mor, gjerne lange brev fulle av detaljerte beskrivelser fra dagliglivet. Som 17-åring var jeg et år som utvekslingsstudent i USA og fikk brev hjemmefra minst en gang i uken mens jeg selv skrev hjem også en gang i uken. Å snakke i telefonen var uhørt – alt for langt og kostbart med rikstelefon som det het når man telefonerte utenfor sitt nærområde. Men å skrive brev var en selvfølge. Alle brev jeg sendte hjem ble pent tatt vare på og ble etterhvert til en ungdomsbok.

Mye spennende stoff finnes i brever.

Utallige biografier og annen litteratur er blitt til ved at forfatteren har fått tilgang til private brev. Hvordan skulle det være mulig å komme under huden på et annet menneske – kanskje for lengst avdød, uten å kunne benytte seg av personens korrespondanse. Min søster Bente og jeg har tilbrakt tid på Nasjonalbiblioteket med å lese mors brev til sine foreldre da hun var på studieopphold i utlandet som 18 – 19-åring. Hun skrev brev hjem, ikke en gang i uken som jeg gjorde, men hver eneste dag. Lange brev, fulle av detaljer og mer og mindre spennende opplevelser. Brevene hennes fra München i 1938 gir et dystert nærbilde av situasjonen i Tyskland på den tiden – et førstehåndsinntrykk fra en ung student. For historikere er slike skildringer sikkert gull verd så nå undrer jeg meg på hva vi er i ferd med å miste.

Hvordan kommuniserer vi i dag – i alle fall ikke på papir.

For oss seniorer føles det merkelig at en så viktig og dagligdags ting som brevskriving er blitt erstattet av korte, saklige epistler på SMS eller e-post. Jeg hadde som ung opptil flere såkalte pennevenner som jeg korresponderte flittig med. Barnebarna ser uforstående på meg – “satt dere og skrev brev til hverandre uten for å planlegge en aktivitet eller gi en beskjed? Bare for å skrive? Ja det gjorde vi faktisk og for meg var det en viktig hverdagssyssel.

Går vi glipp av noe?

Ja det tror jeg vi gjør. Jeg husker enda spenningen ved å åpne et nytt brev og gleden ved å svare på det. Det er selvfølgelig hyggelig med en e-post, men den er som regel saklig opptatt av noe, ikke full av unyttige, hemmelige, morsomme historier. Hvordan skal vi skrive den menneskelige historien når vi bare har tall og tørre fakta å holde oss til? De siste ordentlige brevene jeg skrev tror jeg var til døtre Gry og Karoline da de var i utlandet på skole/universitet. Og det begynner å bli lenge siden.

Brevskrivning er på ingen måte noe som blir tatt vare på.

Posten har tydeligvis gitt opp brevet på papir. For noen uker siden hadde søster Bente som bor på Nøtterøy bursdag på en mandag. Onsdag uken før sendte jeg et bursdagsbrev med bl.a. hva presangen fra oss på Lilleborg skulle være. Det skulle vel ha kommet frem til mandag, men nei da. Torsdag, 8 dager etter det var postlagt kl. 12 på Bjølsen kom det frem. Det er tydeligvis langt fra Oslo til Nøtterøy.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg